Bibelens sannhet forvandlet livet deres
DET første du legger merke til ved Delia Rosero, er at hun er så liten av vekst. Delia forklarer: «Jeg tror at forfedrene mine var pygméer.» Ansiktet hennes skinner som en sol. Du liker Delia rent umiddelbart.
Daniel Rosero, mannen hennes, er en «ung» 50-åring. Han er en pen og utadvendt mann. Når han ser deg, smiler han og gir deg den varmeste velkomst du kan tenke deg. Daniel har ikke alltid vært slik.
For ikke så lenge siden besøkte jeg dem i den hensikt å skrive ned deres opplevelser. Jeg kjente på forhånd litt til fortiden deres, og jeg mente at mye av det de hadde opplevd, kunne være til hjelp og oppmuntring for mange andre.
Rosero-familien bor i byen Latacunga i Andesfjellene i Ecuador, en by med omkring 30 000 innbyggere. Byen ligger i et jordbruksområde som er rikt på blomster, og hvor folk er stolte over å være jordbrukere. Den samtalen som er gjengitt her, fant sted i dagligstuen i Rosero-familiens hjem, med utsikt over Cutuchi-elven.
STORE EKTESKAPELIGE PROBLEMER
«Jeg var knapt 15 år gammel,» begynner Delia, «da jeg trådte inn i ekteskapet. Det gikk ikke lang tid før jeg begynte å få virkelig store vanskeligheter. I 14 år befant jeg meg i slaveri. Jeg hadde ikke noe sted å dra til. Heller ikke noe håp. Daniel drakk. Hver lørdag kom han hjem omkring midnatt, og han mishandlet og slo familien.
En må ha kjent dette på kroppen for å forstå hvor fortvilt en kan bli. Hver gang Daniel skulle til å slå meg, kløv jeg opp på en stol og knuget et bilde av ’sankt’ Vicente Ferrer inntil meg og ropte: ’Slå meg! Slå meg!’ Da slo han meg ikke av frykt for helgenen.»
Daniel bekrefter det Delia forteller. «Vi giftet oss i 1948. Jeg var bare en guttunge, ikke mer enn 19 år. Jeg hadde ingen utdannelse og var egentlig ikke i stand til å forsørge en voksende familie. Med tiden fikk vi fire døtre og tre sønner. Jeg syntes ikke at livet hadde noen mening.
Vi fikk vite at det jeg gikk i møte, var død og et brennende helvete. Presten fikk overbevist oss om at vi var dårlige mennesker, dømt til evig fortapelse. Jeg husker at jeg ofte sa da jeg var full: ’Jeg kommer til å brenne allikevel, så jeg kan like gjerne drikke!’»
Delia tar opp tråden og fortsetter: «Vi hadde en stor kurv hvor vi oppbevarte klær. Benigno, vår eldste sønn, og jeg tømte kurven og gjemte klærne andre steder. Og så, når Daniel kom sint hjem, hendte det ofte at Benigno gjemte seg i kurven inntil faren hadde falt i søvn. Det var den eneste måten han kunne unngå å bli mishandlet på.»
Rosero-familiens hjem, malt i en lyserød farge, med en ryddig og blomsterdekorert patio (et lukket gårdsrom), vitner om noe langt annet enn deres økonomiske stilling i de første årene av deres ekteskap. Daniel forklarer: «Jeg sydde bukser — ett par om dagen. Jeg arbeidet på akkord, men jeg spurte alltid skredderen om han ville gi meg lønn for neste dag.»
«Han tok ikke pengene med seg hjem så vi kunne kjøpe mat for dem,» tilføyer Delia. Øynene hennes er fylt av tårer. «Hvor forferdelig det er å tenke tilbake på noen av disse sammenstøtene vi hadde midt på natten!» Forholdene i familien ble etter hvert så ille at en gang grep Delia en stor kniv og sa truende: «Den ene av oss eller begge kommer kanskje til å dø, men denne gangen skal du ikke få slå meg.» Heldigvis slutter ikke deres historie her.
