Hvordan finansieres Rikets arbeid?
DET første spørsmål som dukker opp hos mange som spaserer forbi den ti-etasjes høye bygningen i Brooklyn, New York, hvor Jehovas vitners hovedkontor ligger, er: «Hvordan finansieres alt dette?» Når de får høre at både den nye tolv-etasjes bygningen som er under oppførelse rett over gaten, og en del trykkeribygninger på mange etasjer som ligger 800 meter borte, også tilhører Selskapet Vakttårnet, blir deres spørsmål mer direkte: «Hvor får dere pengene fra?»
Ettersom Selskapet Vakttårnet ikke er opptatt med kommersielle foretagender, men med et filantropisk bibelsk undervisningsarbeid, undrer folk seg over hvordan det kan være mulig for Selskapet å bygge og vedlikeholde slike store, pene bygninger. Utgiftene til disse bygningene, som brukes i forbindelse med utgivelsen av bibler og bibelsk litteratur og som bolig for dem som arbeider ved trykkeriet, er imidlertid ikke de eneste utgifter Selskapet har. Utover hele verden holdes 84 avdelingskontorer i virksomhet med et personale på 1236 personer. I tillegg til disse kommer da et stort antall misjonærhjem. Misjonærene og andre av Selskapets spesielle representanter får det nødvendige til livets opphold, slik at de kan vie all sin tid til å undervise velvillige mennesker i Guds Ords sannheter. Alt dette koster penger.
En stor utgift er framstillingen av et umåtelig antall bibler og bibelsk litteratur. I 1959 produserte Selskapet Vakttårnet omkring 734 millioner stykker trykksaker. Det trenges en masse penger for å skaffe til veie materialer og presisjonsmaskineri til så mye trykking. Det uunngåelige spørsmål fra fremmede er derfor hvordan en slik stor filantropisk virksomhet finansieres.
Noen mener kanskje det gjøres for penger som folk betaler for de bibler og den bibelske litteratur som Selskapet framstiller, men dette er ikke tilfelle. Det ubetydelige bidrag som mottas fra mennesker som tar imot litteratur, dekker ikke driftsomkostningene ved Selskapets virksomhet. Andre mener kanskje pengene kommer inn ved hjelp av forskjellige tiltak, innbringende foretagender som bingo-spill eller ved tiende. Men dette er heller ikke riktig.
Helt siden Selskapet Vakttårnet ble dannet i 1884, har det aldri bedt om penger. Basarer, bingo-spill og andre foretagender som er så alminnelige i forskjellige kirkesamfunn for å skaffe penger, har Selskapet Vakttårnet aldri benyttet seg av. Noe som kanskje er enda mer overraskende for en som ikke er så godt kjent med Jehovas vitner, er den kjensgjerning at Selskapet i løpet av sin syttiseks-årige tilværelse aldri har sendt rundt en kollektbøsse. Det finnes ikke kollektbøsser på noen av de møter som arrangeres.
Pengene skaffes heller ikke til veie ved tiende, for Jehovas vitner ser ikke på dette som et krav til de kristne. Denne ordningen var en bestemmelse i moseloven angående underhold av det levittiske presteskap, men de kristne er ikke under denne loven. Kristus brakte den til opphør. Dessuten eksisterer ikke det levittiske presteskap lenger. Å gi tiende er derfor noe som ikke praktiseres av Jehovas vitner.
Frivillige gaver
Det står skrevet i Ordspråkene 3: 9: «Ær [Jehova] med gaver av ditt gods.» Det er dette som blir gjort av mennesker som er interessert i Selskapet Vakttårnets arbeid. De gir regelmessig frivillige gaver eller bidrag til Selskapet, slik at arbeidet med å kunngjøre Jehovas navn og hensikter fortsatt kan bli holdt i gang og utvidet. De ser på dette som en bibelsk forpliktelse.
I Lukas, kapitel 8, finner vi et eksempel på hvordan kristne kvinner hjalp Kristus og hans apostler materielt, slik at den kristne forkynnelse kunne fortsette fra landsby til landsby og fra by til by. I det tredje vers sies det at disse kvinner «tjente dem med det de eide». Jehovas vitner følger i dag dette eksempel på å gi frivillig. Ved å gi frivillige bidrag til Selskapet Vakttårnet støtter de tusener av Selskapets spesielle representanter som bruker all sin tid i forkynnelsen.
Korintierne er et annet eksempel på kristne som ga frivillig. Da apostelen Paulus skrev til dem, sa han: «Gjennom det bevis som denne tjenesten gir, herliggjør de Gud fordi dere er lydige mot det gode budskap om Kristus, noe dere offentlig erklærer at dere er, og fordi dere er gavmilde i deres bidrag til dem og til alle.» — 2 Kor. 9: 13, NW.
Det er en lignende gavmildhet fra Jehovas vitners side verden over som gjør det mulig å holde i gang Selskapets mange avdelingskontorer, trykkerier, misjonærhjem og dets tjenestevirksomhet. Ingen av de penger som gis i bidrag, blir brukt til å betale funksjonærer eller spesielle representanter for å arbeide for Selskapet. De mennesker som bruker all sin tid til å arbeide i avdelingskontorene eller som spesielle reisende representanter, gjør dette frivillig, ikke for betaling.
