Er du lykkelig og utholdende, eller har du gitt opp?
«Nå er vi ikke det slaget som viker tilbake til ødeleggelse, men det slaget som har tro så sjelen blir bevart i live.» — Heb. 10: 39, NW.
1. Hvorfor er det så vanskelig å være utholdende i denne tiden?
I DENNE tiden, da tingene hurtig forandrer seg, er det vanskelig å være utholdende, uansett hva en har bestemt seg for å gjøre. En møter motstand og konkurranse og opplever mange sorger, og en må arbeide hardt. Noen har ikke styrke til å holde det gående eller mangler en kilde som de kan hente den nødvendige styrke fra for å holde motet oppe. Andre kommer til den slutning at målet ikke er verdt de anstrengelser de må gjøre seg for å nå det. De gir opp.
2. Hvorfor er de som gir opp, ulykkelige?
2 Det er helt naturlig at menneskene ønsker å utrette noe. Det er ikke noe som kan erstatte den glede følelsen av å ha utrettet noe gir. Det er også naturlig at menneskene ønsker å være til gagn for samfunnet på en eller annen måte. De som holder ut, de som til slutt når sitt mål, er lykkelige. De som gir opp, føler kanskje en midlertidig glede over å være kvitt det ansvar som hviler på de utholdende, og det press de blir utsatt for, men i det lange løp blir de ulykkelige — de blir usikre, får dårlig samvittighet og mister selvrespekten. Det er særlig tilfelle hvis det de holdt på med, var rett og godt, og hvis det senere går dem dårlig i livet fordi de ga opp.
3. Hva bør en tenke over før en begynner å følge en bestemt kurs?
3 En som ønsker å utrette noe i livet og nå det mål han har satt seg, må planlegge hva han skal gjøre, og ta minst fire viktige ting i betraktning. Han må for det første tenke over om det mål han har satt seg, er det rette, og om det vil gi ham og hans nærmeste varig lykke. For det annet må han nøye granske de midler og metoder han kommer til å benytte seg av for å nå sitt mål, og forvisse seg om at de ikke medfører noe brudd på prinsippene for ærlighet og rettferdighet. For det tredje må han ha det rette syn på utholdenhet, og for det fjerde må han være fast besluttet på å nå sitt mål. — Se Lukas 14: 28—33.
4. Hva må en gjøre når en først har bestemt seg for hvilken handlemåte en vil følge?
4 Når han først har bestemt seg for hvilken handlemåte han vil følge, må han være klar over at han vil trenge å hente styrke fra alle tilgjengelige kilder for å kunne motstå alle vanskeligheter og fullføre det løp han har begynt på. (Fil. 3: 12—16) Han må stadig ransake seg selv for å forvisse seg om at han følger en handlemåte som vil føre til målet, og ikke viker til side. Fra tid til annen vil han kanskje finne det nødvendig å korrigere kursen. Etter hvert som han går rett framover og holder «stø kurs», vil han gjøre framskritt hva det å vise utholdenhet angår. — 2 Kor. 13: 5.
Det viktigste av alt
5. Hva er den eneste virksomhet som virkelig er av verdi i vår tid? Begrunn svaret.
5 Det er mange ting en kan være opptatt med som i større eller mindre utstrekning vil være til gagn for menneskeheten og for en selv. Men slik forholdene er i verden i dag, fører de likevel ofte til skuffelse. Ja, de bestrebelser en kan gjøre seg for å forbedre forholdene i verden, vil i beste fall bare være til midlertidig hjelp, for hele menneskeheten er døende. Det beste ville være om en kunne gjøre noe som ville føre til at ikke bare en selv, men også andre kunne oppnå evig liv. Det ville være det eneste som det ville være anstrengelsene verdt å vie hele sitt liv til, for uten livet kan en ikke gjøre noe. Det finnes en form for virksomhet som virkelig er anstrengelsene verd, ja, den eneste virksomhet som virkelig er av verdi i vår tid, og den eneste som gjør det mulig å holde ut med godt resultat. Denne form for virksomhet er tjenesten for Jehova Gud og hans rike ved Kristus Jesus. Som Skaperen av alle gode ting har Jehova lovt at han gjennom sitt rike skal innføre en rettferdig, evig, ny ordning på jorden, og i denne ordning vil menneskene fullt ut kunne gi uttrykk for de egenskaper som Gud har nedlagt i dem, og få leve under rettferdige forhold i all evighet. — Es. 9: 6, 7; 25: 7, 8.
