Sannhetens lys skinner i hjertet av Afrika

ZAÏRE ligger i hjertet av Afrika og brer seg uregelmessig utover på begge sider av ekvator. Landet var tidligere kjent som Kongo. Zaïres store urskoger og savanner er tilholdssted for løver, gorillaer, leoparder, aper, elefanter, okapier og mange andre ville dyr. Landet er rikt på mineraler og har derfor lenge vært gjenstand for internasjonal interesse. Det har ofte opplevd invasjoner og borgerkriger. Innbyggerne, som teller 26 millioner, er imidlertid langtfra krigerske. De er ydmyke, vennlige og fredselskende mennesker som har respekt for Bibelen, selv om de er svært påvirket av sine forfedres skikker.

Før i tiden var det religiøse liv først og fremst preget av overtro og troen på de dødes ånder. Folk levde i frykt for det ukjente, og de søkte hjelp ved å bruke fetisjer, for eksempel amuletter og talismaner. Troen på dette har holdt folk i stort mørke.

De første problemer

Det var i slutten av 1940-årene at Jehovas vitners publikasjoner begynte å sirkulere i Kongo, men det var ingen virkelige vitner der som kunne undervise i bruken av dem. Grupper av innfødte kalte seg selv «Vakttårn»-medlemmer, men de forvansket Bibelens lære og fulgte sine overtroiske skikker og umoralske levemåte. De nektet ofte å betale skatt og gjorde motstand mot myndighetene på andre måter. Det er derfor ikke overraskende at den belgiske regjering forbød disse bevegelsene, som ble kalt «Kitawala». Men myndighetene identifiserte med urette Jehovas vitner med disse falske utøvere av «Vakttårn-bevegelsen» og nektet å gi innreisetillatelse til Jehovas vitners sanne misjonærer, som kunne ha hjulpet til med å bringe orden i tingene.

Det var imidlertid en liten gruppe som nidkjært delte Bibelens sannheter med andre, til tross for at myndighetene hadde forbudt deres virksomhet. Deres rettskafne og ærlige oppførsel skilte dem fullstendig ut fra Kitawala, som skapte uro og vanskeligheter.

Da Kongo oppnådde uavhengighet i 1960, ble det litt lettere for dem å gjøre sannheten kjent. Men det krevde god forståelse og sterk tro fra deres side å holde seg nøytrale i politiske spørsmål. Uavhengigheten brakte med seg større toleranse, og i slutten av 1960-årene var det nesten 1000 som lot Rikets lys skinne.

Bedre organisering gir fremgang

Endelig, i 1961, fikk de første av Jehovas vitners misjonærer tillatelse til å komme inn i landet. Det ble opprettet et avdelingskontor i hovedstaden, Leopoldville, som nå heter Kinshasa. Dette resulterte i bedre ledelse. Det gikk nå raskt framover. Men det var fortsatt mange problemer som måtte overvinnes. Det var for eksempel språkbarrièrer, polygami, stammeskikker, overtro og spiritisme. Det dårlige kommunikasjonssystemet gjorde det vanskelig å få kontakt med grupper av interesserte rundt om i landet. Reisende tilsynsmenn måtte skjelne mellom dem som virkelig var interessert i å følge Bibelens sannheter, og dem som tilhørte den falske Kitawala-bevegelsen. Dette var ikke lett.

Bibelens sannhet forandrer folks liv

Oppriktige mennesker gjorde store forandringer i sitt liv. En mann skrev:

«Før jeg lærte den kristne levemåte å kjenne, var jeg en ivrig sportsmann som drev med bryting og boksing. For meg var det å slåss en levemåte, og jeg hadde stor glede av å delta i nevekamp. Jeg likte også vektløfting. I 1963 vant jeg det kongolesiske mesterskap i bryting, og det samme året ble jeg nummer én i vektløfting. Jeg løftet 85 kilo med én hånd og 150 kilo med to hender. Hele tiden så jeg hen til mine fetisjamuletter for å få styrke og utholdenhet. Og dette gjorde jeg enda mer da det ble bestemt at jeg skulle representere mitt land i Japan.

Enda en gang sendte jeg min kone bort så jeg kunne konsentrere meg om mine idrettsgrener. Hun flyttet sammen med en løytnant. Jeg så henne fortsatt av og til, og en dag fant jeg en bok som het Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis, som denne løytnanten hadde kjøpt til henne. Boken gjorde inntrykk på meg, og jeg lånte den i to uker. Jeg ble spesielt slått av tittelen på side 203: ’Hvordan denne verden kommer til å ende’. Jeg leste omhyggelig boken, og når jeg tenkte på den, gjorde den meg redd. Jeg bestemte meg for å skrive til utgiverne etter andre bøker, og samtidig fjernet jeg fetisjene fra rommet mitt og satte dem inn til far. Familien ble nokså forbauset over dette.

