Vi trodde vi kunne forandre den bestående samfunnsordning
Millioner av unge mennesker mener at det er behov for en forandring. Enten du er enig med dem eller ikke, vil du uten tvil finne det interessant å få et innblikk i hvorfor de ser på tingene slik som de gjør. Dette er en beretning om hvordan to unge mennesker forsøkte å få i stand en forandring, og om hvordan de ble klar over den eneste måten en slik forandring kan innføres på.
ALLE vi som var samlet i Chicagos Grant Park — 10 000 — den onsdag ettermiddagen, kunne knapt tro våre egne øyne. Fra takene på nærliggende bygninger ble det rettet maskingeværer mot oss. Soldater fra nasjonalgarden med opplantede bajonetter sto oppstilt langs fortauene. Og overalt var det politimenn med hjelm på hodet. Hva var grunnen til det? Hva var det som foregikk?
Det var august 1968. Og seks-sju kilometer unna, i amfi-teatret, ble demokratenes landsmøte nettopp holdt. Det var det som hadde fått oss til å dra til Chicago. Vi håpet at det at en stor mengde av oss var til stede, ville påvirke de avgjørelser som ble truffet på dette landsmøtet. Det vi i første rekke ønsket, var at det måtte bli slutt på Vietnamkrigen.
Men hva var hensikten med maskingeværene, de opplantede bajonettene og politimennene med hjelm på hodet?
Husk at det var august 1968. De forente stater ble mer og mer engasjert i krigen; Nord-Vietnam ble fortsatt bombet. Mange politiske ledere var for en opptrapping av krigen. De ønsket en militær seier, og noen betraktet til og med dem som åpent talte om fred, som landsforrædere.
Men denne kolossale maktdemonstrasjon virket fullstendig malplassert på oss. Vi i Grant Park hadde ingen våpen. De fleste av oss mente ganske enkelt at de amerikanske ledere fulgte dårlige råd, og nå planla vi å demonstrere mot dette på en fredelig måte ved å marsjere til amfiteatret. Men det jeg og min venninne, Jeanne, ble utsatt for denne dagen, forandret hele vår tenkemåte og fikk stor innvirkning på vår kurs i livet.
Jeg vet at noen vil si: «Hvorfor i all verden skulle dere dra til Chicago og demonstrere? Hva dere enn ble utsatt for, var det bare hva dere fortjente.»
Men den gangen mente Jeanne og jeg at vi gjorde det som var rett. Nå forstår vi at det ikke var den rette måten å få i stand en forandring på, og vi angrer det vi gjorde. Men hvorfor var tusener — ja, titusener — av unge mennesker så oppsatt på å få i stand en forandring i disse årene? Jeg tror at det jeg opplevde, vil kunne hjelpe deg til å forstå det.
En tilsynelatende lys framtid
Jeg er hvit og ble født i en middelklassefamilie i Minneapolis i Minnesota i 1947. I 1952 flyttet vi til Hawaii, hvor far arbeidet som entreprenør og gjorde det svært godt. Vi hadde et vakkert hjem. Huset vårt lå like ved sjøen, og vi hadde alt vi trengte i materiell henseende. Det virket som om Amerika var landet hvor alle drømmer kunne bli oppfylt, og framtiden så lys ut.
Jeg var opptatt med en mengde ting som jeg hadde stor glede av — jeg spilte halfback på A-laget, deltok i løp, svømte i Stillehavets blå vann og var med i elevrådet på skolen. Snart skulle jeg begynne på college på fastlandet.
Konfrontert med harde realiteter
I september 1965 ble jeg innskrevet ved Williams College i Massachusetts. Her, hvor jeg fikk mer tid til å lese og til å meditere, var det noe som begynte å plage meg. På Hawaii var jeg vant til at de forskjellige rasegrupper ble behandlet likt, men på fastlandet var det annerledes.
I ferien om våren i 1966 fløy jeg til Chicago for å besøke min eldre bror, som hadde en overordnet stilling ved Chicago universitet. Da vi kjørte gjennom slumstrøkene i den sørlige delen av Chicago, kunne jeg nesten ikke tro mine egne øyne. «Hvordan kan folk leve på denne måten?» spurte jeg. Men det var likevel en kjensgjerning at de levde slik, og det forhold at de fleste av disse menneskene var fargede, var noe som gikk sterkt innpå meg.
