De finner sann trygghet i Nord-Irland
FRA vinduene i sykehuset er det en vakker utsikt over byen Londonderry i det nordvestlige hjørnet av Nord-Irland. Men den unge sykepleieren hadde ikke tid til å beundre skaperverkets skjønnhet. Hans tanker dreide seg om andre, forferdelige ting. Han hadde selv vært vitne til følgene av den bitterhet og den grusomhet som preger de religiøse og politiske stridighetene som plager provinsen.
«Det var skremmende,» sa han, «å se unge menn som var sprengt i filler. Her på sykehuset kunne vi ikke tillate oss å tenke på dem som enten protestanter eller katolikker, men bare som liv som måtte reddes. Det fikk meg stadig til å tenke: ’Hva er meningen med det hele? Hvorfor tillater Gud at det skjer?’»
Historien gjentar seg
I likhet med den unge sykepleieren vet de fleste i Nord-Irland fra historietimene på skolen at dette ikke er noe nytt problem. Helt fra det 12. århundre har det vært religiøse og politiske stridigheter mellom engelskmennene og irene.
Med tiden ble det en konsentrasjon av protestanter i den nordlige delen av landet. Senere, i begynnelsen av vårt århundre, ble landet delt. Dermed fikk vi republikken Irland i sør og vest, hvor de fleste var katolikker, og Nord-Irland, hvor nesten alle var protestanter. Flertallet i Nord-Irland ønsker å opprettholde sin nære forbindelse med resten av De britiske øyer.
De første forkjempere for sann trygghet
Charles Taze Russell, den første presidenten for Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, besøkte Nord-Irland fire ganger — i 1891, 1903, 1908 og 1911. Da han besøkte byen Belfast den siste gangen, var det en «klasse» eller gruppe på omkring 40 bibelstudenter som møtte ham. Deres virksomhet bar langsomt frukt, og i begynnelsen var det stort sett bare blant protestanter. Da den annen verdenskrig endte i 1945, var det 120 Jehovas vitner i Nord-Irland.
En av de første heltidstjenerne var en spinkel og sped kvinne. I begynnelsen var det noen av dem hun forkynte for, som truet henne med vold. Det var for eksempel en kvinne som løp etter henne med en høygaffel, og en mann forsøkte å ta kvelertak på henne etter å ha kalt henne en dalila.
«Stort sett har det ikke vært så verst,» sa hun nylig før hun avsluttet sitt jordiske løp. «Vi ble vant til at de skrek til oss. Hvis du ber om Herrens beskyttelse, får du det.» Dette trofaste vitnet ble et kjent syn der hun reiste rundt i hele Nord-Irland på sykkel.
En annen av de første forkynnerne forteller om den gang han og vennen hans ble tatt for å være protestanter mens de forkynte på et sted hvor praktisk talt alle var katolikker. De ble bombardert med steiner og andre gjenstander. De kom seg inn i bilen, fikk snudd i en fei og kjørte tilbake nedover den gaten som bare gav dem en mulighet til å komme inn på en annen vei. De prøvde å komme seg gjennom den mobben som samlet seg. Etter hvert som de kjørte, knuste mobben frontruten og slo løs på bilen med jernstenger. Men bortsett fra sjokket ble det ingen alvorlige personskader.
På grunn av slike eksempler på besluttsomhet fra den første tiden er det nå 778 som er med på å hjelpe andre til å bli kjent med Bibelens løsning på den utrygghet som har forårsaket så stor fortvilelse i Nord-Irland. Hvordan går det med de 30 menighetene og de mindre gruppene av Jehovas vitner her?
Nyere opplevelser
I 1979 kom en ung historielærer, som hadde god kjennskap til fortidens tragedier, over et eksemplar av Vakttårnet hjemme hos en venn. Han ble fengslet av det han leste, og skaffet seg mer litteratur. «Jeg liker å lese, så jeg slukte det,» sa han, «og ble mer og mer imponert over hvordan alt passet sammen, og viktigst av alt, over hvor fornuftig det var.»
