Betydningen av verdensbegivenhetene

Krisen i Midt-Østen

● I slutten av 1973 ble verdens oppmerksomhet igjen rettet mot Midt-Østen i forbindelse med den fjerde alvorlige arabisk-israelske konflikten. Noen har den oppfatning at den stadig mer fremtredende rolle Israel spiller i verden, er i samsvar med Bibelens profetier. De mener at Israels opphøyelse til en plass blant jordens ledende nasjoner med Jerusalem som «hovedstaden for verdens forente stater» — styrt av Kristus — er et viktig trekk ved opprettelsen av Guds rike. Retter Bibelens profetier virkelig oppmerksomheten mot Israel på denne måten?

Nei, det er tydelig at dette ikke er tilfelle. De israelske lederne har dessuten selv konsekvent gitt uttrykk for at de ikke er interessert i at den unge republikken skal bli et «teokrati». Noe som er enda viktigere, er at Bibelen viser at profetiene om en gjenopprettelse skulle få sin oppfyllelse på et åndelig Israel — ikke på et kjødelig Israel. Det var derfor apostelen Paulus, som selv var jøde, fant det nødvendig å peke på at «ikke den er jøde som er det i det åpenbare; heller ikke er det omskjærelse som skjer i det åpenbare, på kjøttet; men den som er jøde i det skjulte, han er jøde, og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven» — Rom. 2: 28, 29.

Det er som en politisk og ikke som en teokratisk stat at republikken Israel i vår tid er blitt innblandet i en politisk maktkamp. Det er sant at det er sterke religiøse motsetninger mellom jøder og arabere. Men det har hele tiden vært politiske og økonomiske stridsspørsmål som har ligget til grunn for deres kriger, og ikke stridsspørsmål som har hatt tilknytning til Bibelen.

Fred gjennom lov

● I dette tiår har vi hørt mye om et «tøvær» i den kalde krigen, om avspenning og avtaler om stans i rustningskappløpet. Hvor sterke er i virkeligheten de bestrebelser som blir gjort for å opprette sann fred?

I en rapport som nylig ble sendt ut av et institutt for strategisk forskning i London, blir det opplyst at det blir produsert flere våpen og ikke færre. Og på den verdenskonferansen som tok for seg verdensfred gjennom lov, sa taleren C. S. Rhyne at selv med FN’s hjelp «har vi ingen fred». Hva er grunnen til dette? Han svarte: «Vi har ingen fred, mine venner, fordi form og konstruksjon er ingen erstatning for materialer. Uten viljen til å følge veien til fred er alle institusjoner i verden nytteløse.»

«Verdensfred gjennom lov» — ja, men hvilken lov kan skape fred, og hvilken regjering er det som skal håndheve den? De fleste nasjoner i dag har tvungen militærtjeneste hvor folk blir opplært til å føre krig. Ingen har tvungen opplæring i fredsarbeid.

Bibelen forutsier imidlertid i Esaias 2: 2—4 at mange folkeslag skal vende seg til Guds regjering, og at Guds «lov [skal] utgå» til dem. Av den grunn skal «et folk . . . ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig». Den regjering som skal håndheve denne loven over hele jorden, er Guds Sønns rike. Dette rike vil snart fjerne dem som ikke søker fred gjennom Guds lov, men gjør det på en hyklersk måte. — 1 Tess. 5: 3.

Hungertruselen

● Landbrukseksperter advarer mer og mer om en kommende, alvorlig matmangel i verdensomfattende målestokk. Hvilke utsikter er det til å unngå hunger?

Mange trøster seg med at noen større land nylig har hatt en god høst. Men en god høst er ikke nok. I USA, verdens ledende matvareprodusent, finnes det ikke lenger noen kornreserver. Næringsmiddelforsker professor Georg Borgström sier: «Folk er fortsatt overbevist om at et eller annet stort teknologisk under skal løse problemet.» Men «Den grønne revolusjon», «mirakelrisen» og «vidunderhveten» har ikke brakt noen løsning.

Noen forsøker kanskje å løse problemet enkeltvis ved å lagre matvarer med tanke på en mulig framtidig hungersnød. Men hvor stor sikkerhet gir det dem? Hvis strømmen blir borte, hva skjer da med frosne matvarer? Og hvis forholdene blir tilstrekkelig ille, vil det da ikke være de som har store kriselagre, som i første rekke vil bli offer for mennesker som er vanvittige av sult?

Bibelen har forutsagt at matmangel skulle være en del av vår tids tegn. (Matt. 24: 3, 7, 21; Åpb. 6: 1—8) I den kommende ’store trengsel’ vil motstandere av Guds rike kanskje dessuten med makt bringe Guds tjenere i en tilstand av sult. Det som gir de sanne kristne trygghet, er ikke kriselagre, men forvissningen om at Gud vil sørge for dem. De kan tillitsfullt si som profeten: ’Selv om terrassene virkelig ikke skulle frambringe noen føde, vil jeg for min del glede meg i min frelses Gud.’ — Hab. 3: 17, 18, NW; Åpb. 7: 9, 10, 14.