Tungen kan øve både god og dårlig innflytelse
«Jeg sier eder at for hvert unyttig ord som menneskene taler, skal de gjøre regnskap på dommens dag; for etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du fordømmes.» — Matt. 12: 36, 37.
1, 2. Hva avhenger vårt evige ve og vel av, og hva bør vi derfor gjøre?
DA JESUS kom med ovenstående uttalelse, kan han ha hatt Salomos ord i Predikeren 12: 14 i tankene: «For hver gjerning vil Gud føre fram for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.» Dette får en til å stoppe opp og tenke. Er det vi sier, virkelig så viktig at vårt evige ve og vel avhenger av det? Hvis det er det, må det i sannhet være gagnlig for enhver å granske seg selv. Er det anstrengelsene verdt fra nå av å innrette vårt liv slik at vi kan ha håp om å få leve i Guds nye tingenes ordning?
2 Det må være en hensikt med de anstrengelser vi gjør oss, hvis de skal være til gagn for oss. Vi husker at apostelen Paulus sa at han undertvang sitt legeme og holdt det i trelldom, slik at han ikke skulle bli forkastet. Vi bør være klar over at «et menneske ikke selv rår for sin vei, at det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang [ha kontroll over sine handlinger, Mo]», og søke rett veiledning. (Jer. 10: 23) Kilden til slik veiledning er Bibelen, Guds inspirerte Ord. «Sett din lit til [Jehova] av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Tenk på ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.» (Ordspr. 3: 5, 6) Når vi lytter til denne guddommelige veiledning, bør vi bli i stand til å føre en ren tale, til på en forstandig måte å kontrollere vår tale og ta «enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus». — 2 Kor. 10: 5.
3, 4. På grunn av hvilken tilstand i menighetene var Jakob bekymret, og hva viste han kunne være årsaken til vanskelighetene?
3 Vi forstår hvor vanskelig dette er, når vi gransker det disippelen Jakob har å si angående tungen, som han omtaler som «det ustyrlige onde». (Jak. 3: 8) Han var klar over at tungen er et mektig redskap, at den kan øve både god og dårlig innflytelse. Som tilsynsmann i menigheten i Jerusalem og medlem av det styrende organ i den første kirke eller menighet var han meget bekymret på grunn av de indre vanskeligheter i menighetene, akkurat som apostelen Paulus hadde vært bekymret på grunn av menigheten i Korint, hvor det var kiv, avind, vrede, stridigheter, sladder og uorden i sin alminnelighet (2 Kor. 12: 20) Jakob oppfordret derfor «de tolv stammer som er spredt omkring i landene», til nøye å tenke over hvor viktig det var å avlegge all urenhet og ondskap og ikke vise partiskhet eller gjøre noe som kunne få dem til å snuble. — Jak. 1: 1, 21; 2: 4, 9.
4 Jakob sa at de måtte erkjenne at de var ufullkomne og av naturen hadde en tilbøyelighet til å snuble. Han sa: «Den som ikke snubler i tale, han er en fullkommen mann, i stand til også å holde hele legemet i tømme. Når vi legger bissel i munnen på hestene, for at de skal lyde oss, så styrer vi og hele deres legeme. Se, også skipene, enda de er så store og drives av sterke vinder, styres dog av et lite ror dit styrmannen vil ha dem. Så er og tungen et lite lem, og taler dog store ord. . . . Også tungen er en ild; som en verden av urettferdighet står tungen blant våre lemmer; den smitter hele legemet og setter livets hjul i brann.» Jakob viser på hvilken inkonsekvent måte dette lille lem, tungen, kan brukes: «Med den velsigner vi Herren og Faderen, og med den forbanner vi menneskene, som er skapt etter Guds bilde. Av samme munn utgår velsignelse og forbannelse.» Ja, tungen kan i sannhet øve både god og dårlig innflytelse. — Jak. 3: 2—6, 9, 10.
