Caymanøyene — øyene tiden glemte
DU KAN svømme i det stille, blå vannet. Du kan dykke for å utforske vrakene som ligger på sjøbunnen. Eller du kan besøke en skilpaddefarm. Hvor? På Caymanøyene — Grand Cayman, Cayman Brac og Little Cayman.
’Men hvor i all verden ligger Caymanøyene?’ spør du kanskje. Det er et forståelig spørsmål, ettersom de er så små at de sjelden er avmerket på et verdenskart. Men når de er avmerket, ses de så vidt som tre små prikker vest i Det karibiske havet, 240 kilometer sør for Cuba eller cirka 800 kilometer sør for Miami i Florida.
Øyene ble oppdaget i 1503 av Christofer Columbus på hans siste reise gjennom Vestindia, og øyene — Cayman Brac og Little Cayman, ettersom Columbus aldri så Grand Cayman — ble kalt «Las Tortugas» (Skilpaddene). Navnet fikk de fordi det var så mange skilpadder på og rundt øyene. I 1670 avstod Spania disse øyene til Storbritannia, og de har vært en britisk koloni siden da.
Skilpadder, sjørøvere og høyteknologi
På seilskipenes tid var disse øyene et svært populært mål for de store skipene som seilte i Det karibiske havet. De tallrike grønne havskilpaddene gav sultne sjømenn en svært beleilig tilgang på ferskt kjøtt. Skilpaddene ble enten spist ferske eller tatt med om bord og tørket eller saltet. De ble med tiden det viktigste proteintilskuddet på lange reiser.
Men øyene var også kjent for noe annet. Det flate terrenget og de sikre havnene tiltrakk seg andre menn på de store hav. Beryktede kaperskip og sjørøvere, for eksempel sir Henry Morgan og Edward Teach, også kjent som Svartskjegg, brukte disse øyene som skjulesteder eller som operasjonsbaser for sine plyndringstokter mot handelsskip. Disse fargerike historiske begivenhetene blir feiret på en årlig festival som kalles sjørøveruka, som blir regnet for å være årets høydepunkt blant øyboerne.
Da skilpaddebestanden gikk tilbake og dampskipene erstattet seilskipene, var det ikke lenger så mange skip som besøkte disse øyene. Og ettersom svært få av øyboerne hadde radioapparater, ble Caymanøyene så godt som avskåret fra resten av verden og glemt. De ble «øyene tiden glemte».
I 1960-årene begynte imidlertid situasjonen å endre seg. Lokale bank- og skattelover og fremstillingen av høyteknologiske kommunikasjonssystemer gjorde dette glemte området til et av de mest kjente internasjonale banksentrer. I juni 1987 ble bank nr. 500 åpnet på øyene. Dette oppsvinget fikk også turismen til å blomstre. Det lokale turistkontoret syntes det var svært oppløftende at det var 8244 besøkende i 1966. Det tallet steg til 430 000 i 1986, slik at turismen nå er den nest viktigste næringsveien etter finansvirksomheten. Det er imidlertid en annen gruppe mennesker som er svært interessert i disse øyene.
Andre besøkende
Jehovas vitner, som tar Jesu ord om at det gode budskap om Riket skulle forkynnes for alle nasjoner, alvorlig, overså ikke Caymanøyene. (Matteus 24: 14) Patrick Davidson, som førte tilsyn med forkynnelsesarbeidet i Jamaica, besøkte Grand Cayman så tidlig som i 1929. Det lyktes ham å så sannhetens sæd trass i motstand.
Davidson besøkte Grand Cayman for andre gang i 1937, men øya ble ikke grundig gjennomarbeidet før i 1950, da Aleck Bangle og hans misjonærpartner kom til øya. Det ble levert flere hundre stykker bibelsk litteratur i løpet av kort tid. Misjonærene rapporterte at øyboerne var vennlige, lette å snakke med og ivrige etter å høre det gode budskap.
