Forkynn Jehovas ord med frimodighet
«Og nå, Herre, . . . la dine tjenere forkynne ditt ord med frimodighet.» — Apg. 4: 29.
1, 2. a) Hvordan viste Kristus at han var interessert i sine disipler, etter sin oppstandelse, og hvilket påbud gav han dem? b) Hvor omfattende skulle vitnearbeidet bli?
SELV om døden hadde skilt Jesus fra disiplene, hadde de ikke glemt at han hadde oppfordret dem til å bli «menneskefiskere». De visste at dette betydde at de måtte forkynne Guds ord for folket. Men hvordan skulle de gå fram? De trengte veiledning og ledelse.
2 Til disiplenes store glede viste den oppreiste Jesus seg for dem ved flere anledninger før han for opp til sin Far. (1. Kor. 15: 3—8; Joh. 20: 20) Han kunne derfor gi dem ytterligere veiledning angående deres framtidige gjerning. I Galilea sa han:
«Jeg har fått all myndighet i himmel og på jord. Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjoner, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» (Matt. 28: 18—20, NW)
Det kristne arbeid som består i å gjøre disipler og undervise dem og døpe dem, måtte nå ut til mennesker av alle nasjoner. Hvor oppmuntrende var det ikke å vite at den oppreiste Guds Sønn ville være med de kristne i Rikets gjerning hver dag inntil avslutningen på tingenes ordning!
3. Hvilken andel har den hellige ånd hatt i dette arbeidet fra pinsedagen av?
3 Jesus hadde også lovt sine disipler at han skulle sende en hjelper, den hellige ånd. (Joh. 14: 16, 26, LB) Hva var denne hjelperen, og hvordan ville den virke? Like før Jesus for opp til sin Far, sa han til disiplene:
«Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og like til jordens ender.» (Apg. 1: 8)
Hvilken storslått mulighet innebar ikke dette for å få avlagt et enda større vitnesbyrd! Disiplene vendte tilbake til Jerusalem og var utholdende i bønn. Den 50. dag etter Jesu oppstandelse var det pinse, og alle disiplene var samlet på ett sted. Plutselig hørte de en lyd som «når det blåser en sterk storm», samtidig som det inntraff andre mirakler. Jehova utgjøt den lovte hellige ånd, sin virksomme kraft, over dem. Og hva tilskyndte denne ånden dem til å gjøre? Den fikk dem til «å tale . . . å forkynne». — Apg. 2:1—4.
4. Hvordan ble det «gode budskap» mottatt den dagen?
4 Tiden var inne til å ’fiske mennesker’. Ved hjelp av den hellige ånd kunne disse disiplene nå forkynne Guds ord på mange språk. De som var kommet til Jerusalem fra mange land i anledning av pinsen, kunne nå høre om «Guds storverk» på sitt eget språk. De som var vitne til dette, var svært forundret. Peter trådte da frimodig fram og talte til dem. Han avla et grundig vitnesbyrd om Jesu Kristi oppstandelse og oppfordret dem som var til stede, til å angre og la seg døpe og bli frelst fra den fordervede generasjon de tilhørte. Hva ble følgen? Omkring 3000 tok imot ordet! Disse ble døpt og lagt til den kristne menighet. Alle gledet seg, og «hver dag ble nye mennesker frelst, og Herren la dem til menigheten». — Apg. 2: 5—47.
5. a) I hvilken hensikt blir de kristne ført fram for herskerne i en tid med forfølgelse? b) Hva kan vi bli oppmuntret av når det gjelder dette?