5, 6. a) Hvilke spørsmål kan enhver stille seg selv? b) Hvilket privilegium kan de som holder sine lepper i tømme, få?
5 Når du først leser disse ordene, kommer du sannsynligvis til å tenke på noen personer som du kjenner, og som er akkurat så tvetungete. Men vent et øyeblikk! Når du tenker litt nærmere over Jakobs ord, kommer du ikke da til å tenke på deg selv? Er du et unntak fra regelen? Eller mister du av og til kontrollen over din tunge, slik at den skader deg selv og andre? Glemmer du å bruke din tunge til å gi uttrykk for kjærlighet til Gud og din neste? Er det slik at du velsigner eller priser Gud en del av tiden og kritiserer din neste til andre tider, med den samme tunge? Bruker du kanskje til og med dine lepper til å forbanne Gud eller misbruke hans navn når du taler nedsettende om andre? Dette er ransakende spørsmål, men skyv dem ikke fra deg. Undervurder ikke deres betydning.
6 Den kjensgjerning at en person er ufullkommen, er ikke noe han kan bruke som en unnskyldning for stadig å gjøre den samme feil. Hvis han gjør det, vil hans arbeidsgiver ikke ha noen særlig bruk for ham. Det er også slik at der «hvor det er mange ord, mangler det ikke på synd; men den som holder sine lepper i tømme, er klok. Den rettferdiges tunge er som utsøkt sølv; de ugudeliges hjerte er intet verdt. Den rettferdiges lepper nærer mange, men dårer dør, fordi de er uten forstand [eller rett motiv]». En bør imidlertid ikke holde opp med å snakke av frykt for å feile, men en bør bestemme seg for å holde sin tunge under kontroll. Dette er særlig viktig for dem som i vår tid har fått det store privilegium av Gud å være ’hyrder’ og ’nære mange’. — Ordspr. 10: 19—21; se også NW, 1957-utgaven (fotnoten).
7. a) Hvilken feilaktig handlemåte følger mange? b) Hvordan kan en unngå å følge en slik handlemåte?
7 Det er vanskelig for syndige mennesker å holde sin tunge under kontroll når alle rundt dem viser en slik mangel på respekt for sunne ord. Svært mange er tilbøyelige til å «betale med samme mynt», det vil si å svare ved å benytte det samme slags språk som motparten. (Ordspr. 24: 29) De mister selvbeherskelsen og lar sin tunge løpe løpsk og tenker ikke over at de derved i virkeligheten senker seg ned til de andres lave nivå. Når en mann blir sint, sier han det han tenker, mens han i stedet skulle passe sin tunge. David var en mann som gjentatte ganger ble fylt av harme. Men lot han sin vrede få fritt utløp? Han sa: «Jeg vil vokte mine veier, så jeg ikke synder med min tunge; jeg vil legge munnkurv på min munn, så lenge den ugudelige ennå er for mine øyne.» (Sl. 39: 2) Han kjente menneskets tilbøyelighet til å synde: «Jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd.» Han ba derfor om hjelp: «[Jehova], sett vakt for min munn, vokt mine leppers dør!» (Sl. 51: 7; 141: 3) På lignende måte kan og bør vi ikke bare gjøre alt for å holde vår tunge under kontroll, men også erkjenne at «det ikke står til vandringsmannen å styre sin gang», og be til Jehova om at han må hjelpe oss til å gjøre hans vilje. — Jer. 10: 23.
Å holde tungen i tømme
8. a) Hvilken dårlig vane må vi legge vekk, og hvorfor? b) Hvordan kan en få et vanærende stempel på seg?
