’Gud gir vekst’ i Canada

HVILKEN glede er det ikke å være vitne til at noe vokser! En hvilken som helst bonde eller en hvilken som helst far eller mor kan bekrefte det. Fysisk vekst er en kilde til oppmuntring og glede for alle. Det samme er også tilfelle med åndelig vekst.

Legg merke til hva den kristne menighet i det første århundre opplevde. På den samme dagen som den ble opprettet, ble den utvidet med 3000 lykkelige disipler! Hva var det som fikk menigheten til å vokse? Den inspirerte beretningen forteller: «Hver dag ble nye mennesker frelst, og Herren la dem til menigheten.» Det var den «lykkelige Gud» som fikk det til å vokse! — Apostlenes gjerninger 2: 41—47; 1. Timoteus 1: 11, NW.

At den ’sterke økningen i antall disipler i Jerusalem’ ikke bare representerte en midlertidig vekstspurt på det hjemlige åkerland, er tydelig når en ser på de resultater Paulus oppnådde i sitt arbeid med å gjøre disipler blant hedningefolkene 15 år senere. Også da ble menighetene «styrket i troen og vokste i tall for hver dag». Hvilken reaksjon vakte denne vedvarende økning? Den var «til stor glede for alle brødrene». Da menighetene mottok brevet fra apostlene som oppfordret dem til å anerkjenne disse hedningene som kristne, «gledet alle seg over den trøst det gav». — Apostlenes gjerninger 6: 7; 16: 5; 15: 3, 31.

Selv om mennesker blir brukt til å utbre det gode budskap til andre, visste modne kristne i det første århundre at resultatet ikke kunne tilskrives noe menneske. De erkjente ydmykt at det var Gud som var ansvarlig for veksten. Som Paulus uttrykker det: «Jeg plantet, Apollos vannet; men Gud gav vekst.» — 1. Korinter 3: 5—8.

Vekst i Canada

Ydmyke, produktive kristne i Canada føler det på samme måte i vår tid. Jehovas vitner har vært travelt opptatt med å så «ordet om riket» i denne delen av det verdensomfattende åkerland, og den har gitt god frukt. (Matteus 13: 18—23, 36—43) Etter at litt sæd ble sådd i 1880, har antallet av Rikets forkynnere stadig vokst. I 1956 var det 28 540 forkynnere i 740 menigheter. Det samme året ble et nytt avdelingskontor innviet. Det ble bygd med tanke på den økning som Jehova forårsaket. I 1958 ble en trykkpresse installert for å møte den stigende etterspørselen etter Vakttårnet og Våkn opp! Antallet av blad som ble distribuert, hadde i det foregående år steget til over tre millioner eksemplarer.

I 1975 passerte antallet av forkynnere av Riket 60 000, og antallet av blad som ble levert, nådde et høydepunkt på 8 700 000. Det ble dermed klart at vi trengte et større trykkeri og avdelingskontor. Jehova fikk det virkelig til å vokse, og 979 menigheter gledet seg over den oppmuntring som det utgjorde. En bør være klar over at Jehovas vitner ikke bygger for å framskynde vekst. Nei, den vekst Gud gir, og nye disipler som kommer til, krever at kontorene og trykkeriene blir utvidet, slik at arbeidet med å forkynne om Riket kan bli tatt hånd om på rette måte.

Den oppriktige glede som disse kristne i vår tid føler, kan en se av den måten de reagerte på da det ble opplyst at Selskapet Vakttårnet hadde fått kjøpt en tomt like utenfor Georgetown i Ontario, og at det var truffet forberedelser med tanke på å bygge et nytt avdelingskontor der.

Et større avdelingskontor bygges

Vi begynte med de nødvendige grunnarbeidene i slutten av 1978. Selv om det på forhånd var blitt besluttet at det tunge stål- og betongarbeidet skulle bli utført av utenforstående byggefirmaer, ville våre kristne brødre likevel få anledning til å gi av sin tid og sine evner der hvor det var mulig. Og den anledningen benyttet de seg virkelig av! Mer enn 600 kom fra alle deler av landet for å ta hånd om rørleggerarbeidet, varmeanlegget, elektriske installasjoner og annet arbeid. Enkelte var der noen få uker, noen i flere måneder og andre i to år. Så mange som 200 var på byggeplassen på én gang.

I enkelte tilfelle kom hele familier. En bror som hadde et elektrisk firma i Øst-Canada, stengte sin lønnsomme forretning og flyttet sammen med sin familie til et hus i nærheten av byggeplassen. Han fikk ansvaret for prosjektets elektriske installasjoner. Var han og hans familie lei seg fordi de måtte flytte? Han sier: «Det har egentlig ikke vært så stort offer som noen kanskje vil tro. Nei, jeg føler tvert imot at vi har hatt gagn av det. Jeg tror at vi alle har vokst åndelig sett, og familien samarbeider nå på en enestående måte. For min egen del har jeg bare lyse minner fra arbeidet på dette prosjektet, minner som vi aldri vil glemme.»

