Iboende udødelighet eller en oppstandelse?

Vi vil oppfordre deg til omhyggelig å granske den serien på fire artikler som begynner på denne siden. Disse artiklene framholder det Bibelen sier om hva som skjer med sjelen når et menneske dør, om oppstandelsen, dommens dag og den siste trengsel, og knytter dette sammen med temaet om Riket, som vi finner i Guds Ord.

I MARS eller april hvert år feirer over en fjerdedel av jordens befolkning påske, en høytid som også blir kalt en «fest til minne om Kristi oppstandelse». Dette betyr i virkeligheten at de millioner som minnes Kristi oppstandelse på påskedagen, gir uttrykk for håpet om at de selv en gang må bli oppreist fra de døde. Men så merkelig det enn kan høres ut, tror de fleste av disse ikke at et liv etter døden avhenger av en oppstandelse, men tvert imot av at deres «udødelige sjel» overlever.

Millioner av andre som ikke feirer påske, tror også at deres håp om liv etter døden avhenger av at deres «sjel» overlever, og ikke av en oppstandelse. Alle disse menneskene, både innenfor og utenfor kristenheten, mener tydeligvis at det må være en tilværelse etter deres korte levetid på jorden. De ville føle seg skuffet hvis de skulle tro at menneskene lever og dør som dyrene. Det er helt naturlig å ha et ønske om et framtidig liv. Kanskje du også har det. Men hvordan er liv etter døden mulig?

Liv etter døden — hvordan?

De forskjellige religioners «hellige bøker» har vanligvis to svar på dette spørsmålet. Noen av disse bøkene forteller om at «sjelen» eller «ånden» automatisk overlever når et menneske dør. Bibelen lærer derimot at de døde blir brakt tilbake til livet gjennom en oppstandelse. — Hebreerne 11: 17—19; Lukas 20: 37, 38; Johannes 5: 28, 29; 11: 24.

At orientalske religioner lærer at «sjelen» eller «ånden» automatisk overlever, er ikke overraskende, for pålitelige historiske beretninger viser at denne oppfatningen er av orientalsk opprinnelse. De gamle babylonerne trodde på en underverden hvor de dødes sjeler holdt til, og hvor guden Nergal og gudinnen Eresjkigal hersket. De gamle egypterne trodde også på sjelens udødelighet og hadde sin egen «underverden». De tilbad Osiris som «de dødes gud». I likhet med egypterne trodde de gamle perserne at «sjelene ble veid» etter døden. Mange gamle greske filosofer antok denne læren om en udødelig sjel, som til slutt ble definert av Platon i det fjerde århundre før Kristus.

Det som er overraskende, er at judaismen og kristenhetens religionssamfunn har antatt den tanken at et framtidig liv er avhengig av at en har en udødelig sjel. Dette er rett og slett ikke en bibelsk lære, slik The Concise Jewish Encyclopedia (1980) viser: «Bibelen framholder ikke læren om sjelens udødelighet, og denne læren kommer heller ikke tydelig til uttrykk i den tidlige [jødiske] rabbinske litteratur. . . . Til slutt ble den oppfatning at en del av den menneskelige personlighet er evig og uforgjengelig, en del av den rabbinske tro og ble nesten alminnelig antatt i den senere judaismen.»

Kristenhetens teologer fulgte de jødiske rabbinernes eksempel og godtok den babylonske, egyptiske, persiske og greske oppfatning av at menneskene har en udødelig sjel. Men fordi kristenhetens kirkesamfunn hevder at de godtar Bibelen, skapte de et dilemma for seg selv ved å anta denne ikke-kristne lære. Dilemmaet er dette: Hvordan kan kirkesamfunnene holde fast ved Bibelens lære om oppstandelsen og samtidig lære at et menneske som dør, overlever fordi det har en udødelig sjel?

Hvordan vrir kristenhetens kirkesamfunn seg ut av dette dilemmaet? Catololic Encyclopedia forteller oss hvordan de gjør det: «Det fjerde laterankonsil lærer at alle mennesker, enten de er utvalgt eller fortapt, ’vil oppstå igjen i sine egne legemer, som de nå går rundt med’. I troens språk og i trosbekjennelsene blir denne tilbakevending til livet kalt kjødets oppstandelse.» (Uthevet av oss) Det blir med andre ord påstått at de dødes oppstandelse bare består i at en udødelig sjel på ny blir ikledd et kjødelig legeme. Men det er ikke det Bibelen lærer.

Det sanne håp om en oppstandelse

Mange bibelforskere innrømmer at Bibelen ikke lærer om iboende udødelighet og om «kjødets oppstandelse». Georges Auzou, en fransk katolsk professor i hellige skrifter, skriver: «Den oppfatning at ’sjelen’ er en rent åndelig, immateriell virkelighet, atskilt fra ’legemet’, . . . finnes ikke i Bibelen.» «Det nye testamente taler aldri om ’kjødets oppstandelse’, men om ’de dødes oppstandelse’.»

Den franske protestanten professor Oscar Cullmann skriver i sin bok Immortalité de l’âme ou Résurrection des morts?: «Det er en radikal forskjell mellom den kristne forventning om de dødes oppstandelse og den greske troen på sjelens udødelighet. . . . Selv om kristenheten senere opprettet en forbindelse mellom disse to oppfatningene og de kristne i sin alminnelighet i dag blander dem fullstendig sammen, ser jeg ingen grunn til å skjule hva jeg og de fleste forskere betrakter som sannheten. . . . livet og tanken i Det nye testamente er fullstendig dominert av troen på oppstandelsen. . . . hele mennesket, som virkelig er dødt, blir ført tilbake til livet ved en ny skapelseshandling fra Guds side.»

Ja, det sanne bibelske håp om et framtidig liv hviler på oppstandelsen, det vil si at en skal «oppstå igjen fra de døde», og ikke på at en har en udødelig sjel som automatisk overlever. Bibelen sier helt tydelig: «Rettferdige og urettferdige . . . skal stå opp fra de døde.» (Apostlenes gjerninger 24: 15) Den neste artikkelen vil ta for seg hvordan det oppstod så stor religiøs forvirring med hensyn til livet etter døden.

[Bilde på side 15]

Bildet av sjelen som svever over et dødt legeme, viser at de gamle egypterne trodde at sjelen overlevde døden