En som fant friheten på «De ensomme menns øy»
BÅTEN som pløyde seg gjennom de svake dønningene i Nicoyabukta, var ikke full. Det skyldtes ikke svikt i turiststrømmen. Den skyfri himmelen, det smaragdgrønne vannet, de hvite sandstrendene og de vaiende kokospalmene her på Costa Ricas stillehavskyst unnlater aldri å tiltrekke seg mennesker som søker et tropisk paradis. Men jeg var ikke her på ferie — og det var heller ikke de andre passasjerene.
«De ensomme menns øy»
Vi stevnet mot øya San Lucas, hvor det er en straffekoloni som er underlagt Costa Ricas justisdepartement. En gang i tiden var San Lucas-anstalten et av de mest beryktede fengsler i Latin-Amerika. Klientellet bestod for det meste av forherdede forbrytere, og de som ble sendt dit, lærte snart å kjempe en hard kamp for tilværelsen. Myndighetene skaffet til veie det aller nødvendigste, mens de innsatte innførte sin egen hakkelov og kjempet for å forbedre sin skjebne. De som forsøkte å flykte, ble gjerne ført til havs av kraftige strømmer, eller de ble drept av haier.
I begynnelsen av 1950-årene skrev José León Sánchez en selvbiografisk bok om livet i straffekolonien, hvor han tidligere hadde vært fange. Hans omsvøpsfrie, brutale, men dokumentariske fortelling, La Isla de los Hombres Solos (De ensomme menns øy), ble snart en bestseller i Mexico og Mellom-Amerika. I Costa Rica førte den til sterke publikumsreaksjoner.
Nettopp på denne tiden var myndighetene i ferd med å modernisere landets fengselsvesen. Det ble nå lagt større vekt på rehabilitering enn på straff, og dødsstraff ble avskaffet. På grunn av den oppmerksomhet Sánchez’ bok vakte, nådde forandringene også ut til San Lucas. Fangene ble opplært i kveg- og svineavl, fiske og andre yrker. De dyrket jordbruksvarer til salg og fikk beholde en del av inntektene. Boligforholdene ble også bedre. I begynnelsen av 1960-årene var San Lucas blitt et mønsteranlegg for mindre farlige innsatte.
Da jeg gikk i land i den lille havnen, var jeg godt kjent med øyas uhyggelige historie. Men jeg var her som fangevokter, ikke som fange. Jeg var blitt ansatt i politiet som 18-åring, og fordi jeg var stor for alderen, ble jeg i første omgang beordret til San Lucas som vokter.
Fange, men likevel fri
Fordi jeg var blitt oppdratt blant katolske nonner og prester, var jeg alltid skremt ved tanken på et brennende helvete. Det å unngå å havne i helvete stod for meg som det viktigste i livet. Men det forvirret meg å se at folk flest tydeligvis brydde seg lite om det. Presten kunne snakke om det i skoletimen, men utenfor klasserommet var det ingen som ville snakke om religion eller om Bibelen. De sa at de trodde på et brennende helvete, men det hadde ingen særlig betydning for deres oppførsel.
Situasjonen på San Lucas var ikke stort annerledes. Mange av fengselsbetjentene og de innsatte bekjente seg til samme religion, men den lot til å ha liten innvirkning på dem. Uanstendig snakk og urene handlinger forekom stadig. En av betjentene ble en gang tatt på fersk gjerning da han smuglet marihuana til øya, og han endte selv som fange der. Min nærmeste overordnede hadde et forferdelig temperament og utfordret ved to anledninger opprørske fanger til en kamp på tørre never. Jeg hadde en del tid for meg selv, og den benyttet jeg ofte til å tenke alvorlig over det jeg så rundt meg. Jeg var ung og uerfaren og følte meg ofte forvirret og desillusjonert.
En kveld inviterte Franklin, en av de mer betrodde innsatte, meg til en bibelsk samtale. Jeg var ikke spesielt interessert, men begynte likevel å snakke med ham.
«Det må være vanskelig å være fange og studere Bibelen,» bemerket jeg. Jeg kommer aldri til å glemme hva Franklin svarte.
«Legemlig sett er jeg fange,» sa han, «men åndelig sett er jeg fri.»
Jeg fikk et sterkt ønske om å forstå hva den friheten gikk ut på.
Jehovas vitner på San Lucas
Det viste seg at Franklin studerte Bibelen sammen med Jehovas vitner. Om søndagene hadde fangenes slektninger og venner adgang til øya. Det kunne ofte komme to eller tre båter over bukta med opptil 30 Jehovas vitner fra menigheten i Puntarenas. Jeg var jo ny på stedet og ble derfor overrasket over å se at fengselsbetjentene bare vinket disse forkynnerne forbi kontrollpostene, mens alle andre ble grundig kontrollert. Enda mer overrasket ble jeg over at forkynnerne behandlet både innsatte og voktere på den samme respektfulle måten og snakket med alle om sitt bibelske budskap.
