Mysteriet med Codex Vaticanus
CODEX VATICANUS nr. 1209 finnes i Vatikanbibliotekets første katalog, som ble laget i 1475. Ingen vet hvordan håndskriftet havnet der. Det er en av de tre kjente greske kodeksene som er blitt bevart helt fram til i dag, og det blir likestilt med de to andre kodeksene, som skriver seg fra den samme tiden, Codex Sinaiticus, fra det fjerde århundre, og Codex Alexandrinus, fra tidlig i det femte århundre.
Selv om forskerne allerede i begynnelsen av det 16. århundre var klar over hvor betydningsfullt Det vatikanske manuskript var, fikk svært få tillatelse til å undersøke det. Vatikanbiblioteket forberedte en kollasjon (sammenligning) av forskjellige versjoner av håndskriftet i 1669, men denne gikk tapt og ble ikke funnet igjen før i 1819.
Keiser Napoleon inntok Roma i 1809 og førte det verdifulle håndskriftet til Paris, der det ble undersøkt av Leonhard Hug, en kjent forsker. Men i 1815, da Napoleon falt, ble kodeksen brakt tilbake til Vatikanet. I de neste 75 årene var den igjen et mysterium, skjult av Vatikanet.
I 1843 fikk Constantin von Tischendorf, en av verdens mest kjente håndskriftforskere, lov til å undersøke håndskriftet i seks timer, etter at han hadde måttet vente i flere måneder. To år senere fikk den engelske forskeren dr. S. P. Tregelles lov til å se kodeksen, men ikke undersøke den. Han sa: «Det er sant at jeg ofte så håndskriftet, men jeg fikk ikke lov til å bruke det. De ville heller ikke la meg åpne det uten at de først hadde gjennomsøkt lommene mine og fratatt meg penn, blekk og papir. Samtidig snakket to prelater (prester) hele tiden med meg på latin, og hvis jeg så for lenge på et skriftsted, tok de boken ut av hendene mine.»
Hvorfor var den romersk-katolske kirke så lite villig til å vise verden sitt uvurderlige håndskrift?
Hvorfor ble det holdt skjult?
Den latinske oversettelsen Vulgata av de hellige skrifter forblir den romersk-katolske kirkes «fremragende autoritet». Ifølge Pius XIIs encyklika Divino Afflante Spiritu, som ble utstedt i 1943, blir denne latinske oversettelsen av Hieronymus også betraktet som «fullstendig fri for feil i spørsmål om tro og moral». Hva så med de hebraiske og greske tekster som Vulgata ble oversatt fra? Disse er ifølge encyklikaen av verdi når det gjelder å ’underbygge’ Vulgatas autoritet. Greske håndskrifter, Codex Vaticanus innbefattet, er altså aldri blitt betraktet som like autoritative som den latinske oversettelsen Vulgata. Det at den romersk-katolske kirke har tatt dette standpunktet, har naturlig nok skapt visse problemer.
Da for eksempel den lærde Erasmus laget sin oversettelse av Det nye testamente eller de greske skrifter, påberopte han seg Codex Vaticanus’ autoritet for å utelate de uriktige ordene i 1. Johannes, kapittel 5, versene 7 og 8. Erasmus hadde rett, men så sent som i 1897 støttet pave Leo XIII den forvanskede latinske teksten i Vulgata. Det er bare i nyere romersk-katolske oversettelser at denne tekstfeilen er blitt erkjent.
Da Codex Sinaiticus ble gjort tilgjengelig for verden i siste halvdel av det 19. århundre, ble romersk-katolske autoriteter klar over at Codex Vaticanus kunne bli stilt i skyggen. Ved århundreskiftet ble gode fotostatkopier endelig gjort tilgjengelige.
Håndskriftet består av 759 blad. Det meste av 1. Mosebok, noen salmer og de siste delene av de kristne greske skrifter mangler. Det er skrevet på svært fint, tynt pergament, muligens av antilopeskinn, og skriftstilen er enkel og elegant. Den offisielle betegnelsen er Codex B, og håndskriftet kan i dag ses i Vatikanbiblioteket. Det er ikke lenger skjult, og verdien av det er endelig blitt forstått og verdsatt over hele verden.
[Bilde på side 31]
Det betydningsfulle Codex Vaticanus nr. 1209 ble holdt skjult av Vatikanet i flere hundre år
[Rettigheter]
Faksimile av Codices E Vaticanis Selecti