Den fred som utgjør grunnlaget for enhet

ØNSKET om å avskaffe krig er meget prisverdig. Å få dette ønsket oppfylt ville virkelig innebære en stor befrielse. Men vil en kunne avskaffe krig for bestandig? Etter at Israel og Egypt for kort tid siden hadde undertegnet sin fredsavtale, kunne de glede seg over et forbedret forhold. Men er hatet mellom israelere og arabere blitt fjernet? Eller er det i virkeligheten slik at de ’lever som på en vulkan’? Og hva med de inngrodde rasemessige, religiøse og nasjonalistiske følelsene i for eksempel Irland, Libanon og Rhodesia? Er de blitt fjernet?

Når det blir inngått en fredsavtale, kan følgende spørsmål bli reist: Hvilket moralsk grunnlag er denne freden bygd på? Vanligvis ønsker hver av partene å oppnå de største fordelene og de fleste innrømmelsene selv. I mange tilfelle fører en avtale eller overenskomst bare til en «fredelig sameksistens». Partene tolererer på en måte hverandre, men den virkelige harmonien mangler. Som oftest øker begge nasjonene våpenlagrene sine for å kunne beskytte seg selv mot andre land eller mot hverandre. En avtale mellom to eller flere nasjoner kan dessuten få andre nasjoner til å føle seg krenket idet de føler at presset mot dem øker. De blir mistenksomme og frykter for at de vil bli utsatt for en sammensvergelse eller for et plutselig angrep.

Hva er det disse fredsbestrebelsene mangler? Jo, følgende: Hvor store bestrebelser nasjonene enn gjør seg for å oppnå fred, vil det at de ikke rådfører seg med Bibelen, gjøre at de ikke kjenner til hva som er Guds vilje i disse spørsmålene, og hva han sier freden må være bygd på. Fordi de ikke kjenner til dette, vil de ikke kunne oppnå fred, og da først og fremst fred med Gud. Det riktige grunnlaget er ikke blitt lagt. De står ikke i et harmonisk forhold til universets Overherre, og det er derfor innlysende at de ikke kan unngå å handle i strid med hans vilje. Og hvordan kan nasjonene oppnå fred seg imellom hvis de ikke står i et fredelig forhold til universets Hersker?

GUD APPELLERER TIL HERSKERNE

Noen tror at det er umulig for et menneske eller en nasjon å behage Gud — å ha fred med ham. Men det er ikke tilfelle. Gud tar med glede imot alle som ønsker å stå i et fredelig forhold til ham. (Apg. 17: 26, 27) Han vil hjelpe dem til å finne ut hvordan de kan oppnå en slik fred. Er det ikke rimelig at vi bør kjenne til hva som er Guds vilje, i betraktning av at Bibelen sier at det er han som rår over kongedømmet blant menneskene? — Dan. 4: 25.

Gud appellerer til og med til nasjonenes herskere ved å si: «Vær nå forstandige, konger, ta imot advarsel, herskere på jorden! Tjen [Jehova] med ærefrykt og glede, kyss skjelvende jorden for hans føtter [kyss Sønnen, EN], så han ikke skal bli vred og dere gå til grunne på veien!» — Sal. 2: 10—12.

Ordene i denne salmen og i mange andre skriftsteder viser at hvis nasjonene skal oppnå verdensfred, må de først oppnå fred med Gud. Noe som er av avgjørende betydning for å oppnå fred, er å stå i et inderlig og nært forhold til ham som er den Høyeste og Skaperen. Han vet hva som må til for at hans skapninger skal være lykkelige og tilfreds. Dette har vært spesielt tydelig i vår tid, da vi har sett hvordan menneskene ved en korttenkt eller grådig handlemåte ofte har brakt det økologiske system ut av likevekt, slik at livet på jorden er blitt truet.

Den appellen Salme 2 kommer med til kongene og dommerne på jorden, gir nasjonenes politiske herskere anledning til å oppnå fred med Gud og hans Sønn. Historien viser at ikke en eneste nasjon har gått til et slikt skritt, og profetiene antyder at dette heller aldri vil skje. (Sal. 2: 2, 3; Åp. 16: 13—16) Nasjonene vil derfor aldri komme til å stå i et fredelig forhold til Gud eller til hverandre. På grunn av deres standpunkt vil ’verden forgå med alt sitt begjær’. — 1. Joh. 2: 17.

OPPNÅ FRED MED GUD

Gud har makt til å gjennomtvinge sin vilje og på den måten opprette fred, uansett hva nasjonene gjør. Men han ønsker ikke en påtvungen fred. Noen mener likevel at en slik fred er det eneste realistiske å bygge sitt håp på. De mener at nasjonene vil komme til det stadium i sin opprustning da de vil ha så mange atomvåpen at ingen av dem tør begynne en krig, ettersom de vet at det ikke vil bli noen seierherre, og at resultatet vil bli en verdensomfattende ødeleggelse. Andre er av den oppfatning at for at det ønskede mål — fred — skal oppnås, må det opprettes en verdensregjering eller i det minste dannes en sammenslutning av nasjonale regjeringer.

Den verdensfreden Gud oppretter, vil imidlertid være av et helt annet slag. Han forteller at bare fredelige mennesker — de som virkelig ønsker sann fred — vil kunne glede seg over den. «De tålsomme [saktmodige, EN] skal arve landet [jorden, NW],» forteller salmisten, «og glede seg over lykke og fred.» (Sal. 37: 11) Jesus Kristus gjentok dette løftet i sin bergpreken. (Matt. 5: 5) Han lærte sine etterfølgere å be: «Fader vår, du som er i himmelen! La ditt navn holdes hellig. La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen.» — Matt. 6: 9, 10.

Hva slags regjering vil herske over denne fredelige verden? Det vil ikke være en som har sitt sete i noen jordisk hovedstad. Dens administrasjonssenter vil være i himmelen. Jesus kalte den for «himmelriket». (Matt. 4: 17) Denne regjeringen tilhører Guds Sønn, som en av Guds profeter kalte «Fredsfyrste». Profeten gir følgende beskrivelse av hans styre: «Så skal herreveldet bli stort og freden være uten ende over Davids trone og hans kongerike. Han skal gjøre det fast og holde det oppe ved rett og rettferdighet fra nå og til evig tid.» — Jes. 9: 6, 7.

Akkurat som Jesaja forteller om den fred som skal herske under Jesu Kristi himmelske styre, taler salmisten David om freden under Kristi styre. Han sammenligner det med kong Salomos fredelige styre i det lovte land innenfor de grenser som Gud hadde fastsatt. Salmisten beskriver hva slags fred Gud ønsker, ved å si følgende: «Kongen skal hjelpe de vergeløse i folket til å få sin rett. Han skal berge de fattige og knuse den som undertrykker andre. . . . I hans dager skal rettferd gro, og lykke og fred skal råde så lenge månen er til [det vil si til ubestemt tid, eller for alltid]. Han skal herske fra hav til hav, . . . Det skal være overflod av korn i landet [på jorden, NW], . . . Lovet være [Jehova], Israels Gud, han som gjør under, han alene! Hans herlige navn være evig lovet! Hele jorden er full av hans herlighet.» — Sal. 72: 4—19.

Hvilke skritt må en ta for å oppnå fred med Gud og dermed også fred med andre? Er det mulig å oppnå en slik fred over hele jorden — virkelig verdensfred? Dette spørsmålet, som er av livsviktig betydning for alle, vil bli drøftet i den neste artikkelen.

[Bilde på side 5]

Bibelen viser at verdensfred må være grunnlagt på fred med Gud