Jehova, hele jordens upartiske Dommer
«Faderen . . . dømmer upartisk etter hver enkelts gjerning.» — 1. PETER 1: 17.
1, 2. a) Hvorfor bør vi både frykte og finne trøst i den tanken at Jehova er den store Dommer? b) Hvilken rolle spiller Jehovas jordiske tjenere i den saken Jehova har mot nasjonene?
JEHOVA er den store Dommer, «hele jordens dommer». (1. Mosebok 18: 25) Som universets høyeste Gud har han en ubetinget rett til å dømme sine skapninger. Dette er på én og samme tid både en fryktinngytende og en trøsterik tanke. Moses gir på en gripende måte uttrykk for dette tilsynelatende paradoks: «[Jehova] deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og fryktinngytende Gud, som ikke gjør forskjell på folk og ikke tar imot bestikkelser. Han hjelper farløse og enker til deres rett og elsker innflytterne, så han gir dem mat og klær.» — 5. Mosebok 10: 17, 18.
2 For en slående likevekt! Han er en stor, mektig og fryktinngytende Gud, men er samtidig upartisk og forsvarer farløses, enkers og innflytteres interesser. Hvem kunne ønske seg en kjærligere dommer enn Jehova? Jehova framstiller det som om han fører en rettssak mot nasjonene i Satans verden, og i denne forbindelse oppfordrer han sine tjenere på jorden til å være hans vitner. (Jesaja 34: 8, NW, EN; 43: 9—12) Han trenger ikke deres vitnesbyrd for å bevise at han er Gud, og at han med rette utøver sitt overherredømme. Men han gir sine vitner det enestående privilegium å avlegge vitnesbyrd for hele menneskeheten om at de anerkjenner hans overhøyhet. Hans vitner underkaster seg hans rettferdige overherredømme for sin egen del, og ved sin offentlige tjeneste ansporer de også andre til å underlegge seg den høyeste Dommers myndighet.
Jehovas måte å dømme på
3. Hvordan kan Jehovas måte å dømme på uttrykkes i all korthet, og hvordan ble dette illustrert når det gjaldt Adam og Eva?
3 Tidlig i menneskehetens historie dømte Jehova personlig visse overtredere. Den måten han opptrådte på når han førte sak mot overtredere, fastla mønsteret for dem av hans tjenere som senere skulle få ansvar for å dømme i saker blant hans folk. (Salme 77: 12, 13) Hans måte å dømme på kan i all korthet uttrykkes slik: Han viste fasthet når det var nødvendig, barmhjertighet når det var mulig. Når det gjelder Adam og Eva, fullkomne mennesker som hadde gjort opprør med overlegg, så fortjente de ingen barmhjertighet. Jehova dømte dem derfor til døden. Men hans barmhjertighet kom til uttrykk overfor deres etterkommere. Jehova ventet med fullbyrdelsen av dødsdommen, slik at det ble mulig for Adam og Eva å få barn. I sin kjærlighet gav han deres etterkommere et håp om utfrielse av trelldommen under synd og død. — 1. Mosebok 3: 15; Romerne 8: 20, 21.
4. Hvordan handlet Jehova overfor Kain, og hvorfor er denne saken av spesiell interesse?
4 Den måten Jehova behandlet Kain på, er av spesiell interesse fordi det er den første registrerte saken mot en av Adam og Evas ufullkomne etterkommere, som var «solgt under synden». (Romerne 7: 14) Tok Jehova dette i betraktning, slik at han handlet annerledes overfor Kain enn han hadde gjort overfor hans foreldre? Og kan denne saken ha noe å lære kristne tilsynsmenn i vår tid? La oss se. Kain reagerte ved en anledning på en urett måte da hans offer ikke ble godtatt. Da Jehova merket dette, gav han Kain en kjærlig advarsel mot den faren han befant seg i. Ifølge et gammelt ordtak er det bedre å forebygge enn å helbrede. Jehova strakte seg så langt han kunne, ved å advare Kain mot å la seg overmanne av sine syndige tendenser. Han forsøkte å hjelpe ham til å snu om og ha «godt i sinne». (1. Mosebok 4: 5—7) Dette var første gang Gud oppfordret et syndig menneske til å angre. Da Kain unnlot å vise anger og begikk sin forbrytelse, dømte Jehova ham til å være bannlyst, men han mildnet dommen ved å komme med en erklæring som forbød andre mennesker å drepe ham. — 1. Mosebok 4: 8—15.
