Hvordan de hebraiske skrifter er blitt overlevert

DU HAR sannsynligvis et eksemplar av de hebraiske skrifter, som vanligvis blir kalt «Det gamle testamente», på ditt eget språk. Noen få kapitler og enkelte skriftsteder i den hebraiske delen av Bibelen er skrevet på arameisk. Nedskrivningen av de hebraiske skrifter ble fullført for over 2400 år siden.

Kan du være forvisset om at det eksemplar du har av de hebraiske skrifter, er i overensstemmelse med det som opprinnelig ble skrevet? Noen mener at ettersom det er blitt laget avskrifter i tusener av år, må det ha resultert i en sterk avvikelse fra språket i den opprinnelige teksten, slik at den ikke er til å kjenne igjen. Men har det virkelig gått slik? Det er interessant å undersøke nærmere hvordan disse skriftene er blitt overlevert gjennom århundrene.

Helt fra begynnelsen av ble det lagt stor vekt på å bevare Guds Ord. Bibelen forteller at Moses ga levittene påbud om å bevare «denne lovens bok» til gagn for kommende generasjoner. (5 Mos. 31: 25, 26) Israels konger fikk påbud av Gud om å «skrive av» denne lovens bok når de satt på sin kongetrone. — 5 Mos. 17: 18.

Senere, da presten Esras sammen med andre jøder dro fra Babylon til Jerusalem i det sjuende år av perserkongen Artaxerxes regjeringstid (468 f. Kr.), oppsto det et spesielt behov for avskrifter av de hebraiske skrifter. (Esras 7: 1—7) Tusener av jøder hadde valgt å bli i Babylon, og andre var på grunn av flytting og handel blitt spredt omkring på forskjellige steder. Lokale forsamlingssteder som ble kalt synagoger, ble reist rundt omkring, og til bruk i disse synagogene måtte de skriftlærde lage håndskrevne avskrifter av de bibelske manuskripter. Esras ble selv omtalt som «en skriftlærd mann, vel kjent med Mose lov», og som «den skriftlærde, som var kyndig i de bud og lover som [Jehova] hadde gitt Israel». — Esras 7: 6, 11.

DET ARBEID SOM BLE UTFØRT AV «SOFERIM»

De skriftlærde som skrev av de hebraiske skrifter fra Esras’ tid av og omkring 1000 år framover i tiden, ble kalt «soferim». En meget gammel, rabbinsk tradisjon forbinder denne tittelen med et hebraisk verb (sa·pharʹ) som betyr «å telle», og sier: «De første skriftlærde ble kalt soferim, fordi de telte alle bokstavene i Tora,» det vil si, Pentatevken eller de første fem bøkene i Bibelen. Det at de gjorde seg slike omhyggelige bestrebelser, bidro i høy grad til å sikre en nøyaktig avskrivning av de hebraiske skrifter.

I århundrenes løp snek det seg naturligvis under avskrivningene inn visse feil i den hebraiske bibeltekst. Det finnes beviser for at soferim til og med med hensikt laget noen få endringer. Avskrivere har for eksempel på et mye senere tidspunkt i historien laget en liste over de 134 stedene hvor soferim forandret den opprinnelige hebraiske tekst og skrev Adonaj [«Herren»] i stedet for de fire konsonantene JHVH, som står for Guds navn, Jehova. Heldigvis viste disse skriftlærde hvor de hadde gjort disse forandringene, slik at senere avskrivere ville vite hva det opprinnelig sto i teksten.

Ifølge den jødiske tradisjon ble det før ødeleggelsen av Guds tempel for tilbedelse i Jerusalem i år 70 e. Kr. gjort store anstrengelser for å finne tilbake til det som opprinnelig hadde stått i den hebraiske bibel. Robert Gordis skriver angående dette i The Biblical Text in the Making: «De som vernet om bibelteksten, fant ett gammelt, samvittighetsfullt skrevet manuskript og lot det ligge til grunn for sitt arbeid. De gjorde det til det mønster som alle offisielle avskrifter skulle lages etter, og som alle håndskrifter i privat eie for framtiden kunne korrigeres etter.»

Rabbinsk litteratur omtaler en hebraisk avskrift av Pentatevken som kalles «Tempelområdets bokrull», og som tjente som et mønster for revideringen av nye avskrifter. Den inneholder også en omtale av «rettere av bibelske bøker i Jerusalem» som fikk utbetalt sin lønn fra tempelkisten.

DEN MASSORETISKE TEKST

Opprinnelig ble de hebraiske bibelhåndskrifter skrevet bare med konsonanter. Det hebraiske alfabet har ingen vokaler, som for eksempel svarer til våre bokstaver a, e, i, o, u, y, æ, ø, å. Men hvis du slår opp i en trykt, hebraisk bibel i dag, vil du legge merke til at det over, under eller midt i hvert ord finnes punkter og streker og andre tegn. Hvorfor ble de hebraiske skrifters tekst utstyrt med slike tegn? Det var fordi hebraiske ord, som blir skrevet med bare konsonanter, ofte kan uttales på flere forskjellige måter, noe som gir dem forskjellig betydning. Vokalpunkter og aksenttegn tjener til å bevare den tradisjonelle uttalen av hvert ord.

Disse vokalpunktene og aksenttegnene ble innført av spesielt dyktige avskrivere som levde i perioden fra det sjette til det tiende århundre etter Kristus. Disse avskriverne ble på hebraisk kalt baalei ha-masoreth («tradisjonens mestre») eller «massoreter». Den hebraiske tekst som inneholder slike vokaltegn, kalles derfor den massoretiske tekst.

