Millenniet under Guds rike — hvorfor er det et bokstavelig millennium?

1. Hva sikter ordet «millennium» til, og hvilket spørsmål har oppstått i forbindelse med det?

ET MILLENNIUM er en tidsperiode på 1000 år. Dette ordet er dannet av to latinske ord, som vi finner i den latinske oversettelsen av Bibelens siste bok, Åpenbaringen, i kapittel 20, versene 2—7, nemlig mille anni, som betyr «tusen år». Ifølge disse skriftstedene skal Jesus Kristus herske over menneskeheten i 1000 år. Ettersom han var lik det første menneske på jorden, nemlig Adam, kalles han «den siste Adam». Det «første menneske, Adam,» syndet imidlertid mot Gud og levde mindre enn 1000 år, nærmere bestemt 930 år. (1 Mos. 5: 1—5; 1 Kor. 15: 45—49) Ettersom Åpenbaringen er en profetisk bok, som hovedsakelig er skrevet i et symbolsk språk, har det vært et sterkt omdisputert spørsmål hvorvidt Kristi tusenårige styre skal oppfattes bokstavelig eller symbolsk.

2. Hva sier Åpenbaringen 20: 4—6 om millenniet?

² Før vi kommer nærmere inn på dette viktige spørsmål, skal vi lese profetien om Kristi styre i Åpenbaringen 20: 4—6: «Og jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom; og jeg så deres sjeler som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds og for Guds ords skyld, og dem som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne og på sin hånd; og de ble levende og regjerte med Kristus i tusen år. Men de andre døde ble ikke levende igjen før de tusen år var til ende. Dette er den første oppstandelse. Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelse; over dem har den annen død ikke makt, men de skal være Guds og Kristi prester og regjere med ham i tusen år.»

3, 4. a) Hvorfor har det oppstått et spørsmål om hvorvidt perioden på 1000 år er symbolsk? b) Hva mente Johannes selv om millenniet, og fra hvem av de første kristne har vi våre opplysninger?

³ I disse versene er «dyret» og «dets bilde» et symbol på noe. Må ikke da også de «tusen år» være symbolske og betegne en periode som er lengre enn 1000 år? La oss se litt nærmere på dette! Hvordan oppfattet skribenten, den kristne apostelen Johannes, selv disse ordene? Det sier han ikke selv noe om, men det var en mann ved navn Papias, som levde i det annet århundre, og som kjente noen av apostelen Johannes’ omgangsfeller. Om denne Papias sies det i det 11. bind av The Catholic Encyclopedia (1911-utgaven), side 308, under overskriften «Millennium»:

⁴ «Papias fra Hierapolis, en av St. Johannes’ disipler, forkynte om millenniet. Han hevdet at han hadde fått denne læren fra apostelens samtidige, og Irenaeus forteller at andre ’presbytere’, som hadde sett og hørt disippelen Johannes, av ham hadde lært om millenniet som en del av Herrens lære. Ifølge Eusebios (Historia Ecclesiastica, III, 39) hevdet Papias i sin bok at oppstandelsen av de døde ville bli etterfulgt av 1000 år med et synlig, herlig, jordisk rike under Kristus, . . .»a

5, 6. a) Hva så Papias og andre kristne eldste fram til på grunn av Johannes’ syn? b) Før hvilken «dag» kunne Kristi tusenårige styre ikke begynne?

⁵ Apostelen Johannes, som fikk det profetiske syn av det tusenårige styre ved Jesus Kristus og hans menighet av 144 000 gjenløste etterfølgere, godtok dette synet som sannhet. Johannes trodde at millenniet var en tidsperiode som var bokstavelig 1000 år lang. Som bevis for dette har vi vitnesbyrdet til Papias, som led martyrdøden, og til andre av de kristne eldste, nemlig «’presbytere’, som hadde sett og hørt disippelen Johannes». De så fram til å få del i oppstandelsen av de 144 000 medlemmer av Jesu Kristi gjenløste menighet, slik at de kunne leve og tjene som prester og regjere med ham i 1000 år.