Enkens skjerv
Ved en anledning sto Jesus Kristus og så på folk som kom med sine bidrag til vedlikeholdet av templet i Jerusalem. Det gjorde inntrykk på ham å se det oppofrende sinnelag som ble vist av en enke, som kom med sitt bidrag, enda hun hadde svært lite materielle eiendeler. Det hun la i tempelkisten, var to små mynter av ringe verdi. Sammenlignet med andres bidrag og med hva det kostet å vedlikeholde templet, var hennes bidrag uendelig lite. Jesus betraktet det imidlertid ikke som noe verdiløst selv om det var lite. Han sa tvert imot: «Sannelig sier jeg eder: Denne fattige enke har lagt mer enn alle de som la i kisten. For de la alle av sin overflod, men hun la av sin fattigdom alt det hun eide, hele sitt livsopphold.» — Mark. 12: 43, 44.
Enkens gavmildhet var stor. Den åpenbarte hennes kjærlighet til Gud. Det samme kan sies om de av Jehovas vitner som er fattige, men som regelmessig gir sitt bidrag til den teokratiske organisasjon til tross for sine små inntekter. Selv om deres frivillige gaver kanskje ikke er mer enn noen få mynter av ringe verdi, blir deres bidrag verdsatt av Selskapet Vakttårnet. Disse ydmyke menneskers gavmildhet åpenbarer deres hengivenhet overfor Jehova og deres verdsettelse av det arbeid som Selskapet utfører.
Hvis man skulle være av den oppfatning at den økonomiske byrde i forbindelse med forkynnelsen av det gode budskap om Guds rike skulle bæres av de vitner som har vellønnede stillinger, ville man ikke vise den samme rosverdige holdning som enken. Man ville ikke vise samme verdsettelse av Guds arbeid som hun gjorde. Det vil kanskje ikke være mulig for en å gi mer enn en mynt av ringe verdi, men ens bidrag er likevel av betydning. Det støtter Rikets arbeid selv om det er lite. Dessuten gir det en den tilfredsstillelse som følger med å vise kjærlighet til tjenesten for Gud med materielle gaver.
Det er Jehovas vitners og velvillige menneskers privilegium å støtte den teokratiske virksomhet økonomisk i deres respektive land. I en viss utstrekning kan de gjøre dette ved å hjelpe til med å dekke de lokale utgifter i forbindelse med menighetens møtested eller Rikets sal. Hver Rikets sal har en bidragsbøsse hvor frivillige bidrag kan bli lagt uten at noen får vite hvor meget den enkelte gir. Det blir aldri bedt om penger i menigheten, det sendes heller ikke ut brev med oppfordring til å gi bidrag, og ingen blir oppfordret til å forplikte seg til å gi noe. På samme måten som enken og andre i Jerusalem kom med sine frivillige bidrag, kommer medlemmene av Jehovas vitners menigheter og legger det de synes de er i stand til, i bidragsbøssen i Rikets sal.
De frivillige bidrag som blir gitt direkte til Selskapets avdelingskontor, blir brukt til støtte for den teokratiske virksomhet i landet eller i de land som hører inn under kontoret. Slike bidrag hjelper til å dekke utgiftene i forbindelse med avdelingskontoret og misjonærhjemmene, til å støtte spesielle forkynnere, gjør det mulig å holde stevner, finansierer rettssaker til forsvar for arbeidet og dekker andre utgifter. Vitnene i hvert land gleder seg over å bære denne økonomiske byrde i tillegg til utgiftene til vedlikehold av deres egne Rikets saler. De ønsker ikke å være avhengig av at deres åndelige brødre i andre land skal gjøre det for dem.
Alle forkynnerne ønsker å ha en del i finansieringen av Rikets arbeid, uansett hvor liten denne del måtte bli. De verdsetter den formaningen som ble gitt av apostelen Paulus: «Enhver bør gjøre akkurat som han har besluttet i sitt hjerte, ikke uvillig eller av tvang, for Gud elsker en glad giver.» — 2 Kor. 9: 7, NW.
For at Selskapet skal kunne planlegge neste års virksomhet, er det nødvendig å vite omtrent hvor meget Jehovas vitner og velvillige mennesker har planer om å gi i bidrag. Det de lover å gi, er ikke å betrakte som en forpliktelse, men bare som et overslag over hva de håper å kunne gi i løpet av året. Det kunne kalles deres planlagte bidrag. Det er et frivillig løfte, slik som det som ble gitt av korintierne: «Jeg tenkte det var nødvendig å oppmuntre brødrene til å komme til dere på forhånd og forut gjøre ferdig deres rundhåndede gave som dere tidligere har lovt.» — 2 Kor. 9: 5, NW.
Hvis du har til hensikt å gi ett eller flere bidrag til Selskapet Vakttårnet i løpet av de neste tolv måneder, så send et kort eller brev til avdelingskontoret i det land du bor i, hvor du oppgir hvor meget du håper å kunne gi i bidrag til dette kontor som en hjelp i arbeidet med å forkynne om Guds rike. Merk det: «Planlagte bidrag». På side 2 i dette nummer av Vakttårnet finnes adressen til en del av Selskapets avdelingskontorer. En fullstendig liste finnes bak i de fleste av Selskapets bøker og brosjyrer. I Norge kan meddelelsen sendes til Vakttårnets Bibel- og Traktatselskap, Inkognitogaten 28 B, Oslo. Et hurtig svar på denne anmodningen vil hjelpe Selskapet til å planlegge sin virksomhet.
Det er ingen hemmelighet hvordan Selskapet Vakttårnets virksomhet finansieres. Fordi Jehovas vitner og velvillige mennesker gir frivillige bidrag av sine midler, er det mulig å utføre et omfattende filantropisk bibelsk undervisningsarbeid uten å ta sin tilflukt til slike foretagender som benyttes av mange av kristenhetens kirkesamfunn for å skaffe penger. — 1 Krøn. 29: 17.