Jeg ville gjerne vite hvordan de fargede følte det, og jeg begynte derfor å lese bøker som var skrevet av fargede, deriblant en rekke selvbiografier. Da jeg leste om hvor urettferdig de ble behandlet — om hvordan de ble brukt som slaver, behandlet som om de var underlegne, nektet adgang til offentlige toaletter og lynsjet på grunn av oppdiktede eller mindre forseelser — ble øynene mine ofte fylt med tårer. Jeg var harm, og jeg begynte å lure på hva jeg kunne gjøre for å bedre situasjonen.
Jeg begynte også å se på andre ting, for eksempel Vietnamkrigen, ut fra et rasemessig synspunkt. Jeg leste i avisene om hvordan amerikanerne omtalte vietnameserne som «gulinger», og jeg lurte på om vi ville ha sloppet så mange bomber hvis det hadde vært tale om hvite mennesker. Jeg hørte også om de store summer krigsindustrien tjente på å framstille krigsmateriell. Dette fikk meg til å spørre: Var det mulig at profittmakere, som var villige til å ofre andre menneskers liv, sto bak utvidelsen av krigen? Jeg begynte å tro det da jeg hørte at presidentkandidatene ofte måtte få penger fra slike industrimagnater for å kunne finansiere sine kampanjer.
Da president Johnson drev sin kampanje i 1964, lovte han å sørge for at det ble fred i Vietnam. Men senere ble krigen utvidet fra måned til måned, stikk i strid med det han hadde sagt til folket. De offentlige nyhetsmedia hadde mye å si om administrasjonens forsøk på å føre folket bak lyset. «Troverdighetskløften» ble stadig større. Så du forstår sikkert hvorfor mange av oss yngre ikke lenger følte at vi kunne stole på våre ledere?
Men når nå krigen ble utvidet, begynte collegestudentene å bli utskrevet til militærtjeneste. Dette gjorde at jeg ble tvunget til å treffe en vanskelig avgjørelse.
Skulle jeg utføre militærtjeneste?
I flere måneder var det et spørsmål som opptok meg sterkt: Kan jeg støtte krigen? Kan jeg bære våpen og drepe vietnamesere?
Til slutt kom jeg til at jeg ikke kunne gjøre det. Jeg følte at det ville være galt. Jeg vet at noen kanskje vil si: «Du var ikke noe annet enn en feiging som prøvde å lure deg unna militærtjenesten. Når landet sier til deg at du skal gjøre noe, er det eneste lovlige og riktige du kan gjøre, å adlyde.»
Den gang analyserte jeg dette spørsmålet nøye. Jeg var klar over at de tyskerne som satt på anklagebenken under Nürnbergprosessen, og også Adolf Eichmann, som ble stilt for retten senere, forsøkte å unnskylde sine forbrytelser ved å hevde at de ganske enkelt hadde adlydt ordre. Men ikke desto mindre ble de funnet skyldige og henrettet! De ble holdt ansvarlige for sine handlinger, selv om deres land hadde gitt dem befaling om å utføre disse ugjerningene.
Jeg mente at befolkningen i De forente stater var i en lignende situasjon. De tragiske beretningene i amerikansk presse om hvordan menn, kvinner og barn ble drept av napalmbomber — brent til døde på en grusom måte — minnet meg om masseutslettelsene i ovnene i de tyske konsentrasjonsleirene. Denne likheten ble enda tydeligere da den vietnamesiske lederen, statsminister Ky, som de amerikanske tropper øyensynlig hjalp til å beholde makten, sa at hans eneste forbilde var Adolf Hitler.