5 Dette vitnesbyrdet, som ble avlagt ved den hellige ånds kraft, hadde frembrakt mange nye lovprisere av Jehova. Disse gledet seg også over hver dag å forkynne offentlig og spre det «gode budskap» over hele Jerusalem. Peter og Johannes tok ledelsen i dette arbeidet og oppfordret folk til å omvende seg og få sine synder slettet ut, slik at Jehova kunne gi dem åndelig lindring. Mange lyttet med glede til det «gode budskap» — men det gjorde ikke øverstepresten, sjefen for tempelvakten og saddukeerne. De arresterte Peter og Johannes og satte dem i fengsel. Disiplene begynte nå å bli utsatt for det hat som Jesus hadde advart dem om da han sa:
«Jeg sender dere som sauer blant ulver. Vær kloke som slanger og troskyldige som duer! Og ta dere i vare for menneskene! For de skal overgi dere til domstolene og piske dere i synagogene, og dere skal føres fram for landshøvdinger og konger for min skyld, og stå som vitner for dem og for folkeslagene. Men når de overgir dere til myndighetene, vær da ikke bekymret for hvordan dere skal tale eller hva dere skal si. Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. For det er ikke dere som taler, men deres Fars Ånd taler gjennom dere.» (Matt. 10: 16—20)
Men nå kunne disse «menneskefiskere» glede seg over en stor fangst på omkring 5000 nye troende. De må virkelig ha takket Jehova for denne økningen! Også vi blir oppmuntret av deres tjenesterapport. — Apg. 4: 1—4.
DE FORKYNTE FOR HERSKERNE
6. a) Hva gjorde Peter og Johannes da de ble ført fram for herskerne? b) Hvorfor var de godt skikket til oppgaven?
6 Neste dag kom jødenes rådsherrer sammen med de eldste og de skriftlærde, og disse forhørte Peter og Johannes om deres virksomhet, deriblant helbredelsen av en lam mann. Dette var en fin anledning til å avlegge et ytterligere vitnesbyrd. Peter ble nå fylt av den hellige ånd, akkurat som Jesus hadde forutsagt, og sa:
«Folkets rådsherrer og eldste! Når vi i dag blir forhørt på grunn av en velgjerning mot en syk mann, og spurt hvorledes han ble helbredet, så skal dere alle og hele Israels folk vite dette: Denne mannen står frisk foran dere i kraft av Jesu Kristi, nasareerens navn, han som dere korsfestet [pelfestet, NW], men som Gud reiste opp fra de døde. Han er den steinen dere bygningsmenn vraket, men som er blitt hjørnestein. Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved.» (Apg. 4: 8—12)
Disse viktige sannhetene måtte kunngjøres! Apostlene var derfor frimodige. De holdt ikke noe tilbake. Peter og Johannes var alminnelige fiskere, men de var blitt opplært av Jesus til å tale på en dynamisk måte og med selvtillit og overbevisning. Som vitner for Jehova forkynte de fordi de ønsket å kunngjøre Guds ord. — Jevnfør Johannes 7: 15—18, 45, 46.
7. Hva lærer vi av beretningen i Apostlenes gjerninger, kapittel 4, angående motstandernes tankegang og hensikt?
7 Hvor takknemlig bør vi ikke være for at Jehova har bevart beretningen i Apostlenes gjerninger, kapittel 4! Den viser ikke bare tydelig hvordan sanne kristne må forkynne med frimodighet, men den viser også hvilken forkvaklet tankegang verdslige herskere som motsetter seg Guds gjerning, har. Da apostlene hadde avlagt dette frimodige vitnesbyrdet, sendte rådsherrene dem ut av rettssalen, mens de begynte å rådslå sammen. Hva hadde de til hensikt å gjøre? De kunne ikke benekte at det hadde inntruffet et åpenbart under i Jesu Kristi navn. Men de hadde til hensikt å stanse utbredelsen av den sanne tilbedelse. De tenkte som så at de ved å true apostlene kunne skremme dem og på den måten få dem til å slutte å tale i Jesu navn. — Apg. 4: 16, 17.
8. Hva er det som viser at disiplene ikke var redde?
8 Men kunne trusler få disse kristne vitner for Jehova til å slutte å forkynne? Sanne kristne i dag bør merke seg det fryktløse eksempel de satte:
«De [rådsherrene] kalte dem inn igjen og påla dem å holde helt opp med å forkynne og lære i Jesu navn. Men Peter og Johannes svarte dem: ’Dere får selv avgjøre om det etter Guds vilje er rett å lyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.’» (Apg. 4: 18—29)
Fordi rådsherrene var redd for folket, lot de apostlene gå etter at de hadde truet dem. Disse kristne overvant forfølgelsen ved hjelp av Guds ånd.
FORTSATT HJELP FRA JEHOVA
9, 10. a) Hva gjorde Jehovas tjenere, og hvilket oppriktig ønske hadde de? b) Hva bad de om, og hvordan ble deres bønn besvart?
