En verden uten fremmede
Kan det virkelig være mulig at det skal bli en verden hvor det ikke finnes noen fremmede? Hvorfor er ikke dette en utopi, men noe som kommer til å bli virkelighet?
I DEN verden vi lever i, myldrer det av mennesker. Det ser kanskje ikke slik ut for deg hvis du reiser mil etter mil over bølgende sletter eller flyr over skoger, ørkener og jungler i Asia, Afrika og på andre kontinenter i verden. Ikke desto mindre er det en kjensgjerning. Ansvarlige menn bryr allerede hjernen sin med spørsmålet om hvordan menneskene nå skal kunne klare å livnære seg. Og dette er bare ett av problemene, for menneskene må også leve sammen i fred, hvis de i det hele tatt skal kunne fortsette å leve.
Det er nå 2,9 milliarder mennesker på jorden, og jordens befolkning øker med 49 millioner mennesker i året. De Forente Nasjoners eksperter anslår at det om knapt 30 år, det vil si i 1990, vil være 2,7 milliarder flere mennesker enn det nå er. Ved slutten av vårt århundre vil kanskje jordens befolkning være på nærmere sju milliarder mennesker, sier de.
Tenk over hva dette vil innebære. Folk må arbeide, ferdes, ja, leve sammen i et større antall og mye mer innpå hverandre. Det at menneskene må leve så tett innpå hverandre, kan lett føre til større friksjon, til revolusjoner og kriger. På den annen side kunne det gi menneskene anledning til å komme til bedre forståelse med hverandre ved at de lærte hverandre bedre å kjenne, noe som ville bidra til et bedre samarbeid og større lykke for alle. Mye vil imidlertid avhenge av menneskenes sinnsinnstilling og den opplæring de får.
Menneskene har en felles, grunnleggende faktor som kan forene dem, ettersom de alle sammen stammer fra den ene mannen Adam og således er i slekt med hverandre. Men dette vil i seg selv ikke være nok til at de kan oppnå fred og sikkerhet, få den mat de trenger og bli velsignet med lykke, for den kraft som ligger i et slikt slektskapsforhold, er i seg selv ikke sterk nok til å fjerne årsakene til det som splitter menneskene.
For det første er størstedelen av menneskene fullstendig fremmede for hverandre, til tross for at de har en felles stamfar. Hvem er de «fremmede»? Er det ikke alle de menn og kvinner vi ikke har truffet, de mennesker vi ikke kjenner? Hvor mange av jordens 2,9 milliarder beboere kjenner du? Sannheten er at vi lever i en verden av fremmede. Det at menneskene er fremmede for hverandre, utgjør en splittende kraft, en kraft som skaper mistillit og mistenksomhet, og den vil fortsette å gjøre seg gjeldende inntil folk lærer hverandre å kjenne og lærer å elske hverandre.
Hvordan kan det være vennskap og kjærlighet mellom menneskene hvis de ikke forstår hverandre? Hvordan kan menneskene ha tillit til hverandre hvis de ikke kjenner hverandre, og hvordan kan de lære hverandre å kjenne hvis de ikke gjør noe for det?
Fortidens fremmede
I det gamle Israel hvor det var lover som beskyttet de fremmedes rettigheter, var det et godt forhold mellom de innfødte jøder og de fremmede.
Ifølge New Schaff-Herzog Twentieth Century Encyclopedia of Religious Knowledge er ordet «fremmed» oversatt fra det hebraiske ordet ger. Det brukes særlig om «en utlending som bor i et fremmed land». En fremmed kan i den egentlige hebraiske betydning av ordet defineres som et menneske av utenlandsk eller ikke-israelittisk herkomst som bodde innenfor det lovte lands grenser. Han ble ikke regnet som en «utlending», for det var en person fra et annet land som bare besøkte Palestina på reise. Utlendingene hadde aldri noe fellesskap med Guds folk. Jødene omtalte dem som hedninger.
På Salomos tid var det mange fremmede i det lovte land. At de bodde blant israelittene, er ikke overraskende, for Bibelen sier at det var en «stor hop av alle slags folk» som dro ut fra Egypt sammen med israelittene. Det var også flere andre grupper av fremmede blant jødene, nemlig den kana’anittiske befolkning som aldri ble drevet ut av landet, og slike som ble tatt til fange i krig, flyktninger, lønnede tjenere, handelsmenn og andre. Det samlede antall av fremmede var stort. Tellingen av dem på Salomos tid viste at det var 153 600 menn, noe som kunne tyde på at antallet av fremmede svarte til om lag en tiendene av Israels befolkning. — 2 Mos. 12: 38; 2 Krøn. 2: 17.
