Svakere legemlig sett, men sterkere åndelig sett
ET AV Jehovas vitner i Vest-Tyskland forteller følgende: «Jeg var på vei ut for å gjøre noen gjenbesøk, men før jeg hadde kommet langt, ble jeg så svak at jeg måtte vende om. Jeg hadde i noen tid lidd av en sykdom som ligner på multippel sklerose. Jeg gikk hjem igjen, og siden da, siden 1958, har jeg bare vært ute av leiligheten noen få ganger.
«Ved Jehovas hjelp var jeg fortsatt i stand til å lede to bibelstudier. De som jeg studerte med, kom til meg i mitt hjem. På denne måten kunne jeg anvende gjennomsnittlig 15 timer i måneden i tjenesten. Jeg syntes alt var vel og bra, men jeg tok feil.
«Jeg ble stadig dårligere. Jeg falt om i leiligheten flere ganger og ble mer og mer invalid. Samtidig lærte jeg å sette større og større pris på den kjærlighet som mine kristne brødre viste meg. En søster som selv hadde en familie å dra omsorg for, tok seg tid til å kjøre meg rundt til forskjellige leger som anbefalte forskjellige behandlingsmåter, men ingen av disse hjalp meg noe særlig. En dag ringte jeg til en eldre søster og spurte om hun kjente en sykepleierske som kunne hjelpe meg, ettersom jeg ikke lenger kunne gå fra det ene rommet til det andre. Mannen til denne søsteren hadde tidligere festet stropper i dørkarmene i leiligheten min, og disse hadde vært til stor hjelp for meg når jeg skulle gå fra det ene rommet til det andre. Disse stroppene var imidlertid ikke lenger tilstrekkelige til å støtte meg. Hun sa at jeg kunne ringe til en bror som kjente en sykepleierske som var et Jehovas vitne. Jeg ringte til ham, og neste morgen kom denne søsteren som siden da har vært til stor hjelp for meg.
«Det gikk stadig nedover med min helbred, og jeg ble nesten fullstendig lam. Jeg sto nå overfor en ny situasjon. Ettersom jeg ikke lenger kunne skrive og bare så vidt kunne snakke, overveide jeg hvilke muligheter jeg hadde til fortsatt å kunne ha del i forkynnelsen. Jeg fant ut at jeg kunne diktere brev til mennesker som nettopp hadde hatt et dødsfall i familien. Etter å ha formet et godt vitnesbyrd ordnet jeg med å få en søster fra menigheten til å komme og ta diktat for meg, og dette har hun siden da gjort regelmessig.
«I 1961 ble jeg plutselig dårligere og var døden nær. Men Jehova hadde gitt meg meget å gjøre, og det måtte gjøres. Jeg fikk det privilegium å utføre noe arbeid for avdelingskontoret — noe jeg kunne gjøre trass i min skrøpelighet. Foruten dette hadde jeg brev som måtte skrives, og to hjemmebibelstudier å ta meg av. Det er tydelig at en som blir svakere legemlig sett, samtidig kan bli sterkere åndelig sett.
«Jeg holder kontakten med menigheten ved like ved hjelp av en båndopptaker. Hver uke tar en bror opp den teokratiske tjenesteskolen og tjenestemøtet på bånd, slik at jeg etterpå får høre alt som blir sagt, også menighetstjenerens avsluttende bemerkninger og brev fra Selskapet som blir lest opp for menigheten. Hver femte uke kommer en av tjenerne i menigheten til meg med repetisjonsarket for den teokratiske tjenesteskolen, og jeg besvarer spørsmålene muntlig så godt jeg kan.
«Jeg setter nå enda større pris på Selskapets publikasjoner enn før. Jeg leser Vakttårnet og Våkn opp! fra første til siste side og venter utålmodig på hvert nummer. Jeg synes alltid at det er så altfor lenge mellom hvert nummer.
«Trass i at jeg ofte har smerter, gjør jeg hva jeg kan for at vanskelighetene ikke skal få bukt med meg. Jeg har så meget å være opptatt med at jeg knapt har tid til å tenke på dem. Jeg må ikke glemme å fortelle at et velvillig menneske som jeg studerte med i min leilighet, ble døpt ved stevnet i Hamburg i 1961. En mann som måtte kjøre en time for å komme til meg for å ha bibelstudium, skrev at han har planer om å bli døpt. Jeg har derfor meget å glede meg over, og dette skyldes ikke bare at jeg regelmessig tar del i forkynnelsen, men også den hjelp jeg har fått av brødre og søstre som har gjort det mulig for meg å bli sterkere åndelig sett, trass i at jeg er blitt svakere legemlig sett.