Kristen utholdenhet
6. Vis hvilket syn verden har på utholdenhet.
6 Det er viktig å ha det rette syn på utholdenhet. Verdens mennesker forbinder utholdenhet med noe ubehagelig. En slik utholdenhet kan sammenlignes med den utholdenhet en mann som driver omkring på havet på en redningsflåte, legger for dagen. Han har kommet i denne situasjonen mot sin vilje. Han er i naturkreftenes vold. Han holder kanskje ut fordi han har et sterkt ønske om å leve. Han kan klare seg i lang tid med et minimum av mat og vann og blir kanskje reddet i tide, men da er han så svak at andre må mate og stelle ham. Selv er han ikke i stand til å hjelpe noen. Det hele har vært en gledeløs opplevelse. Han har bare vært fast bestemt på å overleve og har ventet på at det skulle bli en ende på det hele.
7. Vis forskjellen mellom de kristnes syn på utholdenhet og verdens syn.
7 Det er annerledes med en som tjener Gud som en kristen. Han må naturligvis også være utholdende. For ham innebærer det å være utholdende både å møte dagliglivets problemer og holde stand under motstand, lidelser og forfølgelse. Hva er det så som gjør en kristens utholdenhet annerledes? Jo, i motsetning til mannen på redningsflåten har han selv valgt sin kurs. Han vet hvor han kommer, og hvorfor han må holde ut. Han vet også at han har Jehova Gud på sin side. Han blir ikke redd og fortvilt. Han sulter ikke, for han får rikelig med åndelig føde. Mannen på flåten blir svakere og svakere, men den kristne blir stadig sterkere, for han vet at han behager Gud. Han hjelper andre til å holde ut. Han blir så opptatt av å hjelpe andre at han ikke tenker så mye på de vanskeligheter han selv må gjennomgå. Han blir åndelig oppbygd. Han blir sterk av å holde ut. Han har målet klart for seg, og han er lykkelig. Fordi han vet hva han er på vei til, og hvorfor, er han i stand til å holde ut med glede. Han vet at han følger den rette kurs, og at han har Guds godkjennelse. Apostelen Paulus oppmuntret de kristne i Tessalonika med disse ordene:
8. Hva sa Paulus at det at de kristne utholdt forfølgelse og trengsler, var et varsel om? Hvorfor går ikke en som legger en slik utholdenhet for dagen, rundt med en sørgmodig og trist mine?
8 «Vi selv roser oss av eder i Guds menigheter for eders tålmodighet [utholdenhet, UO] og tro under alle eders forfølgelser og de trengsler som I holder ut — et varsel om Guds rettferdige dom — for at I skal finnes verdige til Guds rike, det som I og lider for.» (2 Tess. 1: 4, 5) En slik utholdenhet er til gagn både for den som er utholdende, og for dem som legger merke til hans handlemåte. Ettersom han har Guds godkjennelse, er det helt naturlig at han er lykkelig. Han ser at tingene utvikler seg nøyaktig slik som han hadde ventet at de skulle gjøre — nøyaktig slik Guds Ord har forutsagt. Han har derfor ingen grunn til å klage, og han føler heller ingen trang til å gjøre det. Han går ikke omkring med en sørgmodig og trist mine, som om det er en byrde for ham å holde ut.
9. Hvordan legger Bibelen vekt på utholdenhet?
9 Bibelen legger stor vekt på utholdenhet og viser at det er en av de egenskaper de kristne må ha. Som Jesus sa, kan de kristne vinne livet hvis de holder ut. (Luk. 21: 19, UO) Apostelen Paulus roste de kristne i Tessalonika for deres utholdenhet i håpet til Herren Jesus Kristus. (1 Tess. 1: 3, UO) Peter rådet de kristne til å føye den viktige egenskapen utholdenhet til de andre kristne egenskapene. (2 Pet. 1: 6, UO) Bibelen advarer gjentatte ganger mot å vike tilbake eller falle fra troen og gi opp det kristne løp. — Heb. 10: 38, 39, NW; 2 Tim. 4: 10; Matt. 24: 13; Heb. 6: 4—6; Åpb. 2: 10.
