Et «tre» hvis fall ryster verden

«Ved braket av hans fall fikk jeg folkeslag til å skjelve, da jeg lot ham fare ned i dødsriket med dem som farer ned i graven; da ble de trøstet i dødsrikets land alle Edens trær, de beste og fagreste på Libanon, alle de som sugde vann til seg.» — Esek. 31: 16.

1. Hva kan være grunnen til at noen sørger når et bestemt tre blir felt?

ET MAJESTETISK tre som har nådd sin fulle høyde, kan vekke beundring hos mange. Trærnes skjønnhet fikk en dikter til å utbryte: «Jeg vet at jeg får aldri se et dikt så herlig som et tre, . . . et dikt kan lages av enhver, men bare Gud kan dikte trær.» Mange blir derfor fylt av sorg når et tre som de føler seg spesielt knyttet til, blir felt.

2. Hvilke spørsmål bør vi stille oss selv når det gjelder tilbedelse av trær?

² Tilbedelse av trær er nokså utbredt på jorden. Når religiøse mennesker insisterer på å markere feiringen av 25. desember med et eviggrønt tre med lys og glitter, er det noe som smaker av tilbedelse. I tusener av år har det eksistert et «tre» som har vakt hele verdens oppmerksomhet og beundring. Den holdning folk har inntatt til dette «treet», som har en forgrunnsstilling i verdensomspennende målestokk, viser at de tilber det. Tilskyndt av vantro eller av nysgjerrighet spør vi kanskje: Hva er dette «treet»? Tilber jeg det?

3. Hvorfor tror folk at dette «treet» aldri kommer til å falle?

³ Det er et gammelt «tre». Det er nå over 4200 år gammelt. Det kunne derfor bli beskrevet og omtalt for over 2500 år siden. Skrifter fra så langt tilbake i tiden gir oss en god beskrivelse av dette «treet», som i hele denne tiden er blitt så dypt rotfestet på jorden at folk tror at det aldri vil kunne falle. Her følger beskrivelsen:

4, 5. Hva er det ifølge Esekiel 31: 3—9 som gjør at dette «treet» er så enestående vakkert?

⁴ «En seder på Libanon med fagre greiner, en skyggende skog og høy av vekst, og hans krone nådde opp mellom skyene. Vannet gjorde ham stor, vanndypet gjorde ham høy; med sine strømmer gikk det [vanndypet] rundt om det sted hvor han var plantet, og sendte sine vannløp ut til alle markens trær.

⁵ Derfor ble han høyere av vekst enn alle markens trær, og han fikk mange greiner og lange kvister, fordi det var så rikelig med vann der han bredte seg ut; på hans kvister bygde alle himmelens fugler reir, og under hans greiner fødte alle markens dyr sine unger, og i hans skygge bodde alle de mange folkeslag. Han var fager i sin storhet, med sine lange greiner; for ved hans rot var det rikelig med vann. Sedrene [Andre sedre, NW] i Guds hage stilte ham ikke i skyggen, sypresser var ikke å ligne med hans kvister, og lønnetrær var ikke som hans greiner; intet [intet annet, NW] tre i Guds hage var å ligne med ham i skjønnhet. Fager hadde jeg gjort ham i hans rikdom på greiner, og alle Edens trær [andre trær, NW] i Guds hage misunte ham.» — Esek. 31: 3—9.

6. Hvorfor kan ikke mennesker tilta seg æren for å ha plantet Libanons sedrer?

⁶ Republikken Libanon har vært mye omtalt i nyhetene i de senere år, men sedrene på Libanons fjell har vært berømt i årtusener. (Se Dommerne 9: 15.) Det er ikke noe menneske som har plantet disse store sedrene der. Det vokste sedertrær på Libanons fjell allerede før menneskenes språk ble forvirret ved Babels tårn og byggearbeiderne spredte seg utover i alle retninger fra det gamle Babylon ved elven Eufrat, noe som skjedde i det annet århundre etter vannflommen. Det er himmelens og jordens Skaper som har plantet disse sedrene. Salme 80: 11 omtaler dem derfor som «Guds sedrer», og Salme 104: 16 taler om «Libanons sedrer som han [Jehova] har plantet».

7. Hvor sa Gud at dette bestemte sedertreet sto? Betydde det at paradiset var blitt gjenopprettet på jorden?

⁷ Når det sies at disse sedrene sammen med sypressene og lønnetrærne sto i Eden og i «Guds hage», betyr ikke det at Edens hage var blitt gjenopprettet etter vannflommen på Noahs tid, som inntraff i år 2370 f. Kr. Nei, men det sted hvor denne spesielle sederen sto, var så vakkert, så likt Eden, menneskenes første hjem, at det var som «Guds hage». Det hebraiske ordet for «hage» (gan) betyr egentlig et «inngjerdet eller innhegnet sted». Vi husker at Adam og Eva ble drevet ut av den opprinnelige «Edens hage» da de hadde vært ulydige, og at Gud satte kjerubene foran hagen «for å vokte veien til livsens tre». — 1 Mos. 3: 24.

