En kristen oppførsel overfor andre
«Jeg skriver dette til deg . . . [for at] du skal vite hvordan en skal ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet.» — 1. Tim. 3: 14, 15.
1, 2. Hvordan kan Bibelen hjelpe oss til å oppføre oss på rette måte overfor andre?
EN AV de mange fordeler de kristne oppnår ved å studere Bibelen, er at de får lære hvordan Gud vil at de skal opptre overfor andre. Selv de som er ukjent med kristendommen eller med Bibelen, innrømmer at følgende veiledning er både forstandig og praktisk: «Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem.» — Luk. 6: 31.
2 Bibelen kommer ikke bare med generelle retningslinjer for hvordan vi skal oppføre oss overfor andre. Den viser hvordan vi bør oppføre oss overfor mennesker som vi står i et spesielt forhold til, og i bestemte situasjoner. Den gir for eksempel råd med hensyn til hvordan en kristen hustru bør oppføre seg overfor sin ikke-troende mann, og hvordan vi bør oppføre oss overfor dem som er i en vanskeligere stilling enn vi, overfor funksjonshemmede og overfor personer av det motsatte kjønn. (1. Pet. 3: 1—6; Sal. 41: 2; 3. Mos. 19: 14; 1. Tim. 5: 1, 2) Bibelen kommer dessuten med mange gode råd om hvordan vi bør ’ferdes i Guds hus, som er menigheten’. — 1. Tim. 3: 15.
3. Hvorfor trenger vi Guds veiledning hva dette angår?
3 Det er av største betydning at vi følger denne guddommelige veiledning, for Guds Ord viser at Gud blant annet vil dømme oss på grunnlag av hvordan vi oppfører oss overfor andre. (Matt. 18: 35; 25: 40, 45; Åp. 2: 23) Men i stedet for å la oss lede av hva mennesker sier at vi bør gjøre, eller av det vi selv mener eller «føler» er riktig, bør vi ha samme innstilling som David, som sa: «[Jehova], vis meg dine veier, og lær meg dine stier! La meg få vandre i din sannhet; lær meg, Gud, for du er min frelser.» — Sal. 25: 4, 5; 139: 17, 21.
OPPFØRSEL OVERFOR SYNDERE
4. Hvorfor er det nødvendig at vi vet hvordan vi skal opptre overfor syndere?
4 Fordi alle mennesker er etterkommere av Adam, er det en kjensgjerning at «alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet». (Rom. 3: 23; 5: 12) Men vår situasjon er ikke håpløs, for «Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere». Enhver som erkjenner dette og viser tro på Kristus, kan få tilgivelse, selv om han før har levd et syndig liv. — 1. Tim. 1: 12—16; 1. Kor. 6: 9—11; Apg. 10: 43; Rom. 6: 12—14.
5. Hva må gjøres hvis en kristen begår en alvorlig synd?
5 Men sett at en som har angret og vist tro på Kristus og er blitt en døpt kristen, deretter gir etter for en svakhet eller snubler og begår en alvorlig synd. Han kan likevel få tilgivelse, akkurat som apostelen Peter ble tilgitt etter at han hadde fornektet Jesus. Hvis du får vite at en av dine medkristne har begått en alvorlig synd, hva må du da gjøre? Det vil være et uttrykk for sann kjærlighet å sørge for at vedkommende får åndelig hjelp. Trofaste, åndelige eldste eller tilsynsmenn i menigheten vil ofte kunne gi en slik hjelp. Og hva vil formålet med denne hjelpen være? Jo, å reise vedkommende opp igjen i åndelig henseende. — Gal. 6: 1, NW; 1. Joh. 5: 16; 2. Tim. 2: 23—26; Jud. 23.
6. Hvilket skritt må tas hvis en kristen som har begått en alvorlig synd, ikke angrer?
6 Det hender imidlertid at en som i flere år har vandret på den sanne kristendoms vei, viker av fra den, viser en ukristen oppførsel og ikke angrer, trass i at de eldste gjør seg oppriktige anstrengelser for å hjelpe ham. Bibelen viser at dette skjedde i det første århundre, og det skjer også i vår tid. (2. Pet. 2: 10—20) Hva må gjøres i et slikt tilfelle? Gud, som er fullkommen i visdom og rettferdighet, har bestemt at det må tas et fast skritt for å beskytte menighetens moralske og åndelige renhet, et skritt som dessuten kan ha en slik rystende virkning på overtrederen at han kommer til fornuft igjen. Guds Ord befaler: «Få da den onde bort fra dere!» Det betyr at han blir utstøtt av den kristne menighet. — 1. Kor. 5: 13; 1. Tim. 1: 20; jevnfør 5. Mosebok 17: 7.