Forsøk på å forandre systemet
Min beslutning om å nekte å la meg utskrive til militærtjeneste var ikke et forsøk på å slippe unna. Nei, jeg hadde stor kjærlighet til mitt land, og jeg begynte å tenke på hva jeg kunne gjøre for å forbedre det. Jeg mente at jeg som sosiolog burde kunne gjøre noe for å løse Amerikas alvorlige raseproblemer, og at jeg til og med måtte kunne gjøre noe for at de internasjonale problemer skulle bli løst. Da jeg i 1967 skulle begynne på mitt nest siste år som student, gikk jeg derfor over til Hawaii universitet, for å ta fatt på de studier som ville gjøre meg skikket for denne oppgaven.
En dag fikk jeg øye på noe som sto på oppslagstavlen på universitetet. De som var imot krigen i Vietnam, ble innbudt til å komme til et møte som ble holdt av SDS (studenter for et demokratisk samfunn). Det var omtrent på denne tiden jeg ble kjent med Jeanne, en av studentene ved universitetet, som støttet meg i min antikrig-virksomhet.
På denne tiden kom til og med vanlige nyhetsmeldinger med villedende offisielle uttalelser om krigen. Tidlig på året i 1968 viste så offentlige meningsmålinger at det nå ikke lenger var en minoritet som var imot krigen, men at flertallet var det, og vi begynte å øyne mulighetene for å lykkes i våre forsøk på å forandre systemet. Denne muligheten så ut til å være større da president Johnson den 31. mars 1968 erklærte at han ikke ville søke om gjenvalg. Det så ut til at folkeopinionen drev ham fra embetet.
Noen dager senere holdt vår SDS-formann en følelsesfull tale og brente sitt innkallingskort foran fjernsynskameraene i protest mot krigen. Sammen med noen andre studenter gjorde også jeg det, noe jeg aldri ville ha gjort nå. Den kvelden ble dette vist i nyhetssendingen i fjernsynet, og neste morgen ble det omtalt i avisene.
I april okkuperte antikrig-studenter i New York Columbia universitet og stengte universitetet. Ved Hawaii universitet holdt studentene massemøter mot krigen praktisk talt hver eneste dag. Og i mai, da professor Oliver Lee, en frimodig motstander av krigen, ble utvist fra universitetet, okkuperte studentene bygningene på universitetsområdet i flere dager.
Jeanne og jeg var blant de mange hundre studentene som okkuperte Bachman Hall og forlangte at Lee skulle bli gjeninnsatt. Politiet fikk til slutt fjernet oss, mens det skarpe lyset fra fjernsynskameraer var rettet mot oss. Vi ble arrestert, men ble løslatt mot kausjon neste morgen.
Noen dager senere begynte sommerferien, og studentene ble spredt. Hva kunne vi nå gjøre? I dette valgåret var amerikanernes øyne rettet mot demokratenes landsmøte i Chicago. Kanskje vi kunne få i stand en forandring som virkelig betydde noe, ved å påvirke dem som hadde makten, til å stanse krigen? Den gangen trodde vi at det var mulig, og vi bestemte oss for å forsøke.
«Massakren på Michigan Avenue»
Det som hendte på onsdagen under demokratenes landsmøte, er siden blitt kalt «massakren på Michigan Avenue». Millioner så det som skjedde, på TV. En føderal rapport omtalte det som «politiopptøyer». Rapporten viste at politivold «ofte var rettet mot personer som ikke hadde brutt noen lov, som ikke hadde forstyrret ro og orden, og som ikke utgjorde noen trusel». Og vi kan bekrefte det, selv om noen av demonstrantene provoserte politiet ved å bruke skjellsord.
Da vi forsøkte å begynne vårt demonstrasjonstog etter at vi hadde lyttet til talene i Grant Park, gikk politiet til angrep. Det ble brukt tåregass mot oss, og vi flyktet i alle retninger. Soldater med opplantede bajonetter sto oppstilt overalt og hindret oss i å komme over broene til sentrum av byen. Til slutt fant vi en bro som ikke var særlig sterkt bevoktet, og vi klarte å bryte oss igjennom.
Flere og flere kom seg over broene og sluttet seg til oss på Michigan Avenue. Men akkurat da det så ut til at det skulle bli et vellykket demonstrasjonstog, ble vi stanset av politifolk og soldater, som begynte å bruke tåregass og køller mot oss. De som befant seg akkurat der hvor politifolkene og soldatene dro fram, ble tråkket ned, og blodet sprutet fra de sårene de fikk da de ble slått i hodet. Jeeper som foran var utstyrt med piggtråd, begynte å pløye seg gjennom mengden. Folk ble presset sammen. Jeg grep Jeanne i armen og forsøkte desperat å bringe henne i sikkerhet.