Massoretene forandret ikke på noe når de skrev av hebraiske bibelhåndskrifter. De gransket alle usedvanlige ordformer og gjorde anmerkninger angående disse i margen i de massoretiske manuskripter. Disse marginalnoter blir kalt «masora». En sterkt forkortet form for anmerkninger, som blir betegnet den «lille masora», forekommer i margen, ved siden av den hebraiske bibeltekst. Øverst og nederst på sidene finner vi den «store masora», som supplerer den lille masora. I noen massoretiske manuskripter finnes det helt til slutt en konkordanse-lignende «endelig masora».

Disse anmerkningene viser at massoretene samlet sammen en mengde opplysninger for trofast å kunne bevare den bibelske tekst. Ifølge Robert Gordis «telte de bokstavene i skriften, fastslo den midterste bokstav og det midterste vers i Tora [Pentatevken], fant fram til den midterste bokstav i hele Bibelen, utarbeidet omfattende lister over sjeldne og enestående bibelske formuleringer og førte opp hvor mange ganger tusener av bibelske ord og uttrykk forekom — alt sammen i den hensikt å bidra til å beskytte teksten mot endringer og hindre de skriftlærde i å forandre noe i den aksepterte tekst».

Den lille masora bemerker for eksempel at det første ordet i 1 Mosebok, bereshithʹ (som ofte blir gjengitt: «I begynnelsen») forekommer fem ganger i Bibelen, og tre av disse gangene er det i begynnelsen av et skriftsted. På nesten hver eneste side i de massoretiske bibelhåndskrifter finnes det mange ord som i margen er merket med den hebraiske bokstaven lamedh (ל). Denne bokstaven (som svarer til bokstaven «l») er en forkortelse av ordet leit, et arameisk ord som betyr «det er ingen». Dette skal vise at slik uttrykket forekommer der, forekommer det ikke noen andre steder. Ernst Würthwein sier om masora i The Text of the Old Testament:

«Slike massoretiske marginalnoter forekommer oss ofte å være søkte, likegyldige og hensiktsløse. Men vi må huske at de er et resultat av et brennende ønske om å beskytte teksten og hindre de skriftlærde i med overlegg eller uforvarende å gjøre feil, . . . Masora vitner om at det er blitt foretatt en ytterst nøyaktig revidering av teksten, noe som fortjener vår respekt, selv om det alltid er fare for at en ved å være nøye med tekstens bokstav har mistet dens ånd.»

NØYAKTIGHETEN BEKREFTET AV DØDEHAVSRULLENE

I området rundt Dødehavet er det blitt funnet mange hebraiske bokruller som er skrevet før begynnelsen av vår tidsregning. Mange av disse inneholder deler av de hebraiske skrifter. Hvordan er de sammenlignet med massoretiske manuskripter som ble framstilt minst 1000 år senere?

Ved én anledning ble det 53. kapittel i Esaias’ bok gransket både i en av Dødehavsrullene, som ble skrevet av — omkring år 100 f. Kr., og i den massoretiske tekst. Norman L. Geisler og William E. Nix forteller om resultatene av denne undersøkelsen i A General Introduction to the Bible:

«Av de 166 ordene i Esaias 53 er det bare 17 bokstaver som det hersker tvil om. Ti av disse bokstavene har rett og slett med stavemåten å gjøre og har ingen innvirkning på betydningen. Enda fire bokstaver er mindre stillistiske forandringer, for eksempel i forbindelse med konjunksjoner. De resterende tre bokstaver danner ordet ’lys’, som er føyd til i vers 11, og de har ingen større innvirkning på betydningen. . . . I ett kapittel med 166 ord er det således etter at det er blitt overlevert gjennom en periode på 1000 år, bare ett ord (tre bokstaver) det hersker tvil om — og dette ordet endrer ikke i nevneverdig grad betydningen av skriftstedet.»

En annen publikasjon opplyser at denne bokrullen og en annen avskrift av deler av Esaias’ bok som ble funnet i nærheten av Dødehavet, «viste seg ord for ord å være identiske med vår vanlige hebraiske bibel når det gjaldt over 95 prosent av teksten. I de resterende fem prosent besto forskjellen hovedsakelig i tydelige skrivefeil og endringer i stavemåten».

Når du leser de hebraiske skrifter, kan du derfor ha tillit til at den bibel du har, er basert på en hebraisk tekst som nøyaktig overbringer tankene til Guds skribenter, som skrev under inspirasjon. (2 Tim. 3: 16) Den nøyaktige avskrivningen som dyktige avskrivere har stått for gjennom tusener av år, har sikret det Gud for lenge siden forutsa: «Gresset blir tørt, blomsten visner; men vår Guds ord står fast til evig tid.» — Es. 40: 8.

[Bilde på side 354]

Tredje Mosebok 10: 16 i den massoretiske tekst. Den lille sirkelen over et hebraisk ord (pilen til venstre) er en henvisning til marginalnoten (pilen til høyre), som sier: «Det midterste ordet i Pentatevken»

[Bilde på side 355]

Begynnelsen av Esaias’ bok i en av Dødehavsrullene fra år 100 f. Kr. (over) og Leningradmanuskriptet fra år 1000 e. Kr. (til venstre). Til tross for at det er 1100 år mellom dem, er de helt i overensstemmelse med hverandre nesten ord for ord