Kan vitenskapen virkelig løse våre problemer?

«VI KAN løse våre problemer . . . ,» skrøt en redaktør for et amerikansk vitenskapelig tidsskrift for en tid siden.

En gang ville en slik uttalelse kanskje ha blitt stående uimotsagt, for i mange år syntes vitenskapen å vinne den ene strålende seieren etter den andre. Men i 1960-årene og i begynnelsen av 1970-årene begynte skuffelsene å melde seg.

Det er sant at vitenskapen har gjort en del bemerkelsesverdige framskritt. Men til tross for oppriktige forsøk på å løse matvareproblemet sulter flere enn noensinne. Vitenskapelige metoder til bekjempelse av kriminaliteten har ikke minsket lovløsheten; den har tvert imot fortsatt å vokse og spredt seg fra byene og til de tidligere så fredelige landdistriktene. Luften og vannet er blitt forurenset med avfallsstoffer. Noen gir også vitenskapen skylden for at raketter med en uhyggelig ødeleggelseskraft er blitt stilt opp og rettet mot verdens storbyer.

Nå, i året 1976, er derfor mange som før gikk inn for vitenskapen, ikke lenger så sikre i sin sak. De ser at vitenskapen riktignok har medført visse goder, men også altfor mange onder. Disse mangler ved vitenskapen er imidlertid knyttet til en enkelt, grunnleggende svakhet. Denne svakheten er ikke av ny dato — den er bare blitt mer fremtredende på grunn av vår tids verdensomfattende problemer.

Denne store svakheten blir påpekt i Bibelen, i Jobs bok, som ble skrevet for over 3400 år siden. Job la merke til menneskenes vitenskapelige innsikt, blant annet deres oppfinnsomhet i forbindelse med å trenge dypt inn i jordens indre for å hente fram dens rikdommer. Men hva sa Job at de manglet? Vi leser:

«Men visdommen — hvor skal den finnes? Og hvor har forstanden sin bolig?» — Job 28: 12.

Sann visdom — det er det vitenskapen mangler og alltid har manglet. Den trenger den rette veiledning. Eller, som Milton Katz, som er knyttet til Harvard universitet, uttrykker det: «Problemet er ikke teknologien. Problemet er den måten vi har brukt teknologien på.»

Visdommen, det vil i dette tilfelle si evnen til å bruke vitenskapens oppdagelser på rette måte, må komme fra en kilde utenfor selve vitenskapen. Gir vitenskapsmennenes bestrebelser for å løse menneskenes problemer inntrykk av at de har funnet denne visdommen? La oss se litt nærmere på dette.

Klar tankegang nødvendig for å løse problemer

Er det for det første ikke logisk at hvis problemene skal kunne løses, må de som skal løse dem, se bort fra personlige oppfatninger og fordommer? Jo, det er det. Men dette krever ydmykhet.

Det er som Bibelen sier i Ordspråkene 11: 2: «Med overmot følger skam, men de ydmyke har visdom.» Det hebraiske ordet som her er gjengitt med ’ydmyk’, innebærer tanken om å ’skjule seg selv’, det vil si å sette seg selv i bakgrunnen. Dette betyr ikke at en ydmyk person ignorerer problemene. Nei, men han finner fram til hva som er de virkelige problemer. Den som er ydmyk, forsøker ikke å gjøre seg bemerket eller å oppnå økonomisk vinning, og han forsøker heller ikke selvisk å bevare en eller annen posisjon.

Det taler til mange vitenskapsmenns ære at de oppriktig bestreber seg på å oppfylle disse kravene. Noen har til og med ofret livet for å finne fram til det som er sant. Men når en leser vitenskapelig litteratur, kan en ikke unngå å legge merke til den sneversynte dogmatisme som ofte kommer til uttrykk, og som blir framholdt med nesten religiøs lidenskapelighet. Robert K. Merton skrev angående dette i bladet American Scientist våren 1969:

«Faktum er at nesten alle som har fått en fast og sikker plass i vitenskapens panteon — Newton, Descartes, Leibniz, Pascal eller Huggins, Lister, Faraday, Laplace eller Davy — var oppslukt av en lidenskapelig iver etter å komme først med en ny oppdagelse og å få den offisielt registrert. . . . Undertiden . . . vokser ønsket om anerkjennelse i en slik grad at det tar overhånd. Det blir en uimotståelig trang til å bli hyllet.»