Til slutt klarte Jeanne, hennes søster og jeg å komme oss igjennom politiets barrikade, og vi løp langt bort fra det urolige området. Klokken var 21. Vi var sultne, og vi spiste derfor middag på en restaurant. Vi visste bare om en måte å komme oss til vårt losji på, og det var å ta et tog i nærheten av Michigan Avenue.
Hvorfor vi ga opp
Vi var i nærheten av stasjonen da en gruppe politimenn kom løpende rundt hjørnet. «Vi skal nå et tog,» sa jeg. De skjelte oss ut og grep tak i oss uten at vi på noen måte hadde opptrådt provoserende, og da Jeannes søster gjorde motstand, begynte de å bruke køllene på henne. Vi ble kastet inn i en patruljebil. Da vi kom til politistasjonen, ble over 100 av oss kommandert inn i et rom som ble kalt «tanken», hvor vi måtte oppholde oss hele natten.
Neste morgen ble jeg ført fram for dommeren. Men han lot meg ikke få si et ord for å forklare meg; han løftet ikke engang øynene for å se på meg! Jeg kunne ikke med god samvittighet erklære meg skyldig, og jeg bestemte meg derfor for å bevise at anklagen var falsk.
I mellomtiden dro Jeanne tilbake til universitetet på Hawaii, og jeg dro tilbake til Massachusetts, hvor jeg skulle være mitt siste år som universitetsstudent. I de månedene som fulgte, reiste jeg gjentatte ganger med fly til Chicago for å møte i retten. Men hver eneste gang uteble den politimannen som skulle anklage meg, og dommeren utsatte derfor saken til etterfølgende måned. Etter at jeg hadde brukt atskillige hundre dollar på dette, sa min advokat at det var nytteløst — de ville holde på på den måten i det uendelige, helt til jeg sluttet å møte, og så ville de erklære meg skyldig.
Dette fikk meg til å føle at det ikke lot seg gjøre å reformere systemet. Jeg ga opp — «et, drikk og vær glad» ble min filosofi. Jeg var ikke mer til stede ved universitetet enn jeg måtte for å få min eksamen. Jeanne kom fra Hawaii, og vi levde sammen og begynte å bruke narkotika. Men bare å leve etter sine lyster var heller ikke tilfredsstillende.
Kunne det finnes noe håp et annet sted?
Ved vår måte å kle oss på, ved vårt utseende og ved vår oppførsel mente vi at vi viste at vi gjorde opprør mot hykleriet og urettferdigheten i «the establishment», det bestående samfunn. Men var narkotikamisbruk, åpenlys umoral og andre trekk ved vår livsstil noe bedre? Jeg begynte å lure på det. Mange unge betraktet ekteskapet som noe gammeldags, men jeg kunne se at det å gå fra den ene sexpartneren til den andre ikke gjorde dem virkelig lykkelige. Jeg ville ikke at det skulle gå slik med Jeanne og meg, og sommeren 1969 giftet vi oss derfor.
Selv om jeg mente at det ville være nytteløst å forsøke å forandre den bestående samfunnsordning, ønsket jeg fortsatt å hjelpe folk, og jeg bestemte meg derfor for å bli skolelærer. Ettersom jeg ønsket å arbeide der hvor spesielt barna trengte hjelp, begynte jeg å undervise tredjeklassinger i et slumkvarter med fargede i den nordlige delen av Philadelphia.
Da jeg så igjennom elevenes sykejournaler, fant jeg at de fleste elevene var underernært og undervektige. Noen bodde svært trangt og under utrolig usunne forhold. Jeg ble klar over at noen allerede sto i et umoralsk forhold til en av det annet kjønn. Noen hjalp foreldrene med å skaffe narkotika. De fleste kunne ikke engang legge sammen de enkleste tall og kjente heller ikke bokstavene i alfabetet. Jeg hadde aldri trodd at forholdene kunne være så dårlige; det så håpløst ut! Det var skuffende å tenke på at en kunne utrette så lite av varig verdi til tross for alle de anstrengelser en gjorde seg. Hvor kunne vi finne en virkelig tilfredsstillende oppgave?
