De isolerte «sauene» i Caprivi blir tatt hånd om
DEN kremfargede Land-Roveren ble lastet med forsyninger, reservedeler og bibelsk litteratur. Sjåføren satte kursen mot nord fra Windhoek, hovedstaden i Sørvest-Afrika (Namibia). Dette var i mai 1981. Mens de kjørte gjennom det flate, tørre landskapet, hadde de fire passasjerene tid til å tenke over den spennende turen som lå foran dem.
Chris du Plessis, som kjørte bilen, og kameraten hans var Jehovas vitner og alminnelige pionerer, heltidsforkynnere av det gode budskap om Riket. De hadde akkurat hatt noen fine uker i Katatura, en stor, svart bydel nær Windhoek. Begge syntes det hadde vært oppmuntrende å forkynne det gode budskap om Guds rike fra hus til hus blant den svarte befolkningen, som hadde vært vennlige og reagert positivt på budskapet.
De to unge mennene var blitt bedt om å kjøre kretstilsynsmannen Schalk Coetzee og hans kone til noen isolerte grupper av Jehovas vitner nord i landet, der enkelte veier er uframkommelige for vanlige kjøretøyer. Med Land-Roveren kunne de slå leir hvor som helst — Coetzee og hans kone kunne sove «nedenunder», mens de to unge mennene kunne sove «i annen etasje», i et telt på taket.
Etter å ha kjørt 370 kilometer nådde de «dødens triangel». Dette området har fått dette navnet fordi mange mennesker har mistet livet her på grunn av vedvarende geriljavirksomhet fra angolanske soldater. Da de kjørte videre mot nord, så de flere ødelagte biler, men de unngikk vanskeligheter.
Deres første besøk var i Ondangwa, en militær post i nærheten av grensen til Angola. Den lille menigheten ble tatt hånd om av spesialpionerer. Christo Els og hans kone, Elisabeth, fortalte hvilken utfordring det hadde vært å lære å snakke ndonga, som er det lokale språket. Men folket der lyttet oppmerksomt og hadde dyp respekt for Bibelen. Det hendte at Christo måtte pløye med esler og hans kone luke i åkrene, slik at de som bodde der, fikk tid til å lytte til Rikets budskap.
Siden dette området lå i en krigssone, risikerte de som reiste langs hovedveiene, å treffe på landminer. Christo og Elizabeth pleide derfor å ta seg fram på sandete veier ute i bushen, og mange var overrasket over at de ikke bar våpen.
Det var virkelig en glede for dem å besøke ovahimba-folket, som lever et primitivt liv i et avsidesliggende strøk. Dette folket var kledd i skinn og hadde malt seg med okerfarge. Pionerene brukte en publikasjon som de også hadde vært med på å oversette. Det var virkelig fantastisk å se den verdsettelse av Rikets budskap disse menneskene viste.
Under bror Coetzees ukelange besøk ble det holdt et stevne som varte én dag. Siden dette området er tynt befolket, kom det bare en liten gruppe tilhørere. Men alle på denne avsidesliggende utposten gledet seg over programmet og samværet.
Caprivi-stripen
Etter en kort stopp i Rundu for å innhente de nødvendige tillatelser, kunne de fortsette inn i Caprivi-stripen. Som kartet viser, er dette et smalt landområde som strekker seg fra det nordøstlige Namibia og dypt inn i hjertet av det sørlige Afrika. Dette landområdet er 480 kilometer langt og 80 kilometer på det bredeste, og det grenser til Angola, Zambia og Botswana. Selv om dette også er et område som blir kontrollert av militære styrker, er det fredeligere her enn i områdene lenger vest.
