Forfølgelse i Burundi — et brutt løfte om religionsfrihet!

Religionsfriheten blir tatt for gitt i mange vestlige land. Men den religionsforfølgelse som finner sted i det afrikanske landet Burundi, viser hvor skrøpelig denne friheten kan være. Så lenge de grunnleggende menneskerettighetene til en hvilken som helst gruppe mennesker blir tråkket på, er i virkeligheten ingens rettigheter sikre. Vi oppfordrer derfor våre lesere til å undersøke det som foregår i Burundi.

DEN 16. februar 1989 falt skyggen fra den mørke middelalder over det afrikanske landet Burundi. Den dagen holdt presidenten i republikken Burundi, Pierre Buyoya, et møte med guvernørene som styrer provinsene. I kjølvannet av dette møtet brøt det ut en ondsinnet og omfattende religionsforfølgelse av Jehovas vitner. Menn, kvinner og til og med barn ble snart offer for ulovlige arrestasjoner, slag, tortur og sult.

At slike grusomheter kan finne sted i vår tid, er i seg selv skammelig. Men Burundis forfølgelse av kristne mennesker er særlig avskyelig. Hvorfor? Fordi det er et brudd på et løfte om religionsfrihet.

Svik fra myndighetenes side

Burundi er et afrikansk land som ligger like sør for ekvator, men dette fjellrike landet har et kjølig og behagelig klima. (Se kartet.) Før august 1988 var det få rundt om i verden som hadde hørt om Burundi, men så ble landet førstesidestoff. På den tiden oppstod det en blodig strid mellom de to største folkegruppene i landet, tutsiene og hutuene. Det gjorde at mange fikk et negativt inntrykk av Burundi.

Men det er mye positivt å si om dette landet i fremgang. Innbyggerne er driftige og arbeidsomme. Og i en artikkel i The New York Times Magazine stod det at «på forskjellige måter som er åpenbare for en besøkende, fungerer Burundi, enda så fattig som det er. Maurice Gervais, en representant for Verdensbanken som bor i landet, sier at ’landet utretter svært mye’».

Burundis religiøse situasjon truer imidlertid dette positive bildet. Omkring 80 prosent kaller seg kristne, og de fleste av disse er katolikker. Men de politiske regimene der har vist en foruroligende religiøs intoleranse. Den 16. oktober 1985 skrev The Christian Century: «Det siste året har regjeringen i Burundi satt i verk en rekke aksjoner med det formål å undergrave kirkens eksistens . . . Retten til offentlig og privat gudsdyrkelse og bønn er blitt drastisk innskrenket. Alle kirkene til enkelte trossamfunn . . . er blitt stengt og får ikke fungere; . . . flere titalls kristne er blitt fengslet, noen er til og med blitt torturert . . . i alle tilfellene fordi de benyttet seg av retten til å utøve sin religion.»

Forventningene var derfor store da en ny regjering kom til makten i september 1987 under ledelse av president Pierre Buyoya. Den nye presidenten lovte sin nasjon religionsfrihet, og han tok straks skritt for å oppfylle det han hadde lovt. En rapport fra det amerikanske utenriksdepartement sier: «I løpet av sitt første år ved makten foretok president Buyoya gjennomgripende forandringer i Burundis politikk overfor organisert religion og snudde om på bekjempelsen av religionsutøvelsen under det [forrige] regimet. Buyoya slapp fri alle som var fengslet på grunn av sin religion, åpnet de stengte kirkene igjen og gav tilbake alt som var beslaglagt av kirkenes eiendom.» Disse handlingene gjorde at mennesker verden over som er opptatt av menneskerettighetene, fikk aktelse for president Buyoya.

Hvorfor ble så Jehovas vitner nylig skilt ut som et mål for religiøs undertrykkelse?

Jehovas vitner og deres kamp for å bli anerkjent

I årenes løp utviklet den katolske kirke seg «til en mektig økonomisk og politisk enhet,» skriver The New York Times. I landets kolonitid fikk kirken lov til «så å si å styre landet», for det var «først og fremst den som sørget for helseomsorg og utdannelse». Det er derfor ikke så rart at regjeringen kanskje har følt seg truet av organisert religion.

