25. del — ’Skje din vilje på jorden’

I Kyros’ tredje år som konge for det veldige persiske verdensrike, som eksisterte i det sjette, femte og fjerde århundre før Kristus, fikk Jehovas profet Daniel sitt siste syn gjennom en engel. Daniel beskriver dette synet for oss i det 11. og 12. kapitel i sin profetiske bok. Det profetiske synet forutsier først hvordan det persiske verdensrike, den fjerde verdensmakt som er omtalt i Bibelen, skulle gå under. Det skulle ikke makte å beseire Hellas. Det skulle til sist falle for Hellas, for engelen sa: «Så skal det oppstå en veldig konge, og han skal herske med stor makt og gjøre som han vil.» (Dan. 11: 3) Denne greske konge viste seg å være den navnkundige Alexander den store. Under ham ble Hellas en stormakt, den femte verdensmakt som er omtalt i Bibelen.

12. Hvor lenge fikk Alexander nyte godt av stillingen som verdenshersker, og når ble hans rike brutt i stykker?

¹² Alexander fikk ikke lenge nyte godt av stillingen som verdenshersker. Jehovas engel hadde forutsagt dette: «Men aldri så snart er han stått fram, så skal hans rike brytes i stykker og deles etter de fire verdenshjørner; det skal ikke tilfalle hans etterkommere og ikke være så mektig som da han rådet; for hans rike skal omstyrtes og tilfalle andre enn dem.» (Dan. 11: 4) Da Alexander sto på høyden av sin karriere, ble han i en alder av bare 33 år angrepet av malaria i 323 f. Kr., mens han holdt på å feste i Babylon. Dette kullkastet hans planer om å gjøre denne byen, som i henhold til Bibelen var dømt til ødeleggelse, til hovedstad i sitt verdensrike. Hans veldige rike i Europa, Lilleasia, Asia, Midt-Østen og Egypt brøt sammen og ble delt «etter de fire verdenshjørner». Hans legeme ble ført til Egypt og gravlagt i Alexandria av hans general Ptolemaios, som var satrap over Egypt.

13. Hvordan ble profetien om at riket ikke skulle tilfalle Alexanders etterkommere, oppfylt?

¹³ Alexanders rike gikk ikke over til hans etterkommere. I Makedonia hadde han etterlatt seg en udugelig bror, Filip Aridaios. Han regjerte i mindre enn sju år, hvoretter han ble myrdet av sin egen mor i 317 f. Kr. Alexander Allou, som var Alexanders ektefødte sønn med Roxane, etterfulgte ham og regjerte i omkring seks år. I 311 f. Kr. led han en voldsom død for Kassanders hånd. Kassander var en av hans fars generaler, som nå ranet til seg tronen i Makedonia og Hellas. Alexanders uekte sønn, Herakles, begynte å regjere i sin fars navn, men ble myrdet i 309 f. Kr. Med ham fikk den store blodsutgyter Alexanders ætt en blodig ende. Herredømmet hadde veket fra hans hus. Engelens profeti viste seg å være sann.

14. Hvordan ble Alexanders rike for en tid delt «etter de fire verdenshjørner», og hvordan ble det senere redusert til tre riker?

