Det har skjedd store ting i et lite land

FINNER du storhertugdømmet Luxembourg på kartet? Det ligger der hvor Belgia, Frankrike og Vest-Tyskland møtes. Selv om det er et lite land, er det langt fra ubetydelig. Hovedstaden, som også heter Luxembourg, er sete for noen av EF-kontorene. Den er også et anerkjent finanssentrum, hvor 125 banker for tiden er representert. Men landet er bare 2586 kvadratkilometer stort, og befolkningen teller ikke mer enn 372 000.

Det sier derfor seg selv at Jehovas vitner her i Luxembourg har en ganske liten andel i det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet sammenlignet med Rikets forkynnere i de store nasjonene som omgir oss. Arbeidets utvikling her i landet kan likevel få oss til å tenke på Sakarja 4: 10 (EN): «Hvem vil forakte den ringe begynnelses dag?» En engel sa til denne hebraiske profeten: «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier [Jehova], Allhærs Gud.» (Sakarja 4: 6) Selv om vår innsats er beskjeden, bør den derfor ikke foraktes. Når Guds ånd leder arbeidet, bringer det ære til ham.

«Den ringe begynnelses dag»

Første gang budskapet om Riket ble forkynt i Luxembourg, var mellom 1922 og 1925 da en håndfull kristne fra Strasbourg i Frankrike kom hit og delte ut traktater. Forkynnerne var få, men trykksakene deres var kraftig kost. Legg merke til titlene på traktatene: «Et opprop til de ledende i verden», «En advarsel til alle kristne» og «Geistligheten anklaget». Det krevde mot å gå ut med disse budskapene, for over 96 prosent av storhertugdømmet Luxembourgs innbyggere var katolikker, og de var sterkt bundet til sin religion og sine tradisjoner.

I løpet av 1930 og 1931 ble Skapelsens fotodrama vist i Luxembourg. Oppslutningen om og resultatene av fremvisningene kunne minne om det som fant sted da Jesus utførte sin tjeneste. Store folkemengder samlet seg om Jesus for å høre ham tale og for å se eller erfare hans helbredelser, men bare noen få mennesker ble hans disipler. (Matteus 4: 23—25; 23: 37) Da Skapelsens fotodrama ble vist i byen Luxembourg, var det lokalet som var leid, hver kveld fylt til trengsel av 300 personer. Men det var ikke så mange som kom tilbake til de oppfølgende foredragene og spørretimene som ble arrangert i ukene etterpå. Til å begynne med møtte 20 eller 30 personer fram, senere kom det ti og til slutt fire. Bare disse ganske få satte virkelig pris på den åndelige føde som ble satt fram for dem.

Utholdenhet gir lønn

I 1931 begynte de første innfødte luxembourgerne å delta i forkynnelsesarbeidet. Det var ingen enkel oppgave. Den katolske kirke hadde satt i gang en hatsk propagandakampanje mot Guds folk og påvirket politiet til å gripe forstyrrende inn i vår tjeneste fra hus til hus i størst mulig utstrekning. Politiet beslagla litteraturen vår, kom med advarsler eller foretok arrestasjoner nesten hver gang brødrene gikk ut i felttjenesten. Førte det til at den sanne tilbedelses fremgang i storhertugdømmet nå stagnerte? Nei, tvert imot. Like etter at August Riedmueller ble utvist — han var den første heltidsforkynneren som virket i landet — ble ti luxembourgere døpt. Det skjedde den 25. september 1932. De deltok regelmessig i forkynnelsesarbeidet trass i at de ble møtt med vanskeligheter fra politiets side.

I førkrigsåret 1934 leverte landets 15 forkynnere 3164 stykker bibelsk litteratur. De kunne ofte tilbakelegge mellom 80 og 100 kilometer om dagen på sykkel. En søster forteller: «Min sykkel var min faste ’følgesvenn’. Det å gjennomarbeide den ene landsbyen etter den andre kom til å bli min kjæreste beskjeftigelse, spesielt på søndagene.»