Vitenskapens historie har ikke akkurat vært preget av ydmykhet. Den har tvert imot vært preget av «overmot», som det bibelske ordspråket uttrykker det. Dette har medført at vitenskapen har pådratt seg en viss «skam».

Interesse for andre og samarbeidsvilje

Det er logisk å tenke at visdom også bør komme til uttrykk i oppriktig interesse for dem som har behov for hjelp. I Ordspråkene 8: 22—31 sier den personifiserte visdom: «Min lyst hadde jeg i menneskenes barn.» Sann visdom glemmer ikke andres behov, men gleder seg over å kunne hjelpe.

Har vitenskapen fulgt dette edle mønster?

Matvareproblemene gjør seg hovedsakelig gjeldende i tropene, men de fleste vitenskapelige studier er konsentrert om avlinger som vokser i de tempererte klimasonene. Ja, 98 prosent av den vitenskapelige forskning og utvikling er konsentrert i industrilandene og tar sikte på å løse deres problemer. To tredjedeler av verden må greie seg med produkter som er beregnet på en annen kultur.

Hva har dette resultert i? Den britiske vitenskapsmannen lord Ritchie-Calder sier: «Vi gir tilbakestående land traktorer som de ikke vet hvordan de skal bruke, og som de ikke har utstyr til å vedlikeholde. Vi bør i stedet konsentrere oss om teknisk samarbeid. . . . I stedet for å behandle eskimoene som museumsgjenstander og dra til de arktiske strøk med ferdiglagde planer bør vi gå i kompaniskap med eskimoene.»

Den oppfatning at problemer bare kan løses på én måte — kanskje ved hjelp av «Vestens vitenskapelige metoder» — har i virkeligheten gjort dårlige forhold enda verre. I de senere år har deler av Afrika, særlig Sahel-området, vært herjet av stor hungersnød. Mange faktorer har vært medvirkende til dette, men har Vestens vitenskap vært til noen hjelp? En artikkel i bladet Science sier: «Vestens vitenskap og teknologi . . . har vært en av de viktigste årsaker til ødeleggelsen. . . . Når innbyggerne i Sahel-området har vært konservative og har motsatt seg forandringer som vestlige eksperter har anbefalt, har det ofte vært med god grunn. . . . på lang sikt er det bare i få tilfelle at den vestlige innsats i Sahel har virket til innbyggernes beste.»

Mangel på virkelig interesse for andre og samarbeid med dem har også gjort sitt til at vitenskapen har økt problemene på andre måter. Vitenskapsmennene har ofte overhørt advarsler om kommende katastrofer, for eksempel matvare-, transport-, bolig- og energiproblemer. Nettopp disse problemene har nå plutselig rykket menneskene tett innpå livet.

Med dette mener vi naturligvis ikke at noe menneske eller noen gruppe mennesker kan vite nøyaktig hva framtiden vil bringe. Men når det framsettes velbegrunnede advarsler, vil det alltid være på sin plass å treffe rimelige forholdsregler. Når en krise truer, er det nødvendig å gå til handling. Men gang på gang har det vist seg at det beste vitenskapen har kunnet prestere, er å reagere etterpå, når krisen har vært en realitet. «Den kloke ser ulykken og skjuler seg,» sier Bibelen, «men de uerfarne går videre og må bøte.» (Ordspr. 22: 3) Millioner har måttet «bøte» fordi den vitenskapelige verden ikke har vært tilstrekkelig forutseende og ikke har grepet inn i tide.