Det var derfor fornuftig og barmhjertig å fastsette lover som bestemte og beskyttet den fremmede innbyggers rettigheter. Disse lovene var meget liberale. Med unntagelse av moabittene og ammonittene som førte krig mot Israel, hadde mennesker fra alle nasjoner under visse forhold adgang til å få borgerrettigheter i Israel. Utlendinger som bare reiste gjennom eller oppholdt seg midlertidig i landet, hadde ikke noen rettigheter bortsett fra den gjestfrihet som vanligvis ble vist de fremmede. Denne retten ble holdt hellig i Orienten. Som gjest var den fremmede til og med trygg i sin fiendes telt.
Hva religionen angår, var det absolutt nødvendig at den fremmede ikke brøt noen av Israels grunnleggende lover. Det var forbudt for ham å misbruke Jehovas navn, arbeide på sabbaten, spise syret brød i påsken, bryte noen av ekteskapslovene, tilbe falske guder eller spise blod.
En uomskåren fremmed ble ikke betraktet som en ekte borger. Hvis den fremmede derimot ble omskåret, hadde han de samme lovmessige rettigheter som israelittene. Det ble slått fast at det skulle være «én lov» for begge klasser hva religiøse vedtekter og rettssaker angår. Dommerne ble uttrykkelig advart mot å vise partiskhet i sine rettsavgjørelser. Israelittene var forpliktet til å behandle den fremmede som en bror. Det var nødvendig at det ble gitt slike lover for å motvirke den naturlige tilbøyelighet til å undertrykke de fremmede.
I den kristne tidsalder
Moselovens liberale ånd overfor de fremmede var en sterk kontrast til den holdning jødene inntok overfor de fremmede i begynnelsen av den kristne tidsalder. De holdt seg strengt atskilt fra de fremmede, noe som delvis skyldtes de voldshandlinger som utlendinger begikk mot jødene da de i 537 f. Kr. vendte tilbake til Palestina fra fangenskapet i Babylon, og kanskje også frykten for at deres rase skulle bli blandet ved at det ble inngått ekteskap mellom jøder og fremmede.
Jesus Kristus var imidlertid ikke enig i at jødene skulle holde seg strengt atskilt fra de fremmede, for han fordømte det i sin lignelse om den barmhjertige samaritan. I denne lignelsen bruker han ordet «neste» i en betydning som var fullstendig ny for hans tilhørere. — Luk. 10: 36.
De tilhengere av jødenes tro som omtales i Apostlenes gjerninger 2: 11, svarer til dem som omtales som fremmede i de hebraiske skrifter. De første kristne viste kjærlighet overfor disse og andre fremmede. Ja, Paulus sier at alle som vil være en tilsynsmann i den kristne menighet, må være «glad i fremmede». De fremmede som han omtalte, var naturligvis nyinteresserte som kom til den kristne menighet. Disse menneskene måtte behandles med kjærlighet og vennlighet. De studerte Bibelen og kom regelmessig sammen med den kristne menighet, og skulle derfor ikke lenger bli betraktet som «fremmede», men som venner av menigheten. De skulle imidlertid fremdeles bli vist den samme gjestfrihet som ble vist mot fremmede. — 1 Tim. 3: 2, NW.
Vår tids fremmede
Ordet «fremmed» har naturligvis i vår tid fått en helt annen betydning enn det hadde i det gamle Israel. Nå blir dette ordet vanligvis brukt om en ukjent person, om en som ikke kjenner noen andre på stedet. En utlending er på den annen side en som tilhører en annen nasjon.
Det er først og fremst i den moderne betydning av ordet at det ikke skal være noen fremmede mer på jorden, for de som blir forbilledlig framstilt ved de gudfryktige «fremmede» i Bibelens profetier, skal arve jorden for bestandig. De fremmede var et forbilde på en klasse mennesker i vår tid, som har håp om å få leve på jorden i all evighet. I likhet med de fremmede som ble tiltrukket av det gamle Israel på grunn av Israels tilbedelse av den sanne Gud og den gunst Gud viste Israel, slutter disse menneskene seg til levningen av det åndelige Israel i vår tid. Dette har de særlig gjort siden 1931. Ettersom de ikke er åndelige israelitter, men er deres medarbeidere, blir de profetisk omtalt som «fremmede» (zarim). — Es. 61: 5.
Den åndelige levning og den klasse som består av «fremmede», er blitt ført sammen til enhet, som en hjord i kveen. Et godt eksempel på den enhet og fred som rår blant dem, er den internasjonale kongressen med mottoet «Guds vilje» som ble holdt i 1958. Det kom tilbedere av Jehova fra 123 land for å overvære den åtte dager lange kongressen i New York. Det kom nesten 5000 delegerte fra Europa, 106 fra Asia, 263 fra Afrika, 898 fra Mellom- og Sør-Amerika, 1341 fra de forskjellige øysamfunn og dessuten flere hundre tusen fra De forente stater og Canada, slik at forsamlingen den siste dagen kom opp i et antall av 253 922.
