Ærer du de døde?

HAR du noen gang følt det store savn som oppstår når en mister en av sine kjære? Tanken på at døden er endelig, gir mange etterlatte en følelse av hjelpeløshet og får dem til å bli overveldet av sorg. De forsøker ofte å motvirke slike følelser ved å utføre handlinger til ære for de døde. Som følge av troen på at mennesket har en udødelig sjel, blir det under begravelser ofte utført seremonier for å blidgjøre de døde og oppnå deres gunst eller for å være til hjelp for dem i åndeverdenen.

Det er naturlig at en ønsker å minnes sine kjære på en ærefull måte og holde en «verdig begravelse». En vil gjerne oppfylle den avdødes siste ønsker i den utstrekning det er mulig, uten å måtte krenke sin egen samvittighet og sin følelse av hva som er rett. De fleste unngår å gjøre noe som vitner om mangel på respekt for den avdøde.

Men de som ønsker å følge Guds normer, må forvisse seg om at deres handlinger ikke er motivert av troen på at de døde ser hva de gjør. Hvorfor må de forvisse seg om det? Fordi en slik tro ikke er basert på sannhet, men på en overtro som skriver seg fra det gamle Babylon. En slik tro er også grunnlagt på et bedrag som er iverksatt av demoner, som utgir seg for å være de avdøde.

Kjensgjerningene støtter Bibelens lære om at alt liv opphører når døden inntreffer, og at mennesket ikke har noen udødelig sjel som lever videre i en åndeverden. Følgende ord fra Bibelen viser at selve mennesket er en sjel: «[Jehova] Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning [sjel, EN].» Når menneskene dør, vender de tilbake til jorden, og deres tankes råd er forbi. — 1. Mos. 2: 7; 3: 19; 1. Kor. 15: 45; Sal. 146: 4, EN; Esek. 18: 4, GN.

Det finnes naturligvis dem som tror noe helt annet enn dette. Men hvordan kan våre handlinger overfor de døde være i samsvar med sannheten? Og hvordan kan vi gi uttrykk for at vi sørger over tapet av en av våre kjære?

HVORDAN GIR DU UTTRYKK FOR SORG?

Å gi etter for sorg vil minske et følelsesmessig press, men hvis en ikke holder følelsene under kontroll, vil en lett komme ut av likevekt. Det er derfor klokt å vise selvkontroll når en gir uttrykk for sin sorg.

Guds tjenere i fortiden gav uttrykk for sorg når de mistet en av sine kjære. (1. Mos. 23: 2; 5. Mos. 34: 8; Joh. 11: 33) Men de hadde ikke lov til å utføre handlinger som ville være et tegn på at de trodde at de døde fortsatt levde i en åndeverden. Jehovas folk måtte ikke la sin religion bli fordervet ved å etterligne nasjonenes handlinger, som gjenspeilte en gal holdning overfor de døde. — 3. Mos. 19: 28; 5. Mos. 14: 1; 18: 10—12.

Jesus gråt da han fikk høre at Lasarus var død, og han forutsa at hans etterfølgere skulle faste fordi de sørget over hans egen død. (Joh. 11: 35, 38; Mark. 2: 20) Men han sa også at de skulle faste slik at bare Gud og ikke mennesker så det. Den sorg de viste, skulle komme fra hjertet. Den skulle ikke bare være et skuespill for andre. (Matt. 6: 16—18; jevnfør Joel 2: 12, 13.) Jesus sa til sine disipler at de ikke var av verden. Han ønsket naturligvis ikke at de da skulle forsøke å oppnå verdens godkjennelse ved å handle i strid med sannheten. — Joh. 15: 19.

Alt dette viser at en kristen ikke bør følge den skikken å gå med en svart klesdrakt som et tegn på sorg. Men når en kristen sørger over en som er død, vil han, når han er ute blant folk, gå med klær som sømmer seg for anledningen. — Fork. 3: 1, 4.

Utelukker dette også en slik skikk som likvake? Denne skikken blir i forskjellige religionssamfunn ofte ledsaget av sørgesang og gråt som pågår hele natten. Dette skaper en dyster og nedtrykt stemning for de etterlatte. Likvake er en skikk som tydeligvis har sin opprinnelse i frykten for de døde, og formålet med den er å blidgjøre den avdøde og holde onde ånder borte. Denne skikken er basert på en falsk lære og kan ikke forenes med sann kristendom, ettersom Bibelen viser at «de døde vet slett ingen ting». — Fork. 9: 5, 10.

Det vil imidlertid være på sin plass å besøke de etterlatte. En kristen kan foreta et slikt besøk selv om den avdøde ennå ikke er blitt ført bort fra hjemmet, men han vil ikke være med på noen tradisjonell likvake, ettersom den er bygd på en ubibelsk lære og skikk. En dyster atmosfære vil naturligvis ikke være til noen trøst eller gjøre sorgen mindre. Det vil heller ikke være omtenksomt å la de etterlatte bære en økonomisk byrde fordi de må kjøpe inn ekstra mat til dem som besøker dem. Hvis du ikke tilhører familien eller er en nær venn av den, vil du også vise omtenksomhet ved ikke å avlegge altfor lange besøk. Men hvis du tilbyr deg å hjelpe til med noe og ’trøster de mismodige’, vil det virke oppmuntrende. (1. Tess. 5: 14, EN) Du kunne kanskje hjelpe til i huset eller handle eller lage mat.

