18. del: ’Skje din vilje på jorden’

Etterat Jesus hadde erklært apostelen Peter for å være lykkelig fordi han’ ved Guds hjelp var i stand til å identifisere ham som «Kristus, den levende Guds Sønn», sa han med tanke på seg selv: «På denne klippe vil jeg bygge min menighet, og Hades’ porter skal ikke få makt over den. (Matt. 16: 18, NW) Etterat Jesus var blitt drept og oppreist fra de døde og senere hadde vendt tilbake til himmelen til sin himmelske Fars høyre hånd, begynte han å bygge opp sin sanne menighet av åndelige israelitter. Dette begynte han å gjøre på pinsefestens dag i år 33 e. Kr. da han utgjøt den hellige ånd over den trofaste levning av sine disipler som var forsamlet i Jerusalem. I forening med Jesus Kristus, hoved-hjørnestenen, begynte de således som «levende stener» å bli bygd opp sammen til et sted der Gud kan bo ved sin ånd.

23, 24. Hva var innbefattet i det at Jesus bygde opp menigheten på seg selv, og hvordan forklarte Paulus dette i Efeserne 4: 10—14?

²³ Da Jesus bygde opp menigheten på seg selv, klippen, gjorde han det ikke bare ved å legge de «levende stenen, sine innvigde, døpte etterfølgere, opp på seg selv, men også ved å organisere dem til Jehovas tjeneste som Guds tempel eller helligdom. Dette gjorde det nødvendig å utnevne en mengde spesielle tjenere og tildele dem plikter innenfor menigheten. Apostelen Peter forklarer dette med disse ord angående det organiseringsarbeid som Jesus utførte i himmelen:

²⁴ «Den som steg ned [til jorden], er den samme som den som steg opp høyt over alle himler forat han kunne gi fylde til alle ting. Og han ga noen som apostler, noen som profeter, noen som misjonærer, noen som hyrder og lærere, med tanke på opplæringen av de hellige til tjenestegjerning, for å bygge opp Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i troen og i den nøyaktige kunnskap om Guds Sønn, til manns modenhet, til det mål av vekst som hører med til Kristi fylde, forat vi ikke lenger skal være spebarn.» — Ef. 4: 10—14, NW.

25. Hva var Jesu hensikt med å organisere menigheten og utnevne spesielle tjenere for den?

²⁵ Formålet med at Jesus organiserte menigheten og utnevnte spesielle tjenere, var at alle de hellige skulle kunne motta full opplæring til tjenestegjerningen og ikke fortsette å være åndelige spebarn, men bli modne mennesker som er i forening med Kristus. De måtte alle bli «eldste» i en kristen åndelig forstand, eller «personer av fremskreden alder», slik som det blir billedlig framstilt i Johannes’ syn ved de 24 «eldste» som satt på troner omkring Guds himmelske trone. — Åpb. 4: 4, 10, NW.a

26. Hvordan gikk det til at mange menigheter ble opprettet utenfor Jerusalem, og hva hadde disse menighetene når det fantes noen som var skikket til å være det?

²⁶ Den første lokale kristne menighet ble opprettet i Jerusalem. Der hadde det synlige styrende organ for det åndelige Israels ’hellige folk’ sitt hovedkvarter inntil kort tid før byen Jerusalem ble ødelagt i år 70 e. Kr. Men på grunn av det store vitnesbyrdet som ble gitt i Jerusalem på og etter pinsedagen til tusener av tilreisende som kom til troen, ble det opprettet menigheter i mange andre byer og landsbyer. Deres antall økte enda mer etterat det ble anledning til å forkynne det gode budskap om Riket for ikke-jødiske folkeslag fra år 36 av. Alle disse menighetene hadde sin lokale organisasjon som foresto møter og forkynnelse ute på feltet. Der hvor det fantes slike som kunne være spesielle tjenere, hadde hver menighet tilsynsmenn og deres assisterende tjenere, menighetstjenerne. Hvem skrev for eksempel Paulus til i byen Filippi i Makedonia? Her er innledningen til hans brev til filippenserne: «Paulus og Timoteus, Kristi Jesu tjenere — til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi, tillikemed tilsynsmenn og menighetstjenere.» (Fil. 1: 1) Paulus omtalte også tilsynsmennene i menigheten i Efesus i Lilleasia. — Ap. gj. 20: 17—28.