VENDEPUNKTET
Daniel forteller nå om vendepunktet. «Det var en søndag formiddag i juni 1962. Mario Hernández, en spesialpioner (en av Jehovas vitners heltidsforkynnere), holdt en bibelsk preken for min kone ved inngangsdøren, og jeg lå inne på sengen, og han kunne ikke se meg. I virkeligheten hørte jeg bedre etter enn Delia gjorde. Jeg hadde hørt at Bibelen var en av de beste religiøse bøker i verden, selv om jeg ikke trodde at den nødvendigvis var et budskap fra Gud.
Da Mario Hernández gikk igjen, hoppet jeg ut av sengen og forlangte: ’Rop på forkynneren! Hent forkynneren tilbake! Jeg vil gjerne studere Bibelen.’»
Her skyter Delia inn: «Jeg var svært skeptisk. Jeg nølte både to og tre ganger før jeg gikk ut på gaten etter vitnet.»
Da vitnet kom tilbake, bad Daniel om å få en bibel. «Jeg husker fortsatt bror Hernández’ svar,» fortsetter Daniel. «’Ja, jeg vil med glede skaffe deg en bibel, men den skal ikke ligge og samle støv. Den skal studeres!’ Bror Hernández var alltid slik. Svært direkte. Han gikk rett på sak. Du visste hvor du hadde ham.»
Daniel fortsetter: «Femten dager senere ble det opprettet et bibelstudium, men det var ikke særlig regelmessig. Min bror Homero begynte også å studere og gjorde fine fremskritt. Homero sluttet snart å bruke bilder i tilbedelsen, men jeg husker at jeg sa til ham: ’Homero, jeg holder fortsatt på jomfru Maria.’ Homero svarte: ’Fortsett å studere, lillebror! Du vil snart komme til det samme som jeg.’»
Etter at Daniel hadde overvært et kretsstevne som Jehovas vitner holdt, bestemte han seg for å gjøre noe med det han lærte. «Homero fortalte meg om stevnet i Ambato. Jeg svarte at jeg ville dra hvis jeg fikk råd.
Organisasjonen overveldet meg. Alle disse menneskene kom godt ut av det med hverandre. Du kunne merke at de viste hverandre kjærlighet. Ingen røkte. Ingen førte et skittent språk. Ingen av mennene, verken de unge eller de eldre, gjorde tilnærmelser overfor eller var nærgående mot de unge pikene. Jeg husker at jeg tenkte: ’Dette er sannheten!’ Det var ikke frykt for døden eller frykt for verdens ende som fikk meg til å gjøre noe. Det var organisasjonens renhet.»
VI BYTTER ROLLER
«Jeg kom hjem oppglødd og sa til Delia: ’Jeg skal bli et av Jehovas vitner.’»
«Du er en dranker. Ingen av Jehovas vitner er det,» lød svaret.
På dette tidspunkt, fortalte de, begynte det å skje noe rart. Daniel begynte å forandre sin livsførsel til det bedre, og Delia inntok den motsatte holdning. Det ser ut til at Delia falt for fristelsen til å hevne seg. Daniel skulle lide for alt det hun hadde lidt.
«Ingen penger til mat, men når det er snakk om Bibelen, da nøler du ikke med å punge ut!» sa hun spydig. Delia innrømmer at hun med vilje tirret Daniel. Hun følte seg sikker på at etter hvert som han hadde vokst i åndelig henseende, hadde faren for at han skulle mishandle henne, blitt gradvis mindre.
Ved en anledning gråt Daniel. «Delia, Delia, jeg har forandret meg! Hva er det som skjer med deg?» spurte han inntrengende. Selv Benigno spurte moren sin om hun virkelig ønsket å ha det som før og bli slått.