Situasjonen i vår tid
10. Hvordan er situasjonen i kristenheten hva utholdenhet angår?
10 Hvordan er så situasjonen blant dem som gir seg ut for å være Kristi etterfølgere? Legger de utholdenhet for dagen? I kristenheten finnes det millioner av mennesker som har gitt opp og falt fra. Ringeakten for lov og orden øker stadig, og kirkesamfunnene selv blir mest foruroliget av alle, fordi det stadig blir færre prester. Jesus forutsa dette da han sa: «Fordi urettferdigheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste.» (Matt. 24: 12) Tilstandene i kristenheten kommer derfor ikke som noen overraskelse på dem som har studert Bibelen, for Guds Ord sier at kristenheten er en del av Babylon den store, den falske religions verdensrike, som er imot Gud, og kristenhetens prester er således ikke innvigd til Jehova Gud gjennom Jesus Kristus. De har ikke Jehovas ånd og får ikke hjelp fra ham, og uten Jehovas ånd og hjelp er det umulig å holde ut. Det er ikke noe å undres over at de gir opp. — Åpb. 18: 2, 21; Jer. 51: 58; Es. 40: 30, 31.
En negativ holdning svekker utholdenheten
11, 12. a) Hvordan er situasjonen for de fleste Jehovas vitners vedkommende? b) Hva viser at enkeltes utholdenhet er svekket?
11 Men hvordan er situasjonen blant dem som har tatt til seg kunnskap om Jehova og hans hensikter, blant dem som virkelig har innvigd seg til Jehova gjennom Jesus Kristus? Det store flertall av dem er utholdende, men noen har dessverre i større eller mindre utstrekning mistet sin første kjærlighet og sin glede ved å tjene Gud og har begynt å betrakte tjenesten for Riket som en byrde. Selv om vi ikke akkurat har en slik innstilling, er vår glede over å holde ut i ferd med å avta hvis vi bare ser fram til å kunne slutte og gå hjem når vi er opptatt i felttjenesten. Det er et tegn på at vi trenger å tenke alvorlig over hvordan vi kan styrke oss til å være mer utholdende.
12 Når noen snakker om å begynne som pionerer, er det kanskje noen andre som sier: «Det passer ikke for meg. Jeg er simpelthen ikke slik at jeg kan holde på med den slags arbeid dag ut og dag inn.» Og når noen gir uttrykk for at de ønsker å bli misjonærer eller flytte til et sted hvor det er stort behov, har du kanskje hørt noen si: «Hva skal det være godt for? Du har det da bra her.» «Hvordan skal du kunne forsørge deg?» «Hva skal du gjøre hvis du blir syk? De har ikke slike sykehus der som vi har her.» Slike bemerkninger viser at disse menneskenes utholdenhet er i ferd med å svekkes. Og hva verre er, deres holdning bidrar også til å svekke andres utholdenhet.
13. Hva bør vår utholdenhet være ledsaget av, og hvordan framgår dette av Jesu tilfelle?
13 Jehova har gitt sitt folk et arbeid å utføre, og han ønsker at de skal finne glede i det. (Pred. 3: 12, 13) Jesus var glad og lykkelig, selv når han gjennomgikk harde prøver. Da han i en alder av 30 år begynte sin tjeneste, visste han at han skulle komme til å lide mye på grunn av jødene, og at han til slutt skulle bli drept. Han gjorde sine disipler kjent med dette på forhånd. Men lot han det at han visste hva han skulle gjennomgå, legge en demper på sin glede i tjenesten for Gud? Nei. Apostelen Paulus sier: «Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset [torturpelen, NW], uten å akte vanæren, og nå sitter på høyre side av Guds trone.» (Heb. 12: 2) Han anbefalte med glede andre å følge den samme handlemåte og viste dem at de ikke ville være alene om det: «Kom under mitt åk med meg.» (Matt. 11: 29, fotnote i NW, 1950-utgaven) Ikke engang i sine siste dager på jorden, da han visste at han snart ville lide en vanærende død på torturpelen, mistet han sin glede og gjorde dem som var sammen med ham, bedrøvet. Nei, han styrket sine disipler og oppfordret dem til å være modige og utholdende. Natten før sin død holdt han sin varmeste og mest oppmuntrende og styrkende tale til sine disipler. — Johannes, kapitlene 14 til 17.
