Folk i Guatemala tar imot det gode budskap
BLÅ fjell og veldige vulkaner kommer plutselig til syne i det fjerne idet flyet nærmer seg hovedstaden. Passasjerer på den ene siden titter ut av vinduet og ser Mount Pacaya, som har utbrudd og sender ut store røykskyer. De danner en søyle som stiger til værs og forsvinner. Passasjerer på den andre siden titter ned og ser seilbåter og robåter som uforstyrret krysser Amatitlán-sjøen. Dette er Guatemala, et land med store kontraster.
Guatemala ligger i Mellom-Amerika og dekker et område på nesten 109 000 kvadratkilometer. Landskapet varierer fra imponerende høye fjell — som innbefatter 33 vulkaner, hvorav fire er aktive — til urskoger i lavlandet, regnskoger og krystallklare innsjøer og elver. Høyden over havet varierer fra havnivå til 4211 meter. I hovedstaden er det vår hele året med en gjennomsnittstemperatur på 24 grader celsius. Temperaturen høyere oppe i fjellene kan synke til under frysepunktet, mens folk i kyststrøkene kanskje må utholde en stekende varme på 38 grader celsius. Dette er et land som passer for enhver smak — med strender, skoger, fjell, tørre områder og fruktbare daler. Og det gode budskap om Riket blir forkynt i alle disse områdene.
Kunngjøringen av Riket begynner
Forkynnelsen av Riket begynte i Guatemala rundt 1920. Med tiden ble det dannet mindre grupper av interesserte mennesker og av Rikets forkynnere i forskjellige deler av landet. De to første misjonærene, som kom den 21. mai 1945, fant stor interesse blant folk. En av dem forteller: «Den andre lørdagen etter at vi hadde kommet, bestemte jeg meg for å tilby bladene på gaten. Da jeg gikk hjemmefra den kvelden, var feltvesken full av litteratur, men etter halvannen time hadde jeg tømt den. Da hadde jeg levert 32 blad, 34 brosjyrer, fire bøker og en bibel.» Den første måneden startet misjonærene 17 hjemmebibelstudier! Den første misjonærsøsteren som kom, er etter 43 år fortsatt ivrig opptatt med å forkynne det gode budskap om Riket.
Det er et distrikt med store variasjoner. Hovedstaden, Guatemala, har mange moderne høyblokker og dessuten eksklusive boligstrøk med flotte hus, hvor hushjelpen svarer i callingen når du ringer på. Men bare et steinkast bortenfor er det boliger med jordgulv, med vegger av soltørkede leirsteiner og med halmtak, og hvor elektrisitet og innlagt vann er noe en bare drømmer om. Med slike kontraster i distriktet blir det aldri en kjedelig dag i felttjenesten.
I de siste årene er det mange steder hvor døren ikke blir åpnet, fordi både mann og kone arbeider utenfor hjemmet. For å få forkynt for slike mennesker deltar Jehovas vitner ofte i gatearbeidet. Noen begynner klokken halv seks om morgenen og tilbyr litteratur ved de travle bussholdeplassene. En må være i god fysisk form for å holde tritt med folk som løper for å rekke bussen. En morgen var det en gruppe Jehovas vitner som bestemte seg for å henvende seg til noen drosjesjåfører ettersom aktiviteten ved bussholdeplassene hadde avtatt. Flere av drosjesjåførene trakk til vitnenes forbauselse fram sitt eget eksemplar av bladet Vakttårnet, som de allerede hadde streket under i. Et par av dem stilte spørsmål, som brødrene med glede besvarte ved å gjøre bruk av drosjesjåførenes egne bibler.
Forkynnelse i høylandet
Panajachel er en av landsbyene rundt Atitlán-sjøen, en vakker, blågrønn innsjø som er omgitt av majestetiske fjell og tre vulkaner. Noen av landsbyene er oppkalt etter apostlene. Omkring 95 prosent av innbyggerne er etterkommere av mayafolket, og cakchiquel og tzutuhil er to av hovedspråkene. Mennene snakker også spansk, men de fleste av kvinnene gjør ikke det, for de tilbringer det meste av tiden hjemme. Hver landsby har sine egne fargerike folkedrakter laget av stoff som vanligvis blir vevd av kvinnene.
Når du kommer til Panajachel, legger du merke til at denne landsbyen ikke er som andre små byer i Guatemala. Ved siden av de beskjedne hyttene bygd av soltørkede leirsteiner eller av steinblokker ser du vakre småhus. De moderne hotellene utgjør en enda større kontrast. Folk fra hele verden kommer til Panajachel for å beundre Atitlán-sjøen.