8. Hvor sa Esekiel 28: 11—14 at kongen i Libanons havneby Tyrus bodde, og hvorfor?

⁸ På profeten Esekiels tid var landet Libanon, som var berømt for sine sedertrær, så vakkert at Esekiel ble inspirert til å si til kongen i Tyrus (en havneby i Libanon): «I Eden, Guds hage, bodde du; . . . Du var en salvet kjerub med dekkende vinger, og jeg satte deg på det hellige gudefjell.» (Esek. 28: 11—14) Det passet derfor godt at det i det sjuende århundre før Kristus ble sagt at dette spesielt ’fagre’ sedertreet på Libanons fjell sto i Eden, i «Guds hage». Det hadde en svært gunstig plass med gode muligheter.

DETS BETYDNING I 1977 E. KR.

9. Hva må den ’fagre’ «seder på Libanon» være et bilde på, i betraktning av det som sies om å bo i dens skygge?

⁹ Vi som lever nå, er ikke så sterkt opptatt av det som skjedde for over 2500 år siden. Vi er mer interessert i det som skjer i vår tid, i ting som har forbindelse med oss, og som berører oss. Er så dette ’fagre’ treet, denne «seder på Libanon», et bilde på noe i vår tid? Hvordan skal vi kunne finne svaret på det? En ting er at profetien ikke bare sier at fuglene bygde reir på treets vidtrekkende greiner, og at markens dyr fødte sine unger under det, men også at «i hans skygge bodde alle de mange folkeslag». Profetien sier dessuten: «Ved braket av hans fall fikk jeg [Jehova] folkeslag til å skjelve.» (Esek. 31: 6, 16) Disse ordene har politiske overtoner. De tyder på at denne «seder på Libanon» er et bilde på noe politisk. Den er det.

10. Hvem blir profetien om ’sederen på Libanon’ rettet til, i harmoni med dens politiske betydning?

¹⁰ Selv den anvendelse Esekiels profeti fikk i gammel tid, viser at denne «seder på Libanon» er et bilde på noe politisk. Hvem ble profetien rettet til den gang? Esekiel sier: «I det ellevte år [607 f. Kr.], i den tredje måned [vårmåneden sivan], på den første dag i måneden [fem dager før pinsefesten], kom [Jehovas] ord til meg, og det lød så: Menneskesønn! Si til Farao, Egypts konge, og til hans larmende hop: Hvem er du lik i din storhet? Se, Assur var en seder på Libanon med fagre greiner, en skyggende skog og høy av vekst, og hans krone nådde opp mellom skyene.» — Esek. 31: 1—3.

11. Hva ble vist ved at ’Farao og hans hop’ ble sammenlignet med «Assur»?

¹¹ Her har vi det! «Farao, Egypts konge, og . . . hans larmende hop» ble sammenlignet med det usedvanlig høye sedertreet med lange greiner på Libanons fjell. Det står også at de er lik «Assur», men størsteparten av profetien dreier seg om «en seder på Libanon» og hva som skjer med den, og ikke med «Assur». New World Translation bruker derfor pronomenet «den» og ikke «han» i de etterfølgende versene. Når ’Farao og hans hop’ blir sammenlignet med «Assur», er det for å overbringe tanken om stor militær og politisk makt. Helt fram til 25 år før Esekiel uttalte sin profeti, hadde Assyria vært den ledende verdensmakt og stilt Egypt, den foregående verdensmakt ifølge Bibelens profetier, fullstendig i skyggen. Det hadde til og med tatt noe egyptisk område i besittelse. Men nå, på profeten Esekiels tid, var det i første rekke Egypt som kjempet mot den nye verdensmakten, Babylon, den tredje av verdensmaktene. Når ’Farao og hans hop’ blir sammenlignet med «Assur», viser derfor det at Egypt fremdeles var en politisk faktor, en faktor som Babylon måtte regne med.

12. Hvordan var Egypt, selv på Esekiels tid, fremdeles lik den store «seder på Libanon»?

¹² Selv på Esekiels tid hadde den jødiske regjering i Jerusalem henvendt seg til Egypt for å få militær hjelp mot det babyloniske verdensrike, som stadig utvidet sine grenser. (Esek. 17: 7—17) Det er ingen tvil om at Egypt fremdeles øvde internasjonal innflytelse. (Jer. 37: 5—7) «Farao, Egypts konge, og . . . hans larmende hop» var således fremdeles politisk og militært sett som et høyt tre som nådde mye høyere opp enn Libanons sedrer, som kan bli over 30 meter høye. Som en seder på Libanon som strekker sine underste greiner så langt ut at de får de høyeste sedrer til å se små og ubetydelige ut, utfordret datidens Egypt til og med Babylon og ga skygge til folkeslag som valgte å inngå forbund med landet rundt Nilen og bli beskyttet av dets vidtrekkende «greiner» i form av militærhjelp. I de ulykkelige folkeslagenes øyne hadde Egypt fremdeles «fagre greiner». Disse folkeslagene foretrakk å inngå forbund med Egypt framfor å underkaste seg under Babylon, den makt Jehova Gud da brukte som sitt redskap til å gi uttrykk for sin guddommelige vrede.

