Fordi et ja var et ja

Da Jesus Kristus en gang understreket viktigheten av å snakke sant, sa han: «La et ja være ja.» (Matteus 5: 37) Ved å følge dette rådet, og også ved å være våken for anledninger til å dele Bibelens budskap med andre, kan kristne ha svært oppmuntrende opplevelser. Dette fremgår av følgende, som fortelles fra et østeuropeisk land:

Et av Jehovas vitner malte noen rom for en kvinne og snakket samtidig om Jehova Gud, hans vidunderlige hensikt i forbindelse med menneskenes framtid og andre bibelske emner. Men vitnet klarte ikke å få noen avtale om gjenbesøk og lurte på hva det var som hindret kvinnen, ettersom han kjente henne som et hyggelig og beskjedent menneske.

Vitnet forteller: «Da jeg var ferdig med jobben, betalte hun meg og spurte om jeg ville hjelpe henne med å sette møblene på plass i rommene, ettersom hun ikke hadde noen til å hjelpe seg. Jeg lovte å komme tilbake omkring klokken ni samme kveld for å hjelpe henne.» Han kom tilbake den kvelden og hadde med seg en som skulle hjelpe ham, en som også var et av Jehovas vitner. Det tok ikke de to mennene mer enn ti minutter å sette møblene på plass. Etterpå snakket de ganske kort med kvinnen om Guds rike og dets velsignelser, og så gikk de.

To år senere bad denne kvinnen igjen vitnet om å male rommene hennes. Da han skrev ned navnet og adressen hennes, spurte han om hun hadde tenkt noe over de bibelske tingene som han hadde fortalt henne. Hun svarte: «Ja, og i mellomtiden er jeg blitt døpt.» Da hun ble spurt om hvordan det kunne ha seg, svarte hun:

«Du fortalte meg virkelig mange fine ting fra Bibelen, og jeg likte det du sa. Jeg tok det likevel ikke særlig alvorlig. Men da du lovte å sette møblene på plass igjen, tenkte jeg: Hvis denne mannen holder ord, er han virkelig en Guds tjener. Da du kom tilbake, og til og med hadde med deg en som skulle hjelpe deg, og ikke tok noen betaling for det, bestemte jeg meg for virkelig å begynne å interessere meg for Bibelen. Etter to — tre dager gikk jeg til markedet. Der traff jeg et vitne for Jehova som allerede hadde snakket med meg om Bibelen flere ganger. . . . Kort tid senere startet denne kvinnen et bibelstudium med meg, og åtte måneder senere ble jeg døpt.»

Slik gikk det til at denne kvinnen ble døpt som et symbol på sin innvielse til Gud. Nå var også hun et av Jehovas vitner. Dette hendte fordi en kristen holdt ord. Hans ja var et ja.