27. Hvorfor var Paulus’ brev til Timoteus og Titus av et spesielt slag, og hva måtte alle spesielle tjenere i menighetene være før de ble utnevnt?

²⁷ Timoteus og Titus var tilsynsmenn med et utvidet virkefelt idet de førte tilsyn med menighetene i visse tildelte områder. Paulus’ to brev til Timoteus og hans ene brev til Titus er derfor i virkeligheten instruksjoner til tilsynsmenn. I 1 Timoteus 3: 1—12 og i Titus 1: 5—9 redegjør imidlertid Paulus for de kvalifikasjoner man måtte ha for å være skikket til å bli utnevnt av Timoteus og Titus til å være tilsynsmenn og assisterende tjenere i lokale kristne menigheter. Alle disse spesielle tjenerne måtte selvfølgelig være kristne «eldste» eller eldre menn åndelig talt. Slik måtte det være med de tolv apostlene; og Peter omtaler seg selv som en «eldste» eller en «presbyter» (ifølge den greske tekst) når han skriver: «Derfor formaner jeg de eldste blant dere, for jeg er også en eldste [presbyteros, gresk] liksom de og et vitne om Kristi lidelser, en som er delaktig i den herlighet som er bestemt til å bli åpenbart.» — 1 Pet. 5: 1, NW.

28. Hva besto nødvendigvis det styrende organ i Jerusalem av, og hva viser at det omfattet mer enn de tolv apostler?

²⁸ Det styrende organ i Jerusalem besto nødvendigvis utelukkende av «eldste» eller «presbytere». Disse innbefattet ikke bare «Lammets tolv apostler», men også andre tjenere i menigheten der. Apostlenes gjerninger 15: 1, 2, 6, 22, 23 beretter at da menigheten i Antiokia i Syria henvendte seg til det styrende organ i Jerusalem for å få avgjort et spørsmål som var omdiskutert, ’kom apostlene og de eldste [presbyterne] sammen for å overveie denne sak’. Etterat «apostlene og de eldste» hadde avgjort det omdiskuterte spørsmålet, vedtok de å sende visse menn med et brev som framholdt deres avgjørelse. De begynte sitt brev på denne måten: «Apostlene og eldstebrødrene hilser brødrene av hedningene i Antiokia og Syria og Kilikia.» Men hvordan ble alle disse brødrene «eldste»?

29. Hva er «eldste» og det å være en eldste blitt i kristenheten, og hvilke spørsmål stiller vi i forbindelse med de skriftstedene det henvises til, nemlig Apostlenes gjerninger 14: 23 og Titus 1: 5?

²⁹ I kristenhetens trossamfunn er uttrykket «eldste» blitt en titel, og det å være en eldste er blitt en stilling eller et embete som en blir utnevnt til. Til støtte for denne ordningen henviser de religiøse organisasjonene som har slike eldste og eldstestillinger, til Apostlenes gjerninger 14: 23 som forteller om Paulus og Barnabas da de opprettet nye menigheter: «Og etterat de hadde valgt eldste for dem i hver menighet, overga de dem med bønn og faste til den Herre som de hadde satt sin tro til.» De henviser også til Titus 1: 5: «Derfor lot jeg deg bli etter på Kreta at du skulle sette det i rette skikk som ennå sto tilbake, og innsette eldste i hver by, således som jeg foreskrev deg.» Men betyr dette at noen menn ble utnevnt til å få eldstestillingen som et embete, eller betyr det at menn som allerede var eldste på den måten som det krevdes av dem, ble utnevnt til embeter eller tjenestestillinger i menighetene? Går det an å utnevne noen til å være «eldste»?