Vi hadde studert astrologi, okkultisme og østens religioner nokså nøye uten å finne noe tilfredsstillende. Så kom jeg til å lese boken Befolkningsbomben av Paul Ehrlich, som er professor ved Stanford universitet. Da Ehrlich besøkte Philadelphia, gikk vi også for å høre hans foredrag. Han sa at det allerede var for sent, at menneskeheten sto overfor ulykker av dimensjoner uten sidestykke på grunn av sin ødeleggelse av miljøet og sin uforstandige måte å ta seg av jordens anliggender på. Men, tenkte jeg, kanskje var den stadig voksende miljøvernbevegelse noe å sette sitt håp til.
Vi husket hvor skuffet vi ble da vi deltok i antikrig-bevegelsen, og det var derfor noe nølende vi tok imot en innbydelse til å overvære et møte som ble holdt av en miljøvernorganisasjon i Temple universitet. Da vi kom inn i et rom som var fylt av sigarettrøyk og hørte en drøftelse om luftforurensning, visste vi at denne bevegelsen ikke ville kunne utrette noe. Ikke desto mindre begynte jeg å lese en god del bøker om økologi, og jeg bestemte meg for å studere miljøvern med tanke på å ta magistergraden. Jeg var overbevist om at det industrialiserte samfunn snart ville bryte sammen, og jeg begynte å forberede meg med tanke på det liv som ville følge etter at det hadde skjedd.
Far eide en bregnetreskog på 400 mål på Hawaii. Vi begynte å legge planer om å skape et helt og holdent selvforsynt samfunn der, et samfunn som ikke forstyrret den økologiske balanse i det omkringliggende område. Vi gikk alvorlig inn for å finne fram til en alternativ livsstil, ettersom vi var overbevist om at hele systemet var dømt til undergang. Det vi hadde søkt etter, skulle imidlertid komme fra en helt uventet kilde.
Et virkelig håp om en gagnlig forandring
Så begynte sommerferien. Min yngre bror, David, kom fra Hawaii, og vi tre dro på en kort campingtur. David, som tenkte på å bli prest, hadde med seg en bibel, og hver kveld mens vi satt rundt bålet, leste han utvalgte kapitler for oss. Da han leste beretningene om Josef og hans brødre og om David og Goliat, ble vi forbauset over hvor interessant Bibelen var. Og da vi leste Predikerens bok, som trekker den konklusjon at livet i denne tingenes ordning bare er tomhet, syntes vi at den var virkelig up to date.
Den sommeren hadde Jeanne og jeg mye tid til rådighet. Det eneste vi var opptatt av, var å forsøke å produsere så mye mat på vår lille jordflekk på 16 kvadratmeter i Philadelphia at vi kunne klare oss. Vi fikk tak i en gammel bibeloversettelse og begynte å lese høyt for hverandre fra den. Først leste vi evangeliene og Apostlenes gjerninger. Da vi leste Jesu sviende fordømmelser av sin tids religiøse ledere (Matteus, kapittel 23), kunne vi ikke la være å tenke på vår tids geistlige. Vi følte avsky for deres hykleri. Et eksempel på deres hyklerske innstilling var at de aktivt støttet Vietnamkrigen så lenge folkeopinionen var for krigen, og at de ikke protesterte mot den før etter at folkeopinionen hadde snudd seg.
Vi leste også profetiene i Esaias’ bok, som gjorde særlig stort inntrykk på oss. Da vi leste ordene: «De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig», sa jeg til Jeanne: «Du, denne Esaias var virkelig en antimilitarist. Ja, han var faktisk også inne på dette med økologi; han ville jo satse på jordbruket i stedet for å bruke pengene til krig.» — Es. 2: 4.