⁶ De så fram til den «ytterste dag», da dette skulle finne sted. Apostelen Johannes skrev ned det Jesus hadde sagt angående denne dag: «Dersom I ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har I ikke liv i eder. Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal oppreise ham på den ytterste dag.» (Joh. 6: 53, 54) Marta, søster til Jesu venn Lasarus, sa til Jesus: «Jeg vet at han skal oppstå i oppstandelsen på den ytterste dag.» (Joh. 11: 24) Kristi tusenårige styre kunne derfor ikke begynne før denne «ytterste dag».

Tiden for hans styre

7. a) Hvordan viste Jesus at han var villig til å vente inntil Guds tid var inne til at han skulle begynne å herske? b) Hvilket spørsmål oppstår i forbindelse med hans etterfølgere, og hvilken innstilling la Paulus for dagen?

⁷ Jesus Kristus var villig til å vente inntil Guds fastsatte tid var inne til at han skulle begynne å herske som konge i 1000 år. Da Satan Djevelen forsøkte å friste ham i ørkenen og tilbød ham alle verdens riker, nektet han å falle ned og tilbe Satan Djevelen for å få disse jordiske riker. (Luk. 4: 1—8; Matt. 4: 8—11) Men spørsmålet var: Ville Jesu etterfølgere være villige til å vente inntil Guds fastsatte tid var inne til at de skulle regjere med hans Sønn Jesus Kristus, og inntil da utholde all den forfølgelse og alle de lidelser dette ville medføre? Den fengslede apostelen Paulus skrev til en av sine medkristne: «Derfor tåler jeg alt for de utvalgtes skyld, for at også de skal vinne frelsen i Kristus Jesus med evig herlighet. Det er et troverdig ord; for er vi død med ham, skal vi og leve med ham; holder vi ut, skal vi og herske med ham.» (2 Tim. 2: 10—12) Ja, Paulus var villig til å vente, men til visse ærgjerrige kristne i Korint skrev han:

8. Hva skrev Paulus til visse ærgjerrige kristne i Korint angående det å vente?

⁸ «Dere er alt blitt mette! Dere er alt blitt rike! Uten oss er dere blitt konger! Ja, gid dere så sant var blitt konger, så også vi kunde få dele kongedømmet med dere! Det synes meg nemlig, at Gud har stillet oss apostler frem som de ringeste, som dødsdømte mennesker: et skuespill er vi jo blitt for all verden.» — 1 Kor. 4: 8, 9, LB.

9. Hvilke ord av Paulus viser hvorvidt han hersket som konge da han døde?

⁹ Apostelen Paulus hersket ikke som konge på jorden da han døde, men fra fengslet skrev han: «Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger da rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på hin dag, dog ikke meg alene, men alle som har elsket hans åpenbarelse [tilkjennegivelse, NW].» — 2 Tim. 4: 7, 8.

10. a) Hvilke ord av apostelen Johannes viser hvorvidt han hersket som konge da han døde? b) Hvilket spørsmål oppstår derfor i forbindelse med visse religiøse ledere i kristenheten?

¹⁰ Apostelen Johannes, som også elsket Herren Jesu Kristi tilkjennegivelse, hersket heller ikke som konge på jorden da han døde. Da det nærmet seg slutten på hans lange liv på jorden, skrev han: «Elsk hverken verden eller tingene i verden. Hvis noen elsker verden, er kjærligheten til Faderen ikke i ham; for alt i verden — kjødets begjær og øynenes begjær og den iøynefallende framvisning av ens livsmidler — skriver seg ikke fra Faderen, men skriver seg fra verden.» (1 Joh. 2: 15—17, NW) Hvordan kan det da ha seg at paver og patriarker, erkebiskoper og biskoper har hersket i kristenheten i mange århundrer og har sittet på praktfulle troner og på en iøynefallende måte har stilt seg selv til skue med insignier som passer for konger? Hvordan kan det ha gått til?

11. Hvilken oppfatning har disse menn tydeligvis hatt, og hvilket spørsmål oppstår i forbindelse med paven i Roma?

¹¹ Har disse religiøse lederne i kristenheten hatt den oppfatning at Kristi tusenårige styre allerede har begynt, og at de derfor har rett til å herske på jorden sammen med ham, selv om han befinner seg i himmelen? Har Kristus, som er usynlig, hersket på jorden gjennom en synlig, jordisk representant, som National Catholic Almanac sier følgende om: «Hans hellighet paven er biskop av Roma, Jesu Kristi stedfortreder. St. Peters etterfølger, apostlenes fyrste, . . . erkebiskop i den romerske provins, vatikanstatens hersker»?

