Utfordringen tas imot i Colombia
HVILKEN utfordring? Den utfordring å skulle forkynne det «gode budskap» overalt i et land hvor klimatiske, geografiske og kulturelle forhold skaper enorme kontraster. Vi snakker om Colombia, som ligger i den nordvestlige delen av Sør-Amerika. Hovedstaden, Bogotá, og mange andre byer utgjør utmerkede distrikter for dem som forkynner det «gode budskap». Men de forkynner også om Riket i de store landdistriktene, hvor grusveier, insektsvermer og tilfeldige, kraftige regnvær stadig byr på utfordringer.
Her i Colombia kan temperaturen variere fra 28 grader i de klamme junglene til 12 grader i fjellene. Områdene mellom disse ytterpunktene har imidlertid en konstant, vårlignende temperatur. Det hevdes at de store fjellmassene inneholder uuttømmelige reserver av fjellsalt. Og Zipaquirá-gruven forsyner ikke bare colombianerne med mesteparten av det saltet de bruker, men den er også blitt gjort om til et av de største mesterverk innen underjordisk arkitektur. Den berømte saltkatedralen, som er blitt internasjonalt kjent, er blitt hogd ut dypt nede i gruven.
DET «GODE BUDSKAP» FORKYNNES
Colombia er rikt på mineraler. Men de gudfryktige menneskene vi finner her, er av langt større verdi. I 1922 begynte Heliodoro Hernández, som bodde i nærheten av byene Paz de Río og Tasco, å lese bladet The Watch Tower (Vakttårnet). Han tilegnet seg åndelig visdom, som er av langt større verdi enn gull. (Ordsp. 3: 13, 14) Han begynte å dele denne visdom han nettopp hadde funnet, med sine landsmenn, og ved utgangen av 1923 hadde Juan B. Estupiñán sluttet seg til ham i forkynnelsen av det «gode budskap».
Siden 1922 har Rikets forkynnere i Colombia overvunnet mange hindringer, og deres trofaste utholdenhet er blitt belønnet med jevn vekst. Fram til 1978 hadde antall forkynnere økt til 14 856. Naturligvis er det fortsatt mye å gjøre. Bogotá har for eksempel en befolkning på rundt regnet fem millioner, men det er bare omkring 3 000 forkynnere i 36 menigheter i denne byen.
Det er en glede å legge merke til alle dem som foretar store forandringer i sitt liv for å kunne leve i samsvar med Bibelens prinsipper. Dette oppmuntrer andre til å stå fast i vitnearbeidet. Som et eksempel kan vi nevne en ung mann som forberedte seg til å bli prest. I 1975 kom han i kontakt med sannheten. Familien hans truet med å slutte å støtte ham økonomisk og sa at han måtte dra hjemmefra hvis han fortsatte å studere med Jehovas vitner. Først gav han beskjed om at han ikke ville studere Bibelen lenger. Men etter at han hadde meditert over den bibelske kunnskap han hadde tilegnet seg, bad han om at det måtte bli ledet to studier med ham i uken. Ettersom han underviste ved en religiøs skole, sa han opp stillingen sin. Han ble også nødt til å dra hjemmefra. Etter at denne unge mannen hadde studert og meditert over Bibelen i bare en måned, foretok han betydelige forandringer i sitt liv. Han sluttet å røke, klipte håret passelig kort og forandret sin måte å kle seg på. Forandringen var faktisk så stor at da han kom til Rikets sal, var det ingen som kjente ham igjen. Noen spurte til og med om han var den besøkende foredragsholderen. Siden den unge mannen ikke hadde noen andre forpliktelser, begynte han å forkynne hver dag. Han ble snart døpt og ble senere alminnelig pioner (en heltidsforkynner). Nå tjener han som et medlem av Betel-familien ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Colombia.
Tenk også på de forandringer som en mann fra byen Cali foretok. Han hadde vært sjømann, musiker, buktaler og politimann. Siden han var svært aggressiv og alltid innstilt på slagsmål eller på å bruke børsen sin, var naboene redd for ham. Han drakk seg alltid full i helgene og brukte naboenes lyspærer som blink når han øvde seg i å skyte.
I 1971 lyttet denne mannen nokså motvillig til en pioner som avla ham et besøk, og til slutt ble det startet et bibelstudium med ham. Studiet opphørte imidlertid kort tid etter, og han sluttet seg til pinsevennene. Men senere besøkte pioneren ham og bad ham om å undersøke det Bibelen hadde å si om de såkalte miraklene som ble utført i den religiøse organisasjonen. Mannen skrev ned alle de aktuelle skriftstedene og bestemte seg for å fortsette å studere med vitnene. Den samme kvelden drog han for å oppsøke pinsevennenes forstander for å spørre ham om hva han mente om de skriftstedene som han hadde lest. Da forstanderen ikke kunne gi ham et tilfredsstillende svar ut fra Bibelen, forlot han kirken, ja, ikke bare han, men 15 andre sammen med ham.