Vi merket oss også de ordene som sto like foran, nemlig at dette skulle skje «i de siste dager», og vi lurte på om disse ordene på en eller annen måte gjaldt vår tid. Da vi leste videre, forsto vi at Esaias talte om fortidens Juda og Jerusalem, men vi kunne ikke unngå å legge merke til den slående likheten med forholdene nå i det 20. århundre. Jo mer vi leste, desto mer overbevist ble vi om at disse profetiene på en eller annen måte fikk sin oppfyllelse på den nåværende verdensordning.
Hvis det var tilfelle, ville det bety at vår tids fordervede tingenes ordning ville bli ødelagt, slik som det ble forutsagt i en profeti: «Jorden er vanhelliget under dem som bor på den; for de har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakt. Derfor fortærer forbannelse jorden, og de som bor på den, må bøte; derfor brenner jordboerne, og det blir bare få mennesker igjen.» — Es. 24: 5, 6.
Kunne vi tro på disse profetiene? Vi trodde på en allmektig Gud. Og vi var forundret over skaperverket og de naturlige kretsløp på jorden. Vi var slått av forundring over at de bitte små frøene som vi sådde, etter en kort tid kunne frambringe en slik variasjon av fødemidler. Kunne det være at Skaperen, han som sto bak slike mirakler, var den Gud som ga Esaias dette budskapet, som så ut til å passe så godt på vår tid?
Vi begynte å tro det. Men hvis det var slik som Bibelen sa, at denne ordning skulle bli ødelagt, ville den da bli erstattet med noe som var godt? Det ville vi gjerne vite. Vi ønsket å undersøke dette nærmere, og vi skaffet oss derfor en oversettelse på moderne engelsk, The Jerusalem Bible, og noen ganger leste vi for hverandre fra den hele dagen.
En personlig Gud med en hensikt
På den ene siden etter den andre i denne oversettelsen sto navnet «Jahve» i stedet for titlene «Herren» og «Gud». Fra undervisningen på universitetet husket jeg at Jahve (eller den mer populære formen Jehova) tilsvarer det navn på Gud som forekommer i de bibelske håndskrifter på originalspråket. Det at vi stadig leste Guds navn, begynte å øve en viss innflytelse på oss. Vi begynte å betrakte Gud som en virkelig person, som en vi kunne kommunisere med, og som en som hadde en hensikt. Men spørsmålet vårt var: Hva slags person var denne Jahve?
Vår verdsettelse av Jahve vokste etter hvert som vi leste om hans hensikter. Vi hadde spesielt festet oss ved de stedene i Bibelen som forteller om ødeleggelsen av denne fordervede ordning, ettersom det var noe som stemte med det vi trodde. Men nå begynte vi å merke oss at den også snakket om en ny ordning. Da vi leste slike profetier som den som står i slutten av Esaias’ 65. kapittel, begynte vi å tro at det kanskje var håp om en bedre framtid. Det sies i denne profetien:
«Jeg skaper nye himler og en ny jord . . . De skal bygge hus og bo i dem, plante vingårder og spise deres frukt. . . . De skal ikke arbeide forgjeves eller føde barn til deres egen ødeleggelse, for de skal være en slekt velsignet av Jahve, og deres barn med dem. Lenge før de roper, skal jeg svare; før de slutter å tale, skal jeg ha hørt det. Ulven og det lille lammet skal beite sammen, og løven skal spise halm som oksen . . . De skal ikke skade noe, ikke ødelegge noe på hele mitt hellige berg, sier Jahve.» — Es. 65: 17—25, The Jerusalem Bibel.
Kunne denne Jahve virkelig skape en ny ordning med en slik tiltalende levemåte? Når han var den som også hadde skapt det vidunderlige universet, kunne han kanskje også oppfylle disse løftene. Men det var noe vi lurte på: Vil Jahve bevare noen gjennom denne forestående verdenskatastrofen og gi dem liv i en ny ordning? Hvem var i så tilfelle disse menneskene?