12. Hvor lenge har disse religiøse lederne i kristenheten hersket, og har det som sies i Åpenbaringen 20: 4—6, fått sin oppfyllelse på dem?

¹² De religiøse lederne har således hersket i over 1000 bokstavelige år, nemlig like siden keiser Konstantin den stores tid eller kort tid deretter.b Pave Leo I (440—461) sa i sin tid: «Jeg vil atter en gang fornye herredømmet på denne jord, ikke ved å skaffe keiserne tilbake, men ved å innføre et nytt teokrati, ved å gjøre meg selv til Kristi stedfortreder i kraft av det løfte han ga Peter, hvis etterfølger jeg er, . . . Ikke et diadem, men en tiara skal jeg bære, et symbol på universelt overherredømme. For dette skal barbarismen flykte vekk, og lykken atter bli gjenopprettet.»c Det er imidlertid ikke en eneste av disse ansette Kristi stedfortredere, erkebiskoper eller biskoper som har sittet på sine episkopale troner og hersket i 1000 år, så lenge som Jesus Kristus skal herske. Det som sies i Åpenbaringen 20: 4—6 om å regjere med Kristus, er således ikke blitt oppfylt på noen av dem.

Før tiden

13—15. a) Hvilke spørsmål oppstår derfor hva en forandring i forståelsen av Åpenbaringen 20: 4—6 angår? b) Hvordan hjelper det som The Catholic Encyclopedia sier om Augustinus, oss til å få besvart disse spørsmålene?

¹³ Når fant denne forandring i forståelsen av Åpenbaringen 20: 4—6 sted, og hvordan og hvorfor? Når og hvorfor fortolket de religiøse lederne det slik at millenniet skulle oppfattes symbolsk, at det skulle komme forut for Kristi gjenkomst, at det var et styre som skulle utøves på jorden, mens de var i live, og at de skulle sitte på menneskelagde, bokstavelige troner? The Catholic Encyclopedia hjelper oss til å finne svar på disse spørsmålene. På side 309 i bind 10 av 1911-utgaven sies det under overskriften «Millennium»:

¹⁴ «St. Augustinus hadde til slutt den oppfatning at det ikke ville bli noe millennium. Kampen mellom Kristus og hans hellige på den ene side og den onde verden og Satan på den andre utkjempes i kirken på jorden. Slik beskriver den store doktor det i sin bok De Civitate Dei [Om Guds stad]. I den samme boken gir han oss en allegorisk fortolkning av kapittel 20 i Åpenbaringen. Han forteller oss at den første oppstandelse, som dette kapittel omhandler, sikter til den åndelige gjenfødelse i dåpen. Den tusenårige sabbat etter 6000 års historie er hele det evige liv, eller med andre ord tallet 1000 er et uttrykk for fullkommenhet, og den siste periode på 1000 år må oppfattes som noe som sikter til verdens ende; i alle tilfelle kan Kristi rike, som Åpenbaringen taler om, bare passe på kirken.d . . .

¹⁵ «Senere romersk-katolske teologer sluttet seg til denne fortolkning av den berømte doktor, og læren om millenniet i dens tidligere form fikk ikke lenger noen støtte. . . . Dessuten hadde kirkens holdning til de verdslige myndigheter gjennomgått en forandring idet det var blitt knyttet en nærmere forbindelse mellom kirken og Romerriket. Det er ingen tvil om at denne forandring bidro mye til å lede de kristne bort fra den gamle lære om millenniet, en lære som i den tiden de ble forfulgt, hadde vært et uttrykk for deres håp om at Kristus snart skulle komme igjen og beseire Guds utvalgtes fiender. . . . I middelalderen fantes det ikke den minste antydning til noen lære om et millennium. Den var ikke en del av den tids teologi og heller ikke av folks religiøse oppfatning. . . . Med protestantismen i det 16. århundre begynte en ny epoke med læresetninger om millenniet.»

