Bergprekenen — «Lykkeligprisningene» nummer seks til og med ni
I REKKEN av «lykkeligprisninger» i Jesu bergpreken lyder den sjette slik: «Lykkelige er de rene i hjertet, for de skal se Gud.» — Matt. 5: 8, NW.
«De rene i hjertet» er mennesker som har en indre renhet. Denne renheten omfatter deres hengivenhet, verdsettelse, ønsker og motiver. Den utgjør en skarp kontrast til en renhet som bare viser seg i det ytre, eller som bare er seremoniell. (Matt. 23: 25—28; Mark. 7: 3, 4) I stedet for å legge vekt på en ytre fromhet oppmuntrer Bibelen oss til å vise «kjærlighet av et rent hjerte og av en god samvittighet og av tro uten hykleri». — 1 Tim. 1: 5, NW.
De rene i hjertet er først og fremst lykkelige fordi «de skal se Gud». Dette betyr ikke nødvendigvis å se i bokstavelig forstand. De vil ikke kunne se ham med det menneskelige øye, for ’intet menneske kan se Gud og leve’. (2 Mos. 33: 20; Joh. 1: 18; 1 Joh. 4: 12) Men det er andre måter slike som tilber Gud av et rett motiv, kan «se» ham på. En kan for eksempel «skue Gud» når en legger merke til hvordan han handler til beste for en som er ulastelig. (Job 19: 26; 42: 5) Besøk som ble avlagt med tanke på tilbedelse i templet i Jerusalem, var anledninger da en dro opp «for å se [sin] gud», Jehova, eller framstille seg for ham. — 2 Mos. 34: 24, MMM; 5 Mos. 31: 11; Es. 1: 12.
Det greske ordet Matteus benytter for å «se», betyr også «å se med forstanden, oppfatte, kjenne». Fordi Jesus på en fullkommen måte gjenspeilte Guds personlighet, kunne han si: «Den som har sett meg, har sett Faderen.» (Joh. 14: 7—9) De rene i hjertet, som tok imot Jesus som Messias og lyttet til ham, fikk en dyp forståelse av Guds personlighet. Ved å vise tro på Jesu soningsoffer fikk de tilgivelse for synder og kom i et godt forhold til Gud og ble i stand til å tilbe ham på en antagelig måte for hans trone. (Ef. 1: 7) Denne måten å se Gud på vil nå sitt høydepunkt for de åndssalvede kristne når de kommer til himmelen, for der vil de bokstavelig talt få se Gud og Kristus. — 1 Joh. 3: 2; 2 Kor. 1: 21, 22.
Muligheten til å se Gud gjennom nøyaktig kunnskap og sann tilbedelse står imidlertid åpen bare for dem som er rene i hjertet. Bibelen viser at de som praktiserer synd, hverken har sett eller vil komme til å lære Gud og hans Sønn å kjenne. «Den som gjør det onde, har ikke sett Gud.» — 1 Joh. 3: 6; 3 Joh. 11; Sl. 24: 3, 4.
«DE FREDSOMMELIGE» BLIR GUDS SØNNER
Som den sjuende lykkeligprisning sa Jesus: «Lykkelige er de fredsommelige, for de skal bli kalt ’Guds sønner’.» — Matt. 5: 9, NW.
«De fredsommelige» viser seg å være det de er, både ved sine gjerninger og det de avholder seg fra å gjøre. Fredsommelige mennesker er ikke aggressive eller krigerske; heller ikke gjengjelder de ondt med ondt når noen foruretter dem. (Rom. 12: 11 21) Men det er også en positiv side ved deres innstilling.
Det greske ordet for fredsommelig betyr «fredsstiftere». De opptrer ikke bare fredelig, men de bestreber seg på å skape fred og enhet mellom stridende parter. De nekter å bidra til eller å se gjennom fingrene med alt som kan tjene til å ’skille venn fra venn’. (Ordspr. 16: 28; 17: 9) Ved det de sier, og ved det eksempel de setter, oppmuntrer de til fredsommelighet både innenfor og utenfor den kristne menighet. — Rom. 14: 19; Heb. 12: 14.
De fredsommelige er lykkelige, «for de skal bli kalt ’Guds sønner’». De står i et fortrolig forhold til Gud som hans barn. For å bevare dette forholdet må de imidlertid etterligne Guds egenskaper, som innbefatter fredsommelighet. (2 Kor. 13: 11; Fil. 4: 9; 1 Tess. 5: 23; Heb. 13: 20; Jak. 3: 17) Enhver som ukjærlig fortsetter å leve i fiendskap med sin neste, «er ikke av Gud». — 1 Joh. 3: 10.
