Det gode budskap trenger inn i «Løvefjellet»
En spennende beretning om Rikets fremgang i Sierra Leone
«JEG var ganske forundret over å se en moderne by som var mye renere enn mange andre byer i de fleste deler av verden. Brolagte gater, travle forretninger, nye biler og en endeløs strøm av folk som gikk forbi. Der var det store bomulls-treet som slaver ble lenket til i gamle dager, da høvdinger solgte fanger eller folk fra sine egne stammer som de ikke likte, til slaveri.» Dette sa en turist som besøkte Freetown, hovedstaden i Sierra Leone.
Navnet Sierra Leone, som betyr «Løvefjellet», skriver seg fra den tiden da den portugisiske eventyreren Pedro de Sintra først kom til området i 1462. Dette landet ligger på sørvestkysten av Vest-Afrika og har en befolkning på mer enn tre millioner.
Jehovas vitner er ikke noe nytt for Sierra Leone. I hvert fall fra 1915 av ble Selskapet Vakttårnets publikasjoner lest av folk der. Folk fra Vestindia som kom til Sierra Leone for å få arbeid, tok med seg disse publikasjonene. En av dem var Alfred Joseph fra Barbados. Han begynte å dele Bibelens sannhet med andre. Da han så interessen blant den lokale befolkning, skrev han til Selskapet Vakttårnet og bad om å få hjelp til å ta seg av interessen. Innen noen måneder kom W. R. Brown (Bibel-Brown) og hans kone fra Trinidad i Vestindia.
Browns første foredrag belyste det tankevekkende temaet «Hvor er de døde?» og ble bekjentgjort muntlig. Reagerte menneskene i Freetown positivt på invitasjonen? Her er Alfred Josephs svar: «Vi ble overbegeistret over resultatet. Flesteparten av prestene i Freetown, omkring 20, møtte opp til foredraget, men mange av dem hadde tatt av seg den religiøse klesdrakten for ikke å skille seg så sterkt ut. Blant alle de 500 tilhørerne som fylte Wilberforce Memorial Hall, var M. A. Garber, en ung mann som studerte til prest. Han og hele folkemengden lyttet oppmerksomt til det en times foredraget som ble poengtert med skriftstedshenvisninger, som tilhørerne kunne se på lysbilder. Kraftfulle foredrag tiltrakk så store folkemasser at en gammel innbygger i Freetown sa: ’De lokale kirkene måtte slutte med kveldsgudstjenestene, for alle medlemmene var og hørte på «Bibel-Browns» foredrag.’»
Innen slutten av 1923 hadde 14 personer blitt døpt, deriblant Garber. Denne lille gruppen ble svært aktiv i forkynnelsesarbeidet. Det ser ut til at mesteparten av forkynnelsesarbeidet fram til 1927 hadde vært begrenset til hovedstaden. Fra 1928 av reiste så disse bibelstudentene ut i provinsen. De i Freetown som ikke kunne slå følge med dem, hjalp til med å finansiere reisene til det indre av landet. Hvert år, før regntiden satte inn, ble det forkynt fra hus til hus, og foredrag ble holdt i landsbyene. Den første søndagen i hver måned ble satt av til å dra tilbake til landsbyene for å bygge opp interessen. Da den annen verdenskrig brøt ut, ble Selskapet Vakttårnets publikasjoner forbudt, og noen ble til og med brent på tollvesenets brygge. Ikke desto mindre fortsatte vitnearbeidet.
I årene som fulgte, var det ingen betydelig økning i antall mennesker som tok imot Bibelens budskap. Men blant dem som gjorde det, var det menn som viste bemerkelsesverdig iver og besluttsomhet. En av dem var Zachaeus Martyn. Før han døde i en alder av 97 år, fortalte han: «Jeg hadde aldri hatt noen til å studere Bibelen med meg. Men i 1941 bestemte jeg meg for å være til stede på et av Jehovas vitners møter. Etter å ha vært der den tredje søndagen, visste jeg hvor jeg skulle være. Da jeg kom tilbake til mitt hjemsted på fjellet, Gloucester, gav jeg den lokale anglikanske kirken beskjed om å fjerne navnet mitt fra medlemslisten. En nær venn som jeg hadde gått i kirken sammen med, begynte å skjenne på meg. Han sa: ’Hvis du, en gammel mann, fortsetter å gå de til sammen åtte kilometerne oppover og nedover dette fjellet for å gå til disse menneskenes møtesal, vil du være død før et år er gått.’ Han fikk se meg gå oppover og nedover fjellet to ganger i uken i fem år, og da falt han død om. Det skjedde for 30 år siden, og jeg føler meg fortsatt sprek.»