16. Hvorfor hadde de religiøse lederne ikke lenger noe behov for et framtidig, tusenårig styre ved Kristus, og hvordan rettferdiggjorde de seg fordi de ikke fulgte hans eksempel?

¹⁶ Der har vi forklaringen! Hva var det som skjedde da de religiøse lederne i det fjerde århundre oppnådde å bli offisielt anerkjent av Romerriket og tok imot utnevnelser til religiøse stillinger som ga dem makt og myndighet, og hvorved deres religion ble forbundet med den politiske stat? Jo, da fikk de religiøse lederne den oppfatning at de ikke lenger hadde behov for et framtidig, bokstavelig tusenårig styre ved Jesus Kristus og hans herliggjorte menighet i himmelen. De regjerte allerede med støtte av Romerriket i og med at de hadde fremtredende religiøse stillinger. For å rettferdiggjøre seg selv fordi de ikke fulgte Kristi eksempel, men tok imot herskermakt før oppstandelsen av de døde hadde funnet sted og mens de ennå levde på jorden sammen med de politiske lederne, anvendte de profetien i Åpenbaringen 20: 4—6 på seg selv og sa at det som sto der, ble oppfylt på dem. De fikk sine religiøse tilhengere til å godta denne endring i synsmåten hva Kristi tusenårige styre over menneskeheten angår. Denne kjensgjerning støttes av det som sies i M’Clintock og Strongs Cyclopædia, bind 6, side 265, spalte 2:

17. Hva sier M’Clintock og Strongs Cyclopædia til støtte for det som er nevnt ovenfor?

¹⁷ «En stor grunn til denne bemerkelsesverdige endring i synsmåten er å finne i de forandrede forhold og framtidsutsikter for kirken. Til å begynne med lengtet de kristne etter Herrens gjenkomst. Dessuten var det umulig for dem å heve sin tro og sine forhåpninger så høyt som til å vente at Romerriket skulle bli beseiret ved korsets moralske makt, uavhengig av Kristi personlige og overnaturlige mellomkomst. Men etter hvert som evangeliet fikk større framgang, vant muligheten og sannsynligheten for at den kristne sak på en fredelig måte skulle seire over alle motstandere ved sannhetens og Åndens makt, plass i gode menneskers overbevisning. En mener at Origenes (født 180, død 254) er den første av de gamle kirkelige skribenter som erklærte at en slik seier for evangeliet var gjennomførlig gjennom dets egen iboende kraft.»

18, 19. a) Hvor mente kristenhetens kirke at den befant seg på grunn av dens forbindelser med den politiske stat? b) Hvilken latinsk kirkefader bidro til å fremme en slik tenkemåte, og hvordan?

¹⁸ Ettersom kristenhetens religiøse organisasjon sto under de politiske myndigheters beskyttelse, og ettersom denne religiøse organisasjon hadde slike gode forbindelser og makt og innflytelse innen den politiske stat og til og med brukte væpnet makt for å omvende hedningene til kristenhetens religion, ble det nå hevdet at kristenhetens kirke allerede befant seg i det millennium som apostelen Johannes hadde forutsagt. Dr. Augustinus’ redegjørelse for millenniet bidro i høy grad til å påvirke menneskenes oppfatning i den retning. Den føromtalte Cyclopædia sier:

¹⁹ «Augustinus’ behandling av emnet avmerker en epoke. Han sier (De Civitate Dei, XX, 7) at han en gang trodde på en tusenårig sabbat; og han betrakter heller ikke læren som forkastelig, forutsatt at de rettferdiges gleder oppfattes som åndelige. Idet han går videre i sin behandling av emnet, gjør han seg imidlertid til talsmann for den idé at Kristi jordiske rike er kirken, som allerede den gang befant seg i millenniets æra og på veien til en herlig makt over alle sine fiender. Det ser ut til at de middelalderske spekulasjoner i forbindelse med dette emne var preget av denne endrede fortolkning av profetien, som ble støttet av den største latinske kirkefaders [Augustinus’] autoritet.» — Bind 6, side 265, 1890-utgaven.