5, 6. a) Hvordan gikk Jehova fram overfor den generasjon som levde like før vannflommen? b) Hva gjorde Jehova før han fullbyrdet dommen over innbyggerne i Sodoma og Gomorra?
5 Før vannflommen, da Jehova ’så at menneskenes ondskap var stor på jorden, ble han full av sorg i sitt hjerte’. (1. Mosebok 6: 5, 6) Han «angret» i den forstand at han beklaget at de fleste som tilhørte generasjonen før vannflommen, hadde misbrukt sin frie vilje, slik at han måtte holde dom over dem. Men han gav dem likevel behørig advarsel ved at han i mange år benyttet Noah som «en rettferdighetens forkynner». Deretter hadde Jehova ingen grunn til å ’avholde seg fra å straffe den gamle verden av ugudelige’. — 2. Peter 2: 5.
6 Jehova var likeledes forpliktet til å føre sak mot de fordervede innbyggerne i Sodoma og Gomorra. Men legg merke til hvordan han gikk fram. Han hadde hørt «høye klagerop» om disse menneskenes rystende oppførsel, om ikke på annen måte, så iallfall gjennom den rettferdige Lots bønner. (1. Mosebok 18: 20; 2. Peter 2: 7, 8) Men før han gikk til handling, ’gikk han ned’ for å få bekreftet sakens fakta ved hjelp av sine engler. (1. Mosebok 18: 21, 22; 19: 1) Han tok seg også tid til å forsikre Abraham om at han ikke ville handle urettferdig. — 1. Mosebok 18: 23—32.
7. Hva kan de eldste som er med i dømmende utvalg, lære av de eksemplene som belyser Jehovas måte å dømme på?
7 Hva kan de eldste i vår tid lære av disse eksemplene? I den saken som gjaldt Adam og Eva, viste Jehova kjærlighet og omtanke for dem som riktignok var i slekt med de skyldige, men som ikke kunne lastes for noe i denne saken. Han viste barmhjertighet overfor Adam og Evas etterkommere. I den saken som gjaldt Kain, forutså Jehova den faren Kain stod overfor, og han resonnerte med ham i vennlighet og forsøkte å avverge en syndig handling. Til og med etter bannlysningen viste Jehova omtanke for Kain. Dessuten fullbyrdet ikke Jehova dommen over den generasjon som levde før vannflommen, før han hadde utvist stor tålmodighet. Når Jehova ble stilt overfor hårdnakket ondskap, ble han «full av sorg i sitt hjerte». Han beklaget at menneskene gjorde opprør mot hans rettferdige styre, og at han var nødt til å felle en ugunstig dom over dem. (1. Mosebok 6: 6; jevnfør Esekiel 18: 31; 2. Peter 3: 9.) I den saken som gjaldt Sodoma og Gomorra, grep Jehova først inn etter at han hadde fått bekreftet sakens fakta. Dette er virkelig utmerkede eksempler for dem som må behandle saker som gjelder overtredere, i vår tid.
Menneskelige dommere på patriarkenes tid
8. Hvilke av Jehovas grunnleggende lover var kjent på patriarkenes tid?
8 Selv om det tydeligvis ikke fantes noen skreven lovbok på den tiden, var det patriarkalske samfunn fortrolig med Jehovas grunnleggende lover, og hans tjenere var forpliktet til å holde dem. (Jevnfør 1. Mosebok 26: 5.) De dramatiske hendelsene i Eden hadde kastet lys over nødvendigheten av å vise lydighet og underkaste seg Jehovas overherredømme. Saken som gjaldt Kain, hadde vist at Jehova er imot mord. Like etter vannflommen gav Gud menneskene lover angående livets hellighet, drap, dødsstraff og det å spise blod. (1. Mosebok 9: 3—6) I tilfellet med Abraham, Sara og Abimelek, kongen i Gerar ved Gasa, gav Jehova uttrykk for en sterk fordømmelse av ekteskapsbrudd. — 1. Mosebok 20: 1—7.