8 Det at vi holder vår tunge i tømme, betyr ikke at vi slutter å snakke, men det hjelper oss til å føre et rent språk. Noen mennesker sier at de har hatt omgang med mennesker i denne verden så lenge at de finner det vanskelig å føre selv en kortere samtale uten å ty til banning. Dette er blitt en vane, og de må gjøre seg like store anstrengelser for å legge vekk denne vanen som de som er blitt avhengig av alkohol, narkotiske midler eller tobakk, må gjøre seg for å bli kvitt sitt problem. Når slike mennesker ikke får bruke ord som på en vanærende måte trekker Gud eller Jesus inn i samtalen, eller vulgære ord, som de har vært vant til å bruke, føler de det som om de har mistet taleevnen. Det er en dårlig vane, som ikke bare bringer vanære over den som er henfallen til den, men også over Jehova Gud, tungens Skaper. Skal vi så bare skyve dette problemet fra oss og fortsette å bruke Guds navn på en slik måte når vi vet at det bringer Gud sorg? Kan det virkelig forsvares at vi ikke legger vekk en slik dårlig vane? La oss huske at det blir sagt: «Du skal ikke misbruke [Jehovas], din Guds navn; for [Jehova] vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.» (2 Mos. 20: 7) Et slikt språk tjener ikke som noen anbefaling. Den som bruker et slikt språk, er kanskje ikke klar over at han derved automatisk får et vanærende stempel på seg, at han blir regnet med blant en bestemt gruppe mennesker. Det er ikke noe å skryte av. «De utgyter en strøm av ord, de fører frekk tale; alle de som gjør urett, taler store ord.» cSl. 94: 4.
9. Av hvilke bibelske grunner bør de kristne i vår tid holde sin tunge under kontroll?
9 De kristne er blitt bemyndiget til å tjene som «ambassadører som er stedfortredere for Kristus», til å skinne som «lys i verden», til å ’forkynne hans dyder som kalte dem fra mørke til sitt underfulle lys’, til å være «verdens lys». (2 Kor. 5: 20, NW; Fil. 2: 15; 1 Pet. 2: 9; Matt. 5: 14) Hvis vi skal vise oss verdige til dette enestående privilegium, må vi holde vår tunge, dette lille, men viktige redskap, under streng kontroll, slik at vi ikke forfeiler selve hensikten med at vi bruker den i tjenesten for Gud. Det de kristne i vår tid sier og gjør, er i stor utstrekning bestemmende for hvilken holdning folk inntar til deres budskap og til den de representerer. Som lysbærere som forkynner det gode budskap om Guds opprettede rike, kan de bringe ære til Gud, men bare hvis de oppfører seg på den rette måte. «La således eders lys skinne for menneskene, for at de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen!» — Matt. 5: 16.
10. Hvorfor er det så viktig å være nøye i sitt valg av venner?
10 Enkelte plaprer alltid i vei, tilsynelatende uten å ta hensyn til hva det kan føre til. Det ser ut til at de ikke engang bryr seg om at det kan skade deres nærmeste venner. Slike mennesker har du lært deg å holde deg borte fra. Du føler deg ille berørt når du er sammen med dem, fordi du frykter at deres ubetenksomme oppførsel skal smitte over på deg. Ja, du vet at dårlig omgang forderver gode seder. (1 Kor. 15: 33) Vær derfor nøye i ditt valg av venner. Hvorfor ikke velge venner som har truffet følgende beslutning: «La oss da ved ham [Jesus] alltid frambære lovoffer for Gud, det er: frukt av lepper som lover hans navn»? — Heb. 13: 15.
11. a) Hva kan tankeløs og ukontrollert tale føre til? b) Hva kan en gjøre hvis en har såret noen fordi en har snakket på en ubetenksom måte, og når bør en gjøre det?