14. Hvilken rolle spiller englene for vår utholdenhet?
14 Jesus Kristus, som nå er herliggjort i himmelen, har makt over de hellige engler og leder forkynnelsesarbeidet. Dette arbeidet må utføres. Han har pålagt englene det ansvar å føre tilsyn med kunngjøringen av «dette evangelium om riket». (Matt. 24: 14; Åpb. 14: 6, 7) De blir sendt ut «til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse». (Heb. 1: 14) Disse englene blir ikke sendt ut for å finne feil hos dem som forkynner, og fordømme dem, men for å hjelpe dem. De er meget interessert i det arbeid Guds tjenere utfører, for de vet at det har å gjøre med herliggjørelsen av Jehovas navn. De ønsker at Jehovas kristne vitner skal bevare sin ulastelighet, slik at det kan bli bevist at Satan er en løgner, og at han tok feil da han påsto at ingen mennesker vil kunne bevare sin ulastelighet overfor Gud, men at de på grunn av selviskhet eller frykt vil miste sin utholdenhet når de blir prøvd. Englene ser hvilken innstilling Jehovas tjenere har, og de er lykkelige når Guds folk utfører sitt arbeid i fred og enhet og er utholdende. (1 Kor. 4: 9; 11: 10) De blir skuffet når noen unnlater å legge lydighet for dagen og gir opp. De er rede og fullt ut i stand til å gi all den nødvendige hjelp til de kristne når de ber Gud om det. Når Jehovas kristne vitner har Guds ånd og får hjelp og støtte av englene, innebærer det en forsikring om at de vil være i stand til å holde ut. — Sl. 34: 8; 2 Kong. 6: 15—17.
Jeremias — et eksempel på utholdenhet
15, 16. Hvem satte ved sitt liv et eksempel for oss hva utholdenhet angår, og hvordan var situasjonen da han trådte fram på skueplassen?
15 Bibelen sier at «alt som før er skrevet, det er skrevet oss til lærdom, for at vi skal ha håp ved det tålmod og den trøst som skriftene gir». (Rom. 15: 4) En av dem hvis livshistorie i høy grad styrker oss og hjelper oss til å holde ut, er Jeremias. Vi vil derfor ha stort gagn av å undersøke beretningen om ham.
16 Juda rike var i en dårlig forfatning på den tiden da Jeremias utførte sin tjeneste. Tistammeriket Israel var blitt tatt av Assyria nesten 100 år før Jeremias begynte å profetere. Juda rike hadde fulgt den samme troløse handlemåte som sin søster, tistammeriket, og var til slutt blitt enda verre. Før Jeremias trådte fram på skueplassen, hadde kong Manasse forårsaket så mye ondt ved å fremme Ba’als-dyrkelsen at selv etter at han hadde angret og omvendt seg, fortsatte Juda å være så gjennomsyret av ondskap at Jehova erklærte at han i sin tid ville utslette Jerusalem og la Judas innbyggere bli bortført. — 2 Krøn. 33: 18, 19; 2 Kong. 21: 13, 14.
17. Hvordan visste Jeremias at det å være en profet ville bli en utholdenhetsprøve for ham?
17 Amon, Manasses sønn, var lik sin far. Etter å ha utøvd et ugudelig styre i to år ble han etterfulgt av Josias i 659 f. Kr. Det var i det 13. år av Josias’ regjering, 40 år før Jerusalems ødeleggelse, at Jeremias ble kalt av Jehova til å profetere i Juda. Kong Josias gjorde sitt ytterste for å gjenopprette den sanne tilbedelse i Israel. Han innførte store reformer, men det var fremdeles mye ondskap og ugudelighet i landet. Da Jeremias ble kalt til å tjene som profet, visste han at han ville bli stilt på en utholdenhetsprøve. Jehova sa at jødene ville kjempe mot ham, og at det var fare for at han kunne bli grepet av frykt for dem. Jehova gjorde det klart at Jeremias ikke hadde noen grunn til å frykte, for han ville støtte Jeremias og være med ham og redde ham. Jeremias skulle derfor tale alt det som Gud ga ham befaling om å tale. — Jer. 1: 7, 8, 17—19.
18. Hvorfor måtte Jeremias legge utholdenhet for dagen for å kunne kunngjøre sitt budskap?
18 Jehova fortalte Jeremias hva slags arbeid han skulle utføre. Han skulle forkynne et budskap som ville gi ham mange motstandere. Han skulle si til Juda, ja, like opp i ansiktet på prestene, profetene og høvdingene, at de hadde vendt seg bort fra Jehova. Det var blod av uskyldige fattigfolk på Judas kjortelfliker. (Jer. 2: 26, 34) Judas nasjon var lik en skjøge. (Jer. 3: 1) Den hadde brutt den pakt den hadde inngått med Jehova. (Jer. 11: 3—8) Til slutt skulle Jeremias si til dem at hvis de ønsket å redde livet, måtte de underkaste seg Babylons konge. I de jødiske lederes øyne var slik tale ensbetydende med høyforræderi og undergravningsvirksomhet og fortjente døden. (Jer. 27: 12, 17) Han skulle dessuten gjøre jødene kjent med at Babylon ville underlegge seg dem, og at de skulle være i fangenskap i 70 år — i sannhet et kraftig budskap! — Jer. 25: 7—11; 32: 24, 36.
