Vær ærlig i alt
DE SOM ønsker å behage Gud, legger seg på sinne den kristne norm for ærlighet. De innser at «en falsk mann er en vederstyggelighet for [Jehova], men med de oppriktige har han fortrolig samfunn». — Ordspr. 3: 32.
Noen synes kanskje at det å vise ærlighet ikke er noe problem. De mener at de ikke med overlegg er uærlige ved å lyve, bedra eller stjele. Det ligger imidlertid mer i det enn dette. Noen kan mene at de lever i samsvar med høye kristne normer for ærlighet, men er kanskje på samme tid beskjeftiget med virksomheter som i virkeligheten slett ikke er ærlige. Det vil derfor være gagnlig for hver enkelt å undersøke sin stilling i denne saken i lys av det følgende for å avgjøre om ens tenke- og handlemåte trenger å bli rettet på for å være i harmoni med kristen ærlighet.
Ærlighet mot myndighetene
Noen handlinger, for eksempel direkte tyveri og løgn, er opplagt uærlige, men andre former for uærlighet er mindre åpenlyse, og en må derfor ta seg særlig godt i akt for ikke å gjøre seg skyldig i dem.
Et slikt område hvor det kreves aktpågivenhet, er i de forbindelser en kristen har med landets myndigheter. En må på ærlig vis gi staten det en skylder den, selv om statens myndigheter er uærlige mot en. Jesus Kristus sa: «Gi da keiseren hva keiserens er.» (Matt. 22: 21) Blir det pålagt landets innbyggere forskjellige skatter? Da skal ikke en kristen snyte staten for disse skattene. En skal for eksempel ikke snyte på inntektskatten ved å gjøre krav på større fradrag enn en er berettiget til.
En forsøker kanskje å rettferdiggjøre at en snyter på skatten, ved å tenke at staten tar altfor meget likevel, men en kristen har ikke rett til å gjøre det. «Keiseren» bryter ikke noen av Guds lover ved å oppkreve rimelige skatter. Hvis myndighetene overbeskatter eller misbruker de skatter de oppkrever, er de ansvarlig overfor Gud for det. Men den kristne er ikke dommer i disse saker. Han er ikke bare forpliktet overfor myndighetene, men også overfor Gud til å betale nettopp det som blir krevd. Den kristne apostel Paulus sa: «Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter! . . . Gi alle det I er dem skyldige: den skatt som skatt tilkommer, den toll, som toll tilkommer.» — Rom. 13: 1, 7.
Noe som har tilknytning til dette, er smugling — det å kjøpe noe i et naboland og så lure det over grensen for å slippe å betale importavgift eller toll. Selv om dette kan være en utbredt skikk i noen land, må det ikke gjøres av kristne fordi en derved forholder staten det som den på lovlig måte krever. Staten er berettiget til å pålegge toll hvis den ønsker det. Ettersom det at den gjør dette, ikke er i strid med Guds lover, må en etterkomme slike pålegg. En kristen som smugler, handler uærlig, og han kan bli holdt ansvarlig ikke bare av politiet, men også av den kristne menighet.
Noen betrakter kanskje ikke seg selv som smuglere, men når de fra tid til annen tar en tur utenlands og kommer tilbake, fyller de da ut tollangivelsen på ærlig vis? Angir de alt som loven krever, eller forsøker de å finne ut hvordan de kan få tingene inn gratis når de skulle ha betalt toll for dem? Det har ikke noe å si om gjenstanden er stor eller liten, eller om en selv anser den for å være uten betydning. Det eneste som kommer i betraktning i dette spørsmålet om ærlighet, er: Sier myndighetene at jeg skal betale toll på denne gjenstanden? Hvis det er tilfelle, må en kristen betale den tollen. Å unnlate å gjøre det er å være uærlig.
Myndighetene gir også regler for trafikken for å fremme den alminnelige sikkerhet. I mange land betyr rødt lys at en skal stanse helt, akkurat som et stoppsignal betyr det. Men saktner en farten på stoppsignal bare for å forvisse seg om at det ikke er noen politikonstabel innen synsvidde, og kjører så bare videre? Og hvordan forholder det seg med fartsgrensene? Blir de overskredet fordi ingen kan se en? Dette er uærlige handlemåter. Hvorfor? Fordi en ikke adlyder de «foresatte øvrigheter». En gjør kanskje bare narr av trafikkregler som en ikke synes videre om, men «tåpelige er de som ler hånlig av sin skyld». (Ordspr. 14: 9, NW) «Keiseren» har rett til å avgjøre hvordan trafikklovene skal være, og det er til beskyttelse for befolkningen. Fordi slike lover ikke er i strid med Guds lov, må den kristne adlyde dem.
I arbeidet
Et forretningsfirma har også sitt reglement. En mener kanskje at en aldri ville stjele penger eller varer fra sin arbeidsgiver, fordi det ville være uærlig. Men tar en firmaets frimerker, skrivesaker og annet til personlig bruk? Selv det å ta en blyant eller noen binders ville være uærlig hvis en ikke hadde tillatelse til det av firmaet, ettersom de er firmaets eiendom.
