Bibelens sannhet befridde meg for frykten for helvete

Fortalt av Paul Hammer

JEG ble født i Trondheim den 3. mai 1879. Mine foreldre tilhørte den norske statskirke, og jeg ble oppdratt i den lutherske tro. Helt fra min tidligste barndom hadde læren om et brennende helvete festet seg dypt i mitt sinn. Jeg lærte at jeg hadde en udødelig sjel, og at når jeg døde, ville jeg enten komme til himmelen eller til et brennende helvete. Ettersom jeg ikke trodde at jeg var god nok til å komme til himmelen, var jeg svært engstelig for hvordan det ville være å havne i helvetes ild. Jeg var virkelig i trelldom under denne læren.

I min søken etter frihet og fred bestemte jeg meg for å emigrere til De forente stater, noe jeg gjorde i 1901. Jeg mente at ved å selge det jeg eide, og forlate Norge, ville jeg ikke lenger være i trelldom. Men min frykt for et brennende helvete var like stor i Amerika som den hadde vært i Norge. Jeg var fremdeles i trelldom. Jeg fortsatte derfor å søke etter sannheten og friheten, selv om jeg hadde små forhåpninger om å oppnå noe ved det.

Jeg slo meg ned i North Dakota, og i min søken etter Bibelens sannhet gikk jeg i årevis med jevne mellomrom i en luthersk religiøs forening. Jeg ønsket å finne noe bedre, og jeg fortsatte å gå i denne foreningen, selv om jeg ofte var skuffet over det som ble forkynt der. Da jeg i 1918 kom i kontakt med de internasjonale bibelstudenter, som Jehovas vitner den gangen var kjent som, sluttet jeg imidlertid å gå i denne foreningen. Jeg anskaffet meg de sju bindene av Studier i Skriften og abonnerte også på bladet Vakttårnet.

Den 11. november 1918 fikk jeg et spørreskjema fra De forente staters hær, og nå hadde jeg fått noe annet å bekymre meg over, for jeg var fullstendig imot det å drepe min neste. Heldigvis sluttet krigen den samme dagen. Så hendte noe som hjalp meg til å frigjøre meg fra det religiøse fangenskap jeg befant meg i. Folkeforbundet ble dannet, og kirkesamfunnene hyllet det som verdens håp. Da presten i den lutherske kirken på det stedet hvor jeg bodde, begynte å uttale seg til fordel for Folkeforbundet og be for det, forlot jeg kirken.

Jeg oppsøkte nå bibelstudentene, og vi snakket sammen til kl. 2 om natten. Jeg ble ved med å hevde at de måtte gjøre noe for å forandre forholdene i verden. De viste meg imidlertid ut fra Bibelen at menneskene ikke kan rette på disse forholdene, men må vente på Jehova Gud. Etter å ha studert og bedt mye tok jeg mitt standpunkt for Jehova og hans rike som et av hans frigjorte barn. Nå var jeg fri og hadde noe å leve for. Nå var det noe jeg kunne gjøre. I mars 1919 symboliserte jeg i Fargo i North Dakota min innvielse til å gjøre Jehovas vilje ved å bli døpt og med det himmelske håp i tankene.

Blant de løftene som ble spesielt dyrebare for meg fra den tiden av, var de løftene som vi finner i Efeserne 2: 4—7: «Men Gud, som er rik på miskunn, har for sin store kjærlighets skyld som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, enda vi var døde ved våre overtredelser — av nåde er I frelst — og oppvakt oss med ham og satt oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus, for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overvettes rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus.»

Når jeg nå hadde fått dette håp, følte jeg at jeg kunne gi akt på oppfordringen i Sefanias 3: 8: «Bi på meg, sier [Jehova], på den dag jeg reiser meg for å ta hærfang!» Jeg var nå villig til å bie på Jehova, til å vente på at han ville ordne opp i jordens anliggender. For et privilegium og for en glede å forstå Jehovas hensikter! Endelig var jeg frigjort fra trelldom under Satan og hans falske religiøse læresetninger!

