«Dette huset er ditt»

«DETTE huset er ditt — vi har gjort det større.» Disse ordene beskrev kort og godt hvordan de følte det, de som nettopp hadde fullført to års hardt arbeid ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Australia. Ordene var rettet til Jehova Gud, og de var en del av en sang som var laget til en spesiell anledning. Hvilken anledning? Innvielsen av nye tilbygg til Betel-hjemmet og trykkeriet.

Utvidelser så snart?

Overraskende nok var det mindre enn sju år tidligere at en lignende innvielse fant sted, innvielsen av det da nyoppførte avdelingskontoret i Ingleburn i utkanten av Sydney sørvest for Sydney sentrum. Hvorfor var det nødvendig å utvide så snart?

Antall Jehovas vitner i Australia hadde økt fra litt under 32 000 i 1981 til et høydepunkt på 51 152 i oktober 1989, og det ble derfor nødvendig å utvide staben ved Betel. Dessuten var det en dramatisk økning i den mengde litteratur som Australia sendte til andre avdelingskontorer. For tiden trykker Australia publikasjoner på 37 forskjellige språk for at Fiji, Indonesia, Papua Ny-Guinea, Ny-Caledonia, New Zealand, Salomonøyene, Tahiti, Vanuatu, Niue, Vest-Samoa, Tonga, Tuvalu og Wallis Islands foruten Australia skal få dekket sitt behov. Betel-familien har derfor raskt vokst til 164 medlemmer.

På grunn av denne voksende familien ble det oppført et kontortilbygg i tre etasjer som stod ferdig i begynnelsen av 1987. Det var stort behov for disse ekstra kontorene. Deretter godkjente det styrende råd byggingen av et treetasjes tilbygg til trykkeriet og et femetasjes boligtilbygg. I januar 1988 begynte arbeidet på trykkeritilbygget, som ville øke gulvflaten med 3600 kvadratmeter. Få måneder senere begynte man på boligtilbygget, som ville gi 51 ekstra boligrom.

Offervillighet og gavmildhet

Det ble sendt ut innbydelser til menighetene i hele landet om at frivillige kunne bli en del av «byggefamilien» i opptil to år. Responsen var overveldende, og frivillige fra alle yrker stilte villig opp. Over 700 søknader ble mottatt, og i løpet av byggeperioden var det til sammen 270 frivillige som kom og arbeidet i perioder på fra to uker til nærmere to år.

Et av Jehovas vitner eide en entreprenørbedrift i den nordlige staten Queensland. Han solgte en del av bedriften, og han og hans kone ble en del av familien på byggeplassen helt fra begynnelsen av. Han kjøpte en stor beltegående gravemaskin og gjorde det meste av det nødvendige gravearbeidet uten omkostninger for Selskapet. Da det meste gravearbeidet var ferdig, solgte han gravemaskinen og ble værende for å arbeide med andre ting i forbindelse med byggingen. Dette er bare ett eksempel på den fine, uselviske ånd som alle viste i løpet av hele prosjektet.

Vitner stilte til disposisjon betongpumper som ble brukt til å helle betongen i støpeformer. Det trengtes 3300 kubikkmeter betong til de til sammen åtte etasjene i de to bygningene. Andre gav de materialene det var behov for til tre vanntanker av betong, og vitner som arbeidet i trykkeriet, gav av sin arbeidskraft for å oppføre tankene.

Det var selvfølgelig ikke alle de frivillige som var fagfolk. Mange unge menn ble lært opp på byggeplassen. Flere ble dyktige murere etter hvert som de hjalp til med muringen. Det gikk med en halv million murstein. Andre lærte å legge fliser på vegger og gulv, og på bare noen få uker ble en søster ekspert på å tapetsere.

Innvielsesdagen

Innvielsesdagen, lørdag 25. november 1989, brøt fram med sol og klart vær — en deilig dag sent på våren. Andre etasje i trykkeritilbygget var blitt ryddet for å kunne bli brukt som hovedsal under innvielsesprogrammet. Internt fjernsyn overførte programmet til deler av de to andre etasjene i trykkeriet og til den etasjen hvor ekspedisjonsavdelingen er, til Betel-auditoriet og til spisesalen. Det gjorde at over 3000 fikk sitteplass.

På grunn av begrenset plass var det bare de som hadde vært døpt i omkring 40 år, som ble innbudt, foruten gjester som Betel-familien og de som hadde vært med på byggearbeidet, personlig hadde innbudt. Om formiddagen ble det servert forfriskninger, og midt på dagen fikk man en pakke med deilig lunsj. Klokken ni ble årsmøtet for Watchtower Society of Australia holdt, og alle de 21 medlemmene av det australske selskapet var til stede. Etter at de nødvendige juridiske formaliteter var ordnet, ble andre innbudt til møtet, og alle gledet seg over å høre et foredrag av Theodore Jaracz, som er medlem av det styrende råd.

Som en introduksjon til innvielsesprogrammet, som begynte klokken to om ettermiddagen, ble det i et kvarter spilt Rikets melodier. Forsamlingen var glad for å høre rapporter, interessante anekdoter, opplevelser og kommentarer fra de tre medlemmene av det styrende råd som var til stede. Av disse var Carey Barber og Daniel Sydlik på besøk i Australia for første gang. Bror Barber talte over emnet «Høsten er tidsalderens ende», mens bror Sydlik behandlet emmet «Lykkelig er det folk som har Jehova til Gud». Bror Jaracz, som besøkte avdelingskontoret i Australia som sonetilsynsmann, holdt innvielsestalen.

Et hyggelig trekk ved programmet var at det rett før innvielsestalen ble sunget en sang på fire vers. Tittelen på sangen var basert på Jesajas ord i Jesaja 60: 22 og lød «Den minste blir til tusen». Sangens tekst gav uttrykk for takknemlighet overfor Jehova for at så mange villige arbeidere hadde fått det privilegium å bygge på ’hans hus’ i denne delen av det verdensomfattende feltet.

[Bilder på side 15]

Det nye tilbygget til Vakttårnets trykkeri i Ingleburn, New South Wales, Australia

C. Barber

T. Jaracz

D. Sydlik