Døm med rettferdighet, visdom og barmhjertighet
Vi anbefaler våre lesere å gjennomgå denne artikkelen før de studerer de to etter følgende artikler.
VI MENNESKER gjør ofte feil når vi dømmer noen. Det skyldes i første rekke våre ufullkommenheter. Har du noen gang opplevd at andre har tillagt deg urette motiver eller fordømt deg på grunnlag av urette opplysninger? Syntes du de var ubarmhjertige? Men har det ikke også hendt at du har felt en ensidig dom fordi du har vært partisk og ikke tatt alle kjensgjerninger i betraktning? Unnlot du å vise barmhjertighet? Hvis vi skal være ærlige, må vi innrømme at vi alle kommer til kort hva dette angår.
For å kunne dømme med rettferdighet, visdom og barmhjertighet må en ha en norm å følge som er høyere enn menneskers normer. Denne norm blir tilveiebrakt av Gud. Vi bør ikke bare være interessert i hva denne norm går ut på, men også la oss lede av den. Hvorfor? Fordi Jehova Gud, «alles Dommer», vil bruke denne norm når vi blir stilt fram for hans domstol. (Heb. 12: 23, NW; Rom. 14: 10) Bør vi ikke derfor la oss lede av det han sier er rett? Det vil være både kjærlig og forstandig å gjøre det. Det er bare hvis vi lar oss lede av Guds syn på tingene, at det vi gjør, og de avgjørelser vi treffer, vil ha en gagnlig virkning.
Hvor kan en finne noen i vår tid som konsekvent dømmer i samsvar med Guds rettferdige normer? Det finnes fremdeles noen, både i det offentlige og ellers, som er i stand til å avsi upartiske dommer. Men de som kjenner Guds Ord og kjensgjerningene, er klar over at verden som et hele ikke lar seg lede av rettferdige normer. Verden er i den ondes vold. Ja, hele verden er forført av ham. (1 Joh. 5: 19, LB; Åpb. 12: 9) Dette gjelder også Babylon den store, den falske religions verdensrike, som Bibelen omtaler som en uren kvinne. (Åpb. 17: 3—5; 18: 2—4) Guds folk, som har gått ut fra henne, er takknemlige for at de ikke lenger er offer for hennes fordervede måte å dømme på i spørsmål vedrørende tro og moral. De setter sin lit til den ordning Jehova Gud har gjenopprettet i den sanne kristne menighet, hvor trofaste, utnevnte eldste dømmer, slik det er forutsagt i Esaias 1: 26: «Og jeg vil atter gi deg slike dommere som i førstningen og rådsherrer som i begynnelsen; deretter skal du kalles rettferdighetens stad, en trofast by.»
Når vi undersøker Guds folks historie i gammel tid, ser vi at det først ble utnevnt dommere i stor målestokk like etter at israelittene hadde dratt ut av Egypt i 1513 f. Kr. Moses holdt på å slite seg helt ut fordi han prøvde å ta seg av alle saker som folket kom til ham med for at han skulle skifte rett mellom dem og lære dem Guds lover og bud. Hans svigerfar, Jetro, rådet ham til å fordele ansvaret, slik at den store menneskemengden som ble ledet gjennom ørkenen, kunne bli vigd større oppmerksomhet. Flere tusen «dugelige menn» ble utvalgt til å hjelpe Moses. De skulle ta seg av vanlige problemer eller spørsmål som oppsto. Moses skulle fortsette å ha hovedansvaret når det gjaldt å lære folket Guds lover og bud og vise dem hvordan de skulle vandre, og hvilket arbeid de skulle utføre.
Det var en meget praktisk ordning som ble foreslått: «Velg deg så ut dugelige menn av hele folket, menn som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning, og sett dem til domsmenn over dem, noen over tusen, noen over hundre, noen over femti og noen over ti! Og de skal skifte rett mellom folket til enhver tid; enhver stor sak skal de komme til deg med, men enhver liten sak skal de selv dømme i. Således letter du byrden for deg selv, og de bærer den med deg. Dersom du gjør dette, og Gud byder deg det, da vil du kunne holde ut, og da vil også alt folket her kunne gå hjem i fred.» — 2 Mos. 18: 13—23.