Likhetspunkter med Jehovas vitner
19. Hvilke fem likhetspunkter er det mellom det Jeremias opplevde, og det Jehovas vitner i vår tid opplever?
19 Jehovas vitner i vår tid bør studere Jeremias’ handlemåte og vise det han gjorde, mer enn vanlig oppmerksomhet. Det er mange likhetspunkter mellom det Jeremias opplevde, og det Jehovas vitner i vår tid opplever: 1) Jeremias fikk i oppdrag å forkynne en presserende dom fra Jehova; 2) han skulle bygge opp dem som ville bli nidkjære tjenere for Jehova, åndelig sett; 3) det ble tydelig vist at Guds ånd virket på ham. Guds ord ble som en ild i Jeremias’ bein som ikke døde ut, men ble mer intens etter hvert som han holdt ut. (Jer. 20: 9) 4) Jehovas innvigde folk, jødene, hadde en negativ holdning (en holdning som var lik den holdning kristenhetens religionssamfunn og noen få av Guds folk har i vår tid). Disse jødene kunne og burde ha støttet Jeremias i hans arbeid, men de hadde undergravd hverandres tro og mistet sin glede ved å tjene Jehova, sin nidkjærhet og sin åndelighet i en slik grad at deres liv var i fare. 5) Utholdenhet spilte en viktig rolle.
20. Hvorfor var Jeremias lykkelig til tross for at han måtte utholde så meget?
20 Jakob, som var Jesu halvbror og en av Jesu trofaste disipler, sa: «Se! vi erklærer dem lykkelige som har holdt ut.» (Jak. 5: 11, NW) Jeremias var lykkelig da han hadde holdt ut. Han holdt ut da Jerusalem ble ødelagt og kongen i Davids slektlinje ble tatt til fange nøyaktig slik han hadde forutsagt. Han ble ført ned til Egypt av de få jødene som babylonierne hadde latt bli tilbake i landet, for å fortsette å profetere der. Han holdt ut i over 40 år i tjenesten for Jehova i et distrikt som ble stadig verre. Han var ikke lykkelig over å se at Jerusalem ble ødelagt og templet ble plyndret. Han skrev boken Klagesangene, hvor han gir uttrykk for dyp sorg over den vanære dette førte over Jehovas navn. Men han var lykkelig over å se at Guds ord gikk i oppfyllelse, og at det ble vist at han hadde vært en sann profet for Jehova. Hans profetering var så virkningsfull at klaging i vår tid ofte blir betegnet som en «jeremiade». Jeremias så dessuten at hans forkynnelse bar frukt. Andre lovprisere av Jehova ble også spart på grunn av hans budskap. De mest kjente av disse var Baruk og Ebed-Melek.
21. Hva slags menneske var Jeremias?
21 Jeremias kunne mange ganger lett ha gitt opp i de over 40 årene han profeterte, men han var ikke av det slaget som gir opp. Nei, han var en trofast, utholdende tilbeder. Han var en av dem som det sies følgende om: «Derfor skammer Gud seg ikke ved dem, ved å kalles deres Gud; for han har gjort en stad ferdig til dem.» — Heb. 11: 16; 1 Joh. 2: 19, NW.
22. a) Har Jehova profeter som taler under inspirasjon, i vår tid? b) Hva slags profeter har han?
22 Jeremias var en profet som ble kalt av Jehova og under inspirasjon drevet til å forkynne hans ord. Han var også prest. (Jer. 1: 1) I vår tid er Jehovas Ord fullstendig, og det er ikke lenger noen mennesker som blir inspirert av Jehova til å profetere for ham, men han har vitner på jorden som han har utgytt sin ånd over. Han har utnevnt dem til å tjene som prester og undervise folk i hans lover, og han har også befalt dem å forkynne. Hans trofaste salvede vitner er på en måte profeter, ettersom de gjør kjent de profetier som allerede er nedskrevet, og viser hvordan de får sin anvendelse. (Ap. gj. 2: 17) Deres medarbeidere, de som tilhører den ’store skare’ av «andre får», har påtatt seg å hjelpe dem i den verdensomfattende forkynnelsen av evangeliet om Riket og å forkynne de profetier som er blitt kunngjort av den trofaste, salvede levning. Kan de bevare en like sterk tro som den Jeremias hadde, og være like utholdende som han var? I den neste artikkelen skal vi komme inn på hvordan de kan det. — Mark. 13: 10.
[Bilde på side 486]
Verdens mennesker forbinder utholdenhet med en slik opplevelse som den en mann på en redningsflåte har. Den utholdenhet en kristen legger for dagen, er annerledes; han velger selv sin kurs og blir stadig sterkere