Det bor omkring 40 000 mennesker i Caprivi. De fleste av disse er svarte, selv om mange buskmenn streifer omkring i den vestlige delen. Mange av dem som bor her, snakker engelsk, og de kan også både lese og skrive. Etter hvert som våre venner fortsatte østover, stoppet de ofte opp for å snakke med folk der. De nøt også naturen — trærne og dyrene, blant annet elefanter og antiloper. Når de nærmet seg Katima Mulilo, den eneste «byen» i området, ble det tettere mellom de pene, stråtekte hyttene. Pionerene ble så fascinert av dette stedet at de med glede tok imot tilbudet om å tjene i dette isolerte distriktet da Schalk Coetzee kom inn på det.
Etter et kort opphold i Katima Mulilo drog de fire videre for å besøke de isolerte forkynnerne i Kasane i det nordlige Botswana. De reiste gjennom Chobe nasjonalpark, der de av og til kjørte side om side med store bøffel- og elefantflokker. Når de slo leir for natten, kunne de høre løver brøle i nærheten.
I Kasane fungerte pionerer fra stedet som tolker når de besøkende forkynte fra hytte til hytte på den afrikanske måten. Det å innlede en samtale er en høytidelig og tidkrevende prosess. Den besøkende stiller seg ved hytten og roper ut for å få oppmerksomhet. En eller annen inviterer ham inn og ber ham om å sette seg. Vanligvis blir nå hele familien kalt sammen for å høre på. Deretter følger en langtrukken utveksling av hilsener og spørsmål om hvordan det står til, og hvor den besøkende kommer fra. Først etter en slik innledning begynner forkynneren å drøfte emner fra Bibelen.
Vitnene på stedet var svært glade og takknemlige for at våre venner hadde reist så langt for å besøke dem. Møtene ble holdt i en leirhytte. Schalk Coetzee oppmuntret derfor vitnene til å bygge sin egen Rikets sal.
Da de kom tilbake til Katima Mulilo, var de sammen med vitnene der i en uke. Om natten slo de leir ved elven Zambezi. De satte stor pris på stillheten ved elven, en stillhet som bare ble brutt av pulserende slag fra fjerne trommer — Afrikas «hjerteslag». Vitnene på stedet var ivrige, men de trengte veiledning i hvordan de skulle lede møtene, forkynne fra hytte til hytte, legalisere sine ekteskap og så videre.
De fire besøkende satte virkelig pris på å forkynne der. En av dem sa: «Når folk forstod at vi hadde bibelsk litteratur på deres eget språk, silozi, kom de løpende, ikke bare for å få litteratur, men også for å få noen til å undervise dem. Det var helt utrolig!»
De fire forlot motvillig alle vennene de hadde fått i Katima Mulilo, og begynte på tilbaketuren. De var også en uke sammen med menigheten i Rundu i det nordlige Namibia. De fleste av brødrene der var flyktninger fra Angola som snakket portugisisk, med andre ord en ny språkbarriere. Etter denne turen på til sammen 4000 kilometer kom de tilbake til Windhoek. Det hadde vært en slitsom tur, men de var lykkelige, og de var takknemlige overfor Jehova for det de hadde opplevd.
Tilbake til Katima Mulilo
De to pionerene reiste tilbake til Katima Mulilo for å bli værende der og hjelpe Jehovas «sauer». De trengte derfor husvære og deltidsarbeid. Arbeid fikk de ved første forsøk, og de fikk også tillatelse til å bruke en husvogn som tilhørte Selskapet Vakttårnet. De takket Jehova for at han på denne måten dekket deres behov.
Pionerene var snart i gang med å hjelpe vitnene på stedet på forskjellige måter. De hjalp blant annet til med å bygge en Rikets sal. De sanket lange strå som skulle brukes til å tekke taket med, og hentet en spesiell slags leire som finnes i maurtuer, og som blir spesielt hard. De lærte også å tekke taket med strå på ekte afrikansk vis. Med hvitkalkede vegger ble salen pen og innbydende. De hadde ikke råd til stoler, så sitteplassene bestod av benker og trestammer. Den var primitiv, men tross alt var den deres egen Rikets sal!