9, 10. Hvilke eksempler viser at det fantes en rettsordning i det patriarkalske samfunn?
9 På den tiden var det familieoverhodene som virket som dommere og behandlet juridiske problemer. Jehova sa følgende om Abraham: «Jeg har utvalgt ham for at han skal pålegge sine sønner og etterkommere å holde seg til [Jehovas] vei og gjøre det som er rett og riktig [utøve rettferdighet og dømme, NW].» (1. Mosebok 18: 19) Abraham la uselviskhet og god dømmekraft for dagen da han ordnet opp i en trette mellom sine egne og Lots gjetere. (1. Mosebok 13: 7—11) Juda virket som patriarkalsk overhode og dommer da han dømte sin svigerdatter Tamar til å bli steinet til døde og brent fordi han trodde at hun hadde begått ekteskapsbrudd. (1. Mosebok 38: 11, 24; jevnfør Josva 7: 25.) Men da han fikk kjennskap til alle sakens fakta, erklærte han at hun var mer rettferdig enn han selv. (1. Mosebok 38: 25, 26, NW) Ja, det er viktig å gjøre seg kjent med alle sakens fakta før man dømmer i en sak.
10 Jobs bok hentyder til en rettsordning og framhever det ønskverdige ved å dømme upartisk. (Job 13: 8, 10, NW, EN; 31: 11, EN; 32: 21) Job selv snakker om den tiden da han var en respektert dommer som satt ved byporten og holdt rett og forsvarte enker og farløse. (Job 29: 7—16) Det finnes altså vitnesbyrd om at i det patriarkalske samfunn tjente «eldste» som dommere blant Abrahams etterkommere også i tiden før utgangen av Egypt, før nasjonen Israel fikk sin gudgitte, lovformelige forfatning. (2. Mosebok 3: 16, 18) Moses kunngjorde faktisk lovpaktens vilkår for Israels «eldste», som representerte folket. — 2. Mosebok 19: 3—7.
Israels rettsordning
11, 12. Hva har to bibelforskere å si om forskjellen mellom Israels og andre nasjoners rettsordning?
11 Forvaltningen av lov og rett i Israel var helt annerledes enn rettspleien i de nasjonene som omgav israelittene. Det ble ikke skjelnet mellom sivile saker og straffesaker. Moralske og religiøse lover gjorde seg gjeldende på begge disse områdene. En krenkelse av et medmenneske var en krenkelse av Jehova. I en bok om Bibelens folk og tro skriver forfatteren André Chouraqui: «Den juridiske tradisjon er annerledes hos hebreerne enn hos deres naboer, ikke bare når det gjelder definisjonen av overtredelser og straffer, men også når det gjelder selve ånden i lovene. . . . Tora [Loven] er ikke atskilt fra det daglige liv; den griper inn i dagliglivets karakter og innhold ved å utdele velsignelser eller forbannelser. . . . I Israel . . . er det nesten umulig tydelig å skille ut byens juridiske aktiviteter. De var skjult i helheten i et liv som var fullstendig orientert mot det å gjøre den levende Guds vilje.» — The People and the Faith of the Bible.
12 Denne unike situasjonen førte til at forvaltningen av lov og rett lå på et langt høyere plan i Israel enn hos samtidige nasjoner. Bibelforskeren Roland de Vaux skriver: «Israelittisk lov skiller seg radikalt fra bestemmelsene i orientalske ’traktater’ og artiklene i deres ’lovsamlinger’, trass i alle likhetspunkter i form og innhold. Den er en religiøs lov. . . . Ingen orientalsk lovsamling kan sammenlignes med den israelittiske loven, som i sin helhet blir utgitt for å ha Gud som opphav. Når den inneholder og ofte blander sammen etiske og rituelle forskrifter, kommer det av at den dekker hele det område som omfattes av den guddommelige pakt, og at denne pakten både regulerte forholdet menneskene imellom og deres forhold til Gud.» Det er ikke overraskende at Moses spurte: «Fins det noe stort folk som har så rettferdige forskrifter og bud som hele den loven jeg legger fram for dere i dag?» — 5. Mosebok 4: 8.