Hvordan skal du så gi uttrykk for din sorg når en av dine nærmeste dør? De kristne gir ikke etter for en overdreven sorg og frykter ikke de døde. De tror heller ikke at de døde trenger hjelp fra dem som lever. De kristne håper i stedet at de døde skal få livet tilbake. Apostelen Paulus sa: «Vi vil ikke at dere skal være uten kunnskap om dem som er sovnet inn i døden; for dere skal ikke sørge som de andre, de som er uten håp.» (1. Tess. 4: 13) De kristnes sorg lindres derfor på grunn av det håp de har. — Joh. 11: 24; Apg. 24: 15.

Hvis du har mistet en av dine kjære i døden, vil oppstandelseshåpet hjelpe deg til å overvinne savnet og sorgen. Det vil hjelpe deg til å gjøre det beste ut av den situasjon du nå er i, og du vil få styrke nok til å hjelpe andre. Du kan for eksempel fortelle andre etterlatte om håpet om en oppstandelse og derved hjelpe dem til å overvinne sin sorg. — Joh. 5: 28, 29.

HVA MED BEGRAVELSEN?

Ved en kristen begravelse blir det sørget for at den avdødes legeme blir anbrakt slik at de sanitære og samfunnsmessige kravene blir tilfredsstilt. I begravelsen er det mulig å trøste de etterlatte og overbringe et håpets budskap til alle de tilstedeværende. En kristen begravelse holdes verken for å stede den avdødes sjel til hvile eller for å blidgjøre den «avdødes ånd». De kristne tror heller ikke at det er mulig å «hellige» den døde ved hjelp av en begravelsesseremoni. Ettersom «de døde vet slett ingen ting», vil alt det som blir gjort for at de skal få det godt, eller for å blidgjøre dem eller for å påvirke deres forhold til Gud, være forgjeves. (Sal. 6: 6; 115: 17) Men en begravelse (eller en minnestund da det blir holdt en tale uten at den dødes legeme er i lokalet) kan være til trøst for de etterlatte og et uttrykk for hvor høyt den døde var aktet.

Hvilken verdi vil en stor, flott begravelse ha hvis den døde ikke ble behandlet med aktelse da han var i live? Enkelte mener at det er nødvendig å holde en stor begravelse og et ledsagende selskap for å vise respekt og gi uttrykk for verdsettelse av det gode liv den avdøde har levd. Men en slik verdsettelse ville ha vært av større betydning hvis den ble vist mens den avdøde levde, da han eller hun kunne legge merke til den og glede seg over den.

Selv om det kan bli uttrykt takknemlighet for at den avdøde har fullført et godt liv, er døden fortsatt en fiende. (1. Kor. 15: 26) Det er en sorgens stund, ikke en tid til å glede seg, men en tid til å tenke over hvor viktig det er å bruke livet i harmoni med Guds vilje. — Fork. 7: 2; 9: 10.

Det vil være nyttig å tenke over disse punktene når en skal bestemme seg for hvor langt en skal gå når en skal vise respekt for ens avdøde kjære. Ettersom de døde er ubevisste og ikke kan gjøre noe, vil det ikke bare være forgjeves, men også galt å be eller ofre for eller til dem. (Jes. 8: 19; 38: 18) Kong David bad og fastet for eksempel mens hans syke barn var i live. Men da han fikk høre at barnet var avgått ved døden, sluttet han å be og faste. — 2. Sam. 12: 16—23.

HVORDAN KOMMER DEN KRISTNE MENIGHET INN I BILDET?

Hvis den avdøde tilhørte den kristne menighet, ville det være naturlig at menigheten ble bedt om å holde begravelsen. Det kan også være at den avdøde selv gav uttrykk for et slikt ønske mens han levde, og det vil være på sin plass at barna eller de andre familiemedlemmene respekterer det. Familien har naturligvis ansvaret for å ordne med begravelsen og vil selv ordne med de økonomiske og juridiske ting. Men den kan ytre ønske om at en av menighetens eldste forretter ved begravelsen. — 1. Tim. 5: 8.

Hvis en trofast kristen dør uten å etterlate seg noen slektninger som kan ordne med begravelsen, kan menigheten påta seg å gjøre det. Det er noe det lokale eldsteråd må avgjøre. Hvis ikke-troende familiemedlemmer ønsker å ordne med begravelsen selv, er naturligvis ikke den kristne menighet forpliktet til å arrangere noen felles begravelsesseremoni og dermed risikere å delta i felleskirkelig virksomhet. — 2. Kor. 6: 14—17; Åp. 18: 4.

I alt som har med begravelser å gjøre, er det viktig å rette seg etter det som er sant. De kristne vil derfor unngå alt som kan minne om fedredyrkelse eller om troen på de «avdødes ånder». Guds tjenere ønsker å vise at de tror på oppstandelsen, og de er besluttet på å prise Jehova ved å utøve en tilbedelse som ikke er besudlet med noen form for falsk religion. — Joh. 4: 23, 24; Jak. 1: 27.

Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør.» — Joh. 11: 25.

[Bilder på side 5]

Skaper du en dyster atmosfære i et hjem hvor det er sorg? ELLER

Oppmuntrer du dem som sørger, med det håpet som Guds Ord gir?