Det er tydelig at vitenskapen ikke har løst menneskenes problemer; den mangler den sanne visdom for å kunne gjøre det. Men betyr dette at en gudfryktig person bør være motstander av all vitenskap?

Et likevektig syn på vitenskapen

En kristen verdsetter sann lærdom og vitenskapelige oppdagelser. Han har imidlertid den fordel at hans tanker ledes av virkelig visdom. Denne rette veiledning kommer ikke fra noe menneske. Den rettferdige Job, som ble omtalt i begynnelsen av denne artikkelen, erkjente dette faktum. Etter at Job hadde innrømmet at ikke engang mennesker med vitenskapelig innsikt har visdom, stiller han inspirert av Gud følgende spørsmål:

«Men visdommen — hvor skal den finnes?» Han svarer:

«Se, å frykte [Jehova], det er visdom, og å fly det onde er forstand.» — Job 28: 1—28.

Hva oppnår en ved å la sine tanker bli ledet av Gud i spørsmål av vitenskapelig art? Det gir gunstige resultater; livets problemer blir løst.

Dette kan belyses ved hjelp av noe som skjedde i fortiden. En konge i Babylon ga befalingen om at noen unge, jødiske fanger skulle føres til hans palass og gis spesiell opplæring. Ifølge Daniel 1: 4 dreide det seg om unge menn «med evne til å tilegne seg all slags visdom og vinne kunnskap og bli kyndige i vitenskap». Den «vitenskap» som nevnes i dette skriftstedet, var ikke de tåpelige astrologiske og magiske vitenskaper som bygde på den tids filosofiske og religiøse oppfatninger. Fortidens jøder var ikke uvitende med hensyn til astronomi, kjemi og så videre, men de lot seg aldri villede til å godta Babylons psevdovitenskap.

De var derimot kjent for den visdom og høye moral som kom til uttrykk i deres litteratur og deres forståelse av skaperverket, foruten i deres arkitektur, jordbruk og andre praktiske vitenskaper. «I mange av disse henseender,» sier bibelkommentatoren Albert Barnes, «var de uten tvil langt forut for kaldéerne [babylonierne], og det var uten tvil den kaldéiske monarks hensikt å dra nytte av det de visste.»

På samme måte har sanne kristne i dag et likevektig syn på vitenskapen, og det er til gagn for dem. De lar seg ikke villede av vitenskapelige synspunkter som ofte mer er personlige oppfatninger enn fastslåtte kjensgjerninger. Den østerrikske filosofen Karl Popper sier: «Vitenskapen er ikke et system av sikre eller fastslåtte uttalelser; . . . vi vet ikke: vi kan bare gjette. Og våre gjetninger blir ledet av det uvitenskapelige, det metafysiske . . .» Det den kristne apostelen Paulus skrev til Timoteus, er også riktig i dag; han rådet Timoteus til å vende seg bort «fra det vanhellige tomme snakk og motsigelsene fra den kunnskap som falskelig kalles så». — 1 Tim. 6: 20.

Den guddommelige visdom som vi finner i Bibelen, hjelper sanne kristne til å vurdere alt vitenskapelig stoff. En sann kristen lar seg for eksempel ikke bedra når han hører en vitenskapsmann tale om å forandre den nåværende tingenes ordning «til det bedre». Han vet at ifølge Bibelen vil ’verden forgå’, og alt tyder på at dette snart vil være en fullbyrdet kjensgjerning. En ny ordning — som Gud har skapt — vil følge etter, og der vil all kunnskap, også all vitenskapelig lærdom, bli brukt til beste for menneskene og til ære for Gud. — 2 Pet. 3: 7—13; 1 Joh. 2: 15—17.