Senere, etter at de hadde bosatt seg i landet Kana’an, oppreiste Jehova dommere, ikke bare for at de skulle dømme i saker hvor loven var blitt overtrådt, men også for at de skulle utfri folket av undertrykkeres hånd. (Dom. 2: 18) Dommerne ble utnevnt til ledere, og de hjalp også folket til å lære Guds lov å kjenne og anvende den. Blant disse dommerne kan vi nevne Gideon, Barak, Samson, Jefta og Samuel, som utførte bemerkelsesverdige bedrifter og også «håndhevde rettferdighet», ifølge beretningen i Hebreerne 11: 32, 33. Andre dommere i det gamle Israel, som tjente som eldste i lokalsamfunnet, tok ikke bare hånd om rettssaker, men hadde også administrative plikter. — 1 Krøn. 26: 29; 2 Krøn. 19: 4—7.
Selv kongene i Israel måtte lese lovboken og lære å frykte Jehova og holde hans ord. (5 Mos. 17: 19, 20) De måtte dømme i samsvar med Guds lov for å kunne ha framgang og fortsette å ha Guds gunst. — 2 Krøn 1: 9—12.
ELDSTE SOM DØMMER I VÅR TID
Hvilken ordning er så truffet med tanke på at det skal dømmes i saker som angår Guds folk i vår tid? Jehova har utnevnt eldste, som er i den stilling at de kan tjene som dommere og rådgivere. Disse mennene må oppfylle kravene i 1 Timoteus 3: 1—7 og Titus 1: 5—9. Deres ansvar består ikke bare i å dømme. De skal også undervise og gjøre det helt klart hva Gud krever, og dessuten oppmuntre Guds folk til å tjene ham av hele sitt hjerte og trofast adlyde hans rettferdige prinsipper. — Kol. 3: 23; 1 Tess. 5: 21; 1 Pet. 1: 22.
Hvordan ser vi på denne ordningen, slik den virker i den lokale menighet som vi er tilsluttet? Vi ønsker ikke å være lik enkelte i menigheten i Korint i det første århundre, som førte saker mot hverandre for verdslige domstoler. Apostelen Paulus irettesatte dem for det. Han sa: «Dette er en skam for dere! Finnes det da ikke en eneste blant dere som har visdom og kan ordne opp i saker mellom brødre? Nei, bror fører sak mot bror, og det for vantro dommere.» (1 Kor. 6: 5, 6, NTN) Det var et åndelig nederlag at de måtte henvende seg til verdslige domstoler for å få avgjort saker som kunne ha blitt behandlet i den kristne menighet. Ingen av oss ønsker å føre skam over oss selv eller å få grunn til å angre fordi vi ikke har hatt det rette syn på den bibelske ordning som gjelder i vår tid. Vi bør i stedet verdsette denne teokratiske foranstaltning av hele vårt hjerte. Hvis vi følger den veiledning og de gode råd vi får av dem som ’taler Guds ord til oss’, viser vi at vi ønsker å samarbeide med den «tro og kloke tjener»-klasse og underordne oss under Kristus. — Heb. 13: 7, 17; Ef. 5: 24; Matt. 24: 45—47.
Ettersom Jehovas dommer nå blir åpenbart, lærer vi å verdsette de høye normer vi må leve etter. Vi får den nødvendige hjelp til å avgjøre personlige spørsmål og menighetsanliggender, selv om vi fremdeles er ufullkomne. Vi kommer i et stadig nærere forhold til Jehova og får en forsmak på hans rettferdige, nye ordning. Mens vi venter på den strålende tiden, kan vi tillitsfullt si til Jehova: «Så snart dine dommer rammer jorden, lærer jordboerne rettferdighet.» — Es. 26: 9.
[Jehovas] lov er fullkommen, den vederkveger sjelen; [Jehovas] vitnesbyrd er trofast, det gjør den enfoldige vis; [Jehovas] befalinger er rette, de gleder hjertet; [Jehovas] bud er rent, det opplyser øynene; . . . [Jehovas] lover er sannhet, de er rettferdige alle tilsammen. — Sl. 19: 8—10.