7. Hvilke spørsmål oppstår med hensyn til en som er blitt utstøtt av menigheten?
7 Det er sørgelig når en kristens oppførsel og holdning gjør det nødvendig at en må gå til et slikt skritt. Men hvordan skal trofaste medlemmer av menigheten betrakte og behandle en som er blitt utstøtt? Skal de opptre på samme måte overfor ham som overfor en nabo, en arbeidskamerat eller en som de tilfeldigvis treffer på gaten? Bør de si «Hei!» til ham og kanskje til og med utveksle noen korte bemerkninger med den utstøtte? Hvordan bør de forholde seg til det å arbeide for ham eller å ha ham i arbeid? I hvilken utstrekning bør vedkommendes kristne foreldre eller andre slektninger snakke med eller være sammen med ham? Det er mange slike spørsmål som kan oppstå. Hvor takknemlige kan vi ikke være for at Jehova Gud gir oss veiledning med hensyn til hvordan vi bør opptre overfor en utstøtt!
JESU VEILEDNING
8, 9. a) Hvilken veiledning gav Jesus om hvordan en skulle opptre overfor en som hadde syndet? b) Hva slags synd siktet Jesus her til?
8 Jesus kom med veiledning om hvordan en skulle opptre overfor en som hadde syndet, på en tid da Gud fremdeles handlet med jødene som sitt folk. Kristi disipler, som selv var jøder, ville forstå dette rådet i lys av den situasjonen som gjorde seg gjeldende i det jødiske samfunn. Vi kan dra nytte av Jesu veiledning, for den skulle også få sin anvendelse senere, etter at Gud hadde opprettet den kristne menighet. (Matt. 21: 43) Kristus begynte med å si: «Dersom din bror gjør en synd, så gå til ham og tal ham til rette på tomannshånd. Hører han på deg, har du vunnet din bror.» — Matt. 18: 15.
9 Det er tydelig at Jesus ikke talte om en «synd» i betydningen en mindre personlig uoverensstemmelse, slik som den vi kan lese om i Filipperne 4: 2, 3. (Jevnfør Ordspråkene 12: 18.) Det er tydelig at Jesus siktet til slike synder som bedrageri eller bakvaskelse, synder som er så alvorlige at de kan føre til at vedkommende blir utstøtt av menigheten.a Hvis den som det var blitt syndet mot, kunne løse problemet ved å snakke med synderen på tomannshånd, ville han ha ’vunnet sin bror’; når synderen har vist at han angrer i sitt hjerte, og har prøvd å gjøre det gale godt igjen, er det ingen grunn til å bringe saken videre.
10, 11. Hvilket skritt måtte tas hvis det første skritt slo feil?
10 Men hvordan skulle en gå fram hvis dette skrittet ikke lyktes? Jesus sa videre: «Men hører [synderen] ikke, så ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak stå fast.» — Matt. 18: 16.
11 De som ble tatt med, skulle være ’vitner’, ikke bare nøytrale personer som skulle prøve å få i stand en forsoning. Det ser ut til at det skulle være personer som hadde vært ’vitne’ til overtredelsen, for eksempel slike som hadde kjennskap til den økonomiske avtalen på det tidspunkt da den ble inngått, og som derfor ville være i stand til å avgi erklæring om hvorvidt bedrageri har forekommet. Eller hvis beviset for overtredelsen var en kontrakt eller lignende, kunne åndelig kvalifiserte brødre som hadde erfaring fra lignende situasjoner, tas med. De kunne bli vitner til de faktiske forhold og til det som ble sagt av overtrederen under dette møtet, i tilfelle det ble nødvendig å ta det siste skrittet.
12. Hva var det siste skritt som skulle tas?
12 Det siste skrittet som skulle tas overfor synderen, var ifølge Jesus: «Hører han heller ikke på dem, så si det til menigheten. Men vil han ikke engang høre på menigheten, skal han være for deg som en hedning eller en toller.» (Matt. 18: 17) Ja, som et siste forsøk på å få synderen til å vende om fra sin gale vei skulle saken legges fram for de åndelige eldste i menigheten. Disse skulle gjøre seg kjent med alle sakens kjensgjerninger og høre på vitnenes utsagn. Og de ville være i stand til å irettesette overtrederen ved hjelp av Guds Ord. Men hvis han ikke ville angre, skulle de gå til handling på menighetens vegne for å tukte ham og beskytte menigheten mot hans farlige innflytelse ved å utstøte ham.
IKKE UMENNESKELIG OPPFØRSEL
13, 14. Hvordan kan vi være sikre på at Jesus ikke bifalt at noen oppførte seg på en umenneskelig måte overfor andre?