Den dagen jeg skrev brevet, banket det på døren. Utenfor stod to Jehovas vitner som ville dele det gode budskap fra Bibelen med meg. Først trodde jeg de hadde kommet for å besøke far, som var prest. Jeg sa at far ikke var hjemme, men de viste meg taktfullt at det budskap de hadde, også var for meg. Da jeg så en ’Paradis-bok’ i den åpne vesken deres, stakk jeg hånden ned i vesken og fikk tak i den. Jeg viste dem den ’Paradis-boken’ jeg hadde, og også det brevet jeg nettopp hadde skrevet. De svarene jeg fikk av disse vitnene, gjorde dypt inntrykk på meg, og det endte med at jeg tok imot et eksemplar av alle de bøkene de hadde i vesken. De gav meg også adressen til den lille Rikets sal hvor de hadde møter.

Til tross for motstand og trusler fra min far fortsatte jeg å ta imot hjelp fra vitnene, og jeg gikk ikke glipp av et eneste møte. Jeg ødela alle fetisjene mine, og den 8. november 1964 inngikk jeg lovformelig ekteskap med min kone, som jeg igjen levde sammen med. Så innviet jeg mitt liv til Jehova og symboliserte min innvielse ved vanndåpen.»

Nå er dette vitnet spesialpioner (heltidsforkynner) og en eldste i en menighet i det nordlige Zaïre. Han er bare én av tusener som har kommet ut av mørket, og som nå lar sitt åndelige lys skinne.

Religionsfrihet blir oppnådd og deretter begrenset

I 1966 hadde antallet av Jehovas vitner i Zaïre økt til nesten 4000. Den 9. juni samme år ble organisasjonen offisielt innregistrert hos myndighetene. Fra da av kunne Jehovas vitner forkynne offentlig, holde møter og organisere stevner for kristent fellesskap og undervisning. Misjonærer kunne komme inn i landet og hjelpe til med arbeidet. Hjelpemidler til bibelstudium ble oversatt til de seks hovedspråkene som tales i landet.

Men denne økte friheten var kortvarig. Den 31. desember 1971 ble det vedtatt en lov som krevde at alle religiøse organisasjoner med unntagelse av de tre største på ny skulle søke om å bli lovformelig anerkjent. Alle religiøse organisasjoner som ikke var blitt lovformelig anerkjent i løpet av tre måneder, skulle oppløses. Alle som utøvde en religion som ikke var blitt anerkjent, kunne idømmes store bøter og få fra fem til ti års fengsel. Jehovas vitner sendte på ny inn en søknad, men den 31. mars, som var siste svarfrist, kom og gikk uten at de var blitt anerkjent.

Denne begrensning av religionsfriheten medførte økte vanskeligheter. Nå kunne det ikke lenger holdes store offentlige møter. Nye misjonærer kunne ikke lenger fritt komme inn i landet. Og noen steder hvor de religiøse lederne gav de lokale myndigheter feilaktige opplysninger, ble vitnene utsatt for stor forfølgelse.

Omkring Moba i Shaba ble over 200 vitner fengslet i 1973. De ble tvunget til å utføre hardt arbeid med å rydde jord, så og plante, reparere broer og bygge hus, alt sammen ved hjelp av håndkraft. Dessuten fikk de svært lite å spise. Men Jehovas vitner fortsatte å leve et rolig, kristent liv og så hen til Jehova for å få styrke og veiledning. Det bibelske sannhetens lys fortsatte å skinne klarere og klarere.

Problemer overvinnes

De store avstandene og mangelen på gode veier gjør utbredelsen av det gode budskap svært vanskelig. Det hender at en må vente i flere uker før en kan ta en båt som trafikkerer en av de utallige vannveiene som finnes over hele landet. Eller det kan hende at en kan få sitte på lasteplanet til en lastebil som er tungt lastet med sekker med mais eller maniok, og reise på denne måten i flere dager. Og for dem som ikke har råd til å betale de dyre billettene, er det ingen annen utvei enn å gå.

Et vitne fra Bulungu menighet fikk høre at det skulle holdes et kretsstevne i Kikwit, som lå 108 kilometer fra hennes hjem. Hun hadde ofte hørt om slike stevner, men hadde aldri hatt anledning til å overvære noen. Nå ville hun vite hvordan de var organisert. Ettersom hun ikke hadde noen penger å betale reisen med, bestemte hun seg for å gå hele veien sammen med en sønn på 13 år. De brukte to dager på turen og kom til Kikwit den tredje dagen, trette og sultne. Der sa hun til brødrene: «Den lange veien jeg gikk sammen med gutten min, virket slett ikke så lang. Jehova hjalp meg.»

