Hva mente vismannen?

Vær på vakt mot å bli fordervet

Ingen, selv ikke en vismann, er immun mot å bli fordervet. Kong Salomo skrev: «Ti undertrykkelse gjør den vise til dåre, og gave forderver hjertet.» — Pred. 7: 7, eldre norsk overs.

Selv en vis person kan handle ubesindig når han blir utsatt for langvarig undertrykkelse. Han kan miste selvkontrollen og gi sine undertrykte følelser fritt løp ved å være oppfarende overfor andre, eller han forsøker kanskje å få utløsning gjennom ulovlige midler.

Det kan også være at skriftsteder beskriver undertrykkelse som den vise selv gjør seg skyldig i. Når en person lar seg dominere av en undertrykkende ånd, handler han på en måte som er i strid med menneskelig anstendighet og omtanke, uansett hvor vis han er. Han ignorerer andre menneskers følelser og er blind for deres lodd i livet. Alt han kan se, er seg selv og sin egen stilling. Han betrakter seg selv som en stor velgjører og mener derfor han har rett til å undertrykke alle som våger å kritisere hans handlemåte. — Jevnfør 2 Krønikebok 16: 10.

En gave i form av en bestikkelse kan være likså fordervende som undertrykkelse; den «forderver hjertet» eller det gode motivet. De fattige og trengende som lider på grunn av diskriminering og partiskhet, kan bli hjerteløst behandlet av dem som tar imot bestikkelser.

Hvordan en kan utholde urettferdighet og undertrykkelse

Hva kan en gjøre når en blir utsatt for urettferdighet? Salomos neste ord er til stor hjelp: «Bedre er enden på en ting enn begynnelsen, bedre å være tålmodig enn overmodig. Vær ikke for hastig i din ånd til å vredes [bli krenket, NW]; for vreden [krenkelsen, NW] bor i dårers barm.» — Pred. 7: 8, 9.

Det er forstandig å være tålmodig og stole på at den måten det hele til slutt ender på, vil være til beste for Guds tjenere. Ja, enden på en ting kan komme til å stå i skarp kontrast til den dystre begynnelsen. Dette var tilfelle med israelittene da de var i trelldom i Egypt. Da Moses først ba om at israelittene måtte få sin frihet, svarte Farao med å øke undertrykkelsen. (2 Mos. 5: 1—9) Men til slutt gjorde Jehova Gud seg et stort navn ved å sørge for at hans underkuede folk ble utfridd. — 2 Mos. 12: 31, 32.

Den som er tålmodig, er langt mindre tilbøyelig til å ta saken i sin egen hånd og derved føre vanskeligheter over seg selv eller andre. Men en som er overmodig eller hovmodig, finner det vanskelig å bevare selvkontrollen og er tilbøyelig til å handle ubesindig til skade for seg selv. En utålmodig mann har lett for å fare opp i vrede hvis hans forventninger ikke blir innfridd. Han er snar til å bli krenket eller å bli full av harme. Han nærer denne krenkelsen og harmen ved at han holder fast på den som i sin barm. Salomo kaller ham derfor med rette en «dåre», ettersom hans kurs bringer dårlige resultater i form av ubesindige ord eller handlinger.

Å ha et realistisk syn på fortiden er også en stor hjelp når en må tåle ubehagelige situasjoner nå i tiden. Salomo formante: «Si ikke: Hvorav kommer det at de framfarne dager var bedre enn de som nå er? For det er ikke av visdom du spør om det.» — Pred. 7: 10.

De som lengter etter de «gode gamle dager», glemmer det faktum at de også var fulle av problemer og vanskeligheter. Livet i denne ufullkomne ordning er aldri ideelt. Noe av det som var før i tiden, kan ha vært bedre, men mye av det var det ikke. Det kan være svært urealistisk å ha et nostalgisk syn på fortiden. Dessuten er det ingen som kan skru tiden tilbake. Det er derfor høyst uforstandig å tro om en hvilken som helst tid i denne verden at den var bedre på alle måter, og så bli utilfreds. En slik tenkemåte hjelper en ikke til å avfinne seg med en vanskelig situasjon som det ikke er mulig for mennesker å forandre.