13 For å avgjøre hvordan vi bør oppføre oss overfor en slik person, må vi forstå Jesu ord: «Han [skal] være for deg som en hedning eller en toller.» I senere århundrer var det noen jødiske rabbinere som gav uttrykk for ytterliggående synspunkter. De sa for eksempel at en jøde ikke engang kunne hjelpe en hedning som var i livsfare. Og det var ikke bare hedninger som ble behandlet på en slik hjerteløs måte. I den lignelsen Jesus fortalte for å vise hvem som virkelig er vår neste, ville verken presten eller levitten hjelpe en jøde som hadde kommet til skade, men samaritanen gjorde det. — Luk. 10: 29—37.
14 Da Jesus sa det som er gjengitt i Matteus 18: 17, kan han ikke ha ment at disiplene skulle nekte å gjøre en god gjerning overfor et medmenneske som hadde kommet ut for en ulykke eller var i stor nød. Jesus gjorde gode gjerninger mot noen hedninger, for eksempel mot en kvinne fra Fønikia i Syria. Både Jesus, disiplene og kvinnen erkjente at dette var en uvanlig situasjon, ettersom hun var hedning og Jesus var sendt til jødene, men Jesus helbredet ikke desto mindre datteren hennes. (Matt. 15: 21—28; Mark. 7: 24—30) Jesus la en lignende godhet for dagen da en romersk offiser bønnfalt ham om å helbrede tjeneren hans, som var lam og hadde store smerter. Offiseren innrømmet at han ikke ventet at Jesus, en jødisk lærer, skulle gå inn i hans hus. Men «noen jøder som var medlemmer av byrådet» bad Jesus inntrengende om å ha barmhjertighet med denne hedningen, som de mente var det vel verd. Og Jesus helbredet ham. (Luk. 7: 1—10; Matt. 8: 5—13) Da Jesus sa at de kristne skulle betrakte noen «som en hedning eller en toller», forbød han dem følgelig ikke å vise barmhjertighet og godhet. Hva var det så han mente?
’SOM EN TOLLER’
15. Hvordan ble tollerne betraktet og behandlet av jødene?
15 Hvordan så for det første jødene på tollerne, og hvordan behandlet de dem?
«Tollerne i Det nye testamente ble betraktet som forrædere og frafalne, som besmittede mennesker på grunn av deres hyppige omgang med hedningene, og som undertrykkernes villige redskaper. De ble satt i klasse med syndere . . . med skjøger . . . med hedningene. . . . De ble overlatt til seg selv, for anstendige mennesker holdt seg på avstand fra dem, og deres eneste venner eller omgangsfeller var mennesker som i likhet med dem selv ble betraktet som utstøtte.» — Cyclopædia av M’Clintock og Strong, bind VIII, side 769.
Ja, Jesu tilhørere var klar over at jødene i sin alminnelighet unngikk tollerne. Det var bare ytterst motvillig at jøder hadde minimal forretningsforbindelse med dem, og det var når de skulle betale de skatter og avgifter som loven krevde.
16, 17. Hvordan opptrådte Jesus overfor noen tollere?
16 Men noen spør kanskje: ’Var ikke Jesus sammen med tollere?’ La oss undersøke de faktiske forhold.
17 Som «Guds lam, som bærer verdens synd» var Jesus et lys for alle folk, selv om han konsentrerte seg om jødene da han utførte sin jordiske tjeneste. (Joh. 1: 29; 8: 12; Jes. 42: 1, 6, 7; Matt. 10: 5, 6; 15: 24) Han var som en lege som hjalp alle de jødene som trengte ham mest, deriblant slike syndere som skjøger, drankere og tollere, som ofte benyttet seg av uærlige metoder. Den foraktede tolleren Matteus Levi var en av dem som tok imot det nye frelsens budskap som Jesus forkynte. Matteus bad Jesus hjem til seg i et stort selskap, og på den måten fikk han og andre interesserte tollere anledning til å høre mer om disse vidunderlige nye sannhetene. (Luk. 5: 27—32; 19: 1—10) Dette var mennesker som hadde begått «uvitenhetssynder», men som var villige til å ta de nødvendige skritt for å få sine synder «strøket ut». — Apg. 3: 19; Hebr. 9: 7, NW.
18. Hvorfor var Jesu oppførsel overfor noen tollere ikke noe mønster for hvordan en skal behandle slike som han omtalte i Matteus 18: 17?