Det hadde ikke tidligere vært organisert møter her, så pionerene gikk i gang med å forberede de fem ukentlige møtene som holdes av Jehovas vitner verden over. Det var et omfattende arbeid, men det var åndelig oppbyggende både for dem selv og for vitnene på stedet. Pionerene måtte også lære silozi, som er det lokale språket.
Etter kort tid ble en menighet dannet. Med tiden ble fire av brødrene der kvalifisert til å holde offentlige foredrag og til å ta hånd om møtene, og en av dem ble utnevnt til menighetstjener. I mellomtiden erfarte pionerene stor glede i forkynnelsesarbeidet fra hytte til hytte. Det var så mange som ønsket et bibelstudium, at tiden strakk ikke til. Kunne du ha lyst til å tjene i et slikt distrikt? Har du mulighet til det?
Et nytt besøk i Kasane
Kretstilsynsmannen hadde bedt pionerene om regelmessig å besøke gruppen av forkynnere i Kasane. Ved en anledning kom de i alvorlige vanskeligheter. De ble stoppet nær grensen av soldater fra Botswana.
«Dere er spioner!» sa lederen for soldatene.
«Nei, vi er forkynnere, Jehovas vitner, og vi underviser mennesker ut fra Bibelen.»
«Jeg tror ikke at dere er kristne. Dere er sørafrikanske soldater.»
Det var en vanskelig situasjon. Men da soldatene så at de hadde bibelsk litteratur med seg og ingen våpen, lot de dem gå.
Den spente situasjonen i området gjorde det vanskelig å ha forbindelse med vitnene i Zambia. Det er bare elven Zambezi som skiller Katima Mulilo fra Zambia, der det er mange av Jehovas vitner som har store mengder litteratur på silozi. Men siden militære tropper holdt vakt i området, våget ikke befolkningen der å krysse elven i sine mokolos, en slags kano lagd av en uthult trestamme. Et par ganger var det skuddvekslinger over elven.
De isolerte «sauene» blir tatt hånd om
Men dette hindret ikke pionerene i å lete etter «sauer» i Caprivi-stripen, selv om noen bodde svært isolert til. De hadde for eksempel hørt at en eldre mann som het Andrew, og som bodde i en landsby cirka 70 kilometer fra Katima, var svært interessert i Bibelen. Da de traff ham, holdt han på å lese Den sannhet som fører til evig liv. Han ble fra seg av glede over besøket. Han hadde studert på egen hånd i flere år og var derfor svært oppmuntret over den hjelp pionerene gav ham.
Frank Mwemba bor også isolert til i en landsby cirka 100 kilometer fra Katima. Det er nødvendig med et firehjulsdrevet kjøretøy for å komme fram til huset hans, og selv da er det bare mulig visse tider av året. Grunnen til dette er at store deler av Caprivi er sumpområde og periodevis står under vann. Frank hadde lært sannheten å kjenne og latt seg døpe i Zambia, men hadde siden reist tilbake til den landsbyen i Caprivi som han opprinnelig kom fra. Han hadde vært det eneste vitnet der i flere år. Hadde han fortsatt å forkynne i dette isolerte distriktet? Hadde han tatt avstand fra trolldom og polygami, som var svært vanlig der han bodde? Var han lovformelig gift? Ja! Frank forsørger sin kone — han har bare én — og sine barn ved å drive jordbruk og fiske, og han reiser i dagevis rundt til isolerte landsbyer i sin mokolo eller går til fots for å forkynne budskapet. Han studerer regelmessig med familien sin, tar avstand fra heksedoktorene og kunne stolt vise fram vigselsattesten sin til pionerene.