Etter at problemet med hvilket taktekkingsmateriale vi skulle benytte på de nye bygningene, var løst, dukket det opp et nytt problem — å finne et Jehovas vitne som var vant til denne form for taktekning, som var forholdsvis ny i Canada. Dagen etter at byggekomitéen hadde bestemt seg for hvilket taktekk som skulle brukes, fikk den telefon fra en bror i Vest-Canada. Han var taktekker, og han ønsket å hjelpe til. Hans spesialitet? Akkurat det taktekket som vi ønsket å bruke!

Senere, da dette vitnet ble spurt om hans familie måtte forsake mye for å kunne komme og utføre taktekkingen, svarte han: «Det er vanskelig å forklare med ord den glede og det gagn vår familie har hatt av det. Denne opplevelsen har styrket vår families åndelighet. Den har gitt familien pionerånd.» Siden byggeprosjektet ble fullført, har han og hans hustru tjent som pionerer (heltidsforkynnere av Riket).

Det var ikke bare ektemenn med et yrke som ble tilskyndt til å ta opp heltidstjenesten på grunn av denne oppbyggende ånd. Også hundrevis av unge menn og noen unge kvinner som meldte seg til frivillig arbeid, ble påvirket av denne ånden. Noen av disse unge ble voksne menn og kvinner i løpet av den perioden de var på byggeplassen, og da de reiste, var de blitt dyktige håndverkere. Deres ungdommelige energi, entusiasme og samarbeidsvillige ånd var til oppmuntring for de eldre. Verdslige arbeidere på byggeplassen var meget imponert over den oppførsel og de arbeidsvaner som disse unge hadde. Noen av disse ungdommene er nå pionerer, noen er blitt medlemmer av Betel-familien og andre har reist til andre land for å hjelpe til med de utvidelser som foretas ved avdelingskontorene der.

Og hva med dem som på grunn av personlige omstendigheter ikke hadde anledning til å delta i selve byggearbeidet? Deres begeistring for den vekst Jehova gir, gav seg utslag i at de helhjertet støttet prosjektet på andre måter. Noen påtok seg ytterligere oppgaver og ansvar i sine menigheter og frigjorde derved andre som kunne reise til byggeplassen og arbeide der. Noe annet som vitnet om deres begeistring, var de bidrag og lån som de gav for å dekke byggeomkostningene. Ved hjelp av disse pengene som Jehovas vitner selv skaffet til veie, og de midlene som avdelingskontoret hadde, var det mulig å finansiere dette prosjektet, som kom på mange millioner dollar, uten å måtte låne av banker eller finansieringsselskaper. Dette viser tydelig at de hadde tro og tillit!

Denne fine ånd bidrog til at prosjektet ble fullført i rett tid. Jehovas ånd viste seg også virksom ved den forholdsvis problemfrie flyttingen av utstyr og personell til det nye avdelingskontoret i juni 1981. Da kunne vi begynne å planlegge innvielsen, som skulle finne sted i oktober 1981.

En glederik innvielse av det nye Betel-hjemmet

Lørdag den 10. oktober 1981 opprant med klart vær som gav løfte om en strålende dag for innvielsen av det nye avdelingskontoret. Det skulle bli innviet til Jehova, slik at det kunne tjene hans hensikt. Den vakre soloppgangen holdt sitt løfte — det var på en fargesprakende høstdag selve programmet ble fremført og omvisningen i bygningene fant sted.

Snart begynte de inviterte gjestene å ankomme. Ettersom det var umulig at alle Jehovas vitner i landet kunne være til stede ved innvielsen, hadde utvalget ved avdelingskontoret bestemt at det skulle bli tatt ut en representativ gruppe som hadde vært lenge i sannheten — pionerer, noen tidligere pionerer og andre. Det betydde at mange i denne gruppen kjente hverandre igjen fra den tiden det var få vitner i landet. Enkelte hadde tjent som pionerer sammen i Quebec og i andre områder hvor de hadde vært de første til å ta opp forkynnelsen.

Du kan forestille deg den glede det var for disse veteranene å se hverandre igjen. Enkelte hadde ikke sett hverandre på 20 eller 30 år! Det var gjensynsglede, hjertelige omfavnelser og gledestårer å se overalt. Å se disse eldre som fortsatt tjente lojalt, og vite at det arbeid som de hadde lagt ned i felttjenesten mange år tidligere, hadde ført til at det var blitt behov for et nytt avdelingskontor, virket på alle som en åndelig stimulans. Det var så morsomt å hilse på dem at noen senere fortalte at de glemte å se seg om i bygningene! De beskrev dette som den største opplevelse de hadde hatt inntil da som kristne. Det var som å komme inn i den nye, rettferdige ordning. Noen sa: «Det var som om Harmageddon var over og vi var vitne til oppstandelsen av alle disse trofaste!» Alle strålte av glede.