Reisende tilsynsmenn må spesielt vise stort mot og ha tro når de skal besøke sine brødre og gi dem åndelig oppmuntring. Det er ofte lange avstander mellom menighetene, og de må ofte dra gjennom områder som er fulle av tsetsefluer og ville dyr, og som gjennomstrømmes av strie, vannrike elver. Det er lenger fra Kinshasa til den nest største byen, Lubumbashi, enn det er fra London til Roma.

En kretstilsynsmann skrev nylig til avdelingskontoret og kom med denne unnskyldningen for at rapportene kom så sent:

«Forsinkelsen skyldes følgende omstendigheter: Det var den 12. april toget skulle gå fra Kisangani til Ubundu. Avgangen var satt til kl. 8.00 om morgenen, men ettersom det bare er få sitteplasser, må folk møte opp kl. 3.00 om morgenen for å få seg en plass. Vi befant oss på den andre siden av elven, og jeg mente at det var best for min kone og meg og den lille sønnen vår, Moza, å komme oss over elven kvelden før og sove der.

Det er midt i regntiden, og elven holdt på å gå over sine bredder. Kl. 19.30 tok vi en drosjebuss til elven for deretter å komme oss over på den andre siden i en båt med en liten påhengsmotor. Da vi kom ned i båten, så vi straks at det var altfor mange folk i den. Vi oppfordret føreren til å få noen til å gå på land igjen eller i det minste la oss få komme ut av båten. Men pengebegjærlig som han var, svarte han: ’Likambo te!’ — ’Det gjør ikke noe, ikke vær bekymret,’ og så startet han den lille påhengsmotoren. Vi hadde ikke kommet mer en 15 meter fra land før båten støtte på en stor stein under vannet. Den fikk et kraftig støt som nesten fikk den til å kantre. Tretti mennesker falt i vannet mens de ropte og skrek.

Forestill dere, kjære brødre, dette synet i Zaïre-elven. All vår bagasje, mine opptegnelser, skjemaer, fremviseren og alle lysbildene innbefattet, falt i vannet. Jeg ropte til min kone at hun skulle forholde seg rolig og holde barnet godt fast inntil jeg kunne komme bort til dem. Heldigvis falt min kone og gutten ikke ut av båten, som nå raskt tok inn vann og lå halvveis under vann. Alle ble til slutt dratt trygt opp på land, men bagasjen vår gikk tapt og deriblant også fremviseren.»

Gode framtidsutsikter

Den 30. april 1980 undertegnet presidenten for republikken Zaïre lov nr. 124, og Jehovas vitners organisasjon ble i samsvar med den enda en gang lovformelig anerkjent. Siden da har større handlefrihet resultert i større fremgang i Rikets arbeid enn vi noen gang tidligere har opplevd.

I slutten av 1940-årene var det bare en håndfull Rikets forkynnere som aktivt lot sitt lys skinne i Kongo. Men i 1981 nådde antallet av aktive forkynnere av det gode budskap om Guds rike i Zaïre et høydepunkt på 25 753. Det er godt og vel 2200 heltidsforkynnere, deriblant om lag 450 spesialpionerer, som konsentrerer seg om å arbeide i nye områder. Hver måned er det over 36 000 enkeltpersoner og familier som studerer Bibelen sammen med Jehovas vitner. Og å dømme etter de 107 766 som var til stede i de 838 menighetene over hele Zaïre den 19. april 1981 for å feire minnet om Kristi død, er det ennå mange flere som ønsker å nyte godt av det sannhetens lys som nå skinner i dette landet. For over 200 stammer som taler omkring 300 språk og dialekter, blir det nå avlagt et vitnesbyrd om Riket.

Det er fortsatt mange problemer som må overvinnes. Det er for eksempel språkbarrièrer, stammeskikker, polygami, overtro, spiritisme og mangel på transport og kommunikasjoner, for å nevne noen få. De verdensomfattende økonomiske problemer med stor inflasjon har også rammet Zaïre. Men dette får mange til å søke etter et sikkert håp for framtiden. Jehovas vitner gjør dem kjent med dette håpet — Guds nye ordning under hans rike ved Kristus Jesus!

[Uthevet tekst på side 11]

Det var bare en håndfull Rikets forkynnere i Kongo i slutten av 1940-årene, men antallet av aktive forkynnere av det gode budskap i Zaïre nådde et høydepunkt i 1981 på 25 753

[Kart på side 9]

(Se den trykte publikasjonen)

Zaïre