«Forkynn ordet» — hvor og hvorfor?
DET var omkring årene 64—65 e. Kr. Apostelen Paulus led ondt i lenker som fange i Roma. Det var under disse forhold han skrev sitt annet brev til Timoteus. Paulus’ hensikt var å dyktiggjøre Timoteus, som var en kristen tilsynsmann, til å motstå frafalne elementer i menigheten og bygge den opp som en sterk «sannhetens støtte og grunnvoll». — 1 Tim. 3: 15; 2 Tim. 1: 8, 16.
Paulus visste at han om kort tid ikke lenger ville ha anledning til å se hvordan Timoteus utførte sin tjeneste som en tilsynsmann eller «eldste». Men Gud og Kristus ville se det. Han skrev derfor: «Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans åpenbarelse og hans rike: Forkynn ordet, vær rede i tide og i utide [hold iherdig på med det i gunstige tider og i vanskelige tider, NW], overbevis, irettesett, forman med all langmodighet og lære!» (2 Tim. 4: 1, 2) Men hvor skulle Timoteus ’forkynne ordet’, og hvorfor? Hva betydde det at han skulle gjøre det i «gunstige tider» og i «vanskelige tider»?
Når vi undersøker sammenhengen, forstår vi hva Paulus hadde i tankene. Han hadde tidligere advart Timoteus om det frafall som hadde begynt å gjøre seg gjeldende, og som til slutt skulle bli helt åpenlyst. (2 Tim. 2: 14—18; 3: 8—13) Etter at Paulus hadde oppfordret Timoteus til å ’forkynne ordet’ kom han inn på at det fantes mennesker som ville vende seg bort fra sannheten, mennesker som ville falle fra. Han sa: «Det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster ta seg selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr.» — 2 Tim. 4: 3, 4.
Sammenhengen viser således tydelig at Paulus ikke talte om forkynnelse for utenforstående, men om den forkynnelse i menigheten som ble utført av en som var tilsynsmann eller «eldste». Uttrykkene «gunstige tider» og «vanskelige tider» må derfor sikte til forhold i menigheten og ikke ute i verden.
Gunstige og vanskelige tider
Paulus’ brev antyder at Timoteus måtte diskutere med mennesker som lå i ’ordkrig’, som kom med «dårlige og uforstandige stridsspørsmål», og som ’sa imot’ sannheten. (2 Tim. 2: 14, 23—25) Det ville i høy grad være «vanskelige tider» når det fantes slike mennesker i menigheten. Vanskeligheter eller motstand fra dem i menigheten som hadde en urett innstilling, kunne skape en tendens til å utvanne «ordet» eller å gi igjen med samme mynt, det vil si å etterligne motstandernes metoder. Timoteus skulle ikke desto mindre holde seg borte fra menneskers filosofier og spekulasjoner og forkynne Guds ’ord’ uforfalsket.
Timoteus hadde gode grunner til å ’forkynne ordet’, uansett om det var gunstige eller vanskelige tider i menigheten. En slik forkynnelse ville styrke menigheten i åndelig henseende og derved motvirke frafallet. Timoteus ville således kunne si det samme som Paulus hadde sagt til de eldste i menigheten i Efesos: «Jeg er ren for alles blod; for jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte eder hele Guds råd.» — Ap. gj. 20: 26, 27.
Sky menneskelig visdom
Tilsynsmennene eller de «eldste» i Jehovas kristne vitners menigheter i vår tid er klar over at de også må være eksempler når det gjelder å ’forkynne ordet’. De bestreber seg derfor på å etterligne apostelen Paulus’ eksempel. Paulus hadde en høy utdannelse, men han unngikk å tale på en pralende og høyttravende måte og framholde menneskelig visdom, som mange lett lar seg overbevise av. Menneskelig visdom eller dyktighet appellerte sterkt til de gamle grekere, men Paulus benyttet seg ikke av det, ettersom han ville at hans tilhørere skulle bygge sin tro, ikke på menneskers visdom, men på Kristus og ved hjelp av Guds ånd og kraft. — 1 Kor. 2: 1—5.
Selv om friske uttalelser eller påfunn, vitser og lignende kan ha en viss appell, vil slike ting som oftest lede oppmerksomheten bort fra ’forkynnelsen av ordet’. Slike ting har ikke noe å gjøre med «en utdeling av noe fra Gud i forbindelse med troen». (1 Tim. 1: 4, NW) De er et produkt av verdslig visdom.
Ettersom de som er tilsynsmenn eller «eldste», har fått befaling om å ’forkynne ordet’, er de klar over at de må sky alt som kan redusere Guds budskaps eller ords kraft. Hvis de merker at de som hører på deres taler, snakker mer om de illustrasjonene som er blitt benyttet, enn om de prinsipper i Guds Ord som illustrasjonene skulle belyse, foretar de forandringer. De vet at det ikke har lykkes dem å fullføre sitt oppdrag i forbindelse med ’forkynnelsen av ordet’ hvis de på noen måte har hindret sine tilhørere i å få fullt utbytte av den bibelske veiledning.
Når en ønsker å drive andre til handling, er det ikke noe som er så virkningsfullt som Bibelens budskap. «Guds ord [eller budskap] er levende og kraftig og skarpere enn noe tveegget sverd og trenger igjennom, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» (Heb. 4: 12) «Guds ord» kan avsløre et menneskes motiver. Det når helt inn til hjertet og viser om en virkelig lever i samsvar med rette prinsipper eller ønsker å gjøre det.
Virkning på dem som er utenfor menigheten
Det bør derfor ikke være noe som leder oppmerksomheten bort fra Guds Ord, når en forkynner og underviser i menigheten. Det som styrker og oppbygger menigheten i åndelig henseende og oppmuntrer alle til å være trofaste mot Jehova Gud, er ikke ting som blir gjort bare for effektens skyld, men bibelsk veiledning. Slik veiledning har også en god innvirkning på utenforstående. Når de er til stede på møter hvor talerne konsentrerer seg om å overbringe bibelsk veiledning, kan de tydelig se at det er noe langt mer verdifullt enn menneskelig visdom som blir framholdt. Oppriktige mennesker blir tilskyndt til å si: ’Gud er sannelig iblant dere.’ — 1 Kor. 14: 25.
I betraktning av at «ordet» skulle forkynnes i menigheten, er det bare logisk å trekke den slutning at det også skulle forkynnes for utenforstående. Det er ingen grunn til å gå ut over det Bibelen sier, og spekulere på slike spørsmål som hva folk kan vente seg hva angår hjem og andre eiendeler, arbeid og underholdning på den ’nye jord’, som Gud skal skape. Alle de opplysninger en trenger for å oppnå Guds godkjennelse og liv, finnes i Bibelen. Folk trenger derfor å høre hva Guds Ord sier.
La oss da som sanne kristne ’forkynne ORDET’, enten vi forkynner i eller utenfor menigheten. Det er bare en slik forkynnelse som vil styrke oppriktige tilhørere i deres beslutning om å være trofaste tjenere for Jehova Gud.