¹⁴ Alexanders verdensrike ble delt, og andre menn enn Alexanders etterkommere begynte å herske. Hans generaler stred seg imellom og søkte å erobre landområder, og for en tid var det ødelagte riket delt i fire deler, «etter de fire verdenshjørner». Den enøyde general Antigonos forsøkte å oppkaste seg til herre over hele Asia og tok til sist titelen konge, idet han gjorde krav på å være Alexander den stores arving. Han ble tvunget til å dra ut mot de tre andre generalene, Kassander, Selevkos og Lysimachos, som hadde sammensverget seg imot ham. Han falt i kamp mot dem ved Ipsos i Frygia i Lilleasia i 301 f. Kr. De fire hellenistiske riker som nå oppsto, var: 1) General Kassanders rike i Makedonia og Hellas, 2) general Lysimachos’ rike i Lilleasia og det européiske Trakia, som innbefattet Bysants, 3) riket til Selevkos Nikator (Erobreren), som sikret seg herredømmet over Babylon, Media, Syria, Persia og provinsene østover like til elven Indus og 4) general Ptolemaios Lagos’ rike, som omfattet Egypt, Libya, Arabia, Palestina og Cele-Syria. Etter noen få år døde general Kassanders ættelinje ut på mannssiden, og i 285 f. Kr. tok general Lysimachos den europeiske delen av det makedoniske rike i besittelse. I 277 f. Kr. tok imidlertid Antigonos Gonatas, sønnesønn av den enøyde general Antigonos, Makedonias trone i besittelse. Dermed ble de hellenistiske riker redusert til tre riker, inntil Makedonia ble underordnet Roma i 168 f. Kr. og til slutt ble en romersk provins i 146 f. Kr.

15. Hvordan ble general Selevkos (Erobreren) herre over landområdene i Asia, og hvilke byer som fikk forbindelse med apostlenes virksomhet, grunnla han?

¹⁵ I 281 f. Kr. falt general Lysimachos i en kamp mot general Selevkos Nikator, og dette gjorde Selevkos til herre over så å si alle de hellenistiske landområdene i Asia. Selevkos ble grunnleggeren av selevkiderriket eller selevkidenes kongehus i Syria. Kort tid etter det avgjørende slaget ved Ipsos grunnla han byen Antiokia i Syria, som ble oppkalt etter hans far Antiokos. Ved kysten grunnla han en by som skulle tjene som en havneby for Antiokia, og denne byen ga han navn etter seg selv, Selevkia. Flere hundre år senere vandret den kristne apostel Paulus omkring i havnebyen Selevkia, og han underviste i den kristne sannhet i Antiokia i Syria, hvor Jesu etterfølgere først ble kalt for kristne. — Ap. gj. 11: 25—27; 13: 1—4.

16. Hvilken annen by gjorde Selevkos til sin hovedstad, og hvilken lang strid begynte med ham, slik det blir beskrevet i dette siste synet?

¹⁶ Selevkos overførte sitt regjeringssete fra Babylon til sin nye syriske hovedstad, Antiokia. Han ble myrdet i 280 f. Kr. Selevkidenes kongedynasti fortsatte å ha makten etter ham helt fram til året 64 f. Kr., da den romerske general Pompeius gjorde Syria til en romersk provins. Lenge før Selevkos døde, ga han sin sønn Antiokos I herredømmet over alle landene på den andre siden av elven Eufrat, og ga ham også titelen konge. Med kong Selevkos Nikator begynte den lange striden mellom de bibelske kongene «Nordens konge» og «Sydens konge». På grunn av sin fremsynthet oppga ikke Jehovas engel navnene på «Nordens konge» og «Sydens konge», fordi disse to kongers nasjonalitet og politiske identitet ville veksle i århundrenes løp og tilmed bli en sak av livsviktig betydning for oss nå i det tjuende århundre.

Kappestriden mellom de to kongenea

17. Hvem var det de to kongene befant seg nord og sør for?

¹⁷ Jehovas engel gå nå over til å beskrive mange detaljer som knytter seg tilden langvarige striden: «Og Sydens konge skal bli mektig, og en av hans fyrster skal bli mektigere enn han og råde over et eget rike; hans rike skal være et stort rike.» (Dan. 11: 5) Hva er det denne «Sydens konge» befinner seg sør for, og hva er det «Nordens konge» befinner seg nord for? De befinner seg nord og sør for Daniels folk, som på den tiden da Daniel hadde synet, var blitt utfridd fra Babylon og ført tilbake til Juda land.