Dommere i Israel
13. I hvilke henseender var Moses et fint eksempel for eldste i vår tid?
13 Hvilken type mennesker var det behov for som dommere når det fantes en rettsordning som var så opphøyd? Bibelen sier følgende om den aller første dommer som ble utnevnt i Israel: «Moses var en meget ydmyk mann, mer ydmyk enn noe annet menneske på jorden.» (4. Mosebok 12: 3) Han var ikke overdrevent selvsikker. (2. Mosebok 4: 10) Han ble pålagt å dømme folket, men av og til ble han også folkets forsvarer overfor Jehova. Da bønnfalt han Jehova om å tilgi dem, og han bød seg selv fram som offer i deres sted. (2. Mosebok 32: 11, 30—32) Han kom med denne poetiske uttalelsen: «La min lære risle som regn, min tale dryppe som dugg, som regnskurer på det grønne gress, som regndråper over det som gror.» (5. Mosebok 32: 2) Han dømte ikke folk på grunnlag av sin egen visdom. Han sa derimot: «Når de har sak med hverandre, kommer de til meg, og jeg skifter rett mann og mann imellom og kunngjør Guds bud [avgjørelser, NW] og lover for dem.» (2. Mosebok 18: 16) Når han var i tvil, la han saken fram for Jehova. (4. Mosebok 9: 6—8; 15: 32—36; 27: 1—11) Moses var et fint eksempel for eldste i vår tid som er ’hyrder for Guds hjord’, og som dømmer i saker. (Apostlenes gjerninger 20: 28) Måtte deres forhold til deres brødre også virke som milde «regnskurer på det grønne gress».
14. Hvilke åndelige kvalifikasjoner hadde de mennene som Moses utnevnte til å være dommere i Israel?
14 Etter hvert maktet ikke Moses alene å bære den byrden å ta seg av folkets rettssaker. (2. Mosebok 18: 13, 18) Han godtok sin svigerfars forslag om å sette noen til å hjelpe seg. Hva slags menn ble valgt ut? Vi leser: «Velg deg ut dyktige menn av hele folket, menn som frykter Gud, er pålitelige og hater urett vinning! . . . Moses . . . valgte ut dyktige menn av hele Israel og satte dem til høvdinger [overhoder, NW] og førere for folket, noen for tusen, noen for hundre, noen for femti og noen for ti. Og de skiftet rett mellom [dømte, NW] folk til enhver tid. Hver vanskelig sak kom de til Moses med, og hver liten sak avgjorde de selv.» — 2. Mosebok 18: 21—26.
15. Hvilke kvalifikasjoner hadde de som tjente som dommere i Israel?
15 Det er tydelig at alder ikke var det eneste kriterium som hadde betydning ved utvelgelsen av de menn som skulle virke som dommere. Moses sa: «Kom med noen kloke, forstandige og kyndige [erfarne, NW] menn fra hver stamme, og jeg vil gjøre dem til førere for dere.» (5. Mosebok 1: 13) Moses var helt fortrolig med det som den unge Elihu hadde sagt mange år tidligere: «De gamle er ikke alltid vise, ikke alltid forstår oldinger hva rett er.» (Job 32: 9, EN) De som skulle utnevnes, måtte avgjort være «erfarne menn». Men de måtte framfor alt være dyktige, gudfryktige og pålitelige menn som hatet urett vinning, og som var kloke og forstandige. Det later derfor til å være ganske klart at de «høvdinger» (eller «overhoder») og «dommere» som er nevnt i Josva 23: 2 og 24: 1, ikke var en helt annen gruppe menn enn «de eldste» som er nevnt i de samme versene, men at de ble valgt ut blant dem. — Se Insight on the Scriptures, bind 2, side 549.