11 Hvis vi ufrivillig har kommet til å såre andre fordi vi ikke har holdt vår tunge under kontroll, kan vi kanskje gjøre det godt igjen ved å komme med slike unnskyldninger som: ’Jeg er lei meg’, ’Jeg mente ikke å si det’, ’Det var en forsnakkelse’, og ’Jeg snakket uten å tenke meg om.’ Men hvor mye bedre ville det ikke være å tenke før vi snakker! Hvor mye bedre er det ikke for vårt sinn at vi snakker om oppbyggende ting! Hvor mye skade kan ikke tankeløst snakk forårsake! Ukontrollert tale er vanligvis ikke gjennomtenkt. Slik tale kan bringe ufred, splid og mange sorger. De som ønsker å holde de to store bud om å elske Gud og nesten, må derfor holde sin tunge i tømme. Den som ufrivillig har såret en annen fordi han har snakket uten å tenke seg om, bør imidlertid være ydmyk nok til å overvinne sin stolthet og be om tilgivelse. Han bør ikke la den kløft som har oppstått mellom ham og den han har såret, få bli enda større. Han bør så fort som mulig forsøke å gjøre det godt igjen. Han bør ikke la solen gå ned over sin vrede. Det er prisverdig at en forsøker å rette på det gale en har gjort, hvis en har snakket på en ubetenksom måte. Det vil ikke bare føre til at en vil kunne lege noe som kunne ha blitt som et dypt sår, men også til at en vil få en god samvittighet både overfor Gud og den en har fornærmet. — Ef. 4: 26; Ap. gj. 24: 16; Ef. 4: 31, 32; Matt. 5: 22.
12, 13. a) Hvorfor må en kristen ikke bruke ’søt tale’ eller være tvetunget? b) Hvilken fare ligger det i å lytte til ’søt tale’?
12 David omtalte profetisk den tiden vi lever i, og sa: «De trofaste er forsvunnet blant menneskenes barn. Løgn taler de, hver med sin neste, med falske lepper; med tvesinnet hjerte taler de. [Jehova] utrydde alle falske lepper, . . . dem som sier: Ved vår tunge skal vi få overhånd, våre lepper er med oss, hvem er herre over oss?» (Sl. 12: 2—5) De som i vår tid har et «tvesinnet hjerte», er lik de utro prester og eldste som fremdeles befant seg i Jerusalem etter at noen av innbyggerne var blitt ført i fangenskap til Babylon i 617 f. Kr. Esekiel forteller hvordan disse skrøt og forsøkte å rettferdiggjøre det at de tok del i falsk, avskyelig, hedensk tilbedelse: «[Jehova] ser oss ikke.» (Esekiel, kapitlene 8 og 9) Peter advarte mot det å være tvetunget og ha et slikt tvesinnet hjerte: «Den som vil elske livet og se gode dager, han holde sin tunge fra ondt og sine lepper fra å tale svik.» (1 Pet. 3: 10) Han sa omtrent det samme som Salomo sa i Ordspråkene 4: 24: «Hold deg fra svikefulle ord, og la falske lepper være langt fra deg!» Et av de krav som stilles til dem som skal være tjenere i den kristne menighet, er at de ikke må være «tvetungete». ’Søt tale’, fagre ord og fromme hilsninger har til hensikt å ’dåre de enfoldiges hjerter’. — 1 Tim. 3: 8; Rom. 16: 18; Matt. 23: 6, 7.
13 Altfor ofte i vår tid liker folk å bli ’klødd i øret’. De liker en behagelig religion. De liker å høre ting som gir dem en følelse av sikkerhet og velvære, ikke ting som minner dem om deres ansvar. Paulus talte om en tid «da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster ta seg selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sannheten». (2 Tim. 4: 3, 4) Du bør derfor være på vakt mot ’søt tale’ og tvetunget snakk, mot den som bruker fagre ord, for «hans munns ord er glatte som smør, men hans hjertes tanke er strid; hans ord er bløtere enn olje, og dog er de dragne sverd», som kan forårsake uendelig stor skade. David kunne med rette uttale disse ordene, som vi finner i Salme 55: 22. Også på Jesu tid var det (akkurat som på Esaias’ tid) mange tvetungete mennesker. Jesus fordømte disse idet han siterte hva Gud sa gjennom profeten Esaias: «Dette folk ærer meg med leppene; men deres hjerte er langt borte fra meg; men de dyrker meg forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud.» — Matt. 15: 8; Es. 29: 13.
