Se hva Jehova har gjort for oss!

«VI PLEIDE å be om å få oppleve en slik begivenhet,» sa en mann. En annen våknet hver morgen klokken fire for å be. Om hva? «For å be om at vi en dag ville ha frihet til å tilbe Jehova åpenlyst,» sa han. I januar 1992, da Jehovas vitner i Etiopia møttes i Addis Abeba for å overvære områdestevnet «Et frihetselskende folk», var det tydelig at disse ydmyke, oppriktige bønnene var blitt besvart.

Dette områdestevnet som ble holdt i Etiopia, viser hvilke forandringer som finner sted i Afrika. I de senere årene har Jehovas folk i 13 land kunnet glede seg over at deres virksomhet er blitt juridisk anerkjent på steder hvor den tidligere var forbudt eller underlagt restriksjoner. I Etiopia ble et forbud som hadde vart i 34 år, opphevet den 11. november 1991, da myndighetene igjen anerkjente Jehovas vitner, og de ble registrert på nytt. Vitnene la øyeblikkelig planer om å holde et internasjonalt stevne. Det å se en skare på 7573 samlet på Addis Abeba stadion overgikk alt noen hadde kunnet forestille seg. For de fleste av dem som var til stede, var det som en drøm. Igjen og igjen sa de til hverandre: «Brødre, se hva Jehova vår Gud har gjort for oss!» — Jevnfør Salme 66: 1—5; 126: 1.

Det skapte noen uventede problemer å bli anerkjent etter å ha vært en forbudt organisasjon i 34 år. De fleste var ikke fortrolig med de vakre Rikets sanger. Hvordan skulle de kunne lære å synge dem før stevnet? Førti sanger, innbefattet de 17 sangene som skulle synges på stevnet, ble oversatt til amharisk. Deretter ble det ordnet med et kor som sang dem inn på kassett. Menighetene i hovedstaden fikk en kassett hver, og hele menigheten brukte 30 minutter før og etter møtene for å øve inn sangene. Hva ble resultatet? Stadionet var fylt med helhjertet og glederik sang så lenge stevnet varte.

På grunn av uroligheter i den østlige delen av landet var veien til Addis Abeba fra Dire Dawa og Harar stengt. Den eneste måten man kunne komme dit på, var med fly. Åtte brødre i Harar som ikke hadde råd til flybilletten, men som var fast bestemt på å overvære stevnet, gikk til den militære flybasen og spurte om de kunne få sitte på med et militærfly. Til deres overraskelse fikk de tillatelse til det. De fikk gratis reise til stevnet!

Brødrene i Etiopia fikk gledestårer i øynene da de så hvordan bønnene deres ble besvart. I løpet av de siste 30 årene hadde de utholdt lidelser og forfølgelse og til og med sett vennene sine bli henrettet på grunn av sin tro. En stevnedeltager sa: «Jeg har grått helt siden stevnet begynte.» En annen sa: «Hvis dere kunne lese hjerter, ville dere se hvor lykkelig jeg er.» Ja, hvilke vidunderlige ting Jehova har gjort for disse trofaste vitnene! — Salme 66: 16, 19.

Større frihet i Vest- og Sentral-Afrika

Benin er et annet land hvor Jehovas folks virksomhet nylig er blitt juridisk anerkjent. Hvordan føler vitnene det etter dette? En som talte på en kristen sammenkomst der, uttrykte det på denne måten: «Å ha tilbedelsesfrihet i dette landet er virkelig en gave fra Jehova.» Ja, Jehovas tjenere der er dypt takknemlige for at de nå kan glede seg over ubegrenset frihet til å komme sammen for å tilbe Jehova og til å snakke med naboene sine om hans rike — en frihet som mange av oss tar som en selvfølge.

Hvordan vil de vise sin glede? Taleren som er sitert ovenfor, pekte på én måte de kunne gjøre det på, da han sa: «Når vi tar del i forkynnelsesarbeidet — spesielt når vi forkynner det gode budskap fra hus til hus — viser vi vår verdsettelse av denne friheten.» I Benin har dette virkelig vært tilfellet. Det framgår klart av antall pionerer der. I januar 1990, den måneden det 14 år gamle forbudet ble opphevet, var det 77 forkynnere som var opptatt i heltidstjenesten. To år senere var tallet over tredoblet, til 244.

