Nyheter som gir grunn til ettertanke
Følelsene og helsen
● «Ved sykehus landet over har en etter hvert fått stadig flere beviser for at sorg og glede . . . berører kroppen vår i langt større utstrekning enn vitenskapsmennene hittil har vært klar over,» sier en artikkel i New York-bladet Times Magazine. Det er nå blitt fastslått at negative følelser i hvert fall spiller en viss rolle når det gjelder en «kritisk senkning av terskelverdien». Artikkelen sier: «Undersøkelsene viser at vrede og engstelse synes å spille en viktig rolle når det gjelder å la det vanlige herpesviruset få beseire kroppens immunitetsapparat og frembringe de utbredte verksårene.»
Artikkelen tok også for seg de forskningsresultater dr. Barbara Betz kom til ved å foreta undersøkelser blant studentene ved Johns Hopkins medisinske fakultet. I løpet av en periode på 30 år fant hun at blant dem som hadde god mental helse og positive følelser, var det bare 25 prosent som fikk hjerteanfall eller kreft. Men blant dem som var lunefulle og irritable, ble 77 prosent berørt av disse sykdommene. Ditt temperament og ditt syn på livet synes avgjort å ha innvirkning på din motstandsdyktighet mot sykdommer,» sier dr. Betz.
Selv om enkelte leger har vært sene til å forstå forbindelsen mellom følelsene og helsen, understreket Bibelen for lenge siden at det er en slik forbindelse. Vi leser: «Glede i hjertet gir god helse, mismot tærer på marg og ben.» — Ordsp. 17: 22.
Vitenskapsmennene og bedrag
● I en lederartikkel i bladet American Laboratory pekte biokjemikeren dr. philos. Donald F. Calbreath på tre måter evolusjonistene bedrar offentligheten på. For det første blir skoleundervisningen i skapelsesteorien møtt med motstand fordi det sies at den har med religion å gjøre. «Men,» skriver Calbreath, «den verdslige humanisme som framholdes både i klasseværelset og i opplæringsprogrammene for lærerne, må i like høy grad betraktes som religion. . . . Ettersom det i begge tilfellene dreier seg om områder som ikke utelukkende kan behandles ved hjelp av vitenskapelige forsøk, er det nødvendig med en viss grad av tro for å kunne godta prinsippene i systemet.»
Calbreath påpeker dessuten følgende: Når [skole]barn stifter bekjentskap med utviklingslæren, får de ikke vite at det er en teori. Det forekommer subtile uttalelser i vitenskapelige tekster allerede i annen klasse (noe jeg har funnet ved å lese mine barns lærebøker). Utviklingslæren blir presentert som en bevist teori, ikke som en forestilling som kan dras i tvil.»
For det tredje blir det gjort et forsøk på «å fremstille det hele som om det er en strid mellom vitenskapsmenn, som støtter utviklingslæren, og slike som tror på en skapelse, og som ikke er vitenskapsmenn». Dette er, sier han, «ikke i samsvar med de faktiske forhold». Hvorfor ikke? Fordi «en god del av motstanden mot utviklingslæren kommer fra vitenskapsmenn, fra menn og kvinner som er akademikere. De har kjennskap til forskningen og den vitenskapelige fremgangsmåte, og de forkaster utviklingslæren på grunnlag av den innsikt de har i vitenskapelige spørsmål. . . . Når dyktige vitenskapsmenn forkaster utviklingslæren og framholder vektige argumenter til støtte for det, kan det kanskje være noe i deres argumenter». — November 1980, sidene 8, 10.
«Et falskt kastevesen»
● Det finnes «enkelte håpefulle tegn på at den utbredte klerikalisme som i århundrer har holdt kirken i et strupetak, er i ferd med å løsne sitt grep». Disse ordene uttalte en anglikansk prest i Mississauga i Ontario i Canada. Han tilføyde at det finner sted «en gledebringende gjenoppdagelse av Det nye testamentes fremstilling som går ut på at de ordinerte prester skal betraktes som ’tjenernes tjenere’». Men han sa samtidig: «Det er naturligvis ikke noen lett oppgave å forandre på et falskt kastevesen som er blitt opprettholdt helt siden middelalderen.» Han påpekte videre at resultatet er blitt at «vi har . . . gjort kirken til en institusjon som består av aktive prester, som virker som ’leverandører’, og et passivt lekfolk, som består av ’konsumenter’».
Det er interessant å merke seg at Jehovas vitner i årevis har fulgt den veiledning kristendommens grunnlegger kom med da han sa: «Dere er alle søsken.» De har derfor ikke noe presteskap. De er også kjent verden over for at alle medlemmene i deres lokale menigheter deltar i et evangeliseringsarbeid der hvor de bor. Nettopp denne organisasjonsform og virksomhet har ført til at de er blitt utsatt for mye kritikk fra presteskapets side. Men Jesus selv møtte på lignende måte motstand fra datidens prester, som ville ha titler og stillinger som skilte dem ut fra deres medtroende. — Matt. 23: 8—12; 26: 3—5.