Men mannens protestantiske familie likte ikke det han lærte, og lesset ham ned med litteratur som gikk imot vitnene. «Jeg ble nokså overrasket over den motstand jeg møtte,» sa han, «helt til jeg leste Matteus 10: 36, hvor det står at ’en manns husfolk er hans fiender’. Så den litteraturen med fordreide og bitre uttalelser som de gav meg, hadde motsatt virkning. Den bidrog bare til å overbevise meg om at Jehovas vitner har sannheten.»
I mellomtiden ble mannen gift, og hans ønske var at hans kone skulle godta det han lærte. Han forteller: «En søndag, etter at jeg hadde vært på et spesielt oppmuntrende møte, bad jeg av hele mitt hjerte til Jehova. Da jeg kom hjem, ble jeg forbauset over å se at min kone leste den engelske autoriserte oversettelsen av Bibelen, King James Version. Jeg begynte å snakke med henne om det jeg hadde lært i Rikets sal, og ble overrasket over at hun hørte nøye etter. Hun overrasket meg enda mer da hun sa at hun hadde lyst til å gå på møter sammen med meg. Jeg fikk vite at tidligere på dagen, mens hun bladde gjennom Bibelen for første gang etter at vi hadde giftet oss, hadde blikket plutselig falt på Salme 83: 19: ’For at menneskene kan vite at du, som alene har navnet JEHOVA, er den høyeste over all jorden.’ Det hadde vakt hennes interesse.»
Dette unge paret er nå innviede og døpte tjenere for Jehova med en ’fast beslutning om at ingen skal få berøve dem sann lykke nå og evig liv på en renset jord,’ som de uttrykker det.
Før var det stort sett protestanter som reagerte positivt på Bibelens sannheter, men det er ikke lenger tilfellet. Siden urolighetene i de senere år begynte, har det vært mye lettere å forkynne i katolske områder. Noen av dem vitnene har fått kontakt med, har tidligere vært aktivt innblandet i stridighetene her.
Vold var for eksempel ikke noe nytt for to kjødelige søstre, som var i begynnelsen av 20-årene. Da de var barn, så de at en gutt ble skutt ned og drept av hæren. En gjeng militante protestantiske ungdommer tvang familien deres til å flytte hjemmefra. Ved en annen anledning ble det plassert en bombe i vinduskarmen hjemme hos dem. Da de kom opp i tenårene, forsøkte de å rette på det som de mente var politisk og sosialt urettferdig.
En av jentene sluttet seg til en terroristorganisasjon. Da hun var 16, ble hun fengslet for tre uker fordi hun ulovlig var i besittelse av en pistol. Begge jentene var med i demonstrasjoner som støttet terroristorganisasjoner. Kledd i tepper oppsøkte de barer for å samle inn penger til republikanske fanger som krevde politisk status.
Men etter hvert som jentene ble klar over det hat som preget noen av dem de vanket sammen med, ble de desillusjonert. I 1979 fikk de besøk av en som ville snakke om Bibelen. De hørte nøye etter, men var skeptiske. At en god regjering skulle skape virkelig trygghet, virket søkt. Men etter hvert forstod de at slik trygghet ville bli en realitet ved hjelp av Guds rike. — Matteus 6: 9, 10; Jesaja 9: 6, 7; Daniel 2: 44.
Det var vanskelig for jentene å tro at noen i en by som Belfast kan være nøytral når det gjelder den politiske situasjonen. Men når de var sammen med Jehovas vitner, så de den enhet som bare finnes blant sanne kristne, og hvilken oppriktig tillit de har til Guds rike. «Det er ingen som snakker politikk i Rikets sal,» bemerket de. Jentene gjorde raske fremskritt og tok et fast standpunkt for Guds rike, til tross for at de møtte stor motstand.
Nøytralitet gir beskyttelse
En ung heltidstjener blant Jehovas vitner besøkte noen interesserte personer i den lille byen Newry i nærheten av den sørlige grensen mellom republikken Irland og Nord-Irland. Her fikk terroristgrupper stor støtte.
Plutselig kom det en bil opp på siden av ham. En av dem som satt i den, hadde en revolver i hånden og befalte ham å sette seg i forsetet. «Først trodde jeg at jeg skulle bli skutt,» sa det unge vitnet, «og at jeg var blitt tatt for å være en sivilkledd soldat. Men jeg ble kjørt til et hus og stengt inne i et lite vedskjul bak huset. Etter noe som virket som en evighet, ble jeg med bind for øynene ført inn i huset.