Det så ikke ut til at noen av de kirkesamfunnene vi kjente til, passet inn i bildet. Så vidt vi kunne se, var de korrupte mennene som hadde ledende stillinger i det politiske liv og i forretningsverdenen, stort sett respekterte medlemmer av disse kirkesamfunnene. Og det var medlemmer av disse kirkesamfunnene som kjempet i krigen i Sørøst-Asia. Jo mer vi leste i Bibelen, desto tydeligere så vi at kirkesamfunnene ble fordømt nettopp av den boken de hevdet at de fulgte.
Om noen dager skulle jeg begynne å undervise igjen og også gå i gang med mine studier for å ta magistergraden ved universitetet. Vi følte oss dessuten nokså mismodige når vi leste Bibelen, ettersom vi hadde så mange ubesvarte spørsmål. I et øyeblikk da vi følte oss nokså fortvilt, gjorde vi noe vi aldri hadde gjort før. Jeanne og jeg bøyde hodet og ba høyt til Jahve om at han måtte veilede oss og vise oss hvor vi skulle vende oss, og hva vi skulle gjøre.
Vi får lære hvordan forandringen vil finne sted
Da vi hadde bedt, tente vi oss hver vår marihuanasigarett. Men nesten like etterpå ringte det på dørklokken. Kunne det være politiet? Jeanne løp rundt som en gal i huset og gjemte narkotika, samtidig som hun sprayet luften med en luftrenser, mens jeg gikk utenfor og stengte døren bak meg.
Der ute sto en ung, farget kvinne som fortalte at hun var et av Jehovas vitner. Hun begynte å snakke med meg om akkurat de tingene vi nettopp hadde bedt om. Hun tilbød meg boken Den sannhet som fører til evig liv, og jeg kjøpte den. Jeg spurte også: «Hvor kan jeg få kontakt med Jehovas vitner?» Hun inviterte oss til møtene i deres Rikets sal og ga oss også bladene Vakttårnet og Våkn opp!
Det var lørdag middag, og Jeanne satte seg i ett rom for å lese Vakttårnet og Våkn opp!, mens jeg begynte å lese i boken i et annet rom. Det tok ikke lang tid før vi begynte å rope til hverandre: «Du, hør her!» «Dette er helt fantastisk!» Sent på kvelden hadde jeg lest ut boken. I løpet av de foregående to månedene hadde jeg lest hele Bibelen, og nå begynte jeg å forstå forbindelsen mellom de forskjellige delene av den.
Helt siden jeg var barn, hadde jeg bedt slik som Jesus lærte sine disipler å be: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så òg på jorden.» (Matt. 6: 9, 10) Jeg hadde trodd at Guds rike var en fredelig tilstand i sinn og hjerte. Men nei, slik var det naturligvis ikke! Nå forsto jeg at Guds rike er en virkelig regjering! Det er det redskap Gud vil bruke for å fjerne denne korrupte ordning!
Dette ble helt klart da jeg igjen leste Daniel 2: 44, som sier: «I disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges . . . det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evinnelig.» På den måten ble jeg klar over at mine tidligere forsøk på å forandre den bestående samfunnsordning ved å delta i offentlige demonstrasjoner ikke bare var nytteløse, men også i strid med det Bibelen sier i Romerne 13: 1—7. Jeg forsto nå at sanne kristne inntar en nøytral holdning til politiske anliggender og venter på at Gud selv skal forandre det hele ved å ødelegge denne ordning.
Jeg begynte også å forstå at etter at Guds regjering har ødelagt denne verdensordning, vil Gud sørge for at hans opprinnelige hensikt, som gikk ut på at jorden skulle bli et paradis, vil bli oppfylt, i samsvar med de profetiene som vi hadde lest. Men nå lærte jeg noe enestående som jeg hadde oversett — Gud vil gi menneskene anledning til å leve for evig i dette jordiske paradis! Slike skriftsteder som dette gjorde virkelig inntrykk på meg: «De rettferdige skal arve landet og bo i det evinnelig.» — Sl. 37: 29.
Jeg begynte å forstå at løsningen på det hele er GUDS RIKE. Ja, Gud bryr seg om menneskene, og han har en virkelig regjering som vil gjennomføre hans hensikter. Det kapitlet i boken Den sannhet som fører til evig liv som heter «Hvorfor har Gud tillatt det onde helt fram til vår tid?», hjalp meg til å forstå hvorfor han tilsynelatende har vært sen med hensyn til å gripe inn. Det viste hvordan viktige spørsmål som til og med berørte åndeverdenen, måtte avgjøres før han ødelegger denne fordervede ordning.