Etter hvert som jeg fortsatte å studere og komme sammen med bibelstudentene, følte jeg at jeg burde gjøre mer for å hjelpe andre til også å kunne få del i den frihet som jeg nå hadde fått del i. I 1925 sto det en notis i bladet Vakttårnet som viste at det var behov for flere arbeidere ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn, som er kjent som Betel. Jeg takket Jehova for at han hadde besvart mine bønner, og søkte om å få tjene der. Jeg ble kalt inn om sommeren i 1925.

Et enda større mål av frihet

I og med tjenesten på Betel begynte en ny periode med frihet for meg. Jeg behøvde ikke lenger å tenke på å skaffe meg mat og husrom, men kunne nå vie all min tid og hele min oppmerksomhet til tjenesten for Jehova. Min første oppgave besto i å være portner. Jeg betraktet det som et stort privilegium og følte det på samme måte som salmisten som skrev: «For én dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen; jeg vil heller stå ved dørterskelen i min Guds hus enn bo i ugudelighets telt.» For en glede det var å kunne tjene ved hovedkontoret for Jehovas organisasjon på jorden! — Sl. 84: 11.

I 1929 ba bror Rutherford, Selskapet Vakttårnets daværende president, meg om å tjene på en farm på 144 mål på Staten Island. Her lå også Selskapet Vakttårnets radiostasjon, WBBR. Etter at jeg hadde vært der noen år, tjente jeg igjen som portner ved Betel til 1936, da jeg fikk i oppdrag å arbeide på Kingdom Farm i South Lansing i staten New York, i nærheten av byen Ithaca. Jeg skulle passe grisene og hønsene. Selskapet hadde kjøpt denne farmen året før, og den var på mange hundre mål. Etter hvert som Betel-familien i Brooklyn vokste, hadde jeg nok å gjøre med bare å passe grisene. Jeg tok et kurs i oppdretting av dyr for at jeg bedre skulle kunne ta meg av min oppgave. I week-enden tok vi del i felttjenesten, akkurat som andre kristne vitner for Jehova, og hjalp andre mennesker til å bli frigjort fra trelldom under falske religiøse læresetninger.

Det var en glederik dag for oss på Kingdom Farm da N. H. Knorr, som nå var blitt Selskapet Vakttårnets president, gjorde kjent at misjonærskolen Gilead fra og med februar 1943 skulle være knyttet til farmen, og at vi ville ha det privilegium å arbeide sammen med elevene og de med oss. Denne ordningen viste seg å være til virkelig velsignelse både for farmfamilien og for elevene på skolen. I 1949 fikk jeg en uventet arv, og dette gjorde det mulig for meg for noen uker å forlate mine plikter på farmen for å besøke mine venner og slektninger i Trondheim, og jeg fikk avlagt et grundig vitnesbyrd for dem om Guds rike. I 1955 hadde jeg det privilegium å kunne overvære stevnene i Europa, og jeg fikk igjen anledning til å besøke mine venner og slektninger i Trondheim, forkynne for dem og gi dem bibelsk litteratur.

Om lag fem år senere ble skolen Gilead flyttet til hovedkontoret i Brooklyn. I en årrekke hadde vi så her på Kingdom Farm Kurs i Rikets tjeneste, et kurs for opplæring av tilsynsmenn i menighetene. For et år siden ble en del av Kingdom Farm solgt, og de fleste av oss som arbeidet der, ble forflyttet til en annen farm, Watchtower Farm, som ligger om lag 140 kilometer utenfor byen New York. Noen av oss ble imidlertid forflyttet til hovedkontoret i Brooklyn, og etter 30 år på Kingdom Farm er jeg nå tilbake på Betel i Brooklyn. I 1965 hadde jeg et hjerteanfall, men i den senere tid er jeg blitt betydelig bedre, slik at jeg i en alder av 90 år fremdeles er i stand til å arbeide to timer om formiddagen og to timer om ettermiddagen med en del kontorarbeid.

Jeg kan nå se tilbake på over 44 års tjeneste på Betel, og jeg takker hver dag Jehova for hans godhet. Jeg føler i likhet med salmisten David at bare godt og miskunnhet er blitt meg til del alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Jehovas hus gjennom lange tider. — Sl. 23: 6.