Ikke lenge etter døde denne mannens mor, og han ordnet med at det skulle holdes en begravelsestale som forklarte håpet om oppstandelsen. (Joh. 5: 28, 29) Dette viste seg å bli en prøve på hans tro, for hele familien motsatte seg denne avgjørelsen. En av brødrene hans gikk så langt at han gav ham et kraftig slag. Det denne mannen nettopp hadde lært ut fra Bibelen, satte ham imidlertid i stand til å bevare selvkontrollen, og han forklarte rolig bakgrunnen for sitt standpunkt. Familien ble så overrasket over at han var så fredelig, at de gikk med på å la den bibelske begravelsestalen bli holdt. Dette førte ikke bare til at mannens familie senere begynte å studere Bibelen. Naboene hans ble også så imponert over den forandringen han hadde foretatt, at åtte familier fra det samme kvartalet begynte å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner. Denne mannen åpnet hjemmet sitt for et menighetsbokstudium, og senere utvidet han hjemmet sitt, slik at en ny menighet kunne komme sammen der. Til slutt hjalp han til med å bygge en Rikets sal. Nå i dag er han utnevnt til å tjene som en eldste i en av byens menigheter.
NYE DISTRIKTER BLIR NÅDD
Trass i at forkynnerantallet i Colombia har økt betydelig i årenes løp, gjenstår fortsatt den utfordring å skulle forkynne budskapet om Riket i de vidstrakte områdene som stort sett består av varme, fuktige, jungellignende distrikter og landdistrikter. Å bringe det «gode budskap» ut til disse delene av landet byr på en utfordring, ikke bare på grunn av de fysiske vanskeligheter, men også på grunn av innbyggernes forskjellige kulturer, skikker og særegenheter. Hvis en skal nå disse menneskenes hjerte med Rikets budskap, må en forstå Colombias forskjellige kulturer og tilpasse seg dem.
Selv om de fleste colombianere er katolikker, er det store forskjeller i seremoniene deres fra én del av landet til en annen. Ettersom deres religiøse veiledere og deres religiøse litteratur ikke gir folk korrekt bibelsk undervisning, pleier folk å blande sammen religiøse spørsmål og magiske fenomener. Folkloren tilskriver livløse gjenstander bevisst liv, og folk sier at de døde kan helbrede sykdommer og hjelpe de levende på andre måter. Det er også nokså vanlig at folk på landsbygda har et helt sett med bønner som gjelder deres daglige problemer. De har for eksempel bønner som de ber når de skal kurere kuene sine for mark, bønner om velstand og bønner om å bli befridd for fiender, om helbredelse for slangebitt og om beskyttelse for kyllinger og kveg.
De begravelser som blir holdt i colombianske byer, er svært lik de begravelser som blir holdt i de fleste katolske land. Men på landsbygda er forholdene annerledes. La oss illustrere dette: I området Jegüita er det vanlig at den lokale bønnemann leder de sørgende i bønner for den avdøde i ni netter etter at døden har inntruffet. Etter at han har framsagt bønner i omkring en time, påkaller han den avdødes «sjel» for at den skal forlate huset. Den natten settes et glass vann med et stykke bomull i ved kisten. Hvorfor? Formodentlig for at den avdødes ånd skal kunne slokke tørsten. Og selv om den avdødes «sjel» sendes ut av huset den første natten, fortsetter de sørgende å be i åtte netter til for å være sikker på at den ikke kommer tilbake og plager dem. Når de begraver liket den tiende dagen, må den nærmeste slektning ikke se på kisten mens den blir senket ned. Grunnen er at tradisjonen sier at hvis han gjør dette, vil han bli den neste i familien som dør. For øvrig må de som er med på nattevåkingen over den avdøde, bli sørget for med mat, drikkevarer og tobakk. Følgelig er det mange som setter seg i gjeld for å klare å traktere dem som er med på de ni bønnenettene.
Alberto Medina var en gang bønnemann i Jardin-området i staten Córdoba. Men gjennom sitt studium av Bibelen fikk han vite at sjelen dør, at de døde ikke vet noen ting, og at deres eneste håp er oppstandelsen. (Fork. 9: 5, 10; Esek. 18: 4, 20, GN; Apg. 24: 15) Da Medina tok standpunkt for Bibelens sannhet, måtte han selvsagt møte den utfordring som bestod i press fra vantro slektninger og motstand fra naboer som ikke ville at andre skulle bryte med stedets lange tradisjoner. Ikke desto mindre har han kunnet hjelpe flere medlemmer av sin egen familie og mange andre til å kunne få nøyaktig kunnskap om Guds-hensikter ut fra Bibelen.
FORKYNNERNE FORTSETTER Å TA IMOT UTFORDRINGEN
Ja, det å ta imot budskapet om Riket byr på en utfordring. Det gjør også det å forkynne det «gode budskap», særlig på avsidesliggende steder. Her i Colombia betyr dette at vi av og til må ta oss fram på hesteryggen, padle i kano og utholde store insektsvermer. I regntiden må forkynnerne mange steder traske i søle til opp over anklene. Men de er blitt belønnet for at de har gjort seg slike anstrengelser, for nå finnes det menigheter i noen av disse områdene.
De som verdsetter det privilegium det er å forkynne det «gode budskap», er glad for å ta imot slike utfordringer. Og kan det tenkes noe mer gledebringende enn å finne mennesker som hungrer etter sannheten, uansett hvor de bor? Da Herrens aftensmåltid ble feiret i dette landet i 1979, var hele 59 383 til stede. Ja, ’markene står hvite til høst’. Det kan fortsatt gjøres mye i arbeidet med å fremme den sanne tilbedelse. — Joh. 4:35.
Hvis du er et innviet vitne for Jehova, hvorfor ikke da foreta en alvorlig vurdering av dine omstendigheter for å finne ut om du kan gjøre mer i arbeidet med å forkynne om Riket? Kanskje du kan tjene der behovet er større. (1. Kor. 16: 9) Men uansett hvilke forhold du lever under, bør du be Gud om hjelp til å ta imot den utfordring det er å skulle leve som en kristen og tjene Jehova.