Hva mente vismannen?

Vær ikke altfor opptatt av hva folk sier

Av og til spør noen: ’Hva sier andre om meg? Liker de meg, eller liker de meg ikke?’ Det er i denne forbindelse grunn til å være på vakt. Vismannen ga følgende råd: «Akt heller ikke på alt det folk sier, ellers kunne du få høre din tjener banne deg! For du vet jo med deg selv at også du mange ganger har bannet andre.» — Pred. 7: 21, 22.

Det er uforstandig å være altfor opptatt av hva folk sier, å legge for stor vekt på det. Mennesker er ufullkomne og sier kanskje ting om venner og bekjente til andre som på ingen måte er smigrende. Salomo bemerket at en tjener, som skulle være lojal mot sin herre, kanskje kunne bli ergerlig og banne ham. En kan derfor ganske enkelt ikke ta hver eneste bemerkning alvorlig og bli opprørt på grunn av det. På den annen side kan det at det blir sagt noe spesielt smigrende om en, ha en uheldig virkning fordi det kan gi næring til ens stolthet.

I forbindelse med det andre sier, er det følgelig bra å tenke over hva en selv sier. Salomo sa at en person kanskje selv har sagt mindre pene ting om andre uten å ha noen ond hensikt med det. Hvorfor så bli opprørt over det andre sier, og ta deres ord altfor alvorlig? Hvorfor i det hele tatt være så nysgjerrig på hva som er blitt sagt? Enten det andre sier om en person, er fordelaktig eller mindre fordelaktig, kan det bringe ham ut av likevekt hvis han tar det altfor høytidelig.

Til tross for at Salomo nøye hadde gransket menneskene og deres anliggender, var han klar over at han fremdeles ikke forsto alt. Han sa: «Alt dette har jeg prøvd med visdom; jeg sa: Jeg vil vinne visdom, men den er ennå langt borte fra meg.» (Pred. 7: 23) De prinsipper Salomo formulerte som følge av sine omfattende undersøkelser, ble prøvd. Han gjorde bruk av sin visdom når han vurderte dem, og fant ut at de var rette og sunne. Han hadde lært hvor tomt et materialistisk liv er, hvor meningsløst livet er når en ignorerer Skaperen. Likevel var han klar over at han ikke på langt nær hadde tilegnet seg visdom i absolutt forstand, og det til tross for at han virkelig ønsket å få innsikt, noe som framgår av følgende ord: «Jeg vil vinne visdom.» Selv om Salomo var i besittelse av stor visdom, var det mange ting han ikke kunne forstå. Han fortsatte: «Det som er langt borte og dypt, dypt skjult — hvem kan finne det?» (Pred. 7: 24) Det Salomo her hadde i tankene, var tydeligvis Guds gjerninger og hans hensikter. — Jevnfør Romerne 11: 33, 34.

Menneskenes forfatning

Etter at Salomo har kommet inn på hvor storslagent og komplisert Guds verk er, retter han igjen oppmerksomheten mot menneskenes anliggender. Han skriver: «Jeg så meg om, og min attrå var å vinne kunnskap og å granske og søke etter visdom og klokskap og å forstå at ugudelighet er dårskap, og at dårskapen er galskap. Og jeg fant noe som er bitrere enn døden: kvinnen — hun er [den kvinne som er som, MMM] et garn og hennes hjerte en snare, og hennes hender er lenker; den som tekkes Gud, slipper fra henne, men synderen blir fanget av henne.» — Pred. 7: 25, 26.

Vi legger merke til at etter at Salomo nøye og helhjertet hadde undersøkt alt, kom han til at en dårlig kvinne, en prostituert, var noe av det verste en mann kunne komme ut for. Han sammenligner de midler hun benytter seg av, med en «snare» og med «lenker». En mann som faller i en slik kvinnes snare, kan komme til å oppleve noe som er bitrere enn døden. Han kan pådra seg en avskyelig kjønnssykdom og skade sin familie hvis han er gift. Og — noe som er enda alvorligere — ved å gi etter for en prostituert kan han ødelegge sitt forhold til Jehova Gud.

Det at Salomo er så opptatt av de midler en dårlig kvinne benytter seg av, viser at det må ha vært en meget lav standard blant kvinnene på den tiden. Dette kan skyldes den fremmede innflytelse israelittene hadde vært utsatt for, og det at de hadde begynt å gi seg av med Ba’als-dyrkelse, en fruktbarhetskult som Salomo senere tillot i et forsøk på å behage sine fremmede hustruer. (1 Kong. 11: 3—8) Denne bakgrunn kan kanskje kaste lys over det Salomo deretter skrev: «Se, dette fant jeg ut, . . . idet jeg la det ene til det andre for å finne hovedsummen. Det som jeg stadig har søkt, men ikke har funnet, det er: Én mann har jeg funnet blant tusen, men en kvinne har jeg ikke funnet blant dem alle.» — Pred. 7: 27, 28.

Salomo hadde kommet til at det var vanskelig å finne en rettskaffen mann. Likevel kunne det kanskje la seg gjøre å finne én blant 1000. Men på grunn av det han selv hadde erfart i sin omgang med utallige hustruer og medhustruer, og de iakttagelser han hadde gjort i forbindelse med andre kvinner, trakk han den slutning at den ideelle kvinne var enda mer sjelden den gangen. Det betyr ikke at det ikke fantes bra kvinner, men stort sett var det få av dem. Den mann som hadde funnet en god hustru, var virkelig velsignet. Ordspråksboken sier passende: «En god hustru — hvem finner henne? Langt mer enn perler er hun verd.» (Ordspr. 31: 10) «Den som har funnet en hustru [en god hustru, NW], har funnet lykke.» — Ordspr. 18: 22.

Det at det var vanskelig å finne rettskafne menn og kvinner, var imidlertid ikke noe Gud kunne lastes for. Salomo sa: «Gud skapte mennesket som det skulle være, men de søker mange kunster.» (Pred. 7: 29) I stedet for å følge Guds rettferdige normer har de fleste menn og kvinner valgt å gå sine egne veier, noe som har vært til skade for dem selv.