30. Spesielt til hvem i Israel sendte Jehova Moses, og hva sier The Jewish Encyclopedia om «eldste»?

³⁰ I gamle dager, dengang profeten Moses levde, hadde det kjødelige Israel ifølge beretningen «eldste». Jehova Gud sendte Moses spesielt til disse «eldste» i Israel. (2 Mos. 3: 16, 18) Men ble disse eldste utnevnt til eldstestillingen, eller vokste de fram til å bli eldste fysisk og mentalt? The Jewish Encyclopedia, bind 5 (av 1910), side 94, sier følgende under oppslagsordet «Eldste»:

I primitive tider var alderdom en nødvendig forutsetning for at man kunne ha myndighet. Ikke bare blant fortidens jøder, men også blant andre nasjoner i fortiden utgjorde de eldste i nasjonen eller i stammen embetsklassen. Systemet med eldste eksisterte blant egypterne (1 Mos. L. 7), blant midianittene (4 Mos. XXII. 7) og senere blant hellenerne (gérontes eller presbyteroi) og romerne («patres» eller «senatus») . . . . de eldste inntok en viktig stilling i det jødiske folks samfunnsliv og også i det politiske liv. Det er ikke sikkert at de ble valgt av folket, selv om de ble regnet for å være dets representanter, . . . En eldstes stilling og virksomhet blir ikke definert noe sted.

31. Hvordan blir man en kristen «eldste», og på hvilken måte er det da at «eldste» blir utnevnt?

³¹ Med hensyn til den kristne menighet eller det åndelige Israels menighet framgår følgende klart av Efeserne 4: 13, 14 og 1 Korintierne 3: 1—3 og Hebreerne 5: 11—14: Et menneske blir en kristen «eldste» eller «presbyter» ved åndelig vekst og utvikling, ikke ved fysisk alderdom alene eller ved utnevnelse. Ifølge de kvalifikasjoner som Paulus omtaler i 1 Timoteus 3: 1—12 og Titus 1: 5—9, er det menn som er «eldste» ved åndelig vekst, som blir utnevnt til å være tilsynsmenn og assisterende tjenere. Det er derfor i denne forstand at de som har myndighet til å utnevne, utnevner eldste, ikke til å være eldste, men til å være ansvarlige tjenere i eller over menigheter.

32. Hva ble det hevdet i den siste halvdel av det nittende århundre angående hvem som hadde myndighet til å utnevne eldste, og ved hvilken metode?

³² Men hvem er det som har myndighet til å utnevne eller ordinere eldste til tjenestestillinger for menighetene? I den siste halvdel av det nittende århundre ble det framholdt at den hellige skrift bemyndiger menighetene til selv å ordinere eller utnevne sine egne «eldste».b Det ble påpekt at i Apostlenes gjerninger 14: 23 hvor det tales om utnevning eller ordinering av eldste i hver menighet, benyttes ordet kheirotoneîn i den opprinnelige greske tekst, og at dette greske verbet «betyr ’å velge ved å strekke hånden fram’, hvilket ’ennå er den sedvanlige framgangsmåte ved avstemning. Denne definisjon finnes i professor Youngs ’Analytical Bible Concordance’. Da denne kan betraktes som en presbyteriansk autoritet, vil vi også gjengi den definisjon som framsettes i ’Strong’s Exhaustive Concordance’; og som kan betraktes som en metodistisk autoritet. Denne gir følgende definisjon av ordets rot: ’En håndrekker eller en som avgir stemme (ved håndsopprekning).’»c

33—35. Alene hvilken betydning ble det tatt hensyn til i forbindelse med de definisjoner som ble gitt av kheirotoneîn, og hvilken annen senere betydning kan benyttes ifølge to gresk-engelske autoriteter?

³³ Disse definisjonene tar imidlertid bare hensyn til den opprinnelige eller eldre betydning av det greske verbet kheirotoneîn. Etter hvert som det greske språk utviklet seg, fikk ordet en mer omfattende betydning.