Dette betyr ikke at Jehovas vitner i Benin ikke var aktive før forbudet ble opphevet. Deres utholdenhet gjorde virkelig dypt inntrykk på en offiser som gjorde tjeneste i en leir de ble ført til når de ble arrestert. Siden de ble arrestert gjentatte ganger fordi de var fast bestemt på å tjene Jehova, var denne offiseren i kontakt med dem nesten hele tiden. Men det tjente bare til å minne ham om de glederike bibelske drøftelsene han hadde hatt med dem tidligere, før forbudet, da de hadde frihet til å forkynne.

Deres sterke tro skapte til slutt en åndelig hunger hos ham. Han besøkte forskjellige kirkesamfunn og sekter, men ingen av dem klarte å stille hans hunger. Det var først etter at forbudet ble opphevet i januar 1990, at han kunne drøfte Bibelen fritt med vitnene og få sitt åndelige behov dekket. Han er nå døpt og tjener som pioner. På en måte minnet den forandringen som skjedde med ham, brødrene i Benin om det som skjedde med Saulus fra Tarsus. «Den mannen som tidligere forfulgte oss, forkynner nå det gode budskap om den tro som han tidligere herjet.» — Galaterne 1: 23.

I desember 1991 ble Jehovas vitner i et annet vestafrikansk land, Niger, registrert som et lovlig selskap, og det ble slutt på de restriksjonene de hadde vært underlagt. Her reagerte også brødrene med stor glede. Avdelingskontoret i Nigeria, som tidligere førte tilsyn med arbeidet i Niger, rapporterer følgende om brødrenes reaksjon på et av stevnene: «Etter at den talen som utdyper stevnets tema, var blitt holdt om fredagen på stevnet i Maradi, ble det opplyst til brødrene at vi nå var juridisk anerkjent i Niger. De ble svært begeistret og klappet i flere minutter. Da programmet var slutt, omfavnet brødrene hverandre og gledet seg over disse gode nyhetene.» Vi kan forestille oss hvordan det var, og vi gleder oss sammen med dem.

Hvordan vil brødrene der bruke sin nye frihet? En pionersøster i Niger er ikke i tvil om svaret på det spørsmålet. Hun skriver: «Kjensgjerningene viser at det i vårt distrikt i Niger er utallige som ønsker å komme ut av Babylon den store før enden. Noe som viser det, er at jeg har kunnet rapportere mellom 80 og 85 gjenbesøk hver måned og leder 13—14 studier, til tross for at jeg har overlatt mange av besøkene mine til andre forkynnere.» Denne trofaste søsteren tilføyer: «På grunn av min dårlige helse, er jeg ikke i stand til å gjøre så mye som jeg skulle ønske i felttjenesten, men alle gjør det de kan.»

I Rwanda i Sentral-Afrika er også situasjonen til Jehovas vitner blitt dramatisk forandret. I april 1992 ble det sendt ut et dokument som viste at de endelig var en lovlig organisasjon. Dokumentet ble mottatt den samme uken som minnehøytiden skulle holdes, og de 1526 forkynnerne i Rwanda ble begeistret over å se at 6228 var til stede ved den begivenheten. Vil disse kjære brødrene vise sin glede og verdsettelse ved å ta enda mer del i kunngjøringen av det gode budskap? Åpenbart! Den samme måneden, april, rapporterte menighetsforkynnerne gjennomsnittlig 27,7 timer hver i forkynnelsen og 17 gjenbesøk, og de ledet gjennomsnittlig 2,4 bibelstudier hver. Omkring 40 prosent av dem var opptatt i en eller annen form for heltidstjeneste.