Et av Jehovas vitner beskriver hvordan forkynnelsesarbeidet blir utført her: «Vi leier en båt for en dag, og våre brødre fra Sololá, som ligger i nærheten, og andre besøkende fra hovedstaden, Guatemala, blir bedt om å hjelpe til med å gjennomarbeide det store distriktet. Brødrene fra Sololá er til stor hjelp, for de fleste av dem bor i fjellendt terreng som ligner det vi skal til. De snakker også det lokale språk. Turen begynner tidlig om morgenen. Mens båten krysser innsjøen, beundrer barna det krystallblå vannet, og foreldrene øver seg på å si noen ord på det lokale språket.
Denne gangen skal vi besøke fem landsbyer. Først blir det dannet tre grupper. Deretter slår de enkelte seg sammen to og to, slik at en som snakker språket, slår seg sammen med en som ikke gjør det. Det finnes bare tre små brygger hvor vi kan gå i land, så én gruppe blir satt av på hver av dem. Det varmer oss om hjertet å se våre brødre i deres fargerike drakter arbeide side om side med dem som er kledd slik folk i Vesten kler seg. Det er i seg selv et fint vitnesbyrd for folk i landsbyen. Nysgjerrige barn hilser på oss. Når de har funnet ut hva som er hensikten med vårt besøk, løper de i forveien for å fortelle det til alle i landsbyen.
Når vi kommer til de beskjedne hjemmene, er det mange som er ivrige etter å se de fargerike brosjyrene våre eller Min bok med fortellinger fra Bibelen, som barna har fortalt dem om. Den bibelske litteraturen som vi måtte ha levert i det første huset, vil være det folk i de etterfølgende husene kommer til å spørre etter, for alle vil ha den samme vakre litteraturen som naboen har fått. Det er mange som ikke kan lese, så de setter spesielt pris på de illustrasjonene som gir en fremstilling av det kommende paradis. Ansiktene deres lyser opp når de hører om det håp for framtiden som Bibelen holder fram i Åpenbaringen 21: 3, 4. Vi tar en kort pause for å nyte vår medbrakte lunsj, og så fortsetter vi å snakke med folk til klokken tre om ettermiddagen. Da setter vi kursen mot kaien igjen for å vente på båten som skal plukke oss opp. Så snart alle er kommet om bord, begynner brødrene gledestrålende å fortelle hverandre hva de har opplevd.
En søster forteller om den gleden hun følte da hun hørte en kvinne rope: ’Søster, søster, her er jeg. Du kom tilbake for å besøke meg. Tusen, tusen takk.’ Søsteren så opp mot en avsats i fjellet og gjenkjente kvinnen som vinket begeistret til henne. Forrige gang hun hadde vært i landsbyen, hadde kvinnen vist stor interesse da de drøftet Bibelen sammen. Kvinnen hadde ventet på at hun skulle komme tilbake, slik hun hadde lovt. De satte seg igjen ned for å studere Bibelen sammen.
Selv om alle er trette etter å ha gått langt i fjellendt terreng, er de ivrige etter å få vite når det blir en ny tur. Idet båten når land, tar vi farvel med hverandre og snakker om den neste turen vi skal ta.»
I de lavereliggende kystområdene
Guatemala har også to kystlinjer som står i sterk kontrast til hverandre: Stillehavskysten med dens bemerkelsesverdige svarte sandstrender og kysten langs Det karibiske havet med dens hvite sand.
I løpet av en 45 minutters kjøretur fra hovedstaden mot Stillehavet forandrer omgivelsene og klimaet seg betydelig. Langs kysten er det varme og fuktige klimaet fremherskende, noe som medfører at insekter formerer seg raskt. Kokospalmer, bomullstrær og annen frodig vegetasjon viser tydelig at vi befinner oss i tropene. Det er store menigheter av Jehovas vitner i mange av byene i dette området.
Den tradisjonelle hesten er her blitt erstattet med sykkelen, så det er ikke uvanlig å se brødre sykle raskt gjennom sukkerrørmarkene for å forkynne fra hytte til hytte. En bror ledet et bibelstudium med en mann som bodde 35 kilometer borte. Hver uke syklet han denne strekningen fram og tilbake for å lære den interesserte Bibelens sannhet.
Du tror kanskje at du har kommet til et annet land hvis du besøker de to tvillinghavnebyene Santo Tomas de Castilla og Puerto Barrios ved Det karibiske havet. Folk her har en annen levemåte enn folk ellers i Guatemala. Husene har plener og busker som er synlig for alle; du finner sjelden en steinmur rundt eiendommen, noe som er vanlig i Mexico og Mellom-Amerika. Her finner du heller ingen spesiell folkedrakt, noe som ellers er vanlig i det øvrige Guatemala.
