’Dryg ikke med å gi’ som et uttrykk for din takknemlighet overfor Gud
JEHOVA har ved den måten han handlet med sitt folk Israel på i gammel tid, tilveiebrakt mye veiledning til gagn for de kristne i vår tid. Denne veiledningen «er skrevet oss til lærdom», sier apostelen Paulus. (Rom. 15: 4) Ved at vi nøye studerer de enkelte detaljer i den bibelske beretning, kan vi derfor stole på at vi vil få en dypere åndelig innsikt i hva Gud krever av dem som tilber ham i vår tid.
Jehova ga for eksempel israelittene befaling om at hver og en av dem skulle bringe førstegrøden av det som landet ga dem, til hans presteskap på det sentrale sted for tilbedelse som han hadde opprettet. Dette innbefattet de førstefødte av mennesker og dyr, førstegrøden av enhver høst, ja, til og med den første ullen av fårene. (2 Mos. 22: 29, 30; 23: 19; 5 Mos. 18: 4) Denne førstegrøden var ikke det samme som den tiende Jehova forlangte at israelittene skulle gi til støtte av den rene, antagelige tilbedelse.
Alt førstefødt av hankjønn både blant mennesker og dyr skulle helliges til Jehova. (2 Mos. 13: 2, NW) Alt førstefødt av hankjønn av mennesker og av dyr som ikke kunne godtas som offer, skulle imidlertid løses av foreldrene eller av eieren, mot en løsesum på minst fem sekel sølv eller omkring 17 norske kroner. (4 Mos. 18: 15—17) Det prinsipp som her ble understreket, ble senere klart uttrykt av Gud gjennom profeten Esekiel: «Se, alle sjeler hører meg til.» — Esek. 18: 4.
En førstefødt okse eller et lam eller en geit kunne derimot ikke løskjøpes eller kjøpes tilbake. Deres blod skulle sprenges på alteret. Disse dyrenes blod representerte mennesket Jesu Kristi livsblod, som frivillig ble frambåret som et offer til gagn for den syndige menneskehet. — Heb. 9: 6—14; Åpb. 7: 14.
Ikke noen bestemt mengde
Når det gjaldt førstegrøden av jorden og av ullen fra hjorden, er det verdt å legge merke til at Jehova lot hver enkelt selv bestemme hvor mye han skulle gi. Det ble overlatt til den enkelte, akkurat som den enkelte selv måtte avgjøre hvor mye av kornet som skulle få stå igjen til gagn for de fattige. — 3 Mos. 19: 9, 10.
Det ble ventet at enhver familie og enhver person som hadde en eiendom i det gudgitte landet, skulle bringe denne førstegrøden som en anerkjennelse av at de hadde motatt alt fra sin Gud. Det at det sto til den enkelte selv å avgjøre hvor mye han skulle gi, kom til å utgjøre en prøve på deres verdsettelse. Husket de at det var Jehova, deres Gud, som hadde utfridd dem av slaveriet i Egypt? Husket de at han hadde gitt dem et land med brønner som de ikke selv hadde gravd, med frukthager som de ikke selv hadde plantet, ja, med alt de trengte for at de fysisk sett skulle befinne seg vel?
Ja, de hadde en gavmild Gud, en Gud som også var interessert i deres åndelige velferd, i deres holdning overfor den sanne tilbedelse. I forbindelse med denne førstegrøden som skulle ofres, ga Jehova dem følgende advarsel gjennom sin tjener Moses: «Av alt det som fyller din lade, og som flyter av din vinperse, skal du ikke dryge med å gi meg.» (2 Mos. 22: 29) Det var ikke den mengde som ble gitt, som var av betydning, men snarere den ånd som gaven ble gitt i. Hvis de drygde med å gi Gud det som tilkom ham, kunne det meget vel være et tegn på at de manglet verdsettelse av alle de goder som han hadde latt dem få del i.
Til lærdom for oss
Hva kan så vi, som ikke er underlagt Moseloven, lære av alt dette? Disse tingene i forbindelse med førstegrøden av jorden og det førstefødte blant mennesker og dyr inneholder et vell av åndelige opplysninger av stor betydning. Sier ikke apostelen Paulus at Kristus Jesus ved sin oppstandelse ble «førstegrøden [til Gud] av de hensovede»? — 1 Kor. 15: 20.
I tråd med den samme tanke får vi vite at de 12 stammer av det åndelige Israel, Kristi salvede etterfølgere, er blitt utvalgt av Gud til å «være en førstegrøde av hans [gjenløste] skapninger». (Jak. 1: 18; Åpb. 14: 1—4) Når disse har bevart sin trofasthet helt inntil døden, blir de oppreist som åndeskapninger og gitt til Guds store Yppersteprest i himlene, Jesus Kristus, for å utgjøre et presteskap under ham. Det at Gud godtar denne førstegrøden, utgjør en storslagen garanti for at det vil bli en gledebringende høst, en stor hærskare av mennesker som i sin tid vil kunne glede seg over de velsignelser som følger med et evig liv på en paradisisk jord. De vil bli jordiske undersåtter av det rike hvis styre vil bli utøvd av Kristus og hans 144 000 konger og prester.