³⁴ A Greek-English Lexicon av Liddell og Scott, i ny utgave av Jones og McKenzie, trykt i 1948, definerer kheirotoneîn på følgende måte: «rekke fram hånden i den hensikt å avgi stemme i en forsamling, . . . II. med person som objekt, velge, egentlig ved håndsopprekning, . . . b. senere, for det meste, utnevne, . . . utnevne til en stilling i menigheten, presbytérous Apostlenes gjerninger 14: 23, sammenlign 2. brev til korintierne 8: 19 (passiv).»

³⁵ Dette er i overensstemmelse med A Greek and English Lexicon to the New Testament av John Parkhurst, i ny utgave (1845) av J. R. Major, som på side 673 sier: «III. Å velge ved avstemning, uansett framgangsmåte. Forekommer i 2 Korintierne 8: 19. IV. Med et etterfølgende objekt, å utnevne eller konstituere i en stilling, men uten avstemning. Forekommer i Apostlenes gjerninger 14: 23.»

36. Hvilken betydning hadde dette greske verbet på apostlenes tid som det framgår av Josefus’ Den jødiske historie?

³⁶ Denne siste betydning, nemlig å utnevne uten at andre i menigheten avga stemmer, finner vi støtte for i den jødiske historieskriver Josefus’ skrifter Den jødiske historie, som ble skrevet på det greske fellesspråk i Kristi apostlers dager, det vil si, i siste halvdel av det første århundre. I bok 6, kapitlene 4 og 13, bruker Josefus det greske verbet kheirotoneîn når han sier at kong Saul av Israel ble ordinert av Gud. Bibelen viser ikke at de som tilhørte Israels menighet, rekte opp sine hender og valgte Saul til konge. Profeten Samuel salvet Saul til å være konge, og han ble den salvede som var ordinert (kheirotoneîn) av Jehova Gud.d På apostlenes tid hadde følgelig det greske verbet som brukes i Apostlenes gjerninger 14: 23 og i 2 Korintierne 8: 19, fått betydningen å ordinere eller utnevne også ved et enkelt individ uten at andre deltok i en støttende eller veiledende stemmeavgivning ved å rekke opp hendene.

37. Hva ga Paulus i Titus 1: 5 et enkeltindivid beskjed om å gjøre, hvilken framgangsmåte skulle benyttes, og hvordan kan derfor Apostlenes gjerninger ikke med rette tolkes?

³⁷ Mens Apostlenes gjerninger 14: 23 sier at «de hadde valgt [de utnevnte, NW] eldste for dem i hver menighet» og bruker det greske verbet kheirotoneîn, instruerte Paulus et enkeltindivid, nemlig tilsynsmannen Titus, om å «innsette [utnevne, NW] eldste i hver by, således som jeg foreskrev deg». Det foregikk ikke noen velging av disse eldste til denne stillingen ved at Titus fikk menighetens stemmeflertall for eller imot kandidater ved håndsopprekning. Det var den demokratiske framgangsmåten. Men den utnevnelse som fant sted i samsvar med instruksene fra Paulus, som var et inspirert medlem av det kristne styrende organ, var etter den teokratiske framgangsmåten. (Tit. 1: 5) Den greske ordlyden i Apostlenes gjerninger 14: 23 kan derfor ikke med rette tolkes til støtte for den demokratiske eller kongregasjonalistiske framgangsmåten og imot teokratiske utnevnelser.

38. Hvorfor er den demokratiske framgangsmåten ikke den rette for Jehovas levende helligdom på jorden, og hvordan vil de hellige bli belønnet når de tjener trofast på jorden?