18 Den måten Jesus gikk fram på for å avlegge et vitnesbyrd for tollere som «holdt seg nær til» ham og «fulgte ham», skulle imidlertid ikke utgjøre noe mønster for hvordan de kristne skulle behandle syndere som ikke angret. (Mark. 2: 15; Luk. 15: 1) Hvordan kan vi være så sikre på det? Selv om Kristus spiste sammen med slike tollere, sa apostelen Paulus at de kristne ’ikke skulle spise sammen med’ en synder som ble utstøtt av menigheten. (1. Kor. 5: 11) Jesus mente naturligvis også at disiplene skulle behandle en synder som ikke angret, i samsvar med den måten de betraktet datidens tollere på. R. F. Weymouths oversettelse sier: «Betrakt ham slik dere betrakter en hedning eller en skatteoppkrever.» — Se også New International Version; The New English Bible.
HVORDAN SÅ JØDENE PÅ HEDNINGENE?
19. Hvordan var ifølge Bibelen forholdet mellom jøder og ikke-jøder?
19 Apostlene, som hørte Jesu ord i Matteus 18: 17, var jøder og visste at deres landsmenn ikke hadde noen selskapelig omgang med hedninger. Loven skilte mellom jøder og hedninger for at israelittene skulle holde seg atskilt fra de omkringliggende folkeslag. (5. Mos. 7: 1—4; 4. Mos. 15: 37—41; Ef. 2: 11—14) På påskedagen i år 33 e. Kr. ville ikke jødene gå inn i den romerske landshøvdingens borg fordi de ikke ville «bli urene». (Joh. 18: 28) Og skillet mellom jødene og samaritanene, som godtok Pentatevken, var så stort at en kvinne ved en brønn i Samaria ble overrasket da Jesus, som var jøde, bad henne om vann. — Joh. 4: 9.
20. Hva kan vi lære av Peters opplevelse med Kornelius med hensyn til hvordan jødene opptrådte overfor hedninger?
20 I år 36 e. Kr., da Gud ville vise at uomskårne hedninger fra da av kunne bli godtatt som arvinger til Riket, ledet han apostelen Peter til den romerske offiseren Kornelius. Men Peter sa til Kornelius: «Dere vet at det er forbudt for en jøde å være sammen med eller besøke [nærme seg, NW] noen fra et annet folk.» (Apg. 10: 28) Peters bemerkning viser hvor sterkt jødene følte at det ikke skulle være noen som helst fortrolig omgang mellom jøder og mennesker av andre folkeslag. Og da det ble kjent at Peter hadde dratt til Kornelius, kom visse jødekristne med sterke innvendinger mot at han ’hadde tatt inn hos uomskårne og spist sammen med dem’. Ja, jødene syntes at det var sjokkerende at en jøde var sammen med en hedning og spiste sammen med ham. — Apg. 11: 1—3; jevnfør Galaterne 2: 12.
21. Hvordan forstår du så Jesu ord om at en synder som ikke angret, skulle behandles «som en hedning eller en toller»?
21 Bibelen hjelper oss således til å forstå hva Jesus mente da han sa at en overtreder som ikke angret, og som ikke ville høre på menigheten, skulle behandles «som en hedning eller en toller». Å følge Kristi råd i vår tid ville absolutt ikke bety å betrakte en overtreder som en vanlig samfunnsborger, for det var ikke slik Jesu disipler oppfattet det han sa. Vi kan bedre forstå dette ved å undersøke ytterligere veiledning i de kristne greske skrifter, som vil hjelpe oss til å opptre på rette måte i forskjellige situasjoner overfor slike som er blitt utstøtt av den kristne menighet.
[Fotnote]
a Under Moseloven var det visse tilfelle av alvorlige synder, for eksempel ekteskapsbrudd, homoseksuelle handlinger drap og frafall, som det ikke kunne ordnes opp i på det personlige plan. Det var ikke nok at den som var blitt krenket, godtok overtrederens sorg og hans bestrebelser for å gjøre det gale godt igjen. Slike tilfelle av alvorlige synder ble behandlet av de eldste, dommerne og prestene. — 3. Mos. 20: 10, 13; 4. Mos. 5: 11—31; 35: 12, 19—25, EN; 5. Mos. 13: 6—15; 17: 2—9; 19: 16—19; 22: 22.
HVA MENTE JESUS MED ORDENE «SOM EN HEDNING ELLER EN TOLLER»?
Jødene skydde tollerne som utstøtte
Jødene ville ikke gå inn i en hedensk landshøvdings borg
Peter sa at det var «forbudt» for en jøde å «nærme seg» en hedning
De jødekristne ble rystet over at Peter spiste hos Kornelius
[Bilde på side 14]
Jødene unngikk tollerne, som de betraktet som syndere. Den eneste forretningsforbindelse de hadde med dem, var å betale de skatter og avgifter som loven krevde