18. Hvem var denne «Sydens konge» som er omtalt Daniel 11: 5, og hvilken herskerætt grunnla han?

¹⁸ Hvem er den «Sydens konge» som omtales i Daniel 11: 5? Han er en av Alexander den stores «fyrster» eller hærførere, nemlig Ptolemaios I, sønn av Lagos. Han var i virkeligheten en av de åtte menn som utgjorde Alexanders livvakt. Han ble gjort til satrap over Egypt, men antok titelen konge i 306 f. Kr. og etterlignet således den enøyde general Antigonos. Han var den første av 13 eller 14 makedoniske konger eller faraoner i Egypt. Han grunnla og ga navn til ptolemaiernes herskerætt i Egypt. Omkring år 312 f. Kr. inntok han Jerusalem på en sabbatsdag. Han overtalte en del jøder til å dra sørover til Egypt som kolonister, og det ble dannet en jødisk koloni i Alexandria. Sammen med sin sønn og etterfølger var han med på å grunnlegge det berømte biblioteket og museet i Alexandria. Den jødiske provinsen Judea var under kontroll av ptolemaiernes Egypt eller «Sydens konge» til 198 f. Kr. Da tok «Nordens konge» over. Ptolemaios I gjorde flere innfall i kong Selevkos’ syriske område.

19. Hvem var den fyrsten som skulle «bli mektigere enn han», og hvilken rolle spilte han og hans etterfølgere?

¹⁹ Hvem er så den andre av Alexanders fyrster eller hærførere som ifølge engelen skulle «bli mektigere enn han», og hvis rike skulle være et «stort rike»? Det er general Selevkos Nikator som nå overtar rollen som «Nordens konge». Ved sin død ble han etterfulgt av sin sønn Antiokos I (Soter eller Frelseren). Denne kongen er ikke tatt med i engelens profeti, etter som han ikke døde i kamp mot «Sydens konge», men mot galaterne i Lilleasia. Han ble etterfulgt av sin sønn Antiokos II, som ble kalt Theos eller «gud». Han giftet seg med en kvinne som het Laodike, og sin eldste sønn med henne ga han navnet Selevkos etter sin bestefar.

20. Hvem var denne «Sydens konges datter», og hvilken oversettelse var det hennes far fikk ordnet med at man begynte på?

²⁰ Men hva nå med det som videre skulle skje? Engelen sier: «Og ved årenes ende skal de slå seg sammen; og Sydens konges datter skal komme til Nordens konge for å treffe en avtale; men hun skal ikke beholde sin arms styrke; han skal heller ikke holde stand, og ikke hans arm; hun skal bli prisgitt, og likeledes de som førte henne med seg, og han som avlet henne, og han som fikk henne på den tiden.» (Dan. 11: 6, JP) Hvem er denne «Sydens konges datter»? Det er Berenike, datter av Ptolemaios II (Filadelfos) av Egypt. Ifølge tradisjonen viste denne egyptiske kongen vennlighet mot sine jødiske undersåtter, og han fikk ordnet med at man begynte å oversette de inspirerte hebraiske skrifter til gresk. Dette resulterte i at man etter hvert fikk den berømte greske Septuaginta-oversettelsen, som de gresktalende jøder benyttet i det første århundre etter Kristus.

21. Hva var det som i henhold til avtalen ble gjort med denne Sydens konges datter, og hva ble resultatet av dette?

²¹ Kong Ptolemaios II utkjempet to kriger med den syriske «Nordens konge», Antiokos II (Theos). I 250 f. Kr. inngikk de to kongene en fredsavtale. En betingelse for denne allianse eller «avtale» var at den syriske Nordens konge, Antiokos II, måtte gifte seg med Berenike, datter av kong Ptolemaios II. Men Antiokos II var allerede gift med Laodike. Dette tvang ham derfor til å skille seg fra henne for å gifte seg med den egyptiske Berenike. Med Berenike fikk Antiokos II av Syria en sønn, som ble arving til «Nordens konges» trone, og på den måten ble de sønnene han hadde med sin første hustru Laodike, satt ut av betraktning.

22. Hvorfor klarte ikke Berenikes «arm» å holde stand, og hvordan ble hun selv og de som hadde ført henne med seg, og han som hadde avlet henne, «prisgitt»?

