Det gode budskap blir forkynt på øyene i Indiahavet

ØYENE Rodrigues, Mauritius, Réunion, Seychellene, Mayotte og Komorene ligger i en bue omkring Madagaskar, spredt ut over fire millioner kvadratkilometer i den vestlige delen av Indiahavet. Selv om disse øyene befinner seg i et så stort område, har de et samlet landareal på bare 7300 kvadratkilometer. Folketallet ligger på 2,3 millioner, og disse øyene er dermed blant de tettest befolkede øyene i verden.

Befolkningen omfatter også omkring 2900 Jehovas vitner, som arbeider iherdig med å forkynne det gode budskap om Guds rike for de andre øyboerne. Siden disse forkynnerne er så isolert, setter de spesielt stor pris på de reisende tilsynsmennene og de årlige stevnene som blir arrangert av Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Vacoas på Mauritius. Ved slike anledninger kan de virkelig forstå og glede seg over det som står i Jesaja 42: 10: «Syng en ny sang for [Jehova], lovsyng ham fra jordens ender, dere som ferdes på havet, og alt som fyller det, fjerne kyster [øyer, EN] og dere som bor der!»

Noen representanter fra avdelingskontoret reiste nylig til disse øyene for å besøke menighetene og forestå den årlige serien med spesielle éndagsstevner. Temaet for disse stevnene var denne gangen «Vær hellige i all deres ferd», og det var basert på 1. Peter 1: 15. Reisen over de veldige havstrekningene foregikk hovedsakelig med fly — dels med jumbojet, men i mange tilfelle med små propellfly. Noen av etappene ble tilbakelagt med skonnerter og mindre seilbåter. Følg med oss i tankene og bli kjent med hvordan det gode budskap blir forkynt på fjerne øyer i Indiahavet.

Første stoppested — Rodrigues

Etter en halvannen times flytur fra Mauritius får vi øye på et korallrev. Det omkranser en stor lagune som omgir en liten øy i Indiahavet. Dette er vårt første stoppested — øya Rodrigues.

Flyplassen er bygd på en landtunge av korallmasser som heter Point Coraille. I dette området er korallagene så tykke at det går an å skjære ut blokker av dem, og disse blokkene kan brukes som bygningsmaterialer. Med en liten buss kjører vi langs en smal, svingete vei fra flyplassen til den viktigste byen, Port Mathurin. Et sted underveis kan vi se tvers over øya til korallrevene på den andre siden og den blå lagunen og den forrevne kystlinjen. Regntiden er nettopp over. Liene er derfor dekket med grovt og saftig gress, og beitende kyr, sauer og geiter er spredt utover landskapet.

Vårt spesielle éndagsstevne skal holdes i en pen, liten Rikets sal i sentrum av Port Mathurin. Arbeidet i Rodrigues begynte i 1964. Det er nå 36 forkynnere av det gode budskap her blant en befolkning på 37 000. Det er en stor glede å se at det er 53 personer til stede, og at en ung mann på 18 år blir døpt. Hans mor, som ikke kunne lese og skrive, tok imot sannheten i 1969. Hun har fortsatt å tjene Jehova trofast selv om hun har møtt motstand i familien. Nå er to av barna hennes innviet til Jehova.

Etter stevnet blir vi en uke på øya for å delta i forkynnelsesarbeidet. Vi benytter det kreolspråket vi snakker på Mauritius, for folk her på Rodrigues snakker det samme språket. Etter en busstur og en spasertur kommer vi til distriktet — en grønn dal som strekker seg fra veien oppe i høyden og ned til sjøen. Her har vi en imponerende utsikt over den turkisblå lagunen, det hvite korallrevet og det dypblå havet i bakgrunnen. Vi føler oss forfrisket av den herlige, rene luften og er klar til innsats.

Vi følger de smale stiene gjennom markene og krysser en bekk som renner gjennom et myrlendt område, før vi kommer fram til de mange små bolighusene i dalen. Vi blir hjertelig mottatt i alle hjem og får anledning til å snakke med beboerne om Rikets velsignelser, som snart skal komme. Før vi vet ordet av det, er vi langt nede i dalen, og det er på tide å dra hjem. Det betyr mer klatring og traving, men den lokale gjestfrihet kommer oss til unnsetning — vi blir tilbudt skyss bak i en jeep.

