Miriam — privilegert både i ungdommen og i alderdommen

MIRJAM, datter av levitten Amram og hans levittiske hustru, Jokebed, spilte en viktig rolle i Israels eldste historie. Den måten Mirjam ble brukt på av Jehova Gud, vitnet om at han var interessert i folket. Gjennom profeten Mika sa den Allmektige: «Jeg førte deg opp fra Egypt og løste deg ut av trellehuset. Jeg satte Moses, Aron og Mirjam til å føre deg.» — Mi. 6: 4.

I UNGDOMMEN

Allerede som barn fikk Mirjam det privilegium å ha en andel i gjennomføringen av Jehovas hensikt i forbindelse med sin bror Moses. Egypts farao hadde befalt at alle guttebarn som hebreerne fødte, skulle kastes i Nilen. Uten frykt for hva følgene kunne bli av å nekte å etterkomme den kongelige befaling, holdt Jokebed barnet skjult i tre måneder. Men da hun ikke lenger klarte å holde gutten skjult, tok hun en kiste av papyrusrør og gjorde den vanntett med jordbek og tjære. Så satte hun kisten, som hun hadde lagt barnet i, i sivet ved Nilbredden. Mirjama stilte seg så i nærheten for å se hva som ville skje. — 2. Mos. 2: 1—4; 6: 20; Hebr. 11: 23.

Da Faraos datter, ledsaget av sine piker, kom til elven for å bade, fikk hun øye på kisten og bad om at den skulle bli brakt til henne. Synet av det gråtende barnet, appellerte til hennes følelser, og hun syntes synd på det. Mirjam handlet raskt. Hun henvendte seg til faraos datter og spurte: «Skal jeg gå og hente en hebreerkone som gir bryst, så hun kan fostre opp barnet for deg?» Mirjams ord førte til at hennes egen mor ble denne kvinnen som gav bryst. Hvilken glede og takknemlighet må ikke dette ha fylt Jokebed med! Således ble Moses reddet fra døden og oppdratt. Han ble den som førte israelittene ut av Egypt og til grensen til det lovte land. Det er uten tvil få piker som på en så direkte måte har hatt en andel i gjennomføringen av Guds hensikt som Mirjam. — 2. Mos. 2: 5—10.

I ALDERDOMMEN

Åtti år senere forlot israelittene Egypt som et fritt folk under Moses’ ledelse. Da farao og hans hær i vill fart satte etter dem, utførte Jehova Gud et bemerkelsesverdig mirakel ved at han lot Rødehavet dele seg, slik at hans folk kunne gå over. Men de egyptiske forfølgerne ble alle som én tilintetgjort da korridoren etterpå raskt ble fylt med vann. På den andre siden av havet førte Mirjam de israelittiske kvinnene an i sang og dans og priste Jehova for at han hadde utfridd dem. Hun var da om lag 90 år gammel og tjente som profetinne i Israel. — 2. Mos. 15: 20, 21.

Året etter førte imidlertid den priviligerte stilling som Mirjam innehadde, til fall for henne. Hun begynte å tale imot sin bror Moses og påvirket Aron til å slutte seg til henne. De fant feil ved Moses fordi hans hustru var nubisk, og på grunn av dette utfordret de hans enestående stilling. Bibelens beretning sier: «De sa: ’Er det bare Moses [Jehova] har talt med? Har han ikke talt med oss og?’» Ved disse spørsmålene ble det antydet at Moses neglisjerte sin eldre bror og søster ved å tilta seg stillingen som Guds eneste talsmann. — 4. Mos. 12: 1—3.

Beskyldningen savnet ethvert grunnlag, og den Høyeste sa til Aron og Mirjam: «Hør hva jeg, [Jehova], sier: Er det noen profet hos dere, gir jeg meg til kjenne for ham i syner og taler til ham i drømmer. Men annerledes er det med min tjener Moses; han er trofast i hele mitt hus. Jeg taler med ham ansikt til ansikt, klart og tydelig, ikke i gåter; [Jehovas] skikkelse ser han. Hvordan kunne dere da våge å tale mot Moses, min tjener?» (4. Mos. 12: 6—8) Moses hadde ikke selv satt seg over Aron eller noen andre medlemmer av Israels folk. Han ble direkte utnevnt av Jehova. Både Aron og Mirjam gjorde seg derfor skyldige i å tale mot den Høyeste.

Hva Mirjam angår, kan grunnen til at hun klaget, ha vært at hun var redd for å miste sin stilling som profetinne. Hun kan ha fryktet for at hennes svigerinne skulle få en mer fremtredende stilling i nasjonen enn hun selv hadde. Det var tydeligvis på grunn av stolthet at Mirjam ikke klarte å se hva saken egentlig gjaldt, nemlig hvor viktig det er i ydmykhet å underordne seg under Jehovas ordning.

Fordi Mirjam ikke ivaretok den oppgave Gud hadde gitt henne, og fordi hun på en utilbørlig måte rettet anklager mot sin bror, ble hun slått med spedalskhet. Hvor tydelig og på hvilken fryktinngytende måte ble det ikke derved tilkjennegitt at hun mishaget Gud! Aron bad inntrengende om at det måtte bli vist barmhjertighet, og Moses bad oppriktig til Jehova for sin søster: «Å, Gud, vil du gjøre henne frisk!» Mirjam ble helbredet, men måtte tåle den ydmykelse å bli holdt utenfor Israels leir i sju dager. (4. Mos. 12: 9—15) I det året da israelittene gikk inn i Kanaan, døde imidlertid Mirjam som en som hadde Jehovas gunst. — 4. Mos. 20: 1.

Alle tjenere for den Høyeste kan lære noe viktig av det som skjedde med Mirjam. Selv om en person kan få mange velsignelser, utelukker ikke dette i seg selv at han kan oppleve et alvorlig fall. Vi trenger virkelig å anstrenge oss for å fortsette å handle ydmykt overfor Gud, slik at vi ikke lar stolthet få herredømme over oss. Måtte vi alltid huske følgende inspirerte ord: «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» — Jak. 4: 6.

[Fotnote]