Høsttid i et land med is og snø

GRØNLAND, verdens største øy, er virkelig et land med is og snø. Det meste av denne nesten 2700 kilometer lange øya ligger nord for den nordlige polarsirkelen og er dekket av en permanent innlandsis, som gjennomsnittlig er om lag 1500 meter tykk. Resten av Grønland er dekket av snø fra fem til åtte måneder eller mer i året. Det sies at de første vikingene som kom dit, kalte landet Grønland for å få kolonister til å bosette seg der. I løpet av den korte sommeren passer navnet imidlertid godt på visse områder ved kysten.

Om våren brytes isen opp utenfor Nordøst-Grønland, og pakkisen oppstår. Denne isen driver nedover langs østkysten, rundt Kapp Farvel og delvis oppover langs vestkysten, og i månedsvis gjør den det svært vanskelig å ferdes på sjøen. Om vinteren fryser havet til rundt mesteparten av øya og avskjærer de bebodde stedene fra omverdenen. Isen behersker bokstavelig talt landet og havet og folks levesett. Det er vanskelig å forestille seg at det kan høstes noe i dette landet.

Begynnelsen

Eskimoer fra inuit-kulturene har levd som jegere på Grønland i mange hundre år. I 1721 kom den lutherske presten Hans Egede til Grønland som misjonær. Senere fikk Brødremenigheten innpass i forskjellige bosetninger. Noen av misjonærene oversatte visse bøker i Bibelen til grønlandsk, og de bevarte Guds navn, Jehova, i sin oversettelse. Men etter år 1900 var det bare den danske folkekirke som virket på Grønland.

I 1953, da Grønland fortsatt var en dansk koloni, inntraff det et viktig vendepunkt. Ifølge den nye danske grunnloven, som trådte i kraft det året, ble det på Grønland igjen tillatt å opprette religiøse grupper utenom folkekirken. I januar 1955 ble derfor to av Jehovas vitner fra Danmark sendt dit som misjonærer. Deres tildelte distrikt strakte seg 2000 kilometer langs sørvestkysten, hvor nesten alle grønlenderne bodde — en befolkning på 27 000, som hovedsakelig bestod av jegere og fiskere.

Kristen Lauritsen, ett av de to vitnene, forteller: «Vi hadde nesten ingen kjennskap til grønlandsk, men vi hadde et sterkt ønske om å lære folk på Grønland sannheten i Guds Ord. Vi hadde noen få traktater på grønlandsk, og senere det første året fikk vi brosjyren ’Dette gode budskap om riket’.» Hvordan gikk de fram i forkynnelsesarbeidet?

«Til å begynne med gjorde vi bruk av trykte kort for å forklare hensikten med vårt besøk. Men senere lærte vi oss noen setninger på grønlandsk utenat. Reisene mellom byene foregikk alltid med båt og var svært uregelmessige, for ruteplaner var praktisk talt ukjent. Det var vanlig at vi ble sjøsyke. Vi hadde også problemer med å finne steder hvor vi kunne overnatte. Ofte måtte vi ta til takke med teltet som vi alltid hadde med oss i bagasjen.»

Men det var andre ting som oppveide dette. Grønlenderne er vennlige og gjestfrie mennesker. Det er naturlig for dem å tro på Gud og ha aktelse for Bibelen. I nesten hvert eneste hjem har folk hele Bibelen på sitt eget språk. Kristen husker at en liten pike en gang kom opp til dem med en lapp, hvor det stod: «Hvis dere ikke har funnet noe sted å bo ennå, kan dere komme og bo hos oss.» Pikens familie hjalp dem også med å finne et sted hvor de kunne vise en av Selskapets filmer.

Det kommer forsterkninger

I 1961 begynte familier fra Danmark å flytte til Grønland for å tjene der, hvor behovet var større. De gjorde seg beundringsverdige anstrengelser for å lære det uhyre vanskelige grønlandske språk og for å holde ut på isolerte steder, atskilt fra sine medtroende. De holdt møter regelmessig, fortsatte å være sterke i troen og var aktive i den kristne virksomhet. Deres arbeid var ikke forgjeves. Det året ble de to første menighetene opprettet på Grønland, den ene i hovedstaden, Godthåb (Nûk), og den andre i Julianehåb (Qaqortoq) i sør. Det var en stor glede for vitnene da noen av de grønlendere som hadde flyttet til Skandinavia, ble døpt.