Etter dagens strabaser er det godt å komme tilbake til det vakre og komfortable Betel-hjemmet i Vacoas. Det er planlagt to spesielle stevnedager i rådhushallen. Den første dagen kommer det 760 mennesker. De er fra halvparten av de 12 menighetene på øya. Dagen etter arrangerer vi det samme programmet for de øvrige seks menighetene. I løpet av helgen blir fire nye døpt. Det er 30 spesialpionerer og 50 alminnelige pionerer som forkynner det gode budskap for folk på denne øya.

Seychellene i det fjerne

Snart må vi ut på en ny flytur. Denne gangen går ferden 1600 kilometer mot nord over åpent hav til øya Mahé i Seychellene, eller Zil Elwannyen Sesel, som det heter på kreolsk. Det betyr «Seychellene i det fjerne». På grunn av den store avstanden kan avdelingskontoret arrangere bare to besøk hvert år. Den spesielle stevnedagen og kretsstevnet blir avviklet tre dager etter hverandre om våren, og områdestevnet blir holdt senere på året. Nå, i midten av oktober, er vi her i forbindelse med områdestevnet, og etter stevnet skal vi være en uke på besøk i menigheten. Også her kan vi benytte vårt eget mauritianske kreolspråk.

Brødrene fra naboøyene Praslin og La Digue har allerede kommet. Det er en glede å se at hele 12 nasjonaliteter er representert. Stevnet blir holdt i den lokale Rikets sal, en stor, ombygd garasje på baksiden av huset til en av forkynnerne. Siden bare seks brødre, de tilreisende medregnet, er kvalifisert til å ha poster på programmet, er det noen som har det privilegium å holde flere foredrag i løpet av de fire dagene. De 81 forkynnerne er overveldet over å se at 216 er til stede den siste stevnedagen.

Etter stevnet reiser vi med en skonnert til Praslin, som ligger 40 kilometer nordøst for Mahé. Det 18 meter lange fartøyet er laget av en tresort som heter tacamahac. Det smekre skipet kan ta 50 passasjerer og omkring 36 tonn last. Vi forlater havnen i Mahé og stevner mot Praslin, som vi øyner i horisonten, og vi kan tydelig føle at vi bæres av sted av sterke krefter i dieselmotoren og i vinden, som fyller de hvite seilene som er heist på de to mastene.

To og en halv time senere runder vi et klippeframspring og kommer inn i smulere farvann i den vakre St. Anne-bukta. Da vi går i land på den lange kaia, ser vi at våre brødre står og venter på oss. Det er 13 forkynnere på denne lille øya, og åtte er kommet fra andre steder. Det er derfor en stor glede for oss å se at den lille salen er fylt med 39 personer som er kommet for å høre det spesielle foredraget. Det tyder på gode vekstmuligheter!

Mens vi er her på Praslin, må vi besøke den vakre Vallée de Mai. Her vokser coco-de-mer-palmen eller seychellpalmen, som bærer de største frøene i verden. Et enkelt frø kan veie opptil 20 kilo. Vi kan se disse palmene i alle vekststadier. Ifølge den offisielle turistbrosjyren var den største av dem 31 meter høy da den sist ble målt. Det var i 1986. Noen av disse høye trærne blir anslått til å være 800 år gamle. Det tar 25 år før et tre begynner å bære frukt, og en nøtt trenger sju år på å bli moden. Det er ikke vanskelig å forstå at brosjyren kommer med denne oppfordringen: «Ta bare bilder, etterlat bare fotspor.»

Klokken sju neste morgen tar vi en båt til den vesle øya La Digue. Det ligger fullt opp med småbåter ved kaia. De er forbindelsesleddet mellom de 2000 innbyggerne og omverdenen. Vi blir møtt av et eldre ektepar fra Sveits som har vært på disse øyene siden 1975. I stedet for å ta en oksedrosje spaserer vi langs stranden med de imponerende rosa granittklippene som er glattskurt av sjø og regn. Etter en frokost i det grønne vandrer vi gjennom det lille fuglereservatet, hvor en sjelden fugleart (Melaenornis pammelaina) hekker, og går så hjem til noen interesserte. Der er 13 mennesker kommet sammen for å høre et foredrag som blir holdt på kreolspråket. Vi hilser på et par som har truffet alle forberedelser for å legalisere sitt ekteskap, slik at de kan gjøre framskritt åndelig sett. Ja, Jehova er i ferd med å samle de skatter som finnes blant alle folkeslag, også her på disse fjerne øyene.

