Det eldste distriktet på jorden — en utfordring

HIMMELRIKET er nær!» Å komme med en slik kunngjøring har spesiell betydning for de 370 forkynnerne av evangeliet eller det gode budskap i den moderne staten Israel. Hvorfor? Fordi det var her budskapet om Riket først ble kunngjort av Jesus Kristus for om lag 2000 år siden. (Matteus 4: 17; 24: 14) Dette vil si at Israel er det eldste distriktet på jorden hvor det gode budskap blir forkynt.

Helt fra begynnelsen av har det imidlertid vært et distrikt som har bydd på store utfordringer. Selv om mange viste interesse for Jesu budskap, var det få som gjorde noe mer. (Johannes 6: 2, 66) I dag er det de ulike religionene, kulturene og politiske oppfatningene som innebærer en utfordring.

På den ene siden er det 2,2 millioner arabere. Blant dem finnes det mennesker som regner seg som kristne, og aktive og passive muslimer, medlemmer av drusernes religion og erklærte ateister. De har også forskjellige politiske oppfatninger, ettersom noen av dem er stemt for at det blir opprettet en uavhengig palestinsk stat på Vestbredden og i Gaza-stripen.

På den andre siden er det 3,5 millioner jødiske israelere, som også er splittet på mange måter. Noen har innvandret fra Marokko, Jemen, Irak og Syria. Andre har kommet fra Europa og Sovjet. Atter andre er fra India, Nord-, Sør- og Mellom-Amerika, Etiopia, Sør-Afrika og andre steder. De lever i samfunn som har sin egen kultur, sine egne tradisjoner og sin egen spesielle fortolkning av jødedommen og av hvordan den skal utøves.

Det er for eksempel én overrabbiner for de askenasiske (europeiske) jøder og én for sefardiske (Midtøstens) jøder. Selv om de fleste er sterkt interessert i politiske spørsmål, finnes det meget religiøse jøder som ikke engang anerkjenner staten Israel, og som nekter å betale skatt. Så er det dem som overlevde holocaust. Mange av dem lider fremdeles på grunn av de redselsfulle opplevelsene de har hatt, og hver og en av dem har sin egen gripende beretning å komme med. Det er også stadig flere som bekjenner seg til ateismen, og som har sitt personlige filosofiske syn. Det eneste som samler den jødiske befolkning, er at den har overlevd som folk og politisk realitet.

Utfordringen blir tatt imot

Etter et opphold på over 1800 år ble forkynnelsen av Riket gjenopptatt i dette distriktet i liten grad i 1913. En ung mann som var interessert i Bibelen, begynte på den tiden å så Rikets sæd i Ramallah, om lag 16 kilometer nord for Jerusalem. Derfra ble det gode budskap utbredt til de fastboende araberne i Beit-Jala og Haifa. Like etter den annen verdenskrig fikk to kvinnelige Jehovas vitner med jødisk bakgrunn arbeidet i gang på ny i området Tel Aviv/Jaffa. I dag er det seks menigheter og to grupper av Jehovas vitner som utfører tjeneste i Haifa, Tel Aviv, Betlehem, Ramallah og Lod og i Beer-Sheba-området.

Akkurat som det var for 1900 år siden, er det å forkynne fra hus til hus også i dag den mest effektive måten å gå fram på for å finne dem som er interessert i det gode budskap. (Lukas 8: 1; jevnfør Apostlenes gjerninger 5: 42, NW.) Når vi sammenligner med noen andre land, må vi si at det faktisk er en fornøyelse å forkynne på denne måten her. Folk er vanligvis nysgjerrige når det gjelder vårt budskap, og de ber ofte forkynnerne inn for å samtale med dem. Denne nysgjerrigheten fører ofte til at vi får levert blad og annen bibelsk litteratur. Det skjer stadig at publikasjonene blir levert fra den ene naboen til den andre, og det fører til at noen lærer Bibelens sannhet å kjenne.

