Kan du vise kjærlighet på en bedre måte?

AV ALLE de egenskaper vi kan framelske, er kjærligheten den største. (1. Kor. 13: 13) Den slags kjærlighet Paulus her omtalte, var ikke éros, en kjærlighet som er basert på tiltrekningen mellom kjønnene, og som vi får ordet «erotisk» fra. Det var heller ikke storgé, den kjærlighet som er basert på forholdet mellom slektninger, og det var heller ikke philía, den kjærlighet som er basert på likhet med hensyn til hva en liker og ikke liker. Nei, det greske ordet som apostelen her brukte, var agápe, den positive form for kjærlighet som er basert på prinsipper, og som er fullstendig utadvendt.

Én av de måter vi kan vise kjærlighet på, er å gi materielle ting. Det er i seg selv godt, men finnes det en bedre måte å vise kjærlighet på? En avholdt bibelstudent sa for en del år tilbake: ’Hvis vi kan velge mellom å gi flere penger til Herrens arbeid eller å gi mer av vår tid og våre krefter, vil det være mest forstandig å velge å gjøre det sistnevnte — å gi mer av vår tid og våre krefter.’ Hvorfor? Fordi dette kan føre til at Gud blir vist større ære og blir lovprist i større utstrekning, og til at en selv blir mer lykkelig.

Stort sett er Jehovas kristne vitner klar over verdien av å følge dette prinsippet. For noen år siden hadde en avis i Pittsburgh i USA denne overskriften: «Jehovas vitner bidrar med arbeidsinnsats for å bygge stevnehall nær flyplass.» Sammen med artikkelen inneholdt avisen et stort bilde av byggevirksomheten, og artikkelen fortalte at flere tusen hadde meldt seg frivillig, og av og til kom det flere for å hjelpe til enn det var bruk for. En diakon i et protestantisk kirkesamfunn som leste denne meldingen, ble tilskyndt til å beklage seg over den negative reaksjon på en oppfordring om å hjelpe til med et prosjekt som han førte tilsyn med: «Tenk på det store antall protestantiske kirkesamfunn og alle de grupper som har gått sammen om dette prosjektet . . . [likevel] er det vanskelig for meg å få seks mann om gangen til å bidra med en dags arbeid uten lønn for å videreføre et prosjekt.» Disse kirkegjengerne mente åpenbart at det var lettere å bidra med penger enn å gi av seg selv, å gi av sin tid og sine krefter.

Men hvis vi skal være helt ærlige, slik bibelskribentene var, må vi innrømme at de som bekjenner seg som fullt ut innviede tjenere for Jehova Gud, også kommer til kort i denne henseende av og til. La oss få nevne et eksempel. I forbindelse med byggingen av en av Jehovas vitners stevnehaller sa han som ledet byggearbeidet, at de pengebeløp som brødrene bidrog med, overskred alle forventninger. Selv om hallen ville koste nesten fem millioner kroner, ville den praktisk talt være betalt når den stod ferdig. Men når det gjaldt å støtte dette byggeprosjektet ved å gi av sin tid og sine krefter, fikk ikke dette den samme tilslutning.

Hva bestod problemet i? Mange mente åpenbart at deres generøse økonomiske bidrag var tilstrekkelig. Det er ingen tvil om at disse økonomiske bidragene var svært verdifulle. Men i seg selv var det at de gav penger, ikke noe som fritok dem fra å bidra med sin tid og sine krefter, hvis de hadde anledning til det. Jesus Kristus understreket dette overfor en rik ung mann som var et medlem av jødenes råd. Han sa ikke bare til ham at han skulle selge alt det han eide, og dele pengene ut til de fattige. Han sa også at han skulle følge ham. — Luk. 18: 18—23.

Dette prinsippet gjelder alle trekk ved den kristne tjeneste. Ville det ikke være bedre for en person å bruke all sin tid og alle sine krefter i tjenesten for Gud, hvis han har anledning til det? Det er kanskje mer lettvint å legge penger på bidragsbøssen i Rikets sal enn å møte fram når salen skal gjøres ren eller vedlikeholdes. Men er det ikke et uttrykk for vel så mye kjærlighet å gjøre det sistnevnte? Det er kanskje lettere å gi pengebidrag til trykking av bibler og bibelsk litteratur enn å bruke tid på å bringe disse trykte hjelpemidlene til folks hjem, forkynne det gode budskap om Guds rike og gjøre disipler. Men er ikke også i dette tilfelle det sistnevnte en bedre måte å vise kjærlighet på? Var det ikke dette Jesus profeterte om og befalte sine etterfølgere å gjøre? Jo, dette fremgår tydelig av Matteus 24: 14 og Matteus 28: 19, 20.

Dette prinsippet gjelder også innen familien. Det er prisverdig at en mann bruker penger på sin kone. Men gir han ikke større uttrykk for sin kjærlighet til henne når han gir henne av sin tid, viser henne oppmerksomhet og interesse? Ja, han kan være svært gavmild overfor sin kone når det gjelder penger, og likevel ikke ha sann kjærlighet til henne. Vi har et eksempel på dette i forbindelse med en tidligere politisk sett fremtredende advokat. Han sørget svært godt for sin kone materielt sett. Men en dag ble hun sjokkert over å få vite at han hadde en kvinne på si. Det å gi materielle ting behøver derfor ikke å være et uttrykk for ekte kjærlighet. Avhengig av omstendighetene kan en ektemann gi mye eller lite i materiell henseende. Men når det gjelder «den aller beste» vei, har rike og fattige stort sett de samme muligheter. — 1. Kor. 12: 31 til 13: 13.

Situasjonen er omtrent den samme når det gjelder den kjærlighet foreldre viser barna. Det finnes noen foreldre som selv hadde lite av verdens gods da de var barn, og derfor har de bestemt at deres barn skal ha overflod av gode ting, for eksempel fine klær, leker, hobbyutstyr og mye annet. Men de som lar det bli med det, er svært uforstandige. Det er av langt større betydning at de gir av seg selv, at de ofrer tid og anstrengelser på barna og viser dem interesse. Dette betyr kanskje at foreldrene må legge større selvoppofrelse for dagen, men en slik handlemåte har de mye mer igjen for. Foreldre, la med andre ord ikke fjernsynet eller en barnevakt erstatte dere, unntatt i helt spesielle situasjoner. Det bør ikke være noe dere tyr til for at dere stadig skal kunne være sent ute om kvelden.

La oss alltid huske at den beste måten vi kan vise kjærlighet på, er å gi av oss selv, av vår tid, våre krefter, vår interesse, vår oppmerksomhet og var hengivenhet. Når vi gir materielle ting til Guds arbeid eller til dem vi elsker, er det bra. Det er nødvendig. Men vi ønsker aldri å si oss fornøyd med det hvis vi også kan gi mer verdifulle ting. Og om vi har mulighet til å velge mellom disse to måtene å gi på, la oss da velge å legge den beste form for kjærlighet og den største visdom for dagen, ved å gi av oss selv og til og med være villige til å gi «vårt eget liv». Apostelen Paulus var det, og derfor velsignet Gud ham rikelig! — 1. Tess. 1: 6—10; 2: 8.