13, 14. Hva er denne «seder på Libanon» et bilde på i vår tid, og på hvilket bibelsk grunnlag kan vi si det?

¹³ Alt dette var svært interessant og spennende for 2500 år siden, men hva med i dag? Profetien om en «seder på Libanon» passer absolutt ikke på vår tids Egypt, som nå har navnet Den forente arabiske republikk og er underlagt muhammedansk herredømme. Vi forstår at profetien ikke kan anvendes på den måten. Den inspirerte bibelske beretning anvender den ikke på den måten. Hva er så denne storslåtte, ’fagre’ Libanons seder i vår tid? Hva eller hvem svarer til «Farao, Egypts konge, og . . . hans larmende hop» nå i det 20. århundre? Hva er i vår tid den symbolske «seder på Libanon», hvis fall om kort tid kommer til å ryste verden?

¹⁴ Dette dødsdømte «treet» er et symbol på noe som folk flest ikke vet eksisterer. Hva er det? Et åndelig Egypt! Hvis vi nå vender oss til den siste boken i Bibelen, Åpenbaringen, ser vi at apostelen Johannes skriver følgende under inspirasjon i kapittel 11, vers 8: «Og deres lik skal ligge på gaten i den store by, den som i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt, der hvor òg deres herre ble korsfestet [pelfestet, NW].» Den som blir omtalt som «deres herre», er Herren Jesus Kristus, og de hvis lik lå på gaten i byen, er Kristi trofaste etterfølgere eller disipler. I Åpenbaringen 11: 3 blir disse disipler av Herren Jesus Kristus omtalt som «mine to vitner», og de var blitt drept fordi de hadde forkynt et dystert, upopulært budskap for folkeslagene.

15. Hva er det som viser at det ikke vil være riktig å anvende uttrykket «Egypt» i Åpenbaringen 11: 8 på det bokstavelige Egypt?

¹⁵ I hvilken ’stor by’ var det disse vår tids «vitner» ble drept og deres lik ble liggende på gaten til spott og spe? Det var ikke i det moderne Egypts hovedstad. Jesus Kristus, disse vitnenes «herre», ble ikke pelfestet i det første århundres Egypt. Åpenbaringen 11: 8 sier at Herrens «vitner» ble drept og lå som lik på gaten på det sted hvor han ble pelfestet i år 33. Vi blir hjulpet til å forstå dette når vi merker oss at den «store by» er symbolsk, at den «i åndelig mening kalles Sodoma og Egypt». Dette vil derfor utelukke den bokstavelige byen Sodoma, som ikke eksisterte på den tiden, og også det bokstavelige Egypt, som på den tiden var underlagt Romerriket. Hvor var det så Herren Jesus Kristus i åndelig forstand ble pelfestet og hans sanne disipler ble drept og lå som lik på gaten?

16, 17. I hvilken symbolsk ’stor by’ var det altså Herren Jesus Kristus ble pelfestet?

¹⁶ En «by» er en politisk organisasjon, og en ’stor by’ vil følgelig være en stor politisk organisasjon, et stort regjeringssystem. Det gamle Sodoma var en gang en politisk organisasjon, og det gamle Egypt var et land med et mektig politisk system som gjorde at det i flere århundrer spilte rollen som den første verdensmakt ifølge Bibelens profetier. Det som «i åndelig mening» kalles Egypt, må derfor være det verdensomfattende, politiske regjeringssystem, det menneskelige politiske styre som blir utøvd av menneskelagde regjeringer. Det var i en slik ’stor by’ Herren Jesus Kristus ble pelfestet i år 33, da han ble henrettet utenfor byen Jerusalem. Menneskeverdenen er ett med denne tingenes ordning. Det sted hvor Jesus Kristus ble pelfestet, var følgelig i denne verden, som opprettholder denne tingenes ordning. Han sa til sine disipler:

¹⁷ «Mens jeg er i verden, er jeg verdens lys.» (Joh. 9: 5) «Når verden hater eder, da skal I vite at den har hatet meg før eder. Var I av verden, da ville verden elske sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder.» — Joh. 15: 18, 19.