I 1970-årene kom det mange unge og ivrige spesialpionerektepar, som gikk i spissen for forkynnelsesarbeidet. I 1973 kom Vakttårnet og boken Den sannhet som fører til evig liv ut på grønlandsk. Utstyrt med disse hjelpemidlene drog pionerene langs kysten, hvor de besøkte byer og landsbyer og sådde rikelig med sannhetens sæd. For første gang ble det forkynt på den isolerte østkysten rundt Angmagssalik. For en glede det var da en grønlender endelig tok imot sannheten på Grønland det året!

Høst til slutt

Etter hvert som det ble utgitt andre hjelpemidler til bibelstudium på grønlandsk, ble det levert mye litteratur. Det var for eksempel ikke uvanlig at to forkynnere som arbeidet i ledig distrikt et par uker, leverte 1000 blad, 300—400 bøker og like mange brosjyrer og dessuten tegnet 60—70 abonnementer.

Som følge av all denne plantingen og vanningen ’har Gud gitt vekst’, både blant grønlenderne og blant dansker som bor på Grønland. (1. Korinter 3: 5—7) I dag er det 117 Rikets forkynnere fordelt på sju menigheter og én isolert gruppe som tjener i dette landet med is og snø. La oss hilse på noen av disse flittige arbeiderne.

Vi besøker folk på Grønland

Det passer fint å begynne med den sørligste menigheten, som ligger i Julianehåb (Qaqortoq). Fem familier har kommet fra Danmark for å tjene her. Noen av dem har arbeidet hardt med å lære seg grønlandsk, slik at de kan forkynne for de grønlendere som ikke forstår dansk. Flemming, som er familieforsørger og er pioner (heltidsforkynner) i denne menigheten, sier: «Vi har et stort distrikt. Det omfatter mange fiskerlandsbyer og saueavlstasjoner som ligger inne i de mange fjordene langs sørkysten.» Vitnene bruker sine egne motorbåter og drar så langt som 640 kilometer for å besøke folk på disse avsidesliggende stedene.

Etter at vi har reist i tre timer med båt gjennom de maleriske fjordene, kommer vi til Narssaq, hvor den neste menigheten er. Her bor det bare én familie på fire, som alle er forkynnere. Selv om de er isolert, klarer de å oppmuntre og oppbygge hverandre i åndelig henseende fordi de har sunne studievaner og deltar regelmessig i møtene og i felttjenesten.

Nå går vi om bord i kystbåten, som kommer hit én gang i uken i sommermånedene. Etter den 24 timer lange turen kommer vi til Frederikshåb (Paamiut), hvor det bor ti Jehovas vitner. Men på veien dit passerer vi en landsby, hvor det bor to isolerte forkynnere. En av dem, Ane Marie, har en sønn i Godthåb som fikk kjennskap til sannheten for et par år siden, og som begynte å forkynne for henne pr. telefon og brev. Ane Marie verdsatte det han fortalte henne. Hun leste all vår litteratur som var tilgjengelig på grønlandsk, og hørte på kassetter hvor grønlandske Jehovas vitner fortalte sine opplevelser. Alt dette hjalp henne til å ta standpunkt for sannheten. I en alder av vel 60 år og uten støtte fra en lokal menighet klarte hun å slutte å røyke, en vane hun hadde hatt i 50 år, og hun sluttet å feire jul og fødselsdager og begynte å forkynne for hele landsbyen. Som følge av hennes tålmodige innsats og gode eksempel er det om lag ti interesserte som kommer regelmessig sammen for å studere Bibelen og lytte til opptak fra møtene.

Vi forlater Frederikshåb, og etter en 14-timers båttur i opprørt, åpen sjø er vi i hovedstaden, Godthåb. Den har 13 000 innbyggere, og det er 43 forkynnere i menigheten, og over en tredjedel av disse er grønlendere. De ukentlige møtene blir holdt på en blanding av dansk og grønlandsk, noe som virkelig er en utfordring for begge språkgrupper.