Ved en annen anledning reiste Chris med en lekter nedover Zambezi til et flatt sumpområde som heter Nantungu. Han hadde hørt at det var flere her som var interessert i Bibelen. ’Hvordan vil de reagere?’ undret Chris idet han hoppet i land fra lekteren med ryggsekken sin. Han gledet seg over å finne en liten gruppe som forsøkte å leve slik vitner fra Zambia hadde lært dem ut fra Bibelen. De ble henrykt da de fikk se publikasjonene på silozi som Chris hadde med seg, deriblant de nyeste numrene av Vakttårnet. I de neste tre dagene var Chris travelt opptatt med å forkynne, og han besøkte interesserte som bodde i landsbyer i nærheten. Før han reiste derfra, sørget han for at det ble holdt regelmessige møter, og han organiserte forkynnelsen av Riket.
Nye pionerpartnere
Tidlig i 1982 måtte Chris’ pionerpartner forlate Caprivi på grunn av helseproblemer. Senere ble Melt Marais sendt til Caprivi, og han tjente der nidkjært i cirka ett år. I mai 1983 giftet Chris seg med Magda, en ung pionersøster, som dermed ble hans nye medarbeider. Bryllupstalen ble holdt i den samme Rikets sal som Chris hadde vært med å bygge.
Det tok tid for Magda å venne seg til livet i Caprivi. Husvognen ble flyttet til et område utenfor byen der det verken fantes elektrisitet eller rennende vann. Området ble ofte «invadert» av elefanter om natten. Å lyse ut gjennom vinduet med en lykt og så få øye på en koloss av en elefant et par meter unna var til å begynne med et skremmende syn for Magda. Men hun tilpasset seg snart den nye måten å leve på og likte det. Hennes gode eksempel oppmuntret mange i den lille menigheten i Katima.
Det var også svært oppmuntrende for brødrene i Caprivi å få overvære kretsstevnene i Francistown i Botswana (650 kilometer borte). De var spesielt glade for å være til stede på et områdestevne nær Johannesburg (cirka 1400 kilometer unna). De var forundret over å se så mange vitner samlet og over hvor knirkefritt organisasjonen arbeider. De undret seg også over den vennlighet de hvite brødrene og søstrene viste dem — alt sammen et bevis for at Jehovas ånd er i virksomhet.
Men det var de unge pionerenes trofaste, kjærlige tjeneste som var til størst oppmuntring for «sauene» i Caprivi, som virkelig trengte hjelp. Dette var igjen til stor glede for disse pionerene som var villig til å tjene der hvor behovet var større.
I september 1983 måtte imidlertid Chris og Magda forlate Caprivi. Hvorfor? Chris forklarer: «Vi ble invitert til å tjene ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Sør-Afrika. Vi syntes det var trist å ta farvel med de 13 forkynnerne i Caprivi og de mange interesserte i den lille menigheten og i de tre isolerte gruppene. Vi ber Jehova om å sørge for flere arbeidere som kan høste inn grøden i dette området.» — Matteus 9: 37, 38.
Det finnes flere slike steder der det er behov for hjelp. Har du mulighet og er du villig til å tjene på denne måten, å gi av deg selv for å ta hånd om Jehovas sauer? Hvis du er det, vil du få mange velsignelser. Du vil erfare det Jesus sa: «Det er en større lykke å gi enn å få.» — Apostlenes gjerninger 20: 35.
[Kart på side 21]
(Se den trykte publikasjonen)
NAMIBIA
ANGOLA
OWAMBOLAND
Ondangwa
Rundu
Tsumeb
Otavi
Grootfontein
«Dødens triangel»
Windhoek
CAPRIVI-STRIPEN
Zambezi
Katima Mulilo
Kasane
BOTSWANA
ATLANTERHAVET
[Bilde på side 23]
Leiren ved Zambezi i nærheten av Katima Mulilo. Schalk Coetzee skriver sin ukentlige rapport som kretstilsynsmann. Legg merke til den «toetasjes» Land-Roveren
[Bilde på side 24]
Riket blir forkynt i Kasane i det nordlige Botswana