Denne begeistringen dannet en passende bakgrunn for innvielsesprogrammet, som ble fremført om ettermiddagen og kvelden. En del av programmet omhandlet med rette den kristne tjenestes historie i Canada og roste den trofaste kjernen av forkynnere som hadde påbegynt denne tjenesten. Et lysbildeprogram viste hvordan disse virkelig la pionerånd for dagen da de forkynte om Riket for mange år siden. Programmet innbefattet også en del intervjuer. En av dem som ble intervjuet, var en 95 år gammel søster som fortsatt er pioner, og som har vært det helt siden 1914! Da hun ble spurt om hun var skuffet over at Gud ennå ikke hadde latt den fullstendige ende komme, svarte hun tillitsfullt: «Nei! Hans tidspunkt er mitt tidspunkt!» Da en av dem som hadde vært lenge med i tjenesten, ble spurt om hva som hjalp ham til å fortsette, svarte han: «Verdsettelse og takknemlighet!» Hvor sant er ikke det, og hvor godt er det ikke for oss alle å bli minnet om det!

Tre medlemmer av Jehovas vitners styrende råd, Leo Greenlees, Karl Klein og Grant Suiter, deltok i programmet. Grant Suiter holdt innvielsestalen, som hadde temaet «Jehova, jeg vil prise deg». I talen forklarte han på en god måte hvorfor det var behov for et nytt og større avdelingskontor. Deretter bad taleren en bønn, og de nye bygningene ble innviet til Jehova, så de kunne være til ære for ham og bli brukt av ham. De tilstedeværende i Rikets sal og de tusener av tilhørere rundt om i landet som hørte programmet, som ble telefonisk overført, forstod hvorfor disse byggingene var blitt oppført. Det er ennå mer som må gjøres i arbeidet med å forkynne det gode budskap om Riket og å gjøre disipler. — Matteus 24: 14; 28: 19, 20.

Oppmuntrende framtidsperspektiver

Besøkende kan se håndgripelige beviser for at Jehova har velsignet arbeidet med å forkynne det «gode budskap», og at dette avdelingskontoret er ett av mange som skal hjelpe til i det arbeid som ennå skal utføres. De besøkende kan selvfølgelig se hvor vakre disse bygningene og områdene rundt dem er. Kontrasten mellom prefabrikkerte betongplater og parken med vakre plener, trær og blomster er behagelig for øyet. Gresslettene, som er på 180 mål, er omkranset av majestetiske trær (eviggrønne trær, lønn og bjerk). Hele eiendommen er på 260 mål.

Men det som er av størst interesse for dem som har åndelig innsikt, er det som blir utført, og det som fortsatt kan bli utført her for å fremme forkynnelsen av Riket. De ser at det har vært stor vekst, trass i forfølgelse og forbud som presteskapet har stått bak. Uten noen som helst hjelp fra verdslige mennesker har det vært så stor økning at det nå er behov for denne toetasjes kontorbygningen, som har et gulvareal på 1800 kvadratmeter. Den skal benyttes av dem som ivaretar interessene til de 70 000 aktive vitnene, som er fordelt på mer enn 1100 menigheter.

I trykkeri- og ekspedisjonsbygningen, som er like lang som Noahs ark (140 meter) og tre ganger så bred (70 meter), kan de besøkende se en ny Harris offsetrotasjonspresse, som kan trykke 35 000 blad i timen.a Her trykkes bladene Vakttårnet og Våkn opp! på engelsk, fransk og italiensk. Trykksverte og negativ film som brukes ved fremstilling av offsetplatene for disse bladene, kommer fra Brooklyn. De besøkende kan også se en mindre offsetpresse som trykker bladene på ukrainsk og samoansk. Vår tjeneste for Riket blir nå trykt på sju språk. Grunnen til det er at det tales mange språk i Canada, og at det er mange menigheter som bruker andre språk enn engelsk. De besøkende blir fort klar over at det er plass til å øke produksjonskapasiteten. Det blir for tiden sendt blad til 66 andre land, hvor de blir brukt i forkynnelsen av det «gode budskap».

I boligbygget (Betel) bor det 170 frivillige arbeidere. Det har plass til 250. Spisesalen har plass til 350. En god del av matvarene kommer fra Watch Tower Farm; en gård på 1140 mål som ligger omkring 20 minutter med bil fra avdelingskontoret. Farmen har muligheter til å produsere mer mat.

Vi ser derfor tydelige beviser for at Jehova velsigner forkynnelsen av Riket i dette landet. Forkynnerne gleder seg over den oppmuntring som det gir. Det er deres inderlige ønske at det fortsatt vil bli økning og vekst til Jehovas pris. — Haggai 2: 6, 7.

[Fotnote]

[Bilde på side 25]

Kontor- og trykkeribygningen ved Vakttårnets avdelingskontor i Canada

[Bilde på side 26]

Det nye boligbygget, Betel i Canada

[Bilde på side 27]

Forkynnerne forteller sine opplevelser fra gamle dager under innvielsesprogrammet