9 Etter at apostlene var blitt løslatt, gikk de tilbake til menigheten. De fortalte brødrene hva som hadde skjedd, og så gjorde menighetens medlemmer det som de kristne alltid bør gjøre under slike omstendigheter. De forente seg i bønn til Jehova. Den bønn de bad var en troens bønn, hvor de gav uttrykk for sitt sterke ønske om å fortsette å tjene Gud. De sa:
«Herre, du som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem, du talte ved Den Hellige Ånd gjennom din tjener David, vår far, og lot ham si: Hvorfor raste folkeslagene? Hvorfor la folkene unyttige planer? Jordens konger trådte fram, og fyrstene slo seg sammen mot Herren og hans Salvede. Ja, i sannhet slo de seg sammen i denne by mot din hellige tjener Jesus, ham som du salvet, både Herodes og Pontius Pilatus sammen med hedningene og Israels stammer, for å gjøre det du i din makt og etter din plan hadde bestemt skulle skje. Og nå, Herre, hold øye med truslene deres og la dine tjenere forkynne ditt ord med frimodighet. Rekk ut din hånd, så det skjer helbredelser og tegn og under ved din hellige tjener Jesu navn.» — Apg. 4: 24—30.
10 Disiplene bad ikke om å bli fritatt for arbeidet eller å slippe unna de trusler som sannhetens fiender kom med. De visste hvilket oppdrag de hadde fått fra Jehova — å være hans vitner. De hadde et oppriktig ønske om å fortsette å forkynne Guds ord med frimodighet, og de bad om hans hjelp til dette. De ville aldri gi opp på grunn av frykt. Behaget denne innstillingen Jehova? Beretningen lyder:
«Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet, og de ble alle fylt av Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.» — Apg. 4: 31.
11. a) Hva resulterte deres frimodige forkynnelse i? b) Hvorfor sluttet ikke apostlene å forkynne, selv om de ble arrestert og satt i fengsel?
11 Disse Rikets vitner fortsatte sitt arbeid med fornyet styrke, og Jehova var med dem. «Flere og flere som trodde på Herren, sluttet seg nå til, menn og kvinner i stort antall.» (Apg. 5: 14) Som følge av dette ble de religiøse lederne igjen forbitret og satte apostlene i fengsel. Det var imidlertid Jehovas vilje at de skulle fortsette å forkynne i Jerusalem. Han sendte derfor sin engel for å utfri apostlene, og denne engelen sa:
«Gå og still dere opp på tempelplassen og forkynn for folket hele budskapet om livet.» (Apg. 5: 20)
Det skremte ikke apostlene å bli satt i fengsel, og det fikk dem ikke til å tie, like lite som prestenes og rådsherrenes trusler hadde gjort.
12. Hvordan gikk det til at apostlene enda en gang avla vitnesbyrd for Rådet? Lot de seg skremme?
12 Apostlene ble imidlertid igjen arrestert og ført fram for Rådet og en sint øversteprest, som sa:
«Vi påla dere strengt ikke å lære i dette navn. Og nå har dere spredt læren deres over hele Jerusalem og vil gjøre oss ansvarlig for denne mannens død.» (Apg. 5: 28)
Ville apostlene gi opp nå da de stod overfor dette fiendtlig innstilte Rådet, med vakter som passet på dem, og en øversteprest som talte strengt til dem? På ingen måte!
«Peter og de andre apostlene svarte: ’En skal lyde Gud mer enn mennesker. Våre fedres Gud oppreiste Jesus, han som dere hengte på et tre og drepte. Ham har Gud opphøyd og satt ved sin høyre hånd som frelser og høvding, for å gi israel omvendelse og syndstilgivelse. Vi er vitner om alt dette, vi og Den Hellige Ånd som Gud gav dem som lyder ham.’» — Apg. 5: 29—32.