Etter hvert som Daniels kunnskap økte, begynte han å praktisere det han lærte. «Spørsmålet om bruk av bilder i tilbedelsen utgjorde et problem for meg,» sier han. «Jeg mente at det hadde skjedd mirakler med meg som følge av at jeg hadde gjort bruk av et helgenbilde. Men Mario Hernández argumenterte ut fra 2. Korinter 11: 14: ’Satan skaper seg om bil en lysets engel.’ Hvordan jeg reagerte? ’Da kan jo demonene bedra oss med avgudsbilder. Vi må se å kvitte oss med dem!’»
Daniel fjernet alle bildene og statuene og satte dem ut i patioen. Der trampet han dem i stykker, og senere brente han dem opp. «Jeg ble skrekkslagen og styrtet ut av huset, for jeg ventet at taket skulle falle ned som et uttrykk for Guds vrede,» sier Delia. «Hele tiden bad jeg: ’Kjære Gud, tilgi denne uvitende mannen. Jeg ber om at du ikke må straffe oss!’»
Daniel hadde imidlertid foretatt forandringen. Den 4. mai 1963 ble han døpt som et symbol på sin innvielse til Gud. «Det gikk trått deretter,» fortsetter Daniel. «Tobakken utgjorde et virkelig problem. Jeg husker at jeg pleide å si da jeg skulle spise frokost: ’Ikke gi meg brød. Gi meg tobakk.’ Men jeg overvant denne lasten også.»
FRAMGANG
Daniel og Homero Rosero var de første som ble Jehovas vitner i Latacunga. De to brødrene minnes det kretstilsynsmannen Arthur Bonno sa: «Oppfør dere som kristne, for da vil dere åpne døren for andre.» Og det gjorde de. Med tiden, i 1965, innviet Delia sitt liv til Jehova.
Daniel husker hvordan en tilsynsmann, Luís Narváez, oppmuntret ham til å få mer selvtillit med disse ordene: «Daniel, du har lært sannheten å kjenne ut fra Bibelen, og det er virkelig en bedrift. Hvorfor kan du ikke også lære å skjære til og sy dresser? Sett i gang som skredder!»
«Og det gjorde jeg,» sier Daniel og smiler. «Luís tok med seg de gamle dressene sine til meg. Jeg sprettet dem fullstendig fra hverandre og sydde dem om. På denne måten fikk jeg erfaring, og Luís fikk nesten nye dresser. Jeg bygde opp en forretning; jeg åpnet en fin skredderforretning med glassvinduer. Jeg ble skreddermester. Det var ikke lenger nødvendig å be om forskudd. Kundene betalte meg kontant. Etter en tid fikk vi et hjem med Jehovas hjelp.»
Etter hvert som sannheten fikk større og større plass i Daniels hjerte, innså han imidlertid at det han trengte, ikke var flere penger men mer tid til å forkynne. Broren hans Homero, ledet flere fine hjemmebibelstudier, og Daniel ville gjerne få del i den samme gleden. Så i juli 1968 tok han opp spesialpionertjenesten. Den gang var det 12 døpte forkynnere i menigheten, og omkring 30 var til stede på møtene.
SANNHETEN BRER SEG I LATACUNGA
Da Luís Narváez skulle dra fra Latacunga, sa han: «Daniel, jeg vil gjerne overlate et ’får’ til deg.» Den interesserte var hustruen til en av Latacungas fremtredende leger, dr. Mario Moscoso. Innen to uker etter at hun begynte å studere, ble dr. Moscoso med på studiet.
«Mario Moscoso var alltid så ydmyk,» sier Daniel. «Han fikk meg aldri til å føle meg utilstrekkelig. I virkeligheten fikk han meg til å studere. Jeg måtte finne svarene på spørsmålene hans. Dr. Moscoso var sjef for blodbanken, og da vi kom til spørsmålet om blod, drøftet vi det åpent. Etter noen uker sa han opp sin stilling ved blodbanken.»