Det er i virkeligheten svært forstandig å søke hjelp hos Gud for å få løst menneskenes problemer. Hvorfor sier vi det? Er det ikke så at de fleste av de større problemer som vitenskapen står overfor, er den ikke i stand til å løse? Jo, det er det. For det første er vitenskapen uløselig knyttet til de politiske og økonomiske systemer som finnes i dag. Menneskene sulter derfor fortsatt, selv om vitenskapen har frambrakt en «grønn revolusjon». Hvorfor? Fordi politiske byråkrater eller andre som bare er interessert i personlig vinning, hindrer at matvarene når fram til dem som sulter. Ja, det er ikke til å komme forbi at vitenskapen er hemmet av det system den befinner seg i.

For det annet er vitenskapsmennenes kunnskap vanligvis ufullstendig, også når den er nøyaktig. I noen land har vitenskapen for eksempel i de senere år redusert dødeligheten som følge av sykdom ved å anvende medisiner og DDT, men den har ikke kunnet hindre at de samme menneskene nå dør av sult som følge av mangel på mat. Aswandammen i Egypt ble anlagt for å skaffe elektrisk kraft og få i stand kunstig vanning. Men den har også bidratt til en rask utbredelse av den fryktede sykdommen schistosomiasis. Ett vitenskapelig framskritt motvirker således ofte et annet. Det som mangler, er fullstendig kjennskap til det miljø vi lever i. Hvem har det?

Han som skapte universet, kjenner også jordens økologiske system og har makt til å kontrollere det. Det er han som fra begynnelsen av har dannet de kompliserte kretsløp på jorden. Det er derfor også han som best er i stand til å råde bot på de skader som menneskene har forårsaket i sin uvitenhet om de faktorer som innvirker på den økologiske likevekt, og sørge for at disse kretsløp kommer til å fungere til menneskets beste. Guds løfter i Bibelen om at han skal gjøre slutt på slike ting som sult og forurensning, er derfor pålitelige.

Vi kan tro Gud når han sier: «[Jehova], hærskarenes Gud, skal på dette fjell gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin.» (Es. 25: 6) Vi kan også ha fullstendig tillit til hans løfter om at han skal «ødelegge dem som ødelegger jorden». — Åpb. 11: 18.

Det er enda en grunn til at vi bør sette vår lit til at Gud — og ikke vitenskapen — skal løse menneskenes problemer.

Vitenskapen kan ikke forandre menneskene — men det kan Gud

En av de grunnleggende årsaker til menneskehetens problemer er mennesket selv. Vitenskapen kan ikke virkelig forandre menneskene eller deres motiver. Tenk for eksempel på problemet med kriminaliteten! Eksperter kan konstruere spesielt utstyr for å forsøke å hindre at kriminaliteten sprer seg, men de kan ikke fjerne urette ønsker hos mennesker som, hvis de er utspekulerte nok, finner nye måter å overvinne disse hindringene på. Gud har imidlertid skapt menneskehjertet. Han er derfor den som best kan vite hvem som eventuelt må fjernes fra det menneskelige samfunn for at andre skal kunne leve i fred.

Dette er grunnen til at Gud kan forsikre oss om at når den nåværende tingenes ordning er borte og hans nye ordning kommer, vil det ikke finnes noen kriminalitet: «Ingen skal gjøre noe ondt og ingen ødelegge noe på hele mitt hellige berg.» — Es. 11: 9.

Den visdom som kommer fra Gud, kan vise menneskene hvordan de bør gjøre bruk av lærdom og vitenskap. Når vi studerer Bibelen, vil vi oppdage at den viser hvordan vi kan løse eller på en bedre måte takle de problemer vi blir stilt overfor hver dag. Den holder dessuten fram et pålitelig framtidshåp. Er det ikke nettopp dette du ønsker? Det er det helt sikkert. Snakk med Jehovas vitner; de vil med glede hjelpe deg, slik at du kan lære mer om den sanne visdom fra Gud.

[Bilde på side 52]

Selv om det er blitt utrettet forbausende ting ved hjelp av teknologien — sier Bibelen: «Se, å frykte [Jehova], det er visdom, og å fly det onde er forstand.» — Job 28: 28.