På Jesu tid trodde jødene at de var Guds barn fordi de var hans skapninger. (Es. 64: 7) Men ifølge Jesus var ikke dette tilfelle, selv om de var Abrahams kjødelige ætt. (Joh. 8: 39, 41) Jesus sa da også til noen av dem: «I har djevelen til far.» (Joh. 8: 44) Fordi alle mennesker har arvet synden fra Adam, som ble skapt som en jordisk «Guds sønn», er ikke et sønneforhold til Gud noe en får automatisk. — Rom. 3: 23; 5: 12; Luk. 3: 38.
Bare de fredsommelige, som tok imot Jesus som Messias og den som bar synden, får «myndighet til å bli Guds barn, for de viste tro på hans navn». (Joh. 1: 12, NW; Es. 53: 12; 1 Pet. 2: 24) Den ’store skare’ av fredsommelige «andre får» vil ha den gode Hyrde, Jesus Kristus, som sin ’evige far’ mens han hersker i 1000 år, men ved slutten av dette tusenårige styre vil han overgi dem til sin egen himmelske Far, slik at de blir Guds barn. — Åpb. 7: 9—17; Joh. 10: 14—16; Es. 9: 6; 1 Kor. 15: 27, 28.
FORFULGT, MEN LIKEVEL LYKKELIGE
Jesus sa som den åttende lykkeligprisning: «Lykkelige er de som er blitt forfulgt for rettferdighetens skyld, for himlenes rike hører dem til.» (Matt. 5: 10, NW) Idet han gikk nærmere inn på dette, uttalte han lykkeligprisning nummer ni: «Lykkelige er dere når folk håner dere og forfølger dere og løgnaktig sier altslags ondt om dere for min skyld. Fryd dere og spring av glede, for deres lønn er stor i himlene; for på den måten forfulgte de profetene før dere.» — Matt. 5: 11, 12, NW; jevnfør Lukas 6: 22, 23.
«De som er blitt forfulgt» er kristne som er blitt utsatt for skjellsord og bakvaskelse, og som er blitt utstøtt av samfunnet «for rettferdighetens skyld» eller «for Menneskesønnens skyld». De blir påført lidelser fordi de tilber Jehova og bærer Jesu Kristi navn og følger nøye i Jesu fotspor. — 1 Pet. 2: 19—21.
Grunnen til at de kan glede seg, er her den samme som den som ble oppgitt i den første lykkeligprisningen, nemlig at «himlenes rike hører dem til». (Jevnfør Matteus 5: 3.) Kristne vet at de kan bli utsatt for skjellsord, bli utstøtt av samfunnet og til og med dø i noen tilfelle. Allikevel er de klar over at den «glede» det vil bli å herske sammen med Kristus i Guds himmelske rike eller å få fullkomment liv som Rikets undersåtter, gjør lidelsene vel verd å utholde. — Matt. 25: 21, 23; Heb. 12: 2; Åpb. 21: 1—5.
Denne ’lønnen i himlene’ (det vil si fra Gud) skal ikke oppfattes som en belønning for et arbeid en har utført. Ikke under noen omstendigheter kan syndige mennesker gjøre seg fortjent til Guds gunst og gjøre ham forpliktet til å velsigne dem. (Gal. 2: 16; Jak. 2: 10) Lønnen i form av Rikets velsignelser er en ’usigelig gave’, et uttrykk for Guds godhet og gavmildhet. (2 Kor. 9: 15; Jak. 1: 16—18) Det er en lønn de kristne får fordi de trofast har holdt ut når de er blitt utsatt for hån, forfølgelse og onde løgner, som er blitt utholdt på grunn av deres ubrytelige hengivenhet overfor Gud.
Jesus holdt også fram en kontrast til disse siste to lykkeligprisningene, idet han sa: «Ve eder når alle mennesker taler vel om eder! for på samme vis gjorde deres fedre med de falske profeter.» (Luk. 6: 26) De «falske profeter» i det gamle Israel talte det folk ønsket å høre, i stedet for å forkynne Guds sannhet, og folket ville «gjerne ha det således». (Jer. 5: 31) Men en slik popularitet har aldri vært et tegn på at en har Guds gunst. Jehova Gud godkjenner bare dem som taler og handler i harmoni med hans Ord. (Sl. 15: 1, 2) De som gjør det, kan imidlertid regne med å bli forfulgt, for Jesus sa: «Har de forfulgt meg, så skal de også forfølge eder.» — Joh. 15: 20.