²² Berenikes «arm» eller gode støtte var hennes far, kong Ptolemaios II. Da han døde i 246 eller 247 f. Kr., maktet derfor ikke Berenike å «beholde sin arms styrke» overfor sin mann, kong Antiokos II av Syria. Han forstøtte henne og tok tilbake sin første hustru, Laodike, og bestemte at hennes eldste sønn, Selevkos Kallinikos, skulle bli hans etterfølger på den syriske tronen. Ulykken rammet alle som sto Berenike nær, slik som profetien hadde forutsagt. Hennes far, hennes «arm», klarte ikke å holde stand, og det gjorde heller ikke «hans arm», hun selv. Hun ble sammen med sin lille sønn prisgitt til å bli myrdet, og det var Laodike som planla mordet. De som førte henne med seg, tydeligvis hennes ledsagere som førte henne fra Egypt til Syria, fikk også unngjelde. Men Laodike var ikke fornøyd med det. Det fortelles at det antagelig var hun som forgiftet Antiokos II (Theos), som hadde tatt henne tilbake, slik at han døde. Hvilken slutt for en «gud»! Dette ble tydeligvis gjort for å forhindre at han skulle skille seg fra henne for annen gang. Således døde både Berenikes far, han som hadde avlet henne, og hennes syriske mann, han som hadde fått henne for en tid. På den måten ble Laodikes eldste sønn, Selevkos II, tilbake som sin fars rettmessige etterfølger på den syriske tronen. Fredens sak ble så visst ikke fremmet gjennom dette.

23. Hvem var Berenikes «røtter»?

²³ Engelen forutsa at dette ville få sine følger, og sa: «Men et av skuddene fra hennes røtter skal trede opp på hans plass; og han skal dra mot fiendens hær og trenge inn i Nordens konges festninger og gjøre med dem som han vil, og ha overmakt.» (Dan. 11: 7) Berenikes «røtter» var naturligvis hennes foreldre, Ptolemaios II (Filadelfos) og hans søster og hustru Arsinoë.

24. Hvordan gikk det til at et ’skudd fra hennes røtter’ trådte opp, trengte inn i Nordens konges festninger og fikk overhånd over dem som var der?

²⁴ Det spesielle ’skudd fra hennes røtter’, som trådte opp på sin fars plass, var hennes bror, som nå ble «Sydens konge» som Ptolemaios III med tilnavnet Euergetes («Velgjøreren»). Ved sin fars død ’trådte han opp’ og tok makten som konge. Han, gikk straks til handling for å hevne mordet på sin søster Berenike i den syriske hovedstaden Antiokia. Med en hær marsjerte han mot den syriske kongen, Selevkos II Kallinikos, som var blitt brukt av sin mor, Laodike, til å gjennomføre mordet på Berenike og hennes lille sønn. Ptolemaios III trengte inn i «Nordens konges festninger» og drepte kongens mor, Laodike. Han fór dessuten ødeleggende fram i Syria, inntok den befestede delen av hovedstaden Antiokia og også dens havneby Selevkia. Så dro han østover gjennom Nordens konges store rike og plyndret Babylonia og Susa og rykket fram så langt mot øst som til kysten av India. Slik ble den morderiske Selevkos II tvunget til å oppgi sin syriske trone.

25. Hvordan gjorde han ende på en religiøs forhånelse, og hvilket navn oppnådde han å få av den grunn?

²⁵ Jehovas engel forutsa også at Sydens konge skulle gjøre ende på en religiøs forhånelse: «Endog deres guder med deres støpte bilder, med deres kostbare kar av sølv og gull, skal han føre bort til Egypt; siden skal han i noen år la Nordens konge få være i fred.» (Dan. 11: 8) Over to hundre år tidligere, i Farao Psammetik III’s dager, hadde perserkongen Kambyses, som var herre over den fjerde verdensmakt, beseiret Egypt og i triumf brakt med seg hjem de beseirede egyptiske gudene, «deres støpte bilder». Ved at Ptolemaios III nå plyndret Susa, Persias tidligere hovedstad, og Babylonia, gjenvant den seierrike Sydens konge det gamle Egypts bortførte guder og tok dem som bytte fra tempelrøverne. Han førte dem tilbake til deres hjemland. Av den grunn ble han omtalt som Euergetes («Velgjøreren») av de takknemlige egypterne.