20. a) I hvilket tidsrom mente en at de romersk-katolske pavers bokstavelige tusenårige styre fant sted? b) Hvordan betraktet en de vanskeligheter som kirken deretter ble utsatt for, men hvorfor kan ikke det være riktig?

²⁰ Denne latinske kirkefader, Aurelius Augustinus, som utbredte en slik fortolkning av Åpenbaringen 20: 4—6, levde fra år 354 til år 430 e. Kr. I samsvar med hans oppfatning, som gikk ut på at profetien om Kristi tusenårige styre fikk sin oppfyllelse på den romersk-katolske kirke på jorden, mente en senere at de romersk-katolske pavers tusenårige styre bokstavelig varte fra år 800 e. Kr., da pave Leo III i Roma kronet Karl den store til keiser over det hellige romerske rike, og til år 1799, da pave Pius VI, som allerede på det tidspunkt var blitt avsatt av Napoleon Bonaparte, den 20. februar ble ført som fange fra Vatikanet til Valence i Frankrike, hvor han døde den 29. august 1799.e De vanskeligheter som den romersk-katolske kirke deretter ble utsatt for, ble betraktet som en avmerkning av den ’korte stund’ Satan skulle være løslatt når de 1000 år var til ende. (Åpb. 20: 1—3, 7) Det har imidlertid nå gått 168 år siden 1799. Hvis dette er den tid da Djevelen skulle være løslatt, kan denne perioden ikke akkurat sies å være en «kort stund». Vanskelighetene for det romersk-katolske pavedømme tiltar dessuten stadig. Pavedømmet er også utsatt for en stor fare, ettersom Babylon den store, som det er den mektigste del av, skal bli ødelagt i nær framtid.

Ikke et symbolsk millennium

21. Hva er det som i dag viser at Augustinus tok feil da han sa at kristenhetens kirke befant seg på veien til en herlig makt over sine fiender?

²¹ En kan nå tydelig se at den romersk-katolske «Sankt» Augustinus tok feil. Kristenhetens kirke har aldri befunnet seg i «millenniets æra» og knust sine fienders politiske riker. I vår tid kan ingen med rette si som Augustinus at kristenhetens kirke er «på veien til en herlig makt over alle sine fiender». Befolkningen i den hedenske verden vokser hurtigere i antall enn medlemmene av kristenhetens kirkesamfunn. Den ateistiske kommunisme blir også mer og mer utbredt, til og med i romersk-katolske land. Augustinus’ symbolske eller allegoriske fortolkning av Åpenbaringen 20: 4—6 angående Kristi tusenårige styre har tydelig vist seg å være falsk. Under kristenhetens kirkesamfunn har menneskene aldri oppnådd de velsignelser som er blitt lovt under millenniet.

22, 23. a) Hvordan forholder det seg med de religiøse ledernes forhåpninger om at den kristne sak på en fredelig måte skulle seire over sine fiender? b) Hvilken innvending er nå blitt avslørt som grunnløs?

²² Hva med de religiøse lederne som ikke hadde bruk for Kristi himmelske rikes styre i bokstavelig 1000 år? Deres forhåpninger om at «den kristne sak på en fredelig måte skulle seire over alle motstandere ved sannhetens og Åndens makt», er blitt knust. Det var deres oppfatning at verden på en fredelig måte skulle bli omvendt av kristenhetens misjonærer, og at det ikke var nødvendig at den herliggjorte Jesus Kristus med makt grep inn fra himmelen for å innføre millenniet. Dette har vist seg å være en feilaktig fortolkning av Bibelen. Den innvendingen disse religiøse lederne hadde reist mot at Kristus måtte komme tilbake i Rikets makt før hans bokstavelige tusenårige styre ble opprettet, blir nå avslørt som grunnløs. Angående denne innvendingen sier M’Clintock og Strongs Cyclopædia (bind 6, side 266):

²³ «Den tendens som læren om millenniet har til å svekke ens håp og således hemme de kristnes misjonsvirksomhet, ved å framstille verden som en verden i tilbakegang og ved å framstille de kristnes anstrengelser for å omvende menneskene før Kristi komme som forgjeves, utgjør ikke den minst alvorlige innsigelse mot slike oppfatninger.» — 1890-utgaven.