«Fordi dette er en havneby, har du mulighet til å forkynne Bibelens budskap for alle slags mennesker,» forklarte en heltidsforkynner. «Jeg gikk gjennom svingdørene og inn i en bar. ’Vertinnen’ tok imot en bok og en bibel og bad meg komme tilbake og lære henne hvordan hun skulle studere disse bøkene. Da jeg kom tilbake uken etter, ventet hun på meg med Bibelen og boken ved et stort bord. Hun gav vennlig tegn til at jeg skulle sette meg, og sa at jeg skulle vente et øyeblikk mens hun samlet alle ’jentene’. Hun ville at de også skulle lære noe. Før jeg visste ordet av det, var hele bordet omringet av ’jentene’ hennes. Hun henvendte seg til meg og sa: ’Vis oss nå hvordan vi skal studere Bibelen.’ Jeg tenkte: ’Hva er det jeg har rotet meg opp i?’ Men jeg fortsatte rolig, som om jeg alltid studerte Bibelen i en bar.» Kvinnen gjorde raske fremskritt, sluttet med sin virksomhet og ble et døpt Jehovas vitne. I dag er hun aktiv i en annen menighet og leder selv bibelstudier med interesserte mennesker.
En times tur med kano, på den andre siden av bukta, ligger den maleriske byen Livingston, et søvnig, lite samfunn av vennlige mennesker som har vært under sterk påvirkning av afrikansk overtro og voodoo. Der er det ikke uvanlig å høre lyden av trommer om natten og se afrikansk dans i gatene under høytidene. Du kan også høre en dialekt som lyder fremmed for øret — caribe eller garifuna. En liten, men raskt voksende gruppe av Rikets forkynnere dekker folks åndelige behov der på stedet.
Uroligheter og forfølgelse i motsetning til fred
Det oppstod visse problemer i 1982 da den nye presidenten i Guatemala forsøkte å sette en stopper for geriljavirksomheten som hadde hatt fremgang under hans forgjengers styre. Hans strategi gikk ut på å danne sivile patruljer som bestod av bevæpnede sivilister som patruljerte gatene om natten, forsvarte byene og gjorde militæret oppmerksom på enhver mistenksom virksomhet. Denne ordningen med sivile patruljer kom i mange områder til å bli en prøve på våre brødres nøytralitet.
I én by ble hele menigheten stilt overfor et press med hensyn til å bryte sin kristne nøytralitet ved å ta del i patruljevirksomheten. De ble truet med døden og flyktet til hovedstaden, hvor de fikk oppholde seg i en Rikets sal inntil de kunne bli innlosjert hos brødrene. Ja, mange brødre har utholdt harde prøvelser og er blitt forfulgt når de militære prøvde å tvinge dem til å utføre patruljetjeneste.
En bror forteller: «Jeg er 20 år gammel og bor hos min bror og hans kone. Vanskelighetene for meg begynte da geriljabevegelsen og de militæres virksomhet nådde den gården jeg arbeidet på. Ved en anledning ble åtte personer ført bort under trussel om bruk av makt, rett foran øynene på oss. Bare to av dem kom tilbake; de seks andre så vi aldri igjen.
I april 1984 kom det væpnede styrker til gården for å skaffe nye rekrutter. De spurte arbeidskameratene mine og meg om vi ville bli med. Da jeg nektet, slo de meg i ett sett. Da de andre så dette, gråt de som barn og bønnfalt meg om å ta våpenet og bli med. En soldat tok tak i nakken min og vridde ørene mine rundt, mens en annen holdt meg nede, slik at enda en soldat kunne slå og sparke meg. En offiser skrek: ’Hva er det som feiler deg? Er du et dyr, eller er du Gud?’ Til slutt kom det en annen offiser, som sa: ’La ham være i fred, for det er slik Jehovas vitner er. Du må drepe dem før de gir seg.’ Den første offiseren sa: ’Skyt ham!’ Men i stedet støtte han geværet inn i magen på meg. Da de var overbevist om at jeg ikke ville slutte meg til dem, holdt de opp med å slå meg. Etter tre dager satte de meg fri. Med Jehovas hjelp bevarte jeg min ulastelighet. Derfor sier jeg til andre unge at de må stole helt og fullt på Jehova, som vil gi oss den hjelp vi måtte trenge til å holde ut.» Situasjonen har heldigvis forandret seg mye siden den nye presidenten kom til makten i januar 1986.
De store kontrastene mellom krig og fred, mellom rikdom og fattigdom og mellom liv og død vil meget snart forsvinne for alltid. I det kommende, verdensomfattende paradis vil vi kunne glede oss over behagelige kontraster mellom natt og dag, mellom fjell og daler og mellom opprørte hav og stille innsjøer, slik det var Jehova Guds hensikt at det skulle være. Du kan også få leve der hvis du, i likhet med de over 10 000 Rikets forkynnere i Guatemala, av hele ditt hjerte tar imot det gode budskap.