Denne nysgjerrigheten utgjør imidlertid ofte en trussel mot den skjøre sæd av sannhet som blir sådd i hjertet til de nye. (Matteus 13: 20, 21) Naboer, venner og i særlig grad religiøse ledere gjør sitt ytterste for å legge press på, latterliggjøre, skremme og i noen tilfelle mishandle dem som viser interesse for budskapet om Riket. Som følge av dette har noen mistet sitt arbeid, og andre har opplevd at venner og familie har slått hånden av dem. De som er besluttsomme og blir Jehovas vitner, må utholde hard motstand. — Jevnfør Johannes 9: 22.

Motstanden kommer også på andre måter. Vitner med jødisk bakgrunn er blitt angrepet av pøbler. Avdelingskontoret og Rikets sal i Tel Aviv og Rikets sal i Haifa har vært utsatt for ildspåsettelse. Nå blir det lagt stort press på både arabiske og jødiske vitner for å få dem til å ta parti for den ene eller den andre siden i det politiske stridsspørsmålet angående opprettelsen av en palestinsk stat. Ettersom brødrene forholder seg nøytrale til slike saker, forklarer de på en taktfull måte at mennesker ikke kan tilveiebringe et middel som vil kunne løse problemene til den lidende menneskehet. Vitnene etterligner i stedet sin Leder, Jesus Kristus, ved å vise til Guds rike som den eneste løsningen. — Johannes 17: 16; 18: 36.

Rikets frukt blir frembrakt

Trass i de utfordringer det innebærer å forkynne i det eldste distriktet på jorden, viser det seg at de «som hører ordet og forstår det», frembringer Rikets frukt der også. (Matteus 13: 23) «Det finnes mennesker som tørster etter sannheten, som elsker rettferdighet, og som bokstavelig talt leter etter den,» sa en erfaren heltidsforkynner. «De lar seg ikke påvirke av andres oppfatninger og gir ikke etter for press. Når anledningen til å lære sannheten byr seg, benytter de seg straks av den.» Det er mange opplevelser som bekrefter det.

Det som Bibelen sier om «en gudstjeneste som er ren og feilfri», det vil si «å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden», gjorde et dypt inntrykk på Benvenida, som var blitt oppfostret i et kloster i Hellas. (Jakob 1: 27) Som ung jødisk pike opplevde hun bare «den ene katastrofen etter den andre», som hun uttrykker det. Hun utholdt vanskelighetene under nazistenes okkupasjon og en borgerkrig, hvor hun mistet sin mann. Men hun oppgav aldri håpet om å finne ærlige og rettskafne mennesker.

Etter at Benvenida immigrerte til Israel i 1949, arbeidet hun som jordmor helt til 1974. Hun forteller: «I løpet av hele denne tiden fortsatte jeg å spørre meg selv: ’Hvor er alle disse gode og ærlige menneskene som Bibelen taler om? Hvor finnes det rettferdighet i verden?’» Hun gikk inn for jødedommen og begynte å gå i synagogen og å holde sabbaten og andre helligdager. Men sladderen og kranglingen som hun var vitne til blant dem som tilhørte hennes menighet, fikk henne til å hungre enda sterkere etter en «gudstjeneste som er ren og feilfri».

Men endelig, da Benvenida i 1985 var på et av sine årlige besøk til et kursted i Hellas, innledet et kvinnelig Jehovas vitne som fikk behandling der, en samtale med henne. En lengre drøftelse fulgte. Den samme kvelden var Benvenida på sitt første møte i Rikets sal, og den hjertelighet og oppriktighet som brødrene og søstrene viste, gjorde et dypt inntrykk på henne.

Benvenida fortsatte sitt studium etter at hun kom tilbake til Israel, og om lag ett og et halvt år senere ble hun døpt som et symbol på sin innvielse til sannhetens Gud, Jehova. Hun sier: «Endelig, etter alle disse årene og i en alder av 70 år, fant jeg de saktmodige og ydmyke menneskene som Bibelen taler om, og som behandler meg som et medmenneske. Nå opplever jeg hver dag som en glederik og meningsfylt dag.»