Hvordan vi kan bruke tungen til det som er godt
14. Hva er innbefattet i det å holde tungen under kontroll?
14 Ingen arbeidsgiver vil være tilfreds med at vi bare unnlater å gjøre feil. På lignende måte er det heller ikke tilstrekkelig at vi bare unnlater å si ting som kan bringe vanære over Gud og mennesker. Det å holde tungen under kontroll betyr noe mer. Saken har også en positiv side. Det å holde tungen under kontroll betyr å bruke den på en måte som er til ære for Skaperen, for en selv og for ens neste. Hvilken gagnlig måte blir ikke tungen brukt på når den blir brukt til å opphøye Jehova Guds navn, overhøyhet og rike! Enhver kristen burde beslutte seg til å avsette noe tid hver dag til å gjøre nettopp dette, og denne beslutningen bør treffes nå. Det vil ikke bli noen mer beleilig tid. — Kol. 4: 5, 6.
15. Under hvilke forskjellige omstendigheter kan tungen brukes til å gi legedom?
15 Det å bruke tungen på en oppbyggende måte er noe som vil ha betydning under praktisk talt alle livets forhold. «Som epler av gull i skåler av sølv er et ord talt i rette tid.» (Ordspr. 25: 11) Det er riktignok slik at «mange taler tankeløse ord, som stikker liksom sverd; men de vises tunge er legedom». (Ordspr. 12: 18) Det vil kanskje være umulig for oss å komme dithen i denne onde tingenes ordning at vi holder vår tunge fullstendig under kontroll, men de fleste mennesker vil i større utstrekning enn de gjør, kunne gi legedom med sin tunge. Vår tunge vil kunne gi legedom når en i familien er syk, når noen har kommet til skade, når noen har sorg eller er bekymret på grunn av dårlig helse, og når noen føler seg usikker eller har vært uheldig med en eller annen oppgave. Vi kan komme med trøstende ord når andre tror at ingen er glad i dem, og vi kan ved det vi sier, hjelpe andre til å overvinne frykten for å være alene. En som har innsikt, vil snakke om ting som er av sann verdi, og vil kunne være til hjelp for andre når de har bekymringer. «Sorg i en manns hjerte trykker det ned, men et godt ord gleder det.» — Ordspr. 12: 25.
16. Bare når kan vi være til virkelig hjelp, og hva trenger vi?
16 Akkurat som en lege som ikke kan helbrede en pasient eller i det minste gjøre ham bedre, ikke vil være til noen hjelp, vil heller ikke vi være til noen hjelp hvis vi ikke kan komme med «et godt ord» til dem som trenger det. Det å holde tungen under kontroll betyr derfor å bruke den på en effektiv måte. Det at vi flittig studerer Guds Ord, Bibelen, vil være til stor hjelp for oss i denne forbindelse. Bibelen er den eneste kilde til sann trøst, for det som står i den, skriver seg fra all trøsts Gud. Det er Jehova Gud vi må se hen til hvis vi skal kunne bruke vår tunge på rette måte, til det som er godt. I Esaias 50: 4 sier profeten: «Herren, [Jehova], har gitt meg en disippeltunge, så jeg skal kunne kvege den trette med mitt ord.» Hvis vi skal kunne kvege de trette, trenger vi en disippeltunge, og vi bør derfor be Jehova om at han må gi oss en slik tunge. Jehova hører gjerne en rettferdig manns bønn, noe Jakob forsikrer oss om: «En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning.» Hvis en slik bønn skal ha virkning, må den imidlertid bli etterfulgt av gjerninger. — Jak. 5: 16; 2: 14—26.