³⁸ De åndelige israelitter, som er i den nye pakt for å være et folk for Jehovas navn, er hans «hellige». De utgjør en levende helligdom for ham hvor han kan bo ved sin ånd. De må være organisert på Jesus Kristus, klippen, og på hans tolv apostler, i harmoni med den teokratiske ordning og ikke etter demokratiske framgangsmåter. Den demokratiske framgangsmåten krever at en organisasjon skal styres fra folket og oppover med folket som kilden til ens makt og myndighet. Den teokratiske framgangsmåten krever at organisasjonen skal styres ovenfra og nedover, fra det Høyeste Vesen og nedover. Dette er den rene, fredelige og effektive framgangsmåten som Jehovas levende «helligdom» av hellige må følge. Det er den velsignede måten de må være organisert på til tjeneste på jorden som Jehovas vitner. Når de tjener trofast inntil døden, vil de få herske og styre sammen med Jesus Kristus i himmelen. Derved vil pakten om Riket, som de er blitt salvet av Gud for å være delaktig i, bli oppfylt.

KAPITEL 8

DET ’LILLE HORN’ I OPPOSISJON

1. Hvorfor ble det synet som Daniel hadde i kong Belsasars første år, gitt ham på et betimelig tidspunkt, og hvilken virkning hadde det på Daniel?

ETTER å ha vært ubarmhjertig undertrykket får den høyeste Guds hellige det evige rike over hele vår grønne jord — dette er et kortfattet sammendrag av deres forbausende opplevelser, slik de framgår av profeten Daniels syn. Den babyloniske verdensmakt skulle snart miste sin herlighet og glans. Den siste kongen i dens kaldéiske dynasti satt på tronen som verdens mektigste hersker. Det var det første år av den babyloniske konge Belsasars regjering. Daniels drøm og indre syner i dette året som var i endens tid for Babylon med hensyn til dette lands stilling som den tredje verdensmakt, hadde delvis å gjøre med denne verdensmakt som skulle opphøre. Det var derfor betimelig og passende at Daniel fikk drømmen før Babylon falt fra sin opphøyde stilling. Levningen av Jehovas hellige, blant andre Daniel, Serubabel og den jødiske yppersteprest Josva, ble fremdeles holdt som fanger og slaver i Babylon. Drømmen og den kortfattede uttydningen engelen ga av den, forferdet Daniel. Hans ansikt skiftet farge. Og vi, som i dag kan se uttydningen av den nesten fullstendig oppfylt ved de begivenheter som har skjedd i historien i de forløpne to og et halvt tusen år — det er bare enkelte høyst dramatiske trekk som fremdeles gjenstår å bli oppfylt — kan godt forstå hvorfor Daniel ble forferdet.

2, 3. Hvordan var Daniels beskrivelse av den forferdelige drømmen?

² Her er Daniels beskrivelse av drømmen i all dens gru:

³ «Jeg hadde et syn om natten, og i det syn så jeg hvorledes himmelens fire vinder brøt fram over det store hav. Og fire store dyr steg opp av havet, og alle var de forskjellige fra hverandre. Det første var som en løve og hadde ørnevinger; og mens jeg så på det, ble dets vinger revet av, og det ble løftet fra jorden og reist på to føtter som et menneske, og det fikk et menneskehjerte. Så fikk jeg se et dyr til, det annet i rekken; det var likt en bjørn og reiste seg på den ene side; det hadde tre ribben i sitt gap mellom sine tenner, og det ble sagt til det: Stå opp og et meget kjøtt! Deretter så jeg i mitt syn et annet dyr, som lignet en leopard; det hadde fire fuglevinger på ryggen og hadde fire hoder, og det fikk stort velde. Deretter fikk jeg i mine nattlige syner se et fjerde dyr, fryktelig og forferdelig og overmåte sterkt; det hadde store tenner av jern og åt og knuste, og det som ble til overs, trådte det ned med sine føtter; det var annerledes enn alle de første dyr og hadde ti horn. Jeg aktet nøye på hornene; da fikk jeg se et annet lite horn som skjøt opp mellom dem, og tre av de første horn ble rykket opp for dets skyld, og dette horn hadde øyne som menneskeøyne og en munn som talte store ord.» — Dan. 7: 2—8.

(Fortsettes)

[Fotnoter]