Det kan også være at en bruker firmatelefonen til personlige samtaler. Hvis firmaet ikke tillater det, er det uærlig å gjøre det, uansett hvor mange andre som gjør det. En kristen må betale for personlige telefonsamtaler som han har hatt, fordi han bruker hjelpemidler som ikke er hans egne. Det er en lignende uærlig handlemåte å benytte seg av andre former for telefontjenester uten å betale for dem. Dette er tyveri fordi en holder tilbake de pengene som en normalt skulle betale for telefonsamtalen. Hvis du tenker at det å lure seg fra å betale en telefonsamtale i virkeligheten ikke er uærlig, så prøv din teori ved å spørre Telegrafverket hva det mener om det!
Forretningene tillater av og til sine folk å kjøpe varer til nedsatt pris utelukkende til personlig bruk. Noen mener at de kan selge disse varene videre til nedsatt pris til venner og slektninger for å hjelpe dem til å spare penger. Dette er imidlertid ikke ærlig, for en følger ikke da de regler som er fast satt av firmaet. Firmaet har rett til å sette regler. De kristne må etterkomme dem.
Noen har en utgiftskonto i forbindelse med sitt verdslige arbeid. Her er en kristen omhyggelig med ikke å runde av tallene oppover eller å ta med poster som i virkeligheten er personlige, og som det ikke er meningen at firmaet skal dekke. En kristen fører opp på sin utgiftskonto utelukkende det som han har brukt, og som firmaet tillater, og ikke noe mer.
Hva skal en så si om det å lyve for sin arbeidsgiver for å få fri en tid fra arbeidet? Det som noen anser for å være en god grunn til å lyve, kan likevel ikke forsvares ut fra Guds norm for ærlighet. Kanskje tenker de at det ville være berettiget hvis de ønsker å være til stede ved et kristent stevne, og deres arbeidsgiver ikke vil gi dem fri. Men hvordan kan en kristen forsvare det å lyve for arbeidsgiveren for å få være til stede på et stevne der det blir undervist i Guds Ord, og der det blir oppmuntret til kristen oppførsel, innbefattet ærlighet? Et slikt resonnement er inkonsekvent, for ikke å si hyklersk. I de fleste tilfelle vil en arbeidsgiver ta hensyn til din ærlighet når du ber om å bli fri en tid for å delta i et stevne. Men selv om det skulle ende med at du mister arbeidet fordi du søker Riket først, vil ikke Gud svikte deg når du gjør det som er rett. — Matt. 6: 33.
Kristne er ofte ansatt for å gjøre husarbeid, enten det nå er rengjøring, matlagning eller annet arbeid i hjemmet. De vet nok at det er galt å ta klær, spiseredskaper, sølvtøy og andre slike ting, men har de klart for seg at det er like galt å ta ting som ikke så lett blir savnet? Det å ta mel, sukker, frukt eller grønnsaker er også tyveri og er like uærlig som å ta med seg en mer verdifull gjenstand. Hvis arbeidsgiveren spesielt gir sin arbeider noen av disse gjenstandene, er det noe helt annet. Men en må passe på ikke å oppfatte arbeidsgiverens gavmildhet ved en eller to anledninger som en unnskyldning for naskeri. Det finnes ingen unnskyldning for å naske.
Ærlighet i alt
Det er mange andre måter en må vise ærlighet på. Det gjelder også når en låner noe av andre. Du bør levere tilbake det du låner, til avtalt tid eller gjerne før. Det er kanskje en liten ting, og du mener at det ikke har noen betydning om du beholder den, men hva ville skje om du forsøkte å låne selv en liten pengesum av en bank uten å betale den tilbake i tide? — Sl. 37: 21.
I de kristne menigheter er det noen som er utnevnt til å ta seg av de pengene som trengs for å betale utgifter. Det å bruke disse pengene på seg selv, uansett hvor lite det er, er uærlig. Selv om en er fullstendig uten penger, må en aldri bruke penger som ikke tilhører en, uten å ha eierens samtykke. Dette er ikke noen ubetydelig sak. Judas iskariot misbrukte penger som var betrodd ham, og ble brennemerket som «tyv». (Joh. 12: 6) Han fikk en brå død etter å ha mistet Guds gunst.
Av og til gjør en noe som en skammer seg over. En føler at andre ville se ned på en hvis de visste om det. Vi er selvfølgelig ikke forpliktet til å gjøre kjent de personlige anliggender i vårt liv for alle, men de kristne har ikke lov til å redde sitt skinn ved å lyve hvis en sak kommer fram for menighetsutvalget, og de blir anmodet om å fortelle sannheten.
En må være klar over at det å være uærlig i smått fører til at en blir uærlig i stort. En venner seg gradvis til større overtredelser hver gang en ikke kan motstå å begå små overtredelser. Jesus sa: «Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort. Dersom I da ikke har vært tro i den urettferdige mammon, hvem vil da betro eder de sanne skatter? Og dersom I ikke har vært tro i det som hører andre til, hvem vil da gi eder noe til eget eie?» — Luk. 16: 10—12.
Hvis du elsker Gud, og hvis du ønsker å leve i hans rettferdige, nye tingenes ordning, vil du ønske å være ærlig og gjøre det som er rett. «For den som vil elske livet og se gode dager, han holde sin tunge fra ondt og sine lepper fra å tale svik; han gå av veien for ondt og gjøre godt.» — 1 Pet. 3: 10, 11.
Ja, vær ærlig i alt! Da vil du også kunne si med apostelen Paulus: «Vi stoler på at vi har en god samvittighet når vi ønsker å oppføre oss ærlig i alt.» — Heb. 13: 18, NW.