I 1940 gjorde tyske tropper invasjon i storhertugdømmet Luxembourg. Det førte til at brødrene ble henvist til å arbeide under jorden i fem år. Mange av dem ble arrestert. Etter flere måneder i fengsel ble de sluppet fri med streng beskjed om å avholde seg fra ytterligere offentlig forkynnelse som Jehovas vitner. (Se Apostlenes gjerninger 4: 17, 18.) To brødre ble sendt til konsentrasjonsleirer. Men de brødrene som var tilbake, gjorde hva de kunne, og antall hjemmebibelstudier hos interesserte gikk opp fra seks i 1942 til 20 i 1944. Og mens det var 23 personer som rapporterte felttjeneste i 1939, var det et høydepunkt på 39 i 1946.

Jehovas velsignelse åpenbar

I årene som har gått siden den gang, har Jehova Gud velsignet forkynnelsesarbeidet i Luxembourg med stor økning. I 1988 var det et høydepunkt på 1336 Jehovas vitner. Det er nå én forkynner for hver 327 innbyggere i vårt distrikt. Over 2900 var til stede ved Herrens aftensmåltid den 1. april 1988, og det vil si én person for hver 148 innbyggere. Det blir også vist stor interesse for heltidstjenesten. Så sent som i 1955 var det bare fem pionerer eller heltidsforkynnere, men i mai 1988 var hele 190 pionerer i virksomhet!

Denne veksten har gjort det nødvendig å foreta utvidelser ved avdelingskontoret. Et avdelingskontor for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap ble først opprettet her i landet i september 1955, og det disponerte to rom i et privat hjem. Den 12. september 1987 ble et vakkert, nytt bygningskompleks med 20 rom innviet til bruk for avdelingskontoret og Betel-hjemmet. Samtidig ble også et fint, nytt misjonærhjem med tre leiligheter og to Rikets saler innviet.

Forkynnelse ved alle anledninger

Luxembourg har et svært internasjonalt preg. Landets egen befolkning er trespråklig. Men siden hver fjerde innbygger kommer fra et annet land, tales det mange språk i Luxembourg.

Utlendingene er kommet for å arbeide ved EF-kontorene, i de mange bankene og i forskjellige håndverksbedrifter. Vi har derfor franske, italienske og portugisiske menigheter til hjelp for fremmedspråklige grupper.

En av våre portugisiske søstre forteller om en opplevelse hun hadde på en flyreise for ikke lenge siden: «Jeg tok med meg en liten bladbunke i tilfelle det skulle by seg en anledning til uformell forkynnelse. Ved første mellomlanding trengte flyet en reparasjon. Ingen fikk forlate maskinen. Til å begynne med hadde jeg rett og slett ikke mot til å gjøre det som hjertet mitt sa at jeg burde gjøre. Jeg bad til Jehova om og om igjen om at han måtte gi meg styrke til å benytte denne fine anledningen.

Etter å ha tenkt igjennom saken en stund gikk jeg til flyvertinnene og spurte om det ville være i orden at jeg tilbød passasjerene noen oppmuntrende og gagnlige blad. De lot meg få gjøre det, og jeg var glad for at jeg klarte å gå fra seterad til seterad og henvende meg til folk på en utvungen måte omtrent som når jeg går fra hus til hus. Jeg oppnådde å levere 12 blad og en brosjyre til forskjellige mennesker og hadde flere fine samtaler.

Den siste jeg henvendte meg til, sa i en nokså nedlatende tone at han ikke hadde noe behov for hjelp, fordi han var prest i en evangelisk kirke. Han mente dessuten at det ikke var riktig av meg å henvende meg til passasjerene på denne måten. Jeg forsøkte taktfullt å fortsette samtalen ut fra det felles grunnlag som bestod i troen på Gud og verdsettelsen av de velsignelser som han vil utøse over dem som tror på ham. Etter samtalen roste presten meg på grunn av min tro og også på grunn av den frimodighet jeg hadde vist ved å henvende meg til alle passasjerene.

Etterpå begynte passasjeren i setet ved siden av meg å stille spørsmål, og vi snakket sammen i nærmere tre timer!»