Noen av de innsatte hadde regelmessige, personlige bibelstudier sammen med disse forkynnerne på søndagene. Franklin var en av dem, og det var noe ved ham som gjorde inntrykk på meg. Jeg fikk vite at Franklin hadde fått en dom på 12 års fengsel for å ha drept en konkurrent i forretningslivet. I fengslet hadde han tatt et korrespondansekurs i regnskapsførsel. Fordi han verken drakk, røykte eller brukte narkotika, ble han betrodd tilsynet med fengslets bibliotek. Senere fikk han egen hytte og andre betrodde oppgaver.
Mens Franklin ennå gikk på skolen, hadde han hatt noen venner som var Jehovas vitner. Han merket seg at de aldri lot seg innblande i krangler eller slagsmål, ikke engang når andre tirret dem. Han var ikke religiøst engasjert selv, men han visste at Jehovas vitner var fredelige og moralske mennesker. Da han fikk høre at det var en Atalaya («Vakttårnet», som noen kalte Jehovas vitner) blant de innsatte, ble han derfor nysgjerrig.
En dag før formiddagsmaten fikk Franklin se en fange som satt alene utenfor spisesalen. Det at mannen var så ordentlig i klærne, fikk Franklin til å spørre om det var han som var Atalaya. Da han fikk et bekreftende svar, måtte han straks spørre: «Hvorfor er du her?» Den andre forklarte at han først var blitt innsatt til soning i det sentrale fengslet i hovedstaden, San José, og at han hadde begynt å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner mens han var der. Da han ble overført til San Lucas, hadde han fortsatt sine studier sammen med en forkynner fra Puntarenas. Etter en tid var han så blitt døpt på Coco-stranden på San Lucas.
Dette møtet ble et vendepunkt i Franklins liv. Fra da av benyttet han alltid anledningen til å diskutere ivrig med Jehovas vitner når de kom på besøk. Han begynte også å snakke med andre innsatte og med vaktene om det han lærte. Hans oppførsel begynte å bli bedre, og han ble etter hvert penere kledd og mer velstelt. Både han og hans døpte venn vant alles respekt.
Til slutt ble Franklins straff på 12 år nedsatt til tre år og fire måneder. Han og hans venn fortsatte å studere Bibelen. Til tross for det dårlige miljøet i fengslet var de lykkelige, og det gjenspeilte seg i ansiktene deres. De la tydeligvis merke til at jeg skilte meg ut fra de andre vokterne, for jeg deltok ikke i deres uanstendige prat. De inviterte meg derfor til hyttene sine til bibelske samtaler. Det jeg fikk høre av dem og de forkynnerne som kom på besøk, interesserte meg i høy grad, spesielt det de kunne fortelle om de dødes tilstand, og det at det faktisk ikke finnes noe brennende helvete. Jeg fikk et eksemplar av boken Den sannhet som fører til evig liv og begynte å lese den. Selv om jeg ikke forstod det da, ble noe av sannhetens sæd sådd i mitt hjerte, og det skulle senere komme til å spire og bære frukt.
Sann frihet til slutt
Jeg sluttet i politiet og bodde en tid i Miami i Florida. En dag begynte en kollega å snakke med meg om Bibelen. Måten han snakket på og hans velstelte ytre sa meg at jeg nok en gang hadde fått kontakt med Jehovas vitner. Tankene gikk tilbake til San Lucas, og jeg spurte ham hvorfor så få lot til å være interessert i å drøfte åndelige spørsmål. Han kom med en kort forklaring og foreslo at vi skulle snakke nærmere om saken hjemme hos meg. Det ble innledningen til et regelmessig bibelstudium, som senere førte til at jeg innviet meg og ble døpt.
I 1975 reiste jeg tilbake til Costa Rica og overvar et områdestevne i San José. Jeg vet ikke hvem som ble mest overrasket da Franklin og jeg tilfeldigvis traff hverandre på stevnet. Han var nå fri også i bokstavelig forstand og var også blitt døpt. Da jeg reiste fra San Lucas, hadde Franklin spekulert på hvor sterk min interesse for Bibelen egentlig var. Men her var vi nå begge to, forhenværende fange og eks-fangevokter, fast forent i den frihet som følger med tilbedelsen av den sanne Gud, Jehova.
For enkelte er «De ensomme menns øy» bare forbundet med dystre minner. For meg betydde oppholdet der ute begynnelsen til åndelig frihet. Nå er jeg som en kristen eldste delaktig i å bringe frihetens budskap ut til folk som tror at de er frie, men som egentlig er like bundet som de mennene jeg en gang var satt til å vokte. — Fortalt av David Robinson.
[Kart på side 25]
(Se den trykte publikasjonen)
Nicaragua
DET KARIBISKE HAVET
Costa Rica
Puntarenas
Nicoyabukta
San José
PANAMA
STILLEHAVET
km 0 50 100