Moshe var en annen sannhetssøker som bare ventet på å få ’høre den gode hyrdes røst’. (Jevnfør Johannes 10: 14—16.) Selv om Moshe alltid hadde vært glad i å lese Den hellige skrift, var det fra et eksemplar av «Det nye testamente» som hans bror skulle kaste, at han lærte om Jesus Kristus, og det han lærte, gjorde et dypt inntrykk på ham. En tid senere ble Moshe med en arbeidskollega på et bibelstudium som et av Jehovas vitner ledet med henne, og han overvar et foredrag. «Dette er det jeg alltid har ønsket å høre!» utbrøt han etter det første møtet.

Etter at Moshe hadde overvunnet en hindring som han møtte til å begynne med, gikk det raskt framover med ham. Før det hadde gått seks måneder, ble han døpt. Hans fremgang førte imidlertid til at han møtte motstand fra sin familie, særlig fra sin kone. Det hele tilspisset seg da han, som den eldste sønnen i familien, ikke ville ta del i de seremonielle bønnene ved sin fars begravelse. Venner og slektninger fortalte også hans kone at hun burde ’handle raskt’ før han overdrog alt de eide, til menigheten. «Jeg fikk hennes frykt til å bli mindre ved å foreslå at vi skulle sette leiligheten i hennes navn,» sa Moshe. Og ved at han disponerte sin tid riktig, kunne han bevare et godt, likevektig forhold mellom sine familieforpliktelser og sine plikter i menigheten.

Men ikke alle slektninger motsetter seg sannheten. Nehai fortalte sin mann, Hanna, som tok aktivt del i politikk, om det som hun hadde lært fra Bibelen. Begge ble snart klar over at Guds rike er det eneste håp for den lidende menneskehet. De ble derfor innviede tjenere for Jehova og begynte å forkynne blant arabiske familier i Haifa og i de omkringliggende landsbyene. De forkynte særlig blant sin egen store familie, i alt 252 personer.

Har så dette vært en utfordring? Ja, for i tillegg til at de må kjøre en og en halv time hver vei for å besøke dem som bor i de arabiske landsbyene, har de måttet legge stor tålmodighet og utholdenhet for dagen. «Det hender at noen sier at de ikke vil høre mer. Når det skjer, sier du ikke mer. Senere kan du kanskje på en taktfull og forsiktig måte komme inn på emnet igjen. Det er som å bli sparket ut gjennom hoveddøren og klatre inn igjen gjennom vinduet,» sa Hanna. Alt dette har gitt gode resultater. Inntil nå har 24 av hans 36 nære slektninger vist stor interesse for Bibelen, og 13 av dem studerer den sammen med Hanna eller andre vitner. Til dags dato har fem av hans nære slektninger foruten hans egne barn innviet sitt liv til Jehova, og tre andre gjør fine fremskritt med sikte på det samme.

Nye høydepunkter i det eldste distriktet

Slike gledebringende opplevelser blir det stadig flere av i Israel, og utsiktene til ytterligere vekst er høyst oppmuntrende. I 1988 nådde tallet på Rikets forkynnere et høydepunkt på 370. Det gjennomsnittlige antall bibelstudier som blir ledet hver måned i hjemmene til interesserte har steget fra 89 i 1979 til 301 i 1988 — en økning på 240 prosent!

Alt dette er noe som gjør Jehovas vitner her i Israel svært glade. Vi ser fram til å få del i enda større velsignelser fra vår Gud, Jehova, etter hvert som vi i enda større grad bestreber oss på å gjøre disipler i det eldste distriktet på jorden.

[Bilder på sidene 26 og 27]

Over: Klippegraven i Jerusalem

Motsatt side: Marked i Israel

Nederst: Avdelingskontoret i Tel Aviv