Der kunne jeg høre at noen så over det jeg hadde i vesken, og kommenterte de notatene jeg hadde gjort over dem jeg hadde besøkt. De spurte hvem jeg var, og hva jeg gjorde i distriktet. Jeg gjentok at jeg, som et av Jehovas vitner, hjalp folk til å forstå Bibelen, og at de jeg hadde besøkt, likte å lese bladene våre.
En av dem gikk ut av rommet og sa: ’Hold revolveren rettet mot ham, og hvis han rører seg, får du skyte hodet av ham!’ Det er vel ikke nødvendig å si at jeg stod helt stille og fortsatte å be til Jehova. Etter en tid kom den første mannen tilbake og fortalte de andre at jeg kunne settes fri. Han må ha funnet noen som bekreftet det jeg hadde sagt. Mens revolveren fortsatt var rettet mot meg, ble jeg ført tilbake til bilen og løslatt i nærheten av byens sentrum.»
En rekke lignende opplevelser viser at Jehovas vitners nøytralitet virkelig har vært til beskyttelse for dem. Fordi de holder seg nøytrale til politiske saker, har de kunnet utføre sitt bibelske undervisningsarbeid overalt i landet.
Bygging av Rikets saler
De fleste menighetene her er forholdsvis små. Det er ikke mange som har over 60—70 forkynnere. Men Rikets forkynnere er helhjertete og energiske i sin virksomhet. Noe som viser dette, er at det er blitt bygd mange nye Rikets saler. I Belfast og i tre mils omkrets har for eksempel ni menigheter bygd sine egne Rikets saler.
Denne byggevirksomheten har ikke foregått uten motstand og vanskeligheter. Et eldre medlem av Londonderry menighet sa: «Jeg kan huske at noen i menigheten pleide å si: ’Vi kommer aldri til å få vår egen sal.’ Hvis de hadde levd i dag, ville de ha fått se at Jehovas ånd er med oss i vår nye Rikets sal.»
Selv noen små menigheter får sine egne møtesteder, for eksempel menigheten i Enniskillen, som bare hadde 14 forkynnere. I flere år måtte de leie et sted hvor de kunne ha møtene, men så innså de at de trengte en egen sal. Selv om de hadde begrensede midler, tok de fatt på arbeidet, i forvissning om at Jehova har makt til å hjelpe.
Menigheten kjøpte et ferdighus, fant en bra tomt til det og opplevde at det ene problemet etter det andre forsvant. Da andre menigheter fikk høre om det behov de hadde, strømmet bidragene inn. Et eldre medlem av menigheten sa: «Denne hjelpen fra andre fikk oss i Enniskillen til å føle at vi virkelig er en del av vårt internasjonale samfunn av brødre.»
Sann trygghet ikke bare en drøm
Til tross for de vanskelighetene som fortsatt hersker, og til tross for den bitterhet og splid som alltid preger landet, er det flere og flere som erfarer sann trygghet etter hvert som de lærer om hvordan Jehova har til hensikt å rette på forholdene. Du lurer kanskje på hvordan det gikk med den unge sykepleieren som hadde vært vitne til slike forferdelige ting.
Da to av Jehovas vitner av engelsk herkomst kom til ham, var hans første innskytelse: «Ingen utlendinger burde få komme og lære oss religion i Irland.» Men hans holdning forandret seg etter hvert som han så at alt det de sa, var basert på Bibelen. Mannen er nå menighetstjener. Han og mange andre stoler nå fullt og fast på at vi lever i den tid da Jehova skal oppfylle sine storslagne løfter om å gjøre slutt på alle de forhold som forårsaker sorg og smerte, og sørge for at paradisiske forhold med tiden vil bli innført overalt på jorden. — Salme 37: 9—11, 29.
[Kart/bilde på side 13]
(Se den trykte publikasjonen)
NORD-IRLAND
LONDONDERRY
BELFAST
Newry
Enniskillen
[Kart]
IRLAND
STORBRITANNIA