Men da Jehovas vitner begynte sitt offentlige evangeliseringsarbeid i Burundi i 1963, gjorde de ikke noe forsøk på å blande seg opp i statsanliggender. De begrenset sitt arbeid til forkynnelsen av «evangeliet om riket». (Matteus 24: 14) Siden Bibelen sier at de sanne kristne ’ikke skal være av verden’, var Jehovas vitner politisk nøytrale, et standpunkt som Jehovas vitner inntar verden over. — Johannes 17: 16.

På grunn av sin samvittighet ville ikke Jehovas vitner melde seg inn i politiske partier og rope politiske slagord. Styremakter har ofte misforstått dette nøytrale standpunktet og sett på det som mangel på fedrelandskjærlighet eller til og med som et tegn på undergraving av statsmakten. Men det er ikke slik det forholder seg. Jehovas vitner verden over er kjent for å være eksemplariske og lovlydige borgere. De tar Bibelens formaning om at de «skal være lydig mot» verdslige myndigheter, alvorlig. (Romerne 13: 1) Selv om de nekter å hilse flagget og andre nasjonale symboler og å vise dem ærbødighet på andre måter, har de ikke en respektløs holdning til slike symboler. — 2. Mosebok 20: 4, 5.

I 1975 hadde Jehovas vitner anmodet om juridisk anerkjennelse av sitt arbeid. Men i 1976 ble regjeringen styrtet ved et militærkupp, og president Jean-Baptiste Bagaza kom til makten. Han lovte religionsfrihet. Men i mars 1977 ble Jehovas vitners arbeid offisielt forbudt! Jehovas vitner verden over bestrebet seg på å klargjøre saken for medlemmene av Bagazas regjering, men verken brev, besøk i Burundis ambassader i Frankrike og Belgia eller møter med embetsmenn i Burundi nyttet. I 1987 ble omkring 80 Jehovas vitner i Burundi — både menn og kvinner — kastet i fengsel, hvor de skulle komme til å bli i flere måneder. Et av vitnene døde i fengslet.

I 1987 kom så major Pierre Buyoya til makten ved et kupp. Katolikker og protestanter fikk snart gagn av hans religiøse toleranse — men ikke Jehovas vitner.

Religionsforfølgelse

Etter et møte som president Buyoya hadde med guvernørene for provinsene den 16. februar 1989, ble det opplyst i radioen at et av de store problemene som Burundi måtte se i øynene, var Jehovas vitners utbredelse. Det var som om guvernørene for provinsene i det indre av landet handlet på et gitt signal, for plutselig satte de i gang en bølge av forfølgelse. Selv om detaljene fortsatt er ufullstendige, gir de følgende rapportene en anelse om hva som foregår der:

Gitega-provinsen: Guvernør Yves Minani gav befaling om at politiet og befolkningen skulle mobiliseres for å arrestere alle Jehovas vitner. Om kvelden den 22. mars 1989 brøt folk fra sikkerhetspolitiet seg inn i hjemmet til Ntibatamabi Edmond, en evangelist som er spesialpioner, og arresterte ham. I fengslet fikk han ikke noe mat. Mange ganger besvimte han av sult. Han ble også torturert, fordi de prøvde å få ham til å bekrefte et rykte om at Jehovas vitner spiser menneskeblod — en ondskapsfull løgn!

Etter at Edmond var blitt arrestert, ble Ntikarahera Aaron og Ntimpirangeza Prime, som også er Jehovas vitner, arrestert og kastet i fengsel i Gitega. De fikk omtrent samme brutale behandling.

Nijimbere Charlotte, som er gift med en kretstilsynsmann — en reisende Ordets tjener som besøker en rekke menigheter — fikk høre om den vanskelige situasjon hennes kristne brødre befant seg i. Hun prøvde å ta med mat til fengslet, men ble arrestert den 16. mars 1989 og holdt som gissel i et forsøk fra myndighetenes side på å få tak i mannen hennes.

Muramvya-provinsen: Guvernør Antoine Baza innkalte alle kjente Jehovas vitner til et møte med ham, hvor de skulle besvare spørsmål. Den 4. mars var det noen som etterkom denne anmodningen. De besvarte respektfullt spørsmålene hans, men de nektet å rope politiske slagord.