Midt i en splittet verden var således de åndelige israelitter og de motbilledlige fremmede samlet i et større antall enn noen gang tidligere i historien. Men som følge av at de viste stor takt, kjærlighet og uselviskhet, kunne de samarbeide og omgås hverandre i over en uke uten at det forekom noen uoverensstemmelser, voldshandlinger eller blodsutgytelse. Alt dette viser at det er mulig at det kan bli en fredelig, harmonisk verden under den sanne Gud, Jehova. Dette har han også gitt løfte om.
En verden uten fremmede
Gjennom sin profet Daniel har Jehova forutsagt at han vil opprette «et rike som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike,» sier han, «skal ikke overlates til noe annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evinnelig.» (Dan. 2: 44) Det at dette riket ble opprettet i himmelen i året 1914 e. Kr., avmerket begynnelsen til enden for denne splittede verden. Tiden er nå inne til at folk må gjøre seg rede til å komme inn i den nye, rettferdige verden. Innsamlingen av de «fremmede» er et avgjørende bevis for at vi lever i overgangsperioden til den nye verden.
Hvordan kommer Rikets styre til å utrette det som jordens nasjoner ikke har maktet å utrette? Riket vil for det første styre hele jorden. Alle nasjoner som står i opposisjon til dette riket, skal gå til grunne. For det annet vil det bare tolerere én religion — tilbedelsen av den sanne Gud, Jehova. Alle nasjonalistiske og religiøse skranker skal falle. «Alle dine barn skal være lært av [Jehova], og dine barns fred skal være stor.» Jorden skal være «full av [Jehovas] kunnskap, liksom vannet dekker havets bunn», profeterte Esaias. — Es. 54: 13; 11: 9.
Det er Jehovas kunnskap som kommer til å bevirke denne forandringen. Den vil føre alle mennesker sammen til en enhet som de aldri tidligere har erfart. Den har allerede forent de motbilledlige «fremmede» med levningen av det åndelige Israel i kjærlighetens og hengivenhetens sambånd. Den har fått dem til å «smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver». Som et folk har de gitt et høytidelig løfte om ikke å løfte sverd mot hverandre og «ikke mer lære å føre krig». — Es. 2: 3, 4.
En annen faktor som vil bidra til at det ikke kommer til å bli noen fremmede i vår tids betydning av ordet, er at «døden skal ikke være mer». (Åpb. 21: 4) Når det ikke lenger er noen død, vil folk få rikelig med tid til å bli kjent med hverandre. «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» — Joh. 3: 16; 10: 28.
Men hvis ingen dør, kommer ikke da jorden til å bli overbefolket i løpet av kort tid? Nei, Guds krig Harmageddon, som skal gjøre ende på denne onde verden, kommer til å redusere jordens befolkning betraktelig. Bibelen sier at «bare få mennesker» kommer til å få overleve dette slaget. (Es. 24: 6; Åpb. 16: 14, 16) De få som overlever, vil imidlertid gifte seg og sette barn til verden. Det kommer også til å bli en oppstandelse av «rettferdige og av urettferdige». (Ap. gj. 24: 15) Når jorden er blitt tilstrekkelig befolket, er det rimelig å anta at barnefødslene kommer til å opphøre. Jordens beboere vil være travelt opptatt med det fredelige arbeidet å gjøre jorden til et evigvarende paradis.
På den nye jord som profetene og apostlene har forutsagt, kommer menneskene til å bli ført fram til fullkommenhet i sinn og legeme. Når menneskenes sinn er blitt fullkomment, vil de kunne huske navnene på alle sine brødre og søstre som de har truffet. Alle vil være interessert i hverandre og søke det som er til beste for hverandre. Med tiden vil de også bli kjent med dem som lever lengst borte. De kommer ikke lenger til å være fremmede. Under sin ’evige fader’ vil den menneskelige families fred og lykke stadig bli større, for dette er Guds uforanderlige hensikt med jorden. — Es. 9: 6; Sl. 72: 1—8.
Det kommer derfor til å bli en forandring på jorden. Det kan ikke være noen tvil om at denne forandringen vil komme. Det vil ikke være menneskene som kommer til å gjennomføre denne forandringen, men Gud med sin visdom og makt. Når den nye jord som han skaper, er oppfylt av mennesker, vil det bli tydelig at det er Gud og ikke mennesker som er menneskeslektens beskytter. «Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem,» lyder det inspirerte løfte. Det eneste spørsmål som nå står tilbake, er: Kommer vi til å være der og få nyte den nye verdens velsignelser? Svaret på det spørsmålet vil avhenge av vårt forhold til Gud, som har lovt å ’gjøre alle ting nye’. — Åpb. 21: 3—5.