Spørsmål fra leserne
● Hvor mange mirakler utførte profeten Elisa, og hvilke mirakler var det? — K. B., England.
Profeten Elisa tilskrives 16 mirakler, 15 mens han levde og ett etter sin død. Hans første mirakel var å skille vannet i Jordan like etter at Elias var blitt tatt bort fra ham. (2 Kong. 2: 14) Hans annet mirakel var å gjøre godt igjen Jerikos dårlige vann som hadde forårsaket for tidlige fødsler. (2 Kong. 2: 19—22) Det at han lyste forbannelse over en flokk unge lovovertredere, slik at 42 av dem ble sønderrevet av to binner, var hans tredje mirakel. (2 Kong. 2: 23, 24) Elisas fjerde mirakel var å skaffe vann til Judas og Israels hærer, et mirakel som bidro til å tilføye de moabittiske hærer et fullstendig nederlag. — 2 Kong. 3: 16—26.
Elisas femte mirakel besto i å skaffe olje til en enke, slik at hun kunne betale sin gjeld og således hindre at hennes sønner ble tatt fra henne og gjort til slaver. (2 Kong. 4: 1—7) Ved sitt sjette mirakel belønnet Elisa en sunamittisk kvinnes store gjestfrihet ved å love henne en sønn, og hans sjuende mirakel besto i å oppreise denne sønnen fra døden. (2 Kong. 4: 8—37) Da han gjorde en forgiftet rett mat spiselig igjen ved å tilsette mel, utførte han sitt åttende mirakel. (2 Kong. 4: 38—41) Hans niende mirakel besto i å bespise 100 menn ved hjelp av bare 20 byggbrød og enda få noe til overs. — 2 Kong. 4: 42—44.
Ved sitt tiende mirakel helbredet Elisa den syriske hærføreren Na’aman for spedalskhet, og det at han overførte denne spedalskheten til sin tjener Gehasi som hadde benyttet seg av sin herres, Elisas, mirakuløse evner til å skaffe seg økonomisk utbytte, var Elisas 11. mirakel. (2 Kong. 5: 1—27) Det at han fikk en øks som hadde falt i vannet, til å flyte opp, var hans 12. mirakel. (2 Kong. 6: 5—7) Elisas 13. mirakel besto i å opplate sin tjeners øyne, slik at han fikk se at fjellet omkring dem var fullt av gloende hester og vogner, noe som tydelig viste at «de som er med oss, er flere enn de som er med dem». (2 Kong. 6: 15—17) Elisas 14. og 15. mirakel var at han slo de syriske hærstyrker som kom for å gripe ham, med mental blindhet, slik at de ikke kjente ham igjen, og siden ga dem deres mentale syn igjen. — 2 Kong. 6: 18—23.
Hva Elisas 16. mirakel angår, fant dette sted flere år etter at han hadde utført ovenstående mirakler, og det blir tilskrevet ham trass i at det fant sted etter at han var død. Noen israelitter holdt på å begrave en mann da en moabittisk herjeflokk kom forbi. Israelittene skyndte seg å kaste liket ned i Elisas grav og dro bort. Da den døde kom i berøring med «Elisas bein, ble han levende igjen og reiste seg opp på sine føtter». — 2 Kong. 13: 20, 21.
Det er både interessant å merke seg og en hjelp for hukommelsen at den bibelske beretningen omtaler dobbelt så mange av Elisas mirakler som av Elias’. Kort fortalt utførte Elias følgende mirakler: 1) Hindret himmelen i å gi regn; 2) sørget for at oljekrukken og melkrukken til enken i Sarepta ikke ble tom; 3) oppreiste enkens sønn; 4) fikk ild til å falle ned fra himmelen som svar på en bønn; 5) fikk det til å regne etter tørken som svar på en bønn; 6) fikk ild fra himmelen til å fortære kong Akasjas høvedsmann og hans 50 mann; 7) fikk ild til å fortære enda en høvedsmann og hans 50 mann; 8) fikk Jordan-elven til å skille seg ved å slå på vannet med sin kappe like før han ble tatt bort i en ildvogn.
● Hva var det som i virkeligheten skjedde med soldatene i den syriske hær da Elisa ba Gud om å slå dem med blindhet? — K. K., De forente stater.