Juridisk anerkjent i den sørlige delen av Afrika

I den sørlige delen av Afrika har nylig frihetens vinder blåst over to vakre land, Mosambik og Angola. I Mosambik ble Jehovas vitner juridisk anerkjent i februar 1991. Etter hvert som situasjonen der ble lettere, sendte Selskapet Vakttårnet misjonærer til landet, som på en tragisk måte var blitt herjet av borgerkrig. Misjonærene fant fruktbar jord. Bibelsk litteratur — spesielt boken De unge spør — tilfredsstillende svar — er det stor etterspørsel etter. En misjonær forteller at hun leverte 50 bøker på mindre enn to og en halv time.

De interesserte reagerer raskt på det de får høre. En misjonær fant fram til en adresse som Selskapet hadde mottatt, og det viste seg at det bodde en mann der som arbeidet i det militære. Misjonæren hadde en fin samtale med ham og to av slektningene hans. På et gjenbesøk hadde misjonæren enda en fin samtale med ham og fem andre. De tok imot innbydelsen til å overvære det offentlige foredraget og Vakttårn-studiet. Alt dette skjedde i løpet av fire dager.

I Angola har vitnene kunnet glede seg over gradvis større frihet, og i april 1992 ble deres virksomhet juridisk anerkjent. Hvordan gjør de bruk av denne friheten? Ved å ta del i felttjenesten. Det er omkring 17 000 forkynnere i Angola, og de leder nesten 60 000 bibelstudier. Hvilke utsikter de har for framtidig vekst!

De unge tar del i forkynnelsen

I disse landene hvor forkynnelsesarbeidet nylig er blitt juridisk anerkjent, viser også de unge og de som ennå ikke er døpt, sin verdsettelse ved å være aktive i forkynnelsen. I Kapp Verde, hvor Jehovas vitner ble juridisk anerkjent i november 1990, ble en 17 år gammel jente døpt som en offentlig tilkjennegivelse av sin tro. Etter dåpen så en som var på besøk, en gruppe mennesker stå omkring henne. Han gikk bort for å gratulere henne og spurte hvem alle disse menneskene var. «Å, det er bibelstudiene mine,» svarte hun. Hun ledet sju studier, og nå stod de der for å gratulere henne med at hun hadde tatt dåpen. Hun hadde allerede levert inn en søknad om å få tjene som hjelpepioner og så fram til etter hvert å bli kvalifisert til å bli alminnelig pioner.

En ti år gammel jente i Angola ble spurt om hun var forkynner. Hun svarte: «Ja.» Ledet hun noen bibelstudier? «Ja, naturligvis.» Hvor mange? «Sju,» svarte tiåringen.

Vi leser i Apostlenes gjerninger om det menigheten i det første århundre erfarte: «Nå gikk menigheten i hele Judea og Galilea og Samaria virkelig inn i en periode med fred og ble bygd opp; og idet den vandret i Jehovas frykt og i den hellige ånds trøst, fortsatte den å vokse.» (Apostlenes gjerninger 9: 31) Vi ber om at den perioden våre brødre i Afrika nå er inne i, også må vise seg å være en periode med fred. Vi gleder oss sammen med dem over det de opplever etter hvert som de blir bygd opp i troen, og vi ber om at Jehovas ånd må være med dem når de benytter seg av sin frihet til å utbre det gode budskap og fortsetter å øke i antall.

[Kart på side 24]

(Se den trykte publikasjonen)

Land hvor Jehovas vitner er blitt juridisk anerkjent, eller hvor restriksjoner mot dem er blitt opphevet

1. Gambia, desember 1989

2. Benin, januar 1990

3. Kapp Verde, november 1990

4. Mosambik, februar 1991

5. Ghana, november 1991

6. Etiopia, november 1991

7. Kongo, november 1991

8. Niger, desember 1991

9. Togo, desember 1991

10. Tchad, januar 1992

11. Kenya, mars 1992

12. Angola, april 1992

13. Rwanda, april 1992

[Bilde på side 23]

En Rikets forkynner i Benin formidler Matteus 24: 14 ved hjelp av trommeslag

[Bilde på side 25]

I mange afrikanske land gjør sanne kristne god bruk av sin nye frihet

[Bilde på side 26]

Nye vitner symboliserer sin innvielse til Jehova ved å bli døpt i vann