Men var alt dette bare teorier? Fantes det noe virkelig bevis for at Guds regjering virkelig eksisterer? Det ønsket jeg å få vite.
Det vi hadde lett etter
Neste dag, den 6. september 1970, gikk Jeanne og jeg til Rikets sal. Vi kom dit etter at møtet hadde begynt. Vi la merke til at alle var rene og ordentlige og så lykkelige ut. Selv små barn deltok i møtet og leste skriftsteder flytende. Ettersom jeg visste hvordan situasjonen var på skolen, var jeg klar over at disse foreldrene måtte være virkelig interessert i barna sine. Jeg var også imponert over den bibelkunnskap disse menneskene hadde. Men det som gjorde størst inntrykk på meg, var det som hendte etter at møtet var over.
Over 100 mennesker, fra et lite barn til en gammel mann, kom bort til oss og ga oss den hjerteligste velkomst vi noen gang hadde fått. Vi var spesielt forbauset over dette ettersom jeg hadde langt hår og skjegg og Jeanne var kledd som en hippie. De fleste var dessuten fargede, ettersom dette var i et farget strøk. På den skolen hvor jeg underviste, tok det ganske lang tid før de fargede godtok meg. Det så ut til at de var mistenkelige overfor hvite, men en slik holdning gjorde seg på ingen måte gjeldende i Rikets sal.
Vi ble invitert til å komme tilbake på torsdagen og være til stede på den teokratiske skolen. Da vi kom tilbake, behandlet alle oss som gamle venner. Det som gjorde inntrykk på oss, var at hensikten med disse møtene, tydeligvis var å få en dypere forståelse av Bibelen. Vi kunne se at det disse menneskene lærte, virkelig berørte deres liv. Vi ble invitert hjem til en familie for å spise aftens, og mannen i huset oppmuntret oss til å ta imot tilbudet om et gratis, ukentlig bibelstudium, noe vi også gjorde.
Etter noen uker visste Jeanne og jeg at vi hadde funnet det vi hadde lett etter. Her var en gruppe mennesker som virkelig elsket hverandre, og som med overbevisning forberedte seg med tanke på livet i en ny ordning. Enhver side av deres liv ble berørt av Guds lover i Bibelen — de var derfor virkelig undersåtter av Guds regjering. Og etter hvert som vi fortsatte å studere, ble vi overbevist om at oppfyllelsen av Bibelens profetier viser at vi nå lever i slutten av den generasjon som vil få se at Guds regjering knuser hele denne onde tingenes ordning. — Matt. 24: 3—14.
Vi forsto straks hvor viktig det var at alle mennesker ble gjort kjent med disse livsviktige opplysningene om Guds rike, og vi spurte derfor om vi kunne få hjelpe vitnene med å fortelle andre om dette. Vi hadde sluttet å bruke narkotika, og en kort tid senere hadde vi forandret vår hårfrisyre og vår måte å kle oss på. I januar 1971 ble vi døpt av Jehovas vitner som et symbol på at vi hadde innvigd oss til å tjene Jehova Gud. Jeg sluttet som lærer og fikk meg et annet arbeid, og Jeanne og jeg begynte i heltidsforkynnelsen. Siden da har vi fått den ene velsignelsen etter den andre.
Vi har nå fatt opplæring i misjonærtjeneste ved Vakttårnets bibelskole Gilead i New York og skal dra til Afrika for å forkynne det gode budskap om Guds rike. Hvor fint vil det ikke være å kunne fortelle menneskene der at Guds Ord, Bibelen, viser at fattigdommen, krigene, fordommene og de urettferdige forholdene i denne tingenes ordning snart vil få en ende og bli erstattet av rettferdige forhold under det styre som vil bli utøvd av Guds rike, Guds regjering! (2 Pet. 3: 13) — Innsendt.
[Bilde på side 309]
Jeanne og jeg fant det vi så lenge hadde lett etter