24. a) Hvilke spørsmål kan vi stille i forbindelse med denne innvendingen i betraktning av det som har skjedd siden 1914? b) Hva framgår av den virksomhet som Selskapet Vakttårnet har utført i årenes løp?

²⁴ Dette ble sagt helt tilbake i 1890, altså for 77 år siden, men hvordan har det vært med verden siden 1914? Er den «en verden i tilbakegang»? Har kristenhetens anstrengelser for å omvende hele verden før Kristi komme vist seg å være forgjeves? På grunn av de forhold som gjør seg gjeldende i verden, må vi svare «ja» på dette. Men er de kristne, som venter at Kristus i bokstavelig forstand skal styre i 1000 år, blitt hemmet i sin forkynnelse og misjonsvirksomhet og svekket i sitt håp? Nei, det er de ikke, noe som framgår av det som har skjedd i de siste 88 år. Bladet Zion’s Watch Tower (Sions Vakttårn) kom første gang ut i 1879, og i 1884 begynte Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap å utgi en serie bøker som heter «Studier i Skriften», men som først ble kalt «Millenniets Daggry». Denne serien besto av seks bind. I dag har Selskapet Vakttårnet 95 avdelingskontorer rundt omkring i verden, trass i at det har vært utsatt for forfølgelse under to verdenskriger. Det forkynner på 164 språk det gode budskap om Kristi kommende tusenårige styre. Det har misjonærer og forkynnere i 199 land, og hvert år øker antallet av Rikets forkynnere.

25. a) Hvordan omtalte Augustinus i sin tid millenniet? b) Hva viser en nyere tidsregning angående menneskets tilværelse på jorden?

²⁵ For 1500 år siden talte den romersk-katolske «Sankt» Augustinus om 6000 år av historien og omtalte millenniet som en «sabbat», som den sjuende tusenårsperiode med hvile. Men han holdt ikke fast ved denne oppfatningen. I århundrer har både katolikker og protestanter fulgt den bibelske kronologi som erkebiskop James Ussher utarbeidet. Ifølge denne kronologien ble det første menneske, Adam, skapt i år 4004 f. Kr., og de første 6000 år av menneskenes tilværelse ville derfor utløpe innen slutten av det 20. århundre, nemlig i 1996 e. Kr. Ifølge en nyere utregning som er basert på Bibelens kronologi, vil de første 6000 år av menneskenes tilværelse utløpe en gang i siste halvdel av året 1975, en god stund før dette århundre utløper. Millenniet ligger foran oss, og ifølge begivenhetene i verden er det nær forestående. Vi er ikke ved dets avslutning, slik romersk-katolske bibelfortolkere vil ha oss til å tro. I Åpenbaringen 20: 1, 2 sies det:

26, 27. a) Når ble Satan bundet ifølge fotnotene til Murphy-utgaven av Bibelen? b) Når begynner og slutter millenniet, og hva skjer med martyrene og de hellige i den tiden ifølge de samme fotnotene?

²⁶ «Og jeg så en engel stige ned fra himmelen, som hadde nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i sin hånd. Og han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år.»

²⁷ I Murphy-utgaven av den katolske Douay-oversettelsen av Bibelen på engelsk sier fotnoten til Åpenbaringen 20: 2 om uttrykket «bandt ham osv.»: «Satans makt har vært meget begrenset av Kristi lidelse.» Om uttrykket «for tusen år» sies det i fotnoten: «Det vil si i hele Det nye testamentes tid, men særlig fra tiden for ødeleggelsen av Babylon eller det hedenske Roma og inntil Gog og Magog retter nye angrep mot kirken ved verdens ende. I løpet av den tiden blir martyrenes og de helliges sjeler levende og regjerer med Kristus i himmelen, i den første oppstandelse, som er sjelens oppstandelse til herlighetslivet, liksom den annen oppstandelse vil bli kjødets oppstandelse på den dag da alle skal dømmes.» — Baltimore-utgaven.

28. Hvor lenge er det siden «det hedenske Roma» måtte bøye seg for pavedømmet, og hva framgår tydelig av forholdene i verden med hensyn til Satan Djevelen?