Beretningen i 2 Kongebok 6: 18, 19 kaster lys over saken når den sier: «Da så syrerne kom ned til ham, ba Elisa til [Jehova] og sa: Slå dette folk med blindhet! Og han slo dem med blindhet, som Elisa hadde bedt om. Da sa Elisa til dem: Dette er ikke den rette vei og ikke den rette by; følg meg, så skal jeg føre eder til den mann I leter etter. Så førte han dem til Samaria.» Hvis alle soldatene var blitt slått med bokstavelig blindhet, måtte de ha blitt ført ved hånden, men beretningen sier bare at Elisa sa til dem: ’Dette er ikke den rette vei. Følg meg.’ Det som øyensynlig skjedde, var at de ble slått med mental blindhet, slik at de ikke kjente igjen Elisa og heller ikke den vei han førte dem.
En slik mental blindhet er noe som også psykologene har kjennskap til. William James sier for eksempel i sitt verk Principles of Psychology, bind 1, side, 48: «En høyst interessant virkning av forstyrrelser i hjernebarken er den som blir kalt mental blindhet. Den består ikke så mye i ufølsomhet overfor synsinntrykk som i manglende evne til å forstå dem. Innen psykologien blir den betraktet som det å være ute av stand til å knytte forbindelsen mellom synsinntrykkene og det de betyr, og enhver forstyrrelse av forbindelseslinjene mellom synssentrene og sentrene for andre inntrykk vil kunne forårsake en slik blindhet.»
● Hva mente Elias da han ga følgende svar på Elisas anmodning om å få lov til å ta avskjed med sine foreldre: «Vel, gå hjem! For hva har jeg vel gjort med deg?» — 1 Kong. 19: 20. — A. J., De forente stater.
Det Elias mente, var at saken ikke var så presserende at Elisa ikke først kunne gå hjem og ta avskjed med sine foreldre. Gå, kom tilbake, for jeg har ikke noe å innvende mot det. Jeg har ikke gjort noe overfor deg som forbyr dette, kunne han også ha sagt. Derfor gikk Elisa i gang med å forberede en fest for sine foreldre. Dette må ha tatt atskillige timer, for Elisa måtte først slakte oksene og deretter partere dem og koke dem.
Det er i virkeligheten fornuftig å trekke den slutning at Elias også tok del i festen, for vi leser ikke noe om at Elisa skyndte seg for å ta igjen Elias, som om Elias hadde fortsatt på sin vei, og at Elisa ble igjen. Vi leser tvert imot at Elisa etter festen «gjorde . . . seg rede og fulgte Elias og tjente ham». — 1 Kong. 19: 21.
Denne situasjonen er helt forskjellig fra den som er omtalt i Matteus 8: 21, 22, hvor det berettes at en disippel ber om først å få lov til å begrave sin far før han følger Jesus, og at Jesus deretter sier til ham: «Følg meg, og la de døde begrave sine døde!» Vi skal ikke forstå dette slik at faren allerede var død. Hvis han hadde vært det, ville sønnen ha vært i ferd med å begrave ham, for i Østen begraver folk de døde straks etter at de har dødd.
George M. Lamsa, som er en autoritet når det gjelder syriske (arameiske) skikker og språk, sier angående dette uttrykket: «Denne talemåten er orientalsk og brukes særlig blant arameisktalende folk. Den betyr: ’Min far er en gammel mann, og jeg må sørge for ham inntil han dør.’ Eller: ’Min far går på gravens rand,’ det vil si at faren kunne dø når som helst. I Østen betraktes en mann på 70 år som ’død’ fordi han ikke er arbeidsdyktig. Ettersom de ikke har forsikringsselskaper eller noen forsorgsordning for de gamle, blir en gammel mann helt naturlig avhengig av sin sønn. Dessuten er det en fars høyeste ønske at hans sønn er til stede ved hans dødsleie, slik at han kan lukke hans øyne og være hos ham i hans siste stund når han uttaler sin velsignelse over sin familie. . . . Østens folk er kjent for sin gavmildhet og gjestfrihet. De deler ikke bare hva de har av mat, men begraver også de døde i samfunnet og tar seg av de gamle.» — Gospel Light, side 62.
Vi ser således at det Elias sa til Elisa, ikke kommer i konflikt med det Jesus sa til en disippel.