Øyboerne får høre det gode budskap
Misjonærene og andre heltidsforkynnere var utholdende og tålmodige i sitt arbeid. I 1959 var det en liten gruppe på 12 Rikets forkynnere, og det ble opprettet en menighet. Wilbert Sterling var en av de første fastboende som tok imot sannheten. Han husker den tiden da den lille gruppen av vitner måtte gjennomarbeide distriktene til fots. Bror Sterling er nå i 80-årene og blind, men han tjener fortsatt som eldste i Georgetown menighet.
Jehova har velsignet de anstrengelser som de første Rikets forkynnere gjorde seg. Caymanøyene har nå et gjennomsnitt på 60 forkynnere blant en befolkning på cirka 17 000 mennesker. Mange av øyboerne er klar over at Jehovas vitner er annerledes fordi deres tilbedelse er basert på Bibelen.
En kvinne som arbeidet på en restaurant, så for eksempel et av Jehovas vitner som forkynte fra hus til hus. Hun gikk bort til ham og spurte hva hun måtte gjøre for å bli et Jehovas vitne. Hun fikk høre at hun måtte tilegne seg nøyaktig kunnskap om Jehova Gud og hans Sønn, Jesus Kristus, og så praktisere det hun lærte. (Johannes 17: 3) Da hun hørte det, tok hun imot tilbudet om et hjemmebibelstudium. I dag tjener hun Jehova som et av hans vitner.
Mange av dem som har tatt imot sannheten, kommer fra andre land. De har enten flyttet til Caymanøyene, eller de bor der midlertidig på grunn av sitt arbeid. En søster ønsket derfor at det var flere innfødte fra Caymanøyene i menigheten. Hun vendte seg til Jehova i bønn og bad ham om hjelp til å finne en innfødt som ønsket å studere Bibelen. Ikke lenge etter kom hun i kontakt med en ung kvinne som allerede hadde boken Den sannhet som fører til evig liv, og denne søsteren begynte å studere Bibelen med henne. Etter noen måneder begynte denne kvinnen å komme på møtene. Hun forlot sin tidligere religion og begynte å snakke med andre om det hun lærte. Innen det hadde gått et år, var hun et innviet, døpt vitne for Jehova.
Forkynnelsesarbeidet fikk et ytterligere oppsving i 1982, da et misjonærektepar kom til Caymanøyene. De ledet mange hjemmebibelstudier og la et fint grunnlag for den videre vekst.
Motstand på Cayman Brac blir overvunnet
Øya Cayman Brac ligger cirka 140 kilometer nordøst for Grand Cayman. Misjonærer og andre heltidstjenere fra Grand Cayman drog fra tid til annen over til denne øya for å forkynne det gode budskap for de 1700 innbyggerne. I 1986 hendte det imidlertid noe spennende.
Et ektepar som arbeidet der på kontrakt, begynte å studere og gjorde så store fremskritt at de innviet seg og lot seg døpe. Deretter flyttet to Jehovas vitner fra andre land dit. Denne økte aktiviteten vekket snart motstandernes vrede. De forsøkte å få innvandrermyndighetene til å inndra det nydøpte ekteparets arbeidstillatelse. Deres anstrengelser slo imidlertid feil. Lederen for innvandrerkontoret i Georgetown på Grand Cayman sa at hvis de religiøse motstanderne var oppbrakt over vitnenes forkynnelse, burde de selv også gå fra hus til hus for å imøtegå den. Siden da har de ikke merket noen åpenlys fiendtlig innstilling.
Husket av Jehova
Folk på Caymanøyene er så visst ikke blitt glemt av Jehova, den store Skaper. Han har tvert imot åpnet muligheten for at det gode budskap kan bli forkynt på disse små øyene, som en oppfyllelse av profetien i Jesaja: «Syng en ny sang for [Jehova], lovsyng ham fra jordens ender, dere som ferdes på havet, og alt som fyller det, fjerne kyster [øyer, EN] og dere som bor der!» — Jesaja 42: 10.
Caymanøyene kan glede seg over at de i Jehovas øyne ikke er «øyene tiden glemte».
[Kart på side 22]
(Se den trykte publikasjonen)
Det karibiske havet
LITTLE CAYMAN
CAYMAN BRAC
[Kart]
GRAND CAYMAN
[Kart]
CUBA
LITTLE CAYMAN
GRAND CAYMAN
CAYMAN BRAC
JAMAICA