17. Hva er nødvendig hvis vi skal kunne bruke vår tunge på rette måte?
17 Det er bare hvis vårt sinn er opplært, at vi vil kunne bruke vår tunge på rette måte. Vårt sinn må derfor bli næret med sannhet. Det må bli ledet av Guds virksomme kraft, av Guds hellige ånd, slik at den kan lede vår tunge til å tale «[Jehovas] ord [som] er rene ord, liksom sølv som er renset i en smeltedigel i jorden, sju ganger renset». (Sl. 12: 7) Det finnes i vår tid en gruppe mennesker som har bedt om og tatt imot slik veiledning fra Jehova og innvigd sitt liv til å tjene ham. De har bedt: «[Jehova], la meg kjenne dine veier, lær meg dine stier! Led meg fram i din trofasthet og lær meg! for du er min frelses Gud.» (Sl. 25: 4, 5) De bruker derfor sin tid, sine krefter og sine evner til å gjøre de ting som behager Gud. De utgjør en organisasjon av mennesker som taler. De bestreber seg imidlertid på å holde sin tunge under kontroll. På den annen side oppfører de seg ikke som om de har mistet taleevnen. De ville føle seg ille til mote hvis de ikke fikk bruke sin tunge. Hvis de ikke snakket, ville de i virkeligheten unnlate å fullføre sitt oppdrag. (1 Kor. 9: 16) De er klar over at de dessuten må bruke sin forstand når de priser Gud. Derfor studerer de Bibelen.
18. Hvor viktig er det å komme sammen på menighetens møter, men hva er også en nødvendig del av vår tilbedelse av Gud?
18 Det er nødvendig å studere Bibelen hvis en skal kunne tilbe Gud på rette måte. Det finnes ingen erstatning for personlig studium, men personlig studium er likevel ikke tilstrekkelig. Av den grunn arrangerer Jehovas vitner verden over (unntatt i land hvor demoniske, gudløse myndigheter, politiske eller religiøse, hindrer dem i å gjøre det ved sin totalitære lov) fem ukentlige møter, hvor de kommer sammen for å studere Guds Ord og drøfte hvordan de på beste måte kan bruke sin tunge til å prise Gud. De er klar over at det å tilbe Gud innebærer noe mer enn å komme sammen på møter. De er klar over at de må være «ordets gjørere, og ikke bare dets hørere» hvis de skal ha Guds godkjennelse. Det å holde tungen under kontroll og det å tilbe Gud er således to ting som er nøye forbundet med hverandre. En Guds tjener må daglig prise Gud — i hjemmet, blant sine venner, på arbeidsplassen, på skolen og blant sine lekekamerater. Han må alltid holde tungen under kontroll og bruke den på rette måte. Vi må huske på at vi er blitt «et skuespill . . . for verden, både for engler og for mennesker». — 1 Kor. 4: 9; Jak. 1: 22.
19, 20. a) Beskriv en særlig velsignelsesrik måte å bruke tungen på. b) Hvilket ansvar vil i sin tid de som blir hjulpet, få?
19 Vi bør heller ikke overse betydningen av daglig å prise Gud ved å ta del i forkynnelsen fra dør til dør. Hvilken glederik og velsignelsesrik måte å bruke tungen på er ikke dette! Når vi tar del i denne tjenesten, kan vår tunge virkelig øve god innflytelse. Mennesker som har en rett hjertetilstand, ønsker å vite hva de må gjøre for å vinne Guds gunst, hvordan de kan bli «mennesker av god vilje» og oppnå evig liv. Jehovas vitner er glad for at de har det privilegium å kunne hjelpe slike mennesker til å vinne liv, for at de kan bringe dem «livets ord», studere Bibelen sammen med dem i deres hjem og vise dem hva som kreves av dem for at de skal kunne ha håp om liv. Det er ikke rart at disse menneskene i likhet med de tjenerne som ble sendt av sted for å arrestere Jesus, sier: «Aldri har noe menneske talt således som denne mann.» Hvilken stor forskjell er det ikke på dette og det de ellers hører!