13. Hvilket råd kom Gamaliel med og hvordan stilte Rådet seg til det?
13 Også her kan vi være takknemlige for at den bibelske beretningen viser hvilken forkvaklet tankegang de har som motsetter seg Guds gjerning. Selv om apostlene var bra mennesker, hadde Rådet i tankene å rydde dem av veien. Men da reiste en høyt aktet lovlærer som het Gamaliel, seg og kom med denne betimelige veiledningen til de religiøse lederne. Han sa:
«Israelitter, tenk dere godt om før dere gjør noe med disse menn. For en tid siden trådte Teudas fram; han gav seg ut for å være noe stort, og omkring fire hundre mann sluttet seg til ham. Men han ble drept, og alle tilhengerne hans ble spredt og forsvant. Etter ham, på folketellingens tid, kom galileeren Judas, som fikk folk med seg på et opprør. Også han omkom, og alle som fulgte ham, ble spredt. Og nå sier jeg dere: La disse mennene være, la dem gå. For er dette en sak og et tiltak som bare er menneskeverk, blir det ingenting av det. Men er det av Gud, da kan dere ikke stoppe dem. Pass dere, ellers kan det vise seg at dere kjemper mot Gud.» (Apg. 5: 34—39)
Det forstandige rådet Gamaliel kom med, ble delvis akseptert. Selv om de religiøse lederne ikke sluttet å kjempe mot Gud, ryddet de i det minste ikke apostlene av veien. De pisket dem i stedet og gav dem påbud om ikke å forkynne om Jesus, og deretter lot de dem gå. — Apg. 5: 40.
MOT UNDER PRØVELSER
14. Hvordan handlet de kristne fortsatt modig, og hva resulterte det i?
14 Fikk alt dette apostlene til å slutte å forkynne Guds ord med frimodighet? Beretningen lyder:
«De forlot Rådet og gledet seg over at de var funnet verdige til å bli vanæret for Jesu navns skyld. Både i templet og i hjemmene fortsatte de dag etter dag å lære og forkynne evangeliet om Jesus som Messias.» (Apg. 5: 41, 42)
Apostlene og andre kristne fortsatte modig å være opptatt med Guds ord og forkynne det med frimodighet, og Jehova velsignet deres arbeid.
«Guds ord nådde stadig flere og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt. Også en mengde prester ble lydige mot troen.» — Apg. 6: 7.
15. Hva forkynte Stefanus frimodig om, og hvordan reagerte de religiøse motstanderne på det?
15 Nå da også noen av prestene omvendte seg og ble kristne, var det ingen ende på de hårdhjertete religiøse ledernes motstand. Det varte ikke lenge før et nidkjært vitne som het Stefanus, ble stilt fram for Rådet. Han avla et mektig vitnesbyrd om hvordan Guds hensikter var blitt gjennomført. Men motstanderne stormet forbitret mot ham og steinet ham til døde. Det gikk med Stefanus akkurat som Jesus hadde forutsagt: «Det kommer en tid da enhver som slår dere i hjel, skal tro at han utfører en tjeneste for Gud.» — Joh. 16: 2; Apg. 6: 8 til 7: 60.
16. a) Hva skjedde deretter med resten av den kristne menighet? b) Hvilket syn hadde de kristne på sine materielle eiendeler?
16 Stefanus’ martyrdød gav støtet til en bølge av bitter forfølgelse.
«Samme dag brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria.» (Apg. 8: 1)
Men brakte dette Jehovas vitner til taushet den gangen? Det var i sannhet enda et forsøk fra Satans side på å sette en stopper for Guds tjeneres virksomhet. De måtte forlate hus og eiendeler. De hadde imidlertid det rette syn på materielle ting. Hva dette angår, var de lik de kristne som apostelen Paulus senere skrev om: «Dere led med dem som satt i fengsel, og fant dere med glede i at det dere eide, ble røvet fra dere. Dere visste jo at dere eier noe som er bedre og som varer.» — Hebr. 10: 34.
17, 18. a) Hvordan viste Filip og andre kristne hva som er den rette måten å overvinne Satans motstand på? b) Hvordan velsignet Jehova dem?
17 Disiplene forstod fullt ut at de måtte fortsette å være trofaste vitner for Gud og Kristus. «De som var spredt omkring, drog [derfor] rundt og forkynte evangeliet.» (Apg. 8: 4) Filip drog til byen Samaria, hvor han fortsatte å forkynne ordet med frimodighet, noe som brakte folk der i byen stor glede. Det varte ikke lenge før andre troende sluttet seg til ham, og det ble sendt bud til apostlene i Jerusalem om at Samaria hadde tatt imot Guds ord. Peter og Johannes drog så dit. Samaritanene fikk den hellige ånd, og den kristne menighet ble rotfestet der. — Apg. 8: 5—8, 14—17, 25; 9: 31.