²⁸ Det er imidlertid nå over 1000 år siden «det hedenske Roma» måtte bøye seg for pavedømmet, noe som skjedde i det femte århundre. I vår tid framgår det tydelig av forholdene i verden at Satan Djevelen ikke kan være bundet og kastet i avgrunnen, slik det blir forutsagt i Åpenbaringen 20: 3, hvor det står at en engel fra himmelen «kastet ham i avgrunnen og lukket til og satte segl over ham, for at han ikke lenger skulle forføre folkene, inntil de tusen år var til ende; og etter den tid skal han løses en kort stund».

29. Hvordan viser Åpenbaringen når Harmageddon-slaget vil finne sted, og hva er det som i denne forbindelse viser hvorvidt Dragen, Satan Djevelen, allerede er blitt bundet og kastet i avgrunnen?

²⁹ Åpenbaringen viser tydelig at Harmageddon-slaget vil finne sted før Satan blir bundet og kastet i avgrunnen. Satan Djevelen har direkte andel i å samle nasjonene til dette slaget, for det sies i Bibelen at det av Dragens, Satan Djevelens, munn kommer ut en uren ånd, som sammen med de urene ånder som kommer ut av dyrets og den falske profets munn, går ut til kongene på hele jorden for å samle dem til Harmageddon, krigen på Guds, den allmektiges, store dag. Det er nå disse tre urene ånder fra disse tre kilder går ut til jordens herskere. Det er nå disse herskerne og deres hærer samles til Harmageddon, som fremtredende menn så ofte har advart oss om. Hvis den urene ånd som kommer ut av Dragens, Satan Djevelens, munn, er med på å samle herskerne på jorden og deres hærer til Harmageddon, kan ikke Satan nå være bundet og kastet i avgrunnen og ikke lenger være i stand til å forføre folkene. — Åpb. 16: 13—16.

30. a) Hvilket ytterligere bevis har vi for at Satan ennå ikke er blitt bundet og kastet i avgrunnen? b) Hva vil skje med Satans politiske redskaper i Harmageddon, og når vil Satan komme dit?

³⁰ Nei, Satan Djevelen er ennå ikke blitt bundet og kastet i avgrunnen for 1000 år. Det symbolske «dyret» og «den falske profet» befinner seg fortsatt på jorden. Satan Djevelen befinner seg også fortsatt i jordens umiddelbare nærhet og bruker «dyret» og «den falske profet» som sine redskaper til å samle herskerne på jorden og deres hærer til krigen på Guds, den allmektiges, store dag, da de skal bli ødelagt. Kapittel 19 i Åpenbaringen beskriver Harmageddon-slaget på Guds store dag, og det blir vist at det vil finne sted rett før Satan blir bundet og kastet i avgrunnen. I dette slaget blir «dyret» og «den falske profet» tilintetgjort, noe som blir billedlig framstilt ved at de blir kastet i sjøen som brenner med ild og svovel. Satan Djevelen blir først kastet i denne sjøen etter Kristi tusenårige styre over menneskene. — Åpb. 19: 11 til 20: 3, 7—10.

31. Hvorfor må Kristi tusenårige styre være noe som ennå hører framtiden til, men hva er i dag en kjensgjerning?

³¹ Akkurat som Harmageddon-slaget er noe som hører framtiden til, er også det at Satan skal bli bundet og kastet i avgrunnen, noe framtidig, ettersom det skal finne sted etter Harmageddon-slaget. I betraktning av dette må også Kristi tusenårige styre være framtidig, for det følger etter at Satan er kastet i avgrunnen og fortsetter i de 1000 år han er fengslet i avgrunnen. Augustinus’ og andre av kristenhetens religiøse lederes lære angående millenniet har således vist seg å være falsk. Kristi tusenårige styre hører ennå framtiden til. Det er imidlertid en kjensgjerning at det er meget nær.

[Fotnoter]

Se også Mosheims Institutes of Ecclesiastical History, kapittel III med tittelen «Teologiens historie», avsnitt 12, og fotnoten av dr. teol. James Seaton Reid, London-utgaven av 1848, angående den ordstrid som fant sted i det foregående århundre, det tredje århundre, i forbindelse med millenniet.