Som følge av dette oppildnet guvernøren den lokale befolkning til å gå løs på Jehovas vitner. Den 16. mars gikk politiet hjem til kjente Jehovas vitner og begynte å slå menn og kvinner fordi de nektet å rope politiske slagord. En butikk som et av Jehovas vitner eide, ble okkupert og stengt, og dermed mistet familien sitt levebrød.

Den 17. mars ble fire kvinner slått fordi de nektet å fraskrive seg sin tro. De ble satt i en fengselscelle hvor det ikke var ventilasjon. En av dem var til og med mor til et 20 dager gammelt barn.

Den 20. mars brøt en pøbelflokk utstyrt med stokker og fakler inn i hjemmene til noen kvinner som er Jehovas vitner, slo dem og jaget dem bort fra hjemmene deres. Blant dem som ble utsatt for dette, var en 75 år gammel kvinne som studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner, og en rekke barn under 14 år!

Pierre Kibina-Kanwa, rektoren på barneskolen Nyabihanga, prøvde å tvinge barn av Jehovas vitner til å hilse landets flagg. Han klarte det ikke, så han utviste dem. Tjueto Jehovas vitner fra den byen ble tvunget til å flykte og forlate alt de eide. Blant dem som ble arrestert, var Ndayisenga Leonidas, Kanyambo Leanard, Ntahorwamamiye Abednego, Bankangumurindi P., Kashi Grégoire og Mbonihankuye Thadée.

Bujumbura-provinsen: Administratoren for Muhuta kommune, Nahimana Macaire, innkalte Kavunzo Vincent, Ndabazaniye Sylvestre og Ndizwe-Nzaniye, som alle er Jehovas vitner, til et møte. Der anklaget han dem for å ha vært innblandet i en etnisk konflikt som hadde oppstått i august 1988. Selv om det var tydelig at Jehovas vitner ikke hadde vært innblandet, ble de slått og arrestert.

Bubanza-provinsen: To Jehovas vitner ble arrestert bare fordi de hadde bibelsk litteratur. Da de nektet å rope partihilsenen, fikk guvernør Kimbusa Balthazar dem sendt til en militærleir. Der ble de torturert ved at fingrene ble knust.

Hva du kan gjøre

Det meste av denne mishandlingen har foregått i det indre av landet, utenfor utenlandske iakttageres synsvidde. Men over 13 millioner eksemplarer av denne artikkelen vil bli distribuert verden over på 105 språk. Grusomhetene i Burundi vil ikke lenger være skjult. Frihetselskende mennesker vil bli rystet over at det skjer slike grove brudd på menneskerettighetene — rettigheter som tusenvis av afrikanere har kjempet for.

Burundi risikerer derfor mye ved å unnlate å holde sitt løfte om religionsfrihet. Landet risikerer å ødelegge det omdømmet det har arbeidet så hardt for å vinne seg, og som går ut på at nasjonen er fremskrittsvennlig og arbeidsom. Ønsker Burundi den byrde det er å bli sett på som en nasjon med fanatiske religionsforfølgere? Vi tror ikke det. Vi kan bare gå ut ifra at president Buyoya er blitt feilinformert, villedet av sine rådgivere.

Anklagene mot Jehovas vitner er absurde løgner som blir fortalt for å vekke urimelige og voldsomme sinnsbevegelser. Jehovas vitner er ingen trussel mot sikkerheten for regjeringen i Burundi eller i noen annen nasjon. De er fredelige og lovlydige og viser respekt for nasjonale symboler. Stikk i strid med det ryktet som er satt ut, nekter de helt og holdent å tilføre kroppen blod i noen som helst form, til og med når livet står på spill. — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.

Sanne kristne over hele verden vil derfor forent be på vegne av sine brødre i Burundi. (1. Timoteus 2: 1, 2) Mange av våre lesere vil også få lyst til å skrive direkte til president Pierre Buyoya og respektfullt anmode om at religionsforfølgelsen må opphøre, og at Jehovas vitner må bli offisielt anerkjent som religionssamfunn. Burundi må ta imot fornuft hvis landet skal gjøre verden forsonlig stemt.

His Excellency Major Pierre Buyoya

President of the Republic of Burundi

Bujumbura

BURUNDI

[Kart på side 22]

(Se den trykte publikasjonen)

RWANDA

ZAIRE

BURUNDI

TANZANIA

TANGANYIKASJØEN