Tilbake til Réunion

Av de øyene vi besøker på denne turen, er Réunion den hvor utviklingen har kommet lengst. Da vi nærmer oss land, ser vi en firefelts motorvei med tett trafikk fra hovedstaden, Saint-Denis. Hele arealet mellom sjøen og fjellet er bebygd med høyhus. Øya har 580 000 innbyggere, og den har vist seg å være fruktbar mark for forkynnelsen om Riket. (Matteus 9: 37, 38) Det er nå omkring 2000 som er ivrig opptatt med å forkynne det gode budskap, og de fordeler seg på 21 menigheter.

Programmet for den spesielle stevnedagen blir avviklet på et stort, overbygd stadion. Vi gleder oss over å se at det er 3332 til stede, og at 67 nye står fram for å bli døpt. Etter et hyggelig samvær med misjonærene på øya drar vi videre til neste reisemål.

Mayotte — Parfymeøya

Etter to timer i luften begynner vårt 40-seters jetfly nedstigningen til Pamanzi lufthavn. Den ligger på en liten øy som er forbundet med Dzaoudzi, hovedstaden på Mayotte, med en knapt to kilometer lang vei over en fylling. Den blå himmelen, de hvite skyene, de frodige fjellskråningene og det dypblå havet gir oss inntrykk av at vi er kommet til et fredelig, tropisk paradis. Mayotte bærer tilnavnet Parfymeøya på grunn av de herlige duftstoffene fra ylang-ylang-treet. Ekstrakter fra blomstene på dette treet blir sendt til Frankrike og benyttet som basis i verdensberømte parfymer.

Det tar bare 15 minutter med småbåt å komme til hovedøya. Etter et lettere måltid på misjonærhjemmet blir vi invitert til et bokstudium som ligger på den andre siden av øya, nærmere 20 kilometer borte. Om vi hadde regnet med å ta det litt med ro her, så må vi oppgi det. Vi stiger inn i den åpne jeepen og får oss en nifs tur på de smale veiene. Vi har følelsen av at det bare er så vidt vi unngår å brase sammen med folk, kuer og kjøretøyer, men vår franske sjåfør kan sine ting. Snart ankommer vi til Chiconi, hvor vi får hilse på den familien som bor der hvor studiet blir holdt.

Faren, som tidligere var muslim, presenterer sine åtte barn. Den yngste sønnen, som er fire år gammel, hilser på oss på en spesiell måte. Vi forstår senere at det er en tradisjonell hilsemåte han benytter. Han legger den ene håndbaken inn i håndflaten på den andre hånden og stiller seg foran oss. Først forsøker vi å håndhilse på ham, og så forsøker min kone å legge hendene hans på sitt eget hode. Den lille karen med store, runde øyne venter tålmodig og lurer sikkert på hva det er vi holder på med. Til slutt oppfatter vi hvordan det skal gjøres — vi plasserer hendene hans på hodet hans. Da studiet begynner, er det 14 til stede. Men da vi er kommet halvveis i studiet, kommer det en interessert som håndhilser på alle. Det er tydeligvis også skikk og bruk hos dem.

Tilbakereisen foregår etter at det har begynt å mørkne, og vi får øye på digre flaggermus som lever av frukt, og som er ute for å finne seg aftensmat. Vi kjenner aromaen fra jackfrukter som har falt ned på den svingete veien, og den søte duften av mango, papaya og guajava. I dette strøket holder lemurene til. Lemurene er små halvaper med revelignende snuter og lange, ringete gripehaler. Idet vi kommer over en bakketopp, får vi se et syn som nesten tar pusten fra oss. Den oransjefargede fullmånen har nettopp steget opp over bukten og speiler seg i den stille vannflaten. Til og med sjåføren vår saktner farten for å beundre dette synet. Under resten av kjøreturen sitter vi hele tiden og venter på at det skal dukke opp igjen bak neste sving.