Det gode budskap når den kisitalende stammen
Fra 1957 av tok mange fra den kisitalende stammen imot Bibelens lære. En finner denne stammen i det trekantete området som Sierra Leone, Liberia og Guinea utgjør. Menneskene er stort sett animister og har lenge motstått islamsk innflytelse. Selv om polygami og analfabetisme var utbredt, oppgav mange sin tidligere livsstil og begynte å bringe sitt liv i samsvar med Bibelens normer. Gjennom det kisitalende folk i Sierra Leone og Liberia nådde det gode budskap deres egne stammefrender i Guinea. Som et resultat av dette er det nå over 150 vitner fra denne stammen i Guinea.
Men hvordan reagerte det kisitalende folk i Sierra Leone? En reisende tilsynsmann kom til Koindu omkring kl. 16, og det vitnet som hadde invitert ham, fortalte ham at det skulle holdes et foredrag kl. 18. Den reisende tilsynsmannen sier: «Jeg kom med innvendinger, ettersom ingen visste at det skulle være noe foredrag. Men han insisterte på at det skulle holdes da, og sa at byens utroper skulle bekjentgjøre det. Vi spiste og tok oss et bad. Før jeg fikk kledd meg om til foredraget, begynte folk å komme. Snart hadde over 90 mennesker kommet, for det meste menn. Etter at jeg hadde talt i en time, stoppet jeg og fortalte dem at foredraget var over. Men ikke ett menneske gikk. De ville stille spørsmål. Dette fortsatte til omkring kl. 21, da et uvær fikk de fleste av dem til å gå hjem. Men 20 menn ble igjen helt til kl. 2 om natten.»
Det var en rask respons blant disse menneskene. Snart begynte fem av dem å være med på å utbre Bibelens budskap til andre, så ti, 15 og 20. Da den reisende tilsynsmannen fikk høre om dette, tvilte han på at disse menneskene virkelig hadde den slags tro som kreves av sanne kristne. Heldigvis hadde de det. Noen av de første som kom med, er fremdeles aktive i forkynnelsen av det gode budskap.
Da de ydmyke menneskene fra den kisitalende stammen godtok Bibelens budskap, ble de stilt overfor alvorlige problemer og stor motstand. En reisende tilsynsmann forteller: «Mange måtte utholde hard forfølgelse på grunn av sin strenge nøytralitet i politiske spørsmål og fordi de ikke lenger ville støtte hedenske religiøse riter og seremonier. Noen ble dømt til døden av sine egne stammefrender. I betraktning av forholdene ser det ut til at engler grep inn for å forhindre henrettelsene. Mange vitner flyktet inn i skogen for å slippe fra det med livet i behold inntil sivile myndigheter kunne undersøke saken. I de fleste tilfelle beskyttet politiet brødrene. Da husene til to mannlige vitner var blitt brent ned og de var blitt bundet og slått, ble det ytet dem full rettferdighet. Retten tok herskerstaven fra overhøvdingen for nesten ett år. Senere viste denne overhøvdingen stor interesse for Jehovas vitner. I 1968, da de holdt et kretsstevne i byen hans, stilte han losji til disposisjon for noen besøkende stevnedeltagere, og han gav en stor ku i gave.»
Arbeidet fortsetter
Særlig fra 1959 av begynte flere og flere å spre det gode budskap i Sierra Leone. Den 19. august 1967 var en spesielt minneverdig dag, for da ble Selskapet Vakttårnets nye avdelingskontor i Freetown innviet. Denne bygningen er omgitt av en tropisk hage og ligger i et av de fineste boligstrøkene. Den har en tiltalende Rikets sal. Bygningen har tjent til å opphøye Jehovas vitners arbeid i mange menneskers sinn. Den har også brakt noen religiøse kritikere som hadde sagt at Jehovas vitner ikke kom til Sierra Leone for å bli, til taushet.
I dag tar mer enn 550 vitner regelmessig del i arbeidet med å besøke sine medmennesker i deres hjem for å hjelpe dem til å lære om Guds hensikter. Blant disse vitnene er det tidligere polygamister og en som før var prest og profetinne i en spiritistkirke.
Jehovas vitner i Sierra Leone ser fram til å hjelpe mange flere mennesker til å lære den sanne tilbedelse å kjenne. Det er deres beslutning alltid å ha «rikelig å gjøre i Herrens gjerning». — 1. Korinter 15: 58, NW.