Vi er tilbake i kystbåten igjen, og en åttetimers reise bringer oss til Sukkertoppen (Maniitsoq). Her arbeider fire familier fra Danmark sammen med noen lokale forkynnere. De har gjennomgått distriktet i byen så grundig og har levert så mye bibelsk litteratur at annenhver husstand har et eksemplar av boken Min bok med fortellinger fra Bibelen på grønlandsk. De arrangerer også regelmessig båtturer for å forkynne i de avsidesliggende landsbyene.

Vi fortsetter nordover, og etter ti timer kommer vi til vårt neste stoppested, Holsteinsborg (Sisimiut). Fem danske familier og et par lokale forkynnere utgjør menigheten her. Et spesialpionerektepar herfra foretar fra tid til annen besøk på østkysten. Det betyr at de først må reise en halvtimes tid med helikopter til flyplassen, så to timer med fly tvers over innlandsisen og deretter igjen en kort tur med helikopter over bukta til Angmagssalik. Landskapet der er virkelig imponerende, med forrevne fjell som rager høyt opp, og isbreer som fyller dalbunnen. Folk er nokså velvillig innstilt til Rikets budskap, men det er få som hittil har tatt standpunkt for sannheten.

Etter at vi har fløyet tilbake over innlandsisen, gjør vi vårt siste stopp, som er Jakobshavn (Ilulissat), hvor den nordligste menigheten er. Ilulissat er det grønlandske ordet for «isfjell», og det er et treffende navn på dette stedet. Den mest produktive isbreen på den nordlige halvkule ligger i nærheten, og overalt i bukta og i fjordene driver det isfjell, noe som gjør dette landskapet ganske fascinerende. Seks familier fra Danmark og et par grønlendere utgjør denne svært aktive menigheten. Foruten byen Jakobshavn og hele området rundt Disko Bukta har de sannsynligvis verdens nordligste forkynnerdistrikt, et distrikt som strekker seg helt opp til Djevelens tommelfinger (Kullorsuaq), som ligger på nesten 75 grader nordlig bredde.

Spesialpionerene i Jakobshavn besøker regelmessig dette fjerntliggende området og forkynner for folk i Upernavik og Umanak. Bo og Helen forteller: «Disse vidstrakte områdene i nord er fremdeles et uberørt arktisk paradis. Området er tynt befolket, og folk lever mer av jakt enn av fiske. De lever et enkelt liv og bekymrer seg ikke så mye for framtiden. Mange av dem er interessert i åndelige ting. De lytter villig til det budskapet vi kommer med.» Tiden vil vise om slike sauelignende mennesker vil bli samlet inn i den ene «hjord» under den ’ene hyrde’, Jesus Kristus. — Johannes 10: 16.

Det er bare danske pionerer som har arbeidet i dette området, men omkring åtte grønlendere i Godthåb har laget en videokassett som forteller litt om hva vi tror, og hvordan vi lever. Pionerene brukte denne kassetten i arbeidet fra hus til hus, og den fikk virkelig folk til å snakke og stille mange spørsmål, spesielt om hvorfor vi ikke feirer jul, og hvorfor vi ikke har barnedåp. Det kan legges til at det ble levert omkring 200 bøker i løpet av den fire uker lange turen som nettopp er beskrevet.

Innhøstingen fortsetter

Rikets innhøsting fortsetter til tross for det barske klimaet, naturkreftene og språkbarrieren. Mange grønlendere har lært seg dansk for å få utbytte av menighetens møter. Men stadig flere møter blir holdt på grønlandsk, slik at flere kan nyte godt av den åndelige føden.

Programmet på områdestevnet «Guds rettferdighet» i 1988 ble for eksempel avviklet på dansk i Godthåb, men omkring en tredjedel av talene ble oversatt til grønlandsk. Det var til sammen 163 til stede. Stevnedeltagere fra den nordligste menigheten, Jakobshavn, og den sørligste menigheten, Julianehåb, måtte reise hele to dager hver vei for å komme til stevnet i Godthåb. Det var fire som ble døpt på dette stevnet.

Hvordan er utsiktene til den framtidige innhøstingen? De er svært gode! I 1989 var det gledelig å se at det var 205 til stede ved høytiden til minne om Kristi død. Det blir for tiden ledet over hundre hjemmebibelstudier. Ja, Jehova velsigner rikelig det arbeid hans tjenere nidkjært utfører i dette landet med is og snø.