Forvaltning av lov og rett
16. Hva bør vi i vår tid merke oss i den rettledningen Moses gav de nyutnevnte dommerne?
16 Moses hadde følgende å si om de retningslinjene disse utnevnte dommerne fikk: «Den gang gav jeg deres dommere dette påbud: ’Hør på deres landsmenn [brødre, EN] og døm rettferdig når noen har sak med en landsmann eller med en innflytter som bor hos ham. Gjør ikke forskjell på folk når dere dømmer! Både høy og lav skal dere høre på og ikke være redde for noen; for dommen hører Gud til. Men dersom en sak er for vanskelig for dere, så bring den fram for meg [Moses], så jeg får høre den.’» — 5. Mosebok 1: 16, 17.
17. Hvem ble satt til å være dommere, og hvilken advarsel fikk de av kong Josjafat?
17 Det var selvfølgelig bare så lenge Moses levde, de kunne bringe en sak fram for ham. Det ble derfor videre ordnet med at vanskelige saker kunne henvises til prester, levitter og spesielt utnevnte dommere. (5. Mosebok 17: 8—12; 1. Krønikebok 23: 1—4; 2. Krønikebok 19: 5, 8) Kong Josjafat sa følgende til de dommerne han utnevnte i Judas byer: «Pass nøye på hva dere gjør! Det er ikke for mennesker dere feller dom, men for [Jehova]. . . . I frykt for [Jehova] skal dere trofast og helhjertet gjøre slik: Hver gang frendene [brødrene, NW] deres, hvilken by de så bor i, legger fram en sak for dere . . . da skal dere advare dem, så de ikke synder mot [Jehova], og hans vrede rammer både dere og deres frender. Dette må dere gjøre; ellers fører dere skyld over dere.» — 2. Krønikebok 19: 6—10.
18. a) Nevn noen av de prinsippene Israels dommere måtte følge. b) Hva måtte dommerne huske, og hvilke skriftsteder viser hvilke følger det fikk at de glemte dette?
18 De prinsippene dommerne i Israel skulle følge, var blant annet: samme rett for rik og fattig (2. Mosebok 23: 3, 6); streng upartiskhet (5. Mosebok 1: 17); ikke ta imot bestikkelser. (5. Mosebok 16: 18—20) Dommerne skulle hele tiden huske at de menneskene de dømte, tilhørte Jehova som sauer i hans hjord. (Salme 100: 3) Ja, en av grunnene til at Jehova forkastet det kjødelige Israel, var faktisk at folkets prester og hyrder unnlot å dømme med rettferdighet, og at de behandlet folket med hardhet. — Jeremia 22: 3, 5, 25; 23: 1, 2; Esekiel 34: 1—4; se vers 4 i EN; Malaki 2: 8, 9.
19. Hvilket utbytte har vi av denne undersøkelsen av Jehovas normer for lov og rett i tiden før vår tidsregnings begynnelse, og hva skal vi se på i den neste artikkelen?
19 Jehova forandrer seg ikke. (Malaki 3: 6) Denne korte gjennomgåelsen av den måten lov og rett burde ha vært forvaltet på i Israel, og av hvordan Jehova betraktet det at noen ble nektet en rettferdig behandling, bør vekke ettertanke hos de eldste som i vår tid har ansvaret for å dømme i visse saker. Gjennom Jehovas eksempel som dommer, og gjennom den rettsordning han opprettet i Israel, ble det etablert visse prinsipper som dannet et mønster for hvordan rettferdigheten skal håndheves i den kristne menighet. Dette skal vi se på i den neste artikkelen.
Repetisjonsspørsmål
◻ Hvordan kan man i all korthet beskrive Jehovas måte å dømme på?
◻ Hvordan kom hans fremtredende egenskaper som dommer til uttrykk i hans handlinger overfor Kain og den generasjon som levde før vannflommen?
◻ Hvem virket som dommere på patriarkenes tid, og hvordan?
◻ Hva var forskjellen mellom Israels og andre nasjoners rettsordning?
◻ Hva slags menn ble utnevnt til å være dommere i Israel, og hvilke prinsipper skulle de ha fulgt?
[Bilde på side 10]
På patriarkenes tid og i det gamle Israel satt utnevnte eldste i byporten og holdt rett