18 De kristne i det første århundre hadde det rette syn på tingene. De bad om at Jehova måtte fortsette å hjelpe dem til å forkynne hans ord med frimodighet. De forkynte frimodig med hans ånds hjelp, og han velsignet dem. Som beretningen sier: «Herrens hånd var med dem.» — Apg. 11: 19—21.
FORKYNN MED FRIMODIGHET NÅ
19. Hva er det som viser at Jehova Gud og Kristus har vært med sine kristne vitner også i vår tid?
19 I løpet av de århundrer som har gått siden da, har Jesus holdt sitt løfte: «Jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning.» (Matt. 28: 20, NW) Nå da vi har kommet fram til avslutningen på tingenes ordning, er vi takknemlige for at over to millioner vitner ’forkynner Jehovas ord med frimodighet’. Vår Gud har velsignet det arbeid som disse «menneskefiskere» har utført. «Dette gode budskap om riket» er blitt kjent på alle kontinenter over hele jorden, helt til Antarktis. Det er også blitt forkynt i avsidesliggende fjellområder og på små øyer spredt omkring i verdenshavene. (Matt. 24: 14, NW) Ja, vitnearbeidet har nådd hvert land «like til jordens ender», og alt dette er blitt utrettet ved hjelp av Jehovas ånd. — Apg. 1: 8; Sak. 4: 6.
20. Hvordan har Djevelen vist sin motstand mot dem som forkynner Guds Ord? Kan hans representanter stoppe arbeidet?
20 Som Guds Ord forutsa, er Djevelen vred, for han vet at han bare har en kort tid igjen. Han fortsetter derfor å gjøre motstand mot vitnearbeidet. (Åp. 12: 12, 17) Djevelen og hans håndlangere hater Jehovas vitner fordi de ikke er «av verden». Mange av dem er blitt jaget bort fra sine hjem på grunn av forfølgelse. Hundrevis av dem har lidt en voldsom død, slik Stefanus gjorde i det første århundre. (Åp. 17: 6; 20: 4) Men det arbeid de har utført, har vært Guds gjerning. Mennesker har ikke vært i stand til å hindre Guds sanne tjenere i å forkynne hans ord med frimodighet. På denne måten har de holdt stand mot, ja, overvunnet Djevelens lumske angrep. — Jevnfør Efeserne 6: 11, 12; Jakob 4: 7; 1. Peter 5: 8, 9.
21. a) Hvilket arbeid ønsker Jehova å få utført nå? b) Hvorfor ønsker vi å fullføre det arbeid vi har fått i oppdrag å utføre, og hvordan kan vi fortsette å forkynne ordet med frimodighet?
21 I dag fortsetter Rikets gjerning å gå framover, til tross for at den møter stadig større motstand. Og Jehova viser fortsatt at han velsigner den. Bare i løpet av det siste tjenesteåret har Jehovas vitner kunnet glede seg over at 113 672 nye er blitt døpt. Hvor lykkelige er de ikke over å kunne ta del i forkynnelsen av Jehovas ord! Det er det arbeid Gud har gitt oss i oppdrag å utføre i dag, og alle som har innvigd seg til Jehova, bør ha et oppriktig ønske om å fullføre det. (1. Kor. 9: 16) Har du et oppriktig ønske om å forkynne Jehovas ord med frimodighet? Etter hvert som forholdene i verden forverrer seg, bør vi være fast bestemt på å fortsette å forkynne det gode budskap om Riket inntil dette arbeidet er fullført. Når vi møter motstand, lar vi ikke det ta motet fra oss. Vi husker at Jesus ikke bare begynte på den gjerning Jehova hadde gitt ham, men han fullførte den også. (Joh. 17: 4) Han har forberedt oss på å møte verdens hat. Måtte vi fortsette å være lik ham og apostlene og andre kristne i det første århundre når vi i full tro søker Jehovas hjelp til å fullføre det som er hans vilje med oss. Måtte vår forente bønn alltid være: «Og nå, Herre, . . . la dine tjenere forkynne ditt ord med frimodighet.» — Apg. 4: 29.
[Bilde på side 21]
Jehova Gud velsigner det arbeid som vår tids «menneskefiskere» utfører