20 Når slike ærlige, rettferdselskende mennesker er blitt hjulpet til å få en nøyaktig kunnskap om sannheten, blir de klar over at de nå har et ansvar, at de, som hittil bare har mottatt, også må gi, og de finner at det er et ansvar som er forbundet med stor glede, slik som Jesus sa at det skulle være. (Ap. gj. 20: 35) Følgende ord av Salomo gjelder nå dem: «Nekt ikke de trengende din hjelp, når det står i din makt å gi den! Si ikke til din neste: Gå bort og kom igjen, jeg skal gi deg i morgen — når du kan gjøre det straks!» (Ordspr. 3: 27, 28) Det at noen av en eller annen grunn holder tilbake livgivende opplysninger, vil kunne føre til at både han selv og den som går glipp av opplysningene, mister livet. Hvis han imidlertid bruker sin tunge på rette måte, vil det kunne føre til liv både for ham selv og for den han snakker til. «For det er skrevet: Så sant jeg lever, sier Herren, for meg skal hvert kne bøye seg, og hver tunge skal prise Gud. Så skal da hver av oss gjøre Gud regnskap for seg selv.» — Rom. 14: 11, 12.
21. Hvilken ytterligere hjelp blir nå gitt?
21 Ingen behøver i vår tid å føle seg nedtrykt fordi de ikke makter å lete fram de bibelske sannheter som er så nødvendige for dem hvis de skal kunne lære hvordan de skal behage Gud. Jehova har i vår tid sin «tro og kloke tjener»-organisasjon på jorden, som skaffer til veie åndelig føde «i rette tid». (Matt. 24: 45—47) Denne organisasjon har i vår tid 24 900 menigheter verden over. Det finnes sikkert en menighet der hvor du bor. Du vil ofte kunne kjenne igjen møtestedet ved et skilt hvor det står RIKETS SAL FOR JEHOVAS VITNER. Denne organisasjon skaffer til veie hjelpemidler til bibelstudium på 166 språk, slik at mennesker av enhver nasjonalitet kan bli hjulpet. Bare dette bladet, Vakttårnet, kommer ut på 74 språk og har nå et opplag på 5 025 000. Til denne organisasjonen er det nå knyttet over 1 100 000 mennesker som er travelt opptatt med å bruke sin tunge til å opphøye universets suverene Overherre, Jehova Gud, og vise sin neste kjærlighet. De viser sin kjærlighet ved at de stadig besøker mennesker av alle raser, språkgrupper og religioner for å hjelpe dem til å sette større pris på det deres himmelske Far gjør til gagn for dem, slik at de kan «bli frelst og komme til en nøyaktig kunnskap om sannheten». (1 Tim. 2: 4, NW) Du bør derfor ta vennlig imot dem når de besøker ditt hjem for å gi deg slik hjelp.
22. Hvilken feil begikk Adam og Eva, men hva bør alle i vår tid bestemme seg for å gjøre?
22 Våre første foreldre, Adam og Eva, som var skapt i Guds bilde og likhet, og som virkelig hadde evnen til å bruke sin tunge på en fullkommen måte til ære for sin Skaper, vanæret og krenket Gud ved å gjøre felles sak med ham som misbrukte sin tunge, den første løgner, Djevelen. De mistet retten til framtidig liv. Alle mennesker blir i vår tid oppfordret til å bruke sin tunge, dette redskap som de har fått av Gud, på rette måte. Alle sannhetssøkende mennesker burde anerkjenne Jehova som giveren av alle gode gaver, innbefattet gaven å kunne tale, og innvie alt de har, til ham. Vi står nå på terskelen til Guds nye ordning under Guds evige rettferdsrike. I denne nye ordning vil «alt som har ånde», prise Jehova. (Sl. 150: 6) De som ikke gir ham slik pris, vil ikke være blant dem som har ånde. «Nå er en velbehagelig tid» til å bruke vår stemme til å ære vår Skaper. En slik handlemåte vil føre til liv. (2 Kor. 6: 2) Enhver av oss burde be denne bønn: «La min munns ord og mitt hjertes tanke være til velbehag for ditt åsyn, [Jehova], min klippe og min gjenløser!» — Sl. 19: 15.