18. Hvordan var det forhold at Jesus døde som et offerlam på en bestemt dag, i harmoni med den tanke at han ble pelfestet i et åndelig Egypt?

¹⁸ Det var ikke i det bokstavelige Egypt, som Jesus Kristus en gang ble hentet fra som barn, men i det som «i åndelig mening» kalles Egypt, at Jesus Kristus ble ofret som «Guds lam, som bærer verdens synd». (Matt. 2: 13—21; Joh. 1: 29, 36) Det var ikke noen tilfeldighet at Herren Jesus Kristus ble ofret som Guds lam på påskedagen i år 33. Hvorfor ikke? Fordi det lam som israelittene ofret i det gamle Egypt på den første påskedagen, i år 1513 f. Kr., var et bilde på ham. Egypterne, som ikke ofret et påskelam og ikke strøk blodet på dørtreet og dørstolpene, mistet sine førstefødte både blant mennesker og dyr. Dette førte til at Farao lot israelittene bli løslatt fra slaveriet og dra ut som et fritt, frigjort folk.

19. Hva er det følgelig Kristi disipler blir utfridd av, noe som svarer til at Israel ble utfridd av fortidens Egypt?

¹⁹ Hva var så Egypt et bilde på den gang da Jehovas utvalgte folk ble utfridd? Og hva var Farao og hans hop et bilde på? Egypts land, som ble rammet av plager, var et bilde på denne verdslige tingenes ordning, og Farao og hans hop var et bilde på denne ordnings herskende faktorer. Det var i dette «åndelige Egypt» at ’vårt påskelam, Kristus, ble slaktet’. «La oss [Kristi disipler] derfor holde høytid!» (1 Kor. 5: 7, 8) I full overensstemmelse med denne sannhet er det Egypt som Lammets, Jesu Kristi, trofaste disipler blir utfridd av, denne verdslige tingenes ordning. Det er derfor det sies til Kristi disipler i Galaterne 1: 3, 4: «Nåde være med eder og fred fra Gud Fader og vår Herre Jesus Kristus, han som ga seg selv for våre synder for å fri oss ut av den nærværende onde verden [den nåværende onde tingenes ordning, NW].»

20. Hva er derfor ’sederen på Libanon’ et bilde på i vår tid, og når fikk dette sin begynnelse?

²⁰ Hvilken slutning kan vi så med rette trekke av dette? At den «seder på Libanon» som på profeten Esekiels tid var et bilde på «Farao, Egypts konge, og . . . hans larmende hop», er et bilde på noe større i dag. Den er et bilde på den verdensomfattende tingenes ordning hvor de politiske styrende faktorer regjerer alle verdens nasjoner. Denne tingenes ordning blir riktignok sammenlignet med det sedertre som alle de andre trærne i det Eden-lignende landet Libanon misunte, men den er ikke blitt «plantet» av Jehova Gud, som plantet disse eviggrønne trærne i det bokstavelige Libanon, som på den tiden var lik «Guds hage». Guds Ord, Bibelen, viser at den symbolske, politiske «seder på Libanon» fikk sin begynnelse på jorden i det annet århundre etter vannflommen på Noahs tid, da det levde en mektig jeger, Nimrod, som grunnla det første babyloniske rike. Nimrod, Noahs sønnesønns sønn, gjorde opprør mot Noahs Guds, Jehovas, universelle overherredømme, og den symbolske «seder på Libanon» vil likeledes ikke anerkjenne den høyeste Guds overherredømme, men utfordrer det. — 1 Mos. 10: 8—12, NW; 1 Krøn. 1: 8—10.

21. Hvilken populær holdning har folkeslagene inntatt til ’sederen på Libanon’?

²¹ Denne «seder» har tappet de menneskelige ressurser, som kan sammenlignes med ’vanndyp’ som den har hatt til rådighet. Den har prøvd å opphøye seg over Jehova Gud og har strakt sin krone opp mellom skyene, for å si det på den måten. Den har fått mange greiner og lange kvister, som den har bredt utover for å øve herredømme over jorden, Guds «føtters skammel». (Es. 66: 1; Matt. 5: 35) Alle menneskelagde regjeringer, ja, «alle de mange folkeslag», har bodd i dette hardføre «treets» skygge like til denne dag. (Esek. 31: 4—6) Selv Israels nasjon, som Jehova Gud hadde plantet i det lovte land, Palestina, ble med tiden fristet til å følge de verdslige folkeslags eksempel, noe som viste seg å bli til stor skade for den. Men det er noen som ikke har fulgt flertallet hva dette angår. Hvem er det? ønsker vi å være blant dem og oppnå evige velsignelser, eller ønsker vi å etterligne «alle de mange folkeslag»? Vi trenger hjelp til å treffe det rette valg!

[Bilde på side 416]

DET VERDENSOMFATTENDE POLITISKE HERREDØMME