Neste formiddag går vi ut i forkynnelsesarbeidet sammen med misjonærene. Vi besøker først en ung mann som er lærer og snakker godt fransk. Han sitter på gulvet, og vi sitter på sengen hans. Det neste studiet blir også holdt hos en ung mann, og han innbyr oss til å sitte på en madrass på gulvet i det lille rommet hans. Etter en stund klarer vi ikke å sitte helt rolig til tross for at vi forsøker å ignorere krampen i leggene og svetten som renner nedover ryggen. Det er ikke lett å konsentrere seg om studiet, som blir holdt dels på fransk og dels på mahorisk, mens den nyeste popmusikken gjaller fra naboens radio.

Den siste vi besøker, er en ung mann fra naboøyene, Komorene. Han unnskylder seg fordi han ikke er så flink til å snakke fransk, henter brosjyren sin og er klar til å begynne. Da misjonæren fortsetter å forklare noe for ham, avbryter han og sier at han skal lese avsnittet. Dette er en høflig henstilling til oss om å tie stille. Alle disse menneskene er muslimer, men de setter virkelig pris på det de lærer i Bibelen.

Vi undrer oss over hvorfor det er så mange unge menn som studerer, men så få kvinner og unge piker. Vi får den forklaringen at dette skyldes de tradisjonene som gjør seg gjeldende i samfunn og familieliv på disse kanter. Polygami er religiøst og sosialt akseptert, og hver kone har sitt eget hjem. Farens innflytelse er minimal. Det er moren som bestemmer. Vi får også vite at døtrene vanligvis blir boende hos moren til de gifter seg. Sønnene, derimot, drar hjemmefra i puberteten og bygger sin egen banga eller hytte, eller bor sammen med andre gutter i en felles banga. Under slike forhold har unge menn frihet til å studere hvis de ønsker det, mens det er få piker som har en slik frihet.

Søndagen er den spesielle stevnedagen. Været er fint fra morgenen av, men ved middagstider begynner det å skye til, og snart pøser regnet ned. Det ser ikke ut til at noen bryr seg særlig om det, for det fører til at det blir svalere. Også her finner vi en stor åndelig rikdom, for de 36 forkynnerne og pionerene kan glede seg over at det er 83 til stede, og at tre nye blir døpt.

Brosjyren Du kan få leve evig på jorden! blir frigitt på det lokale språket, og det er en stor begivenhet. Denne brosjyren er ikke bare den eneste av Selskapets publikasjoner som foreligger på mahorisk, men også den eneste publikasjon av noe slag som hittil er utgitt på dette språket. Teksten er skrevet med arabiske skrifttegn under de latinske bokstavene. Folk lærer arabisk skrift på skolen, men ikke det arabiske språket. De kan framsi bønner på arabisk og lese Koranen på arabisk, men de forstår ikke de ordene de uttaler. Når de leser den arabiske skriften i brosjyren, blir de forbløffet over at de kan forstå det de leser. Det de leser, er nemlig deres eget språk, mahorisk, som er nedtegnet som lydskrift med arabiske bokstaver. Det er en glede å se hvordan ansiktene deres lyser opp etter hvert som de oppfatter det de leser.

Det er lett å levere brosjyrer. I en av de mer avsidesliggende landsbyene kommer en mann mot oss mens vi forkynner for en kvinne. Han begynner å snakke på en intens måte med vår bror på mahorisk. Vi får inntrykk av at han opponerer kraftig. Mannen fortsetter å snakke en stund og gestikulerer vilt. Broren forklarer senere at mannen beklaget seg og sa: «Hvordan kan dere vente at vi skal huske det dere forteller oss, når dere bare besøker oss en gang i året? Kan du fortelle meg det? Dere skulle komme oftere og snakke med oss om disse tingene.»

Disse avslutningsordene faller sammen med vår egen oppfatning. Jehova er virkelig i ferd med å samle alle folkeslagenes kostelige skatter ved hjelp av det gode budskap om Riket. Selv om øyene ligger isolert i havets veldige øde, finnes det mennesker her som deltar i den mektige lovprisningen av vår Skaper og himmelske Far, Jehova Gud. — Haggai 2: 7.

[Kart på side 21]

(Se den trykte publikasjonen)

SEYCHELLENE

INDIAHAVET

KOMORENE

MAYOTTE

MADAGASKAR

MAURITIUS

RÉUNION

RODRIGUES

[Bilde på side 23]

Klippeframspringet ved St. Anne-bukta på Praslin

[Bilde på side 24]

En oksedrosje i La Digue på Seychellene

[Bilde på side 25]

Forkynnelse på Mayotte ved hjelp av den nye brosjyren