Vi kan også lære andre ting i forbindelse med frambæringen av førstegrøden. Er det ikke slik at det også i vår tid finnes en organisasjon på jorden hvor det blir truffet tiltak med tanke på den sanne tilbedelse? Jo, det er helt sikkert. Gjennom denne organisasjonen er det blitt truffet fine åndelige foranstaltninger. Det er derfor passende at de som nyter godt av en slik åndelig overflod, gir uttrykk for sin takknemlighet ved hjelp av sine materielle eiendeler.
Legg merke til at Jehova ikke stiller noen bestemte krav til sine tilbedere hva dette angår. Det kan være med mange av dem som det var med den fattige enken som Jesus så legge ned «to skjerver» i kisten i templet. (Mark. 12: 42) Var det ikke det at hun var så gavmild og ikke drygde med å gi, det at hun hadde et slikt oppriktig ønske om å gi uttrykk for sin takknemlighet overfor Gud, som gjorde inntrykk på Jesus?
Noe mer vi kan lære
Blant israelittene i gammel tid innebar frambæringen av de førstefødte og av førstegrøden at disse gavene ble helliget. Hvordan skulle de kunne vente at Jehova ville velsigne de øvrige familiemedlemmer som måtte komme, eller den videre innhøstning hvis de ikke frambar disse gavene for Jehova av et villig hjerte og uten å dryge?
Gudfryktige foreldre, slike som foreldrene til Samson og til Samuel, oppdro ikke bare sine barn «i Herrens tukt og formaning», men de overga også med glede sin førstefødte sønn til en mer direkte tjeneste for Jehova. — Ef. 6: 4.
Viser kristne foreldre i vår tid mindre verdsettelse? Nei, for mange foreldre oppdrar målbevisst sine barn til å bli sanne tilbedere av Jehova. De framelsker i de unges sinn et ønske om å forberede seg med tanke på et framtidig liv i hengivenhet for Gud, kanskje med tanke på en livsgjerning som en heltidsforkynner av det gode budskap. Er ikke det en enestående måte å høste gagn av forbildet med førstegrøden på?
Kristne tilbedere av Jehova i vår tid viser den samme villige ånd når de gir av sine midler til fremme av den sanne tilbedelse. De gir uten å dryge og viser på den måten at de er klar over at alt det de har, kommer fra Jehova og tilhører ham. Vi vil her gjengi noen fine uttalelser som har fulgt med gaver som er blitt sendt enten til Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn i New York eller til et av Selskapets mange avdelingskontorer verden over:
«Jeg er langt oppe i årene og kan ikke ta disse pengene med meg når jeg dør, og jeg kan ikke tenke meg noen bedre måte å bruke dem på enn å gi dem til fremme av forkynnelsen av det gode budskap om Riket.»
«Alle de ting vi har fått fra Jehova, har gitt oss stor glede og lykke. Alle vi som bor i denne delen av landet, setter stor pris på den nære forbindelse vi har med Jehova gjennom hans menighet, selv om vi bor et stykke fra Selskapets hovedkontor. Vi føler spesielt at vi på denne måten kan ha en andel i å utvide det verdensomfattende vitnesbyrd som nå blir avlagt.»
Skaperen vet at de mennesker som er mest gavmilde, som viser den største verdsettelse, i virkeligheten er de lykkeligste menneskene. (Ap. gj. 20: 35) Han ønsker derfor å gi sine barn en gavmildhetens ånd. Han minner oss om å utvikle denne fine egenskapen, ikke ved å stille bestemte krav til oss, men ved i første rekke å la det bero på vår egen hjertetilstand. Hvor tydelig blir ikke dette holdt fram for oss! Tenk bare på følgende ord av den inspirerte apostelen:
«Den som karrig sår, skal karrig høste, og den som sår med velsignelser, skal høste med velsignelser. Hver gi så som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med sorg eller av tvang! for Gud elsker en glad giver. Og Gud er mektig til å gi eder all nåde i rikelig mål, for at I alltid i alle ting kan ha alt det I trenger til, og således rikelig kan gjøre all god gjerning, . . . idet I blir rike i alle ting til all oppriktig kjærlighet, . . . For den hjelp som ytes ved denne tjeneste, råder ikke bare bot på de helliges trang, men bærer også rik frukt ved manges takksigelser til Gud.» — 2 Kor. 9: 6—12.