Mario Moscoso ble senere familielege for republikkens president. Før det hadde gått seks måneder takket han Daniel for at han hadde hjulpet ham til å finne sannheten. Han sendte Daniel til slektningene sine for at han skulle studere med dem. «Det var som om sannheten eksploderte!» utbryter Delia. «Navnelisten ligner en telefonkatalog. Den omfattet familiene Arma, Bravo, Coronel, Leon og Villagómez. Mer enn 30 familiemedlemmer innviet sitt liv til Jehova, for ikke å snakke om alle de barna og andre som regelmessig overvar møtene.
I løpet av tre og et halvt år ble 60 nye døpt, og det var vanlig at det var 200 til stede på møtene i Latacunga.»
ANDRE OPPGAVER
I 1971 fikk Rosero-familien i oppgave å forkynne i Cayambe, hvor det var 8000 innbyggere. «Vi tok med oss hele familien,» forteller Daniel, «svigermor innbefattet.» I løpet av tre og et halvt år ble det opprettet en menighet i Cayambe, og 12 innviet seg til Jehova og symboliserte dette ved å bli døpt i vann.
I 1974 drog Rosero-familien til Otavalo i Ecuador. «Igjen flyttet hele familien, unntatt Benigno og min svigermor, som ble igjen for å stelle for Benigno. Men familien vokste allikevel,» sier Daniel og smiler strålende. «På to år ble 11 nye døpt, deriblant tre unge menn som ble mine svigersønner. De giftet seg med tre av døtrene mine.»
Særlig siden 1973 har inflasjonen gjort det stadig mer vanskelig for Rosero-familien å holde det gående i spesialpionertjenesten. Men de har fortsatt. I 1976 ble de bedt om å vende tilbake til sin hjemby, Latacunga, hvor det økonomiske presset ikke er fullt så sterkt.
«Noe av det som oppmuntrer meg mest til å holde det gående, er et hjemmebibelstudium med en som gjør fremskritt,» framholder Daniel. «Jeg ber regelmessig til Jehova om at han må lede meg til noen som virkelig ønsker å ta imot sannheten, for dette er like stimulerende for meg som det er for den som studerer Bibelen. Akkurat nå er det en ’enestående’ familie som gjør fremskritt og kommer på møtene. Jeg synes mannens beskrivelse av hvordan han har utviklet seg i religiøs henseende, er svært avslørende. Han sier: ’Katolikk på grunn av tradisjonen, baptist på grunn av følelsene, et Jehovas vitne på grunn av nøyaktig kunnskap.’»
TAKKNEMLIG FOR BIBELENS SANNHET
Samtalen vår blir roligere, og vi går ut i patioen, hvor det vokser en mengde sinniaer, roser og vinranker. På den andre siden av Cutuchi-elven går det kuer og beiter på en eng hvor klær i sterke farger er lagt utover til tørk. Eukalyptustrær suser i den svake vinden. Himmelen er lyseblå.
Delia sier tankefullt: «Folk sier til meg at jeg er full av liv. Du vet at det skyldes Bibelens sannhet. Hvem vet hvor barna mine ville ha vært hvis vi ikke hadde hatt kjennskap til Guds Ord? Alle sju er døpt og har en fast karakter. Sannheten har gitt meg et fullstendig nytt liv. Jeg er lykkelig.» Hun smiler tilfreds og sier: «Vi kommer til å fortsette å tjene Jehova og stole på hans veiledning.»
Daniel tilføyer: «Sannheten er livet for meg. Jeg er overbevist om at hadde det ikke vært for sannheten, ville jeg ha dødd av alkoholmisbruk.» Jeg bemerker at jeg synes Daniel ser yngre ut for hver gang jeg ser ham. Han ler og sier: «Ja, folk her i Latacunga sier det samme. Ja, de sier faktisk at det må ha noe å gjøre med min forkynnelse. Jeg har et skriftsted som jeg liker å vise dem — Salme 92: 15, 16: ’Ennå i alderdommen bærer de frukt, friske og frodige er de. Slik forkynner de at [Jehova] er rettvis, hos ham, min klippe, er det ingen urett.’»