Brødrene har også vist en usedvanlig grad av nidkjærhet i sin tjeneste fra hus til hus. En kretstilsynsmann forteller om frammøteprosenten i en menighet: «Det store høydepunktet kom da vi møttes for å gå ut i felttjenesten søndag formiddag. Av de 109 forkynnerne som var tilsluttet menigheten, hadde 102 møtt fram for å delta i forkynnelsesarbeidet! De gjorde seg store anstrengelser for å innby interesserte til ettermiddagens offentlige foredrag, og resultatet ble en fullsatt sal med 198 til stede! Mange var for første gang på et av våre møter, selv om det er én forkynner for hver 50 innbyggere i denne menighetens distrikt!»

Også de unge viser en fin innstilling når det gjelder mulighetene til å forkynne Rikets budskap. To tenåringer som leste i The Watchtower for 1. april 1985 om fengslingen av noen av brødrene i Tyrkia, besluttet seg for å oppsøke den tyrkiske ambassadøren. De forteller:

«Vårt første skritt var å få en avtale. Til å begynne med tok ikke sekretæren hans oss helt alvorlig. For å overbevise henne om våre oppriktige hensikter viste vi henne en del eksemplarer av bladet på forskjellige språk som inneholdt rapporten. Det gjorde inntrykk på henne, og hun tok bladene med seg inn på ambassadørens kontor. Ti minutter senere kom hun ut igjen og sa at vi kunne komme tilbake om to uker, og at ambassadøren ville beholde bladene for å kontrollere de sterke anklagene som ble framholdt i dem. Vi tok dette som et godt tegn.

Da vi kom tilbake til ambassaden til avtalt tid, tok ambassadøren meget vennlig imot oss. Han viste oss en teleksmelding han hadde sendt til de tyrkiske myndigheter for å kontrollere flere detaljer i rapporten i bladet. Han hadde fått bekreftet at de var riktige, og det gav vårt klagemål ganske stor tyngde.

Det hadde gjort inntrykk på ham at artikkelen var så objektiv og fri for overdrivelser eller urettferdig kritikk av de politiske lederne. Vi fikk anledning til å snakke med ham i halvannen time om Guds overherredømme, kristen nøytralitet og menneskenes manglende evne til å utøve et godt herredømme over andre mennesker. Han viste forståelse for våre synspunkter og spurte hva han kunne gjøre for å hjelpe. Vi foreslo at han skulle informere sin regjering om vårt møte og underrette den om sitt syn på saken. Han gikk med på dette og bad om å få en del eksemplarer av bladet som han kunne sende til forskjellige representanter for regjeringen. Han sa at han skulle arkivere de opplysninger som hadde betydning for saken, og forsøke å være behjelpelig i den utstrekning han kunne.»

Noen måneder senere opplyste Vakttårnet at forkynnerne i Tyrkia var blitt løslatt etter den tyrkiske høyesteretts beslutning. Da de unge mennene ble oppmerksom på dette, oppsøkte de ambassadøren på nytt, og han tok elskverdig imot dem.

Den fremgang det arbeid som består i å forkynne om Riket, har hatt her i storhertugdømmet Luxembourg, viser at vi ikke bør forakte den ringe begynnelses dag, men stole på at Jehovas ånd vil gi hver enkelt av oss den styrke vi trenger for å gjøre hans vilje inntil den blir gjennomført fullt ut på en storslagen måte. Med Jehova Guds hjelp har det skjedd store ting i det lille distriktet som sorterer under avdelingskontoret her i Luxembourg. Så sterkt vi kan, anbefaler vi alle å følge oppfordringen: «La oss sammen hylle [Jehova].» De som gjør det, vil kunne ’smake og se at Jehova er god’. — Salme 34: 4, 9.

[Kart på side 25]

(Se den trykte publikasjonen)

Nordsjøen

Nederland

Forbundsrepublikken Tyskland

Belgia

Frankrike

Luxembourg

150 km

Belgia

Luxembourg

Luxembourg

Forbundsrepublikken Tyskland

Trier

Frankrike

Metz

[Bilde på side 27]

Victor Bruch, som satt i konsentrasjonsleir under den annen verdenskrig, tjener fremdeles som kristen eldste i en alder av over 80 år