26. Hvorfor lot han i noen år «Nordens konge få være i fred», og hva tok han med seg hjem?

²⁶ Det var indre uroligheter i sør, i Egypt, som kalte den seirende Ptolemaios III tilbake til Nilens land. Etter som han måtte kvele et opprør hjemme, ble han forhindret i å dra nytte av sine seirer over Nordens konge. Han avsto derfor fra å tilføye Nordens konge ytterligere skade. Foruten de gudene som var stjålet fra Egypt, førte Ptolemaios III også med tilbake som krigsbytte ikke mindre enn 2500 «kostbare kar av sølv og gull». Om han døde en naturlig død eller ble myrdet i 221 f. Kr., vet man ikke. Det råder delte meninger om dette i historieberetningene. Men han overlevde den syriske kongen Selevkos II som han hadde tatt hevn over.

27. Hvorfor vendte Nordens konge tilbake etterat han var kommet inn i Sydens konges rike?

²⁷ Hva gjorde nå Nordens konge for å dra fordel av situasjonen? Engelen forutsa dette: «Så skal Nordens konge dra mot Sydens konges rike, men måtte vende tilbake til sitt land igjen.» (Dan. 11: 9) Den ydmykede Selevkos II gikk til angrep for å hevne seg. Han dro sørover til Sydens konges rike, men led nederlag. I en vanærende flukt sammen med en liten rest av sin hær trakk han seg tilbake til sin syriske hovedstad Antiokia i 242 f. Kr. Hans tilnavn Kallinikos, «den herlig seirende», viste seg å være en misvisende benevnelse på ham. Han døde før ham som hadde ydmyket ham, Ptolemaios III av Egypt, og ble etterfulgt av sin sønn Selevkos III, med tilnavnet Keraunos («Tordenkile»). Et snikmord gjorde en brå slutt på denne sønns regjering som varte mindre enn tre år. Hans bror etterfulgte ham på den syriske tronen som Antiokos III og ble kalt «den store».

28, 29. a) Hvordan gikk det med den eldste sønnen til denne Nordens konge? b) Hvordan gikk det til at den yngste sønnen dro inn i landet, oversvømte det, kom igjen og førte krigen helt fram?

²⁸ Om disse to sønnene til den syriske kongen Selevkos II Kallinikos profeterte engelen: «Og hans sønner skal ruste seg til strid og samle en veldig krigshær, og den skal dra inn i landet og oversvømme og overskylle det; så skal den komme igjen, og krigen skal føres helt fram til hans festning.» — Dan. 11: 10.

²⁹ En av sønnene, Selevkos III (Keraunos), døde for en snikmorders hånd mens han var på et felttog mot vest i Lilleasia. Hans bror, den andre av sønnene, Antiokos III den store, samlet en stor hærstyrke for å angripe Sydens konges rike, som nå ble styrt av Ptolemaios IV med tilnavnet Filopator. Den nye Nordens konge, Antiokos III, kom til slutt i strid med det stadig mektigere romerske rike. Først foretok han et felttog og tok tilbake egypternes landevinninger, og han gjenerobret havnebyen Selevkia og også provinsen Cele-Syria (det hule Syria), likeledes kystbyene Tyrus og Ptolemais og nærliggende byer. Han drev på flukt den første egyptiske hær som Ptolemaios IV sendte imot ham. Han inntok også mange byer i provinsen Judea i Palestina. Deretter gikk den seierrike Antiokos III i vinterkvarter med sine 60 000 krigere i Ptolemais, omkring 40 km sør for Tyrus. Den etterfølgende vår (217 f. Kr.) gikk profetien om hans hær i oppfyllelse. Den skulle «komme